Margit Sandemo:
Sagaen om Isfolket,
bind 1-47
Bladforlaget
+

Sagaen om Isfolket

I ARTIKKELEN «Vem fan läser Margit Sandemo?» skriv Jonny Eriksson om si mistru til verka av kiosklitteraturen si dronning, og slår fast at det kun er menneske med ’låga anspråk och klena referenser’ som kan finne på å lese bøkene hennar. Andre har samanlikna Margit Sandemo sine bøker med pornografi. Noko som alle brukar, men ingen vil vedkjenna seg.

BOKSERIEN HANDLAR om slekta Isfolket sine strabasar gjennom århundra, altså eit familiedrama, eller slektssaga, velkjende ord for den erfarne lesar av kiosklitteratur, eventuelt sjåar av såpeseriar på TV. Det kviler ei forbanning over slekta Isfolket. I kvar generasjon vert det fødd eit ramma barn, med magiske krefter og mykje vondskap i seg. Dette ramma bornet er anten ei heks med kjempesvære pupper, eller ein trollmann med kjempebreie skuldre og uante kapasitetar som elskar. Kvar bok tek for seg enkeltskjebnar innanfor slekta, og går som regel (med eit par hederlege unntak) ut på at to unge menneske ikkje kan få kvarandre på grunn av diverse komplikasjonar. Men til slutt må desse gje tapt for kjærleiken og endar opp med å hoppe i høyet (bokstaveleg tala, dette er jo historiske romanar). Kvar bok endar godt, men gjerne med eit forvarsel om det som skal hende i neste bok. Det som kjem er som regel nokonlunde det same som det du allereie har lest, men med nye kulisser og hovudpersonar.

SJANGEREN ER spaning og romantikk med eit varierande tilskot av overnaturlege fenomen. Språket er enkelt og drivande

– ein kan lese fort utan å gå glipp av viktig informasjon. Hovuddramaet dreier seg om oppgåva Isfolket står overfor: å oppheve den grusomme forbannelsen som heng over dei. Det er kanskje denne kontinuiteten gjennom serien som fangar lesaren av Sagaen om Isfolket, og som gjer at ein ansjåeleg del av befolkninga har sete seg ned og lese 47 bøker om meir eller mindre ingenting. For visst les me Margit Sandemo. Over 35 millionar eksemplarer har ho seld av bøkene sine.

Å MELDE OMLAG eit halvt hundre bøker i eitt kan kanskje verke vel ambisiøst. Men nøkkelen ligg nemlig i denne enkle formuleringa: Har du lese ei, har du lese alle. Og, har du lese ei, berre må du lese alle. Klisjear, husmorporno, patetisk språkføring og naive plot oppfyller eit primært behov for underhaldning. Desse bøkene er ei fantastisk gåve til alle oss som elskar billege distraksjonar.

tekst: MARIANNE BOGE KARLSEN + aka@uib.no
foto: MADS IVERSEN + aka@uib.no

ETTERMÆLE

EG KUNNE TENKJE meg å starta ein tradisjon. Då vil eg føla at eg har gjort noko, etterlete meg noko viktig og kjekt. Trass alt er det ikkje mykje eg har oppnådd i mitt tredveårige liv som er verd å minnast.

KANSKJE EG SKULLE starta ein ballongdag for å fremja fest og glede? Til dømes den 3. november. Den tida på året er så mørk og trist, mest sannsynleg regnvåt, og utan nokon festdagar eller høgtider. Så kva med å fylla dagen med ballongar i alle slags fargar og storleikar! Raude og blå, med bamsar og prinsesser på. Rosa ballongdachsar og andre figurar. Konkurransar i å blåsa opp ballongar, og så den der alle har ein ballong festa til foten og det er om å gjera å sprekka dei hine sine, og stå att med den einaste heile. Dessutan kunne me hatt turar i luftballong, pynta bussane, og laga små varmluftsballongar av silkepapir som ville lysa fint opp mot haustnatta.

UANSETT SÅ MÅ vel Bergen vera staden å gjera det. Dersom eg den 3. november i år og neste år får samla ein del folk ein stad, og me pyntar med ballongar og et og drikk og kosar oss – då har eg skapt ein tradisjon! Då er det berre å setja ned komiteen til 2009-feiringa.

HADDE VORE FINT det, ja. Etter kvart ville det verta fleire og fleire som fekk høyra om og vera med på å feira ballongdagen. Kan hende ville han spreia seg til fleire byer og bygder slik at det kunne verta ein gla’dag for heile folket! Det ville nok teke litt tid å få han ordentleg innarbeidd, men du så kjekt og fint.

OG NÅR EG så sat på sjukeheimen og så vidt gadd kika utover fjorden ville barneskuleelevar koma med ballongar den 3. november og ha eit lite opptrinn i kvar etasje. Eg ville smila svakt, ta imot ballongen som eg fekk og gle meg av di eg hadde vore den som la grunnlaget for denne fine festen, og at han ville leva etter meg. På grava mi ville sambygdingane mine festa ballongar kvar 3. november for å minnast meg og det eg gav til ettertida … Reint udøyeleg ville eg verta, hugsa og heidra i tiår etter tiår.

UNDRAST PÅ KVA dei ville tenkja om dagen i 2205. Når fem på gata-spaltene i avisene spurde «Kvifor feirar me ballongdagen», kva ville dei då svara? Ville kommunestyret løyva pengar for å henga ballongar på gravsteinen min, eller vart han fjerna då fredingstida var over for at ein annan skulle få ha kista si der? Hadde feiringa vorte fullstendig overteken av kommersielle krefter slik at kjøpepresset vart himmelhøgt for barnefamiliar og kjærastepar? Og alle ballongane som suste mot himmelen – med eller utan vilje – dei ville vel hindra flytrafikken i så stor grad at det vart ulovleg å blåsa opp ballongane med helium eller annan gass med lågare tettleik enn luft. I alle fall den dagen.

TJA. Kvifor bry seg om det som kan henda i framtida? Eg skal nok finna meg ein ballong å blåsa opp 3. november, eg.

–DET ER IKKJE NASJONALROMANTIKK EG FORMIDLAR, DET ER MUSIKK! SPELLDAM ANNLAUG BØRSHEIM ER SIKKER PÅ DETTE PUNKTET. OM HO OPPTRER I BUNAD ELLER MED COWBOYBOOTS ER DET DET SAME: MUSIKKEN STÅR I SENTRUM.

KVAR ER BUNADEN?

–OMGREPET FOLKEMUSIKK er utdatert. Eg meiner tradisjonsmusikk er eit betre ord. Musikken har utvikla seg frå å vere ein tradisjon som folk flest tek del i til å verte ein sjanger. Ein sær sjanger.

–Før var tradisjonsmusikken ein naturleg del av livet til folk flest. Den blå/skeive/naturlege tonaliteten som ofte vert nemnt som eit særpreg i folkemusikken låg som ein naturlege tonalitet før den tempererte tonaliteten som er rådande i dag vart innført. Denne gamle tonaliteten er noko som dagens utøvarar innan folkemusikk må tillæra seg. Du finn den og att i mykje anna tradisjonsmusikk eller folkemusikk rundt om i verda, kanskje mest kjend i dag gjennom bluesen. Men kor mange er det i dag som eigentleg har eit forhold til det me kallar folkemusikk?

ANNLAUG ER UTDANNA folkemusikar frå Høgskulen i Telemark og Ole Bull-akademiet på Voss. Ho arbeidar som frilansmusikar på vanleg fele, hardingfele, song og gitar. I tillegg til eigne prosjekt, vert ho gjerne hyra inn av hotell eller næringsliv som «kulturelt innslag». –Då stiller eg IKKJE i bunad! Kor normalt er det eigentleg å gå rundt i bunad? Eg har komt på hotell der dei rynka litt på nasen over at klesdrakta mangla, men generelt sett tykkjer både turistar og oppdragsgivarar at det er betre å stille i moderne klede.

INSTRUMENTET HARDINGFELE vert forbunde med nasjonalromantikken, den norske folkesjela og kulturarven. Hardingfela har sine eigne geografiske områder, og framleis har dei aller fleste utøvarane si opprinning frå Telemark, Valdres, Setesdal eller Hardanger. Dette er tilknytt det nasjonalromantiske idealet som vaks fram mot slutten av 1800-talet. Det var på denne tida at ideen om «høgstatusområder», dei delane av landet som i størst grad representerte det særeigne innan norsk kultur og natur, vart populær blant borgarskapet i byane. Henrik Wergeland var ein av dei som oppmoda til storstilt nasjonalitet- og identitetsbyggjing. Norsk folkemusikk vart samla inn på landsbygdene rundt om i landet, og presentert for eit begeistra urbant publikum. Men konsekvensen var sjølvsagt at hovudvekta av det innsamla materialet kom frå desse geografisk avgrensa høgsetene for norsk kultur. Dette har gjort at folkemusikken både tradisjonelt sett og i dag har betre kår innanfor desse områda.

-DET HAR PÅ EIN MÅTE vore meir legitimt å kome frå Skjåk enn å kome frå Oslo. Men ein svært dyktig utøvar innan norsk tradisjonsmusikk på hardingfele og vanleg fele er Ånon Egeland frå Bærum. Kanskje ein av mine personlege favorittar.

DEN TIDA DÅ hardingfele verkeleg var eit folkeinstrument, var det ein viktig del av høgtid og fest. Ein spelemann som skulle spela til bryllup måtte ha eit skreddarsydd repertoar inne og han måtte vere i stand til å spele tre dagar til ende på stadig aukande promille. Kvart einaste ritual i feiringa skulle ha sin eigen slått, og mange av dei har fått namnet sitt etter bruksområdet. Til dømes ungkoneslåtten, når brura får på seg koneskautet sitt, og grautaslåtten, til maten. Eller storasengslåtten som spelte brureparet til sengs.

NORSK TRADISJONSMUSIKK har vorte basert hovudsakeleg på direkte, munnleg overlevering der gehøret står i høgsetet. Det finst noter til hardingfele, men majoriteten av opplæringa og musikken er notefri. Kven du har lært slåtten av, korleis det gjekk til og ikkje minst kor gamal han er, kan verke som at det har like stor relevans som sjølve musikkstykket. – For meg er denne delen av overleveringa mindre viktig. Det vert berre ei innmari langdryg historie om alle dei ledda som har tilverka til korleis du har klart å tileigne deg denne slåtten. Det bryr eg meg fint lite om. Dersom du gjer dette utanomsnakket til ein stor del av framføringa, stengjer du ute mykje av publikum som ikkje har nokon bakgrunnskunnskap om desse personane. For meg er det musikken som står i sentrum. Har ein ei god historie som kan knytast til musikken så er det greit nok, men lange foredrag og oppramsingar ser eg på som lite meiningsfullt i ein scenisk samanheng.

LANDSKAPPLEIKEN ER den største folkemusikkfestivalen me har i landet, men det er for meg ikkje særleg folkeleg.

–Ein kjem inn på ei scene, gjerne iført bunad, spelar to låtar for dommarpanelet og går ut att. Å ha ein konkurranse som landet sitt hovudarrangement innan folkemusikk tykkjer eg er litt trist. Det kan fort bli for mykje alvor ut av det. Konkurranse innan musikk generelt ser eg på som ganske vonlaust, men på ein landskappleik møter ein venner, kjende og nye folk, og det blir som oftast mykje bra musikk gjennom jamming og dans utover kveldar og netter …

ANNLAUG HAR for tida samarbeidsprosjekter med tradisjonsmusikarar frå Shetland.

–Der er musikken ein større del av den samtidige kulturen, ikkje minst festkulturen. Det bur om lag 23000 menneske på Shetland, og når fleire tusen av desse er spelemenn, seier det seg sjølv at miljøet er stort.

–DEI ER MEIR OPNE musikalsk sett. Om ein slått kjem frå Irland eller Norge, om den er gamal eller ny, har mindre å seie. På den måten har Norge vore noko konservativt.

–EG MEINER tradisjonsomgrepet skal vere i rørsle. I Norge har det stått i ro, eller gått bakover, på grunn av ein sterk konservatisme. Berre i Sverige har dei jo vore mykje tidlegare ute med å eksperimentere med folkemusikken. Samstundes har dei nok sedd på oss i Norge som heldige, fordi me i mykje større grad har teke vare på så mykje av musikken og dei gamle tradisjonane.

–TING HAR no endra seg, og det er mykje som skjer innan nyskaping og vidareføring av norsk tradisjonsmusikk. Det er ikkje lenger ein forutsetnad å kome frå indre Telemark eller djupaste Hardanger for å spele hardingfele. No er det fleire unge som utdannar seg, og det skapar nye, positive impulsar.

-KORLEIS HAR folkrocken påverka tradisjonsmusikken? Har utøvarar som gruppa Gåte og Odd Nordstoga bana veg for at unge i dag er opnare innstilte til trekkspel og fele?

–JA, DET TRUR EG absolutt. Men dei fleste folkrockbanda er eigentleg eit kompromiss mellom folk og rock. Den eine sida taper mot den andre. Sett på spissen har det ofte vore eit rockeband som tek med seg ei fele. Kanskje spelar dei ei folkelåt, men alt går etter rocken sine premissar, til dømes takt, akkompagnement og uttrykk.

I denne samanhengen nemnar Annlaug den svensk/finske gruppa Hedningarna, som ho meinar har lukkast i å blande dei to sjangrane og på den måten skape eit nytt uttrykk.

NO VENTAR TURNE MED BANDET SALT, SOM VITJAR BERGEN
I VEKE 12 MED KONSERTAR PÅ HOTELL AUGUSTIN OG COLUMBI EGG.

SJØLV KOMPONERAR HO musikk for hardingfele og vanleg fele. Denne musikken går ofte utanom dei tradisjonelle slåtteformene som har sine ulike standard når det gjeld takt, melodiføring og rytme. Teknisk spelar ho tradisjonelt, med ornament og trillar som er spesielle for hardingfele, men freistar å stå friare når det gjeld melodi, takt og rytme.

–Svært mange av dei tradisjonelle låtane for hardingfele går i dur, eg likar godt å spele i moll, og har difor laga ein god del musikk i moll.

-Den siste tida har eg jobba ein del med tekst og komponering på gitar. Ellers arbeidar eg med å overvinne min teknologiske angst og leikar meg med lydkort, Cubase og innspeling på min gode venn Mac.

EIN BLIR INSPIRERT og påverka av alt det ein høyrer på og har rundt seg, og i mitt tilfellet er det svært mykje forskjellig. Kan like gjerne vera minimalistisk elektronika eller rett fram rock n’ roll. Ein låner og stel litt her og der, ofte ubevisst, slik alle andre som skaper musikk gjer. Om det er frå tradisjonsmusikken eller andre sjangrar er ikkje så viktig, det viktigaste er at resultatet blir god musikk.

–Ein kan ikkje leve av å berre spele slåttar. Uansett skal ein ikkje vere nødt til å unnskylde seg for å spele den musikken ein likar.

–SOM MUSIKAR høyrer eg ikkje heilt heime nokon plass, korkje i pop, rock eller slått. Det er kanskje betre å ha eit bein i kvar leir.

–EG SYNST jo sjølv det er litt heavy å sitja ein time i strekk og høyra på hardingfelemusikk. Det er veldig intenst.

NAVN: HÅKON TVEIT
FAG: MASTER I SPANSK OG LATINAMERIKASTUDIER

FILMEN FINNER SIN FORM

I FILMENS HISTORIE HAR DET STADIG DUKKET OPP NYSKAPENDE IDEER FOR HVORDAN MAN KAN UTVIKLE MEDIET VIDERE. NOEN TENDENSER HAR SATT MER SPOR ENN ANDRE, OG NOEN FORTELLETEKNIKKER HAR ETABLERT SEG SOM TRADISJONER ELLER NORMER FOR HVORDAN MAN BYGGER OPP FILM. FILMSKAPERE HAR OGSÅ VILLET BRYTE MED KONVENSJONER OG TRADISJONER.

DA FILMEN KOM på tampen av 1800-tallet begynte den først som underholdende forestillinger uten narrative elementer. Utover det første tiåret av det tyvende århundret etablerte man noen fortellende grep. Film er 24 bilder i sekundet, klippet sammen i en lang rekke. For å fortelle en sammenhengende historie begynte man fra 1906 å utvikle såkalt kontinuitetsklipping. Kontinuitetsprinsippet innebar at en utrent publikummer skulle forstå sammenhengen fra en tagning til en annen. Dersom en karakter beveget seg ut av en dør i en tagning, og man i neste bilde er ute på gaten, skal man i dag være en smule søvnig for ikke å henge med på den lille reisen i historien. Men tidlig på 1900-tallet måtte man være ytterst forsiktig med å skifte sted eller karakterer uten å tydelig kommunisere hvem som gjør hva, og hvor, på lerretet. Utover titallet finspikket man klippeteknikken for å kunne komme med mer kompliserte fortellinger, samtidig som klipperne ble eksperter på å få alle overganger til å gå umerkelig. Filmen skulle ha en naturlig rytme. Jo mykere overganger, jo lenger inn i historien kunne publikum drømme seg. Denne tradisjonen har levd videre til dagens film, og langt de fleste filmene som er å se på norske kinoer følger kontinuitetsprinsippet.

BÅDE EUROPEERNE og amerikanerne tok raskt filmen til sitt hjerte, men til dels på grunn av første verdenskrig etablerte USA seg i løpet av 1910-tallet som filmens internasjonale stormakt. Mens europeerne lå fem år i skyttergravene bygde amerikanerne imponerende studioer for filminnspilling i Hollywood. Filmskaping er en prosess som krever mye samarbeid, og man fordelte tidlig oppgavene mellom manusforfattere, regissører, produsenter, lydmenn, lysmenn, klippere osv. Produsenten, som er den som styrer med pengepungen, skulle ha stor innflytelse på filmer i Hollywood, langt større enn hva man senere så tendenser til i Europa.

VIRKEMIDLENE HOLLYWOOD brukte på 1910-tallet ble til tradisjoner vi kan kjenne igjen i de fleste av de filmer som i dag når norske kinoer. Klassisk Hollywood-film var en vinnende formel som studioene ikke har sett noen grunn til å forandre på i ettertid. Manusforfatterkurs verden over roper den dag i dag ut grunnen til snart hundre år med traust tradisjon. Hvorfor bruke den samme formelen om og om igjen? «Cause it works, dammit». Trylleformelen inneholder en hovedkonflikt som må løses i løpet av filmen. Kampen mot konflikten fører også til en spenningskurve hvor man rett før slutten når klimaks, før en oppklarende – helst lykkelig – slutt. Mindre konflikter må også til, og disse er med på å skape små spenningstopper underveis, noe som skaper en dynamikk i historien og gjør at vi engasjerer oss. Konflikter forsvinner ikke sånn helt uten videre, men krever karakterer som handler på et vis som fører til løsning.

KARAKTERENE I Hollywoods klassiske filmer har et knippe klare trekk: Skurken er ond og helten er god, og grunnet heltens evner blir verden et bedre sted å være før rulleteksten kommer. Biroller krydrer filmen, men har som hovedmål å fremheve avgjørende egenskaper hos helten. Klassiske karakterer har også krystallklare motiver. Motivasjonen til helten i en romantisk komedie er å vinne sin kjære, mens en skummel skurk gjerne har penger og verdensherredømme som sin hvite hval.

INNENFOR DET AMERIKANSKE studiosystemet har det vokst fram et bredt felt av sjangere opp igjennom årene, og noen tendenser har brutt en del prinsipper. «Film noir» har for eksempel en form for antihelt i hovedrollen, men denne grenen opererer da også etter sine egne nøye definerte konvensjoner. I perioder, som sent sekstitall og utover syttitallet, har også Hollywood gitt etter for mer eksperimentelle krefter. Eksperimentviljen ga oss perler som Francis Ford Coppolas Gudfaren-filmer og Martin Scorseses Taxi Driver (1976). Med åttitallet fikk klassiske Hollywood et nytt oppsving, og tradisjonstro sjangerfilmer ble igjen dominerende, noe som har vedvart.

DEUS E O DIABO NA TERRA DO SOL, AV GLAUBER ROCHA

OGSÅ I EUROPA etablerte filmskapere tidlig tradisjoner for sine historiefortellinger. Ulike land fant ulike veier. Ved starten av tjuetallet eksperimenterte tyskerne med ekspresjonisme, som i Dr. Kaligaris Kabinett (1920) av Robert Wiene. Her var gotiske, forvridde kulisser og grimaser. Samme tiår la russerne sin elsk på dialektisk klipping, hvor de klippet sammen kontrastfylte bilder, der publikummeren selv skulle finne et budskap av motsetningene, et velegnet trekk for å støtte revolusjonen.

I SERGEI EISENSTEINS Panserkrysseren Potemkin (1925) ser man revolusjonens nødvendighet i de sosiale ulikhetene som er satt opp mot hverandre. I 1927 kom den første lydfilmen i USA, Alan Croslands The Jazz Singer. På begge sider av dammen ble denne trenden omfavnet for all framtid, noe som skulle være med på å gi nasjonale filmtradisjoner en språklig dimensjon. I etterkrigstidens Italia oppstod neorealismen, der politisk engasjerte sjeler viste den harde hverdagen gjennom film. Et prakteksemplar er Vittorio de Sicas Sykkeltyvene fra 1948, hvor amatørskuespillere og livets bitre tilfeldigheter gir en virkelighetsnær historie. Italienerne ga etter hvert slipp på neorealismen, og de største regissørene fant sine egne veier. Filmkunstnere som Federico Fellini og Michelangelo Antonioni sprang ut fra neorealismen, men tilhører med sine helt spesielle karrierer Europas store auteurer.

PÅ TRETTITALLET UTVIKLET franskmennene poetisk realisme, som de etter krigen videreutviklet til den såkalte kvalitetstradisjonen. Filmene i disse retningene var gjerne litterære adaptasjoner. Franske filmkritikere kjørte samtidig en debatt om hvem som hadde den kunstneriske æren for en film. Ingen andre kunstarter er i samme grad resultat av samarbeid, men hvem som har mest innflytelse på det kunstneriske resultatet varierer. André Bazin hevdet sent på førtitallet at regissøren måtte ha det overordnede kunstneriske ansvaret, mens andre mente at manusforfatterne var sentrale. Bazin ble på femtitallet den viktigste kritikeren i det toneangivende tidsskriftet Cahiers du cinéma, som konsekvent omtalte filmer som regissørens film. Yngre kritikere, som François Truffaut og Jean-Luc Godard dro prinsippet langt og kritiserte filmer fra kvalitetstradisjonen for ikke å være resultater av en kunstners visjoner, men av tradisjoner for scenarier.

TRUFFAUT OG GODARD skulle på tampen av femtitallet selv få egne karrierer som filmauteurer. De ble de fremste navnene i den franske nybølgen som veltet over filmverden fra 1959, med filmer som Godards Til siste åndedrag (1959) og Truffauts Jules et Jim (1962). De eksperimenterte voldsomt både med kameraføring, klipping, karakterbygging, lyd og intertekstualitet. «Auteur»-konseptet brukes om regissører som hadde karrierer der de etablerte en særegen stil, folk hvis filmer var merket tydelig av deres personlige visjon. En god auteur skulle ha oversikt over mange ledd i produksjonen, og hadde det siste ordet i alle avgjørelser som hadde betydning for filmens uttrykk. Selv om man på dette tidspunktet hadde regissører i USA som kvalifiserte til auteur-status, var det i Hollywood tradisjon for at studioet sto bak som ansvarlige for filmen. Man markedsførte helst filmene med skuespillerstjernene. En regissør skulle ha en helt spesiell posisjon for at vedkommende skulle fronte filmen. Europeernes hang til å fokusere på regissøren var også et ledd i å få film fram som noe annet enn et resultat av underholdningsindustri. Med en visjonær auteur var det mer innlysende at man hadde med et kunstverk å gjøre.

LATIN-AMERIKA var lenge USAs bakgård, både økonomisk og filmatisk. På femtitallet begynte noen filmskapere i Argentina og Brasil å plukke opp europeiske tendenser og tilpasse dem til sin egen virkelighet. Spesielt venstreorientrerte filmskapere så på film som et medium egnet til å avsløre urettferdigheter i de store forskjellenes verdensdel. Med den cubanske revolusjonen i 1959 fikk latinamerikansk venstreside blod på tann, og sekstitallet så en radikalisering av samfunnet generelt. Cubanerne gikk hardt ut med et eget statlig filminstitutt og viste at latinamerikanere kunne ta saker i egne hender og bygge opp en uavhengig nasjonal film. Filmskapere som hadde studert i Europa hadde sett hvilke nye trender som hadde kommet til det siste tiåret, og visste å gjøre det meste ut av dette.

BRASILIANERNE BLANDET italienernes engasjement med franskmennenes eksperimentvilje, la til en god dose brasiliansk tradisjon, historie og religion, og skapte med det sin egen nye filmtrend: «Cinema novo». Glauber Rocha var en av de største regissørene i Brasil på sekstitallet, med klassikere som Deus e o diabo na terra do sol (Gud og djevelen i solens land) fra 1963. Rocha argumenterte for en militant film, da vold var den edleste kulturelle manifestasjonen av sult. Den ambisiøse filmkunstneren og hans likesinnede la seg således et sted mellom europeisk auteur-film og kravet om radikal sosial endring i Latin-Amerika. Andre utmerkede brasilianske filmskapere med lignende engasjement, holdt seg noe nærmere tradisjoner som neorealismen. Et eksempel er Nelson Pereira dos Santos med Vidas secas (Tørre liv, 1963). Det brasilianske militæret tok makten året etter, men slo ikke ned på Cinema novo og kulturlivets sosiale engasjement før 1968, da organiserte arbeidere hadde vist litt for mye entusiasme i militærets øyne.

PÅ CUBA VAR andre halvdel av sekstitallet en tid for eksperimentering ved det statlige filminstituttet ICAIC. Perler som Tomás Gutiérrez Aleas Memorias del subdesarrollo (Minner fra underutviklingen) og Lucía av Humberto Solás, begge fra 1968, var med på å gjøre dette til en gullalder. Cubanerne brukte modernistisk eksperimentvilje, mens de drøftet sitt samfunn og sin historie i krevende og snedige vendinger, lysår fra stalinistisk, sosialistisk realisme. Samme år gjorde man også et stort nummer ut av å feire 100-årsjubileet for starten av frigjøringskampen mot Spania. Revolusjonen skulle ta tilbake historien fra de borgerlige, og fortelle den med nye radikale virkemidler. Innen dokumentarfilm eksperimenterte Santiago Álvarez med militante montasjer som oppfordret til kamp mot imperialistene. Som i Brasil ble det trangere kår for kulturelle uttrykk tidlig på syttitallet, et såkalt grått femår på Cuba, som er årets store debattema blant øyens kulturelite i 2007.

I 1967 SAMLET en rekke latinamerikanske filmskapere seg på filmfestivalen i Viña del mar i Chile. Temaet var at festivalen var tom for latinamerikanske filmer og at filmskaperne måtte begynne å samarbeide på regionalt nivå for å bidra til vekst. Store pan-amerikanske ord ble tatt i bruk, og møtene gjentok seg årene etterpå. Ti år senere, da venstreorienterte filmskapere i Latin-Amerika var i eksil og gjerne samarbeidet med Cuba, ble den sosialistiske, karibiske øya en ledende nasjon i det videre latinamerikanske filmsamarbeidet med filmfestivalen for ny latinamerikansk film i Havanna, og siden med en filmskole for Den tredje verden.

I ARGENTINA LAGET Fernando Birri sosialt bevisst film siden femtitallet. Birri hadde – i likhet med cubaneren Alea – studert film i Roma, og ville ha en realistisk, kritisk og folkelig film. Da de væpnede styrkene tok makten i Argentina i 1966 var de snare med å undertrykke intellektuelt liv. Engasjerte filmskapere fant det da naturlig å ty til en mer militant film. Over tre år laget Fernando Solanas og Octavio Getino maratonfilmen La hora de los hornos (Smelteovnenes time). Den var delt i tre, med megetsigende titler i retning av: «Ny-kolonialisme», «Handling for frigjøring» og «Vold og frigjøring». Filmen tar Bertholt Brechts ideer om å vekke publikum fra illusjonen, og å få dem til å vurdere budskapet intellektuelt, til et nytt nivå. Den oppfordrer til handling, til å reise seg mot makten. En av aktørene i filmen ble siden tatt av dage av militæret. Filmen støttet peronismen, en politisk og økonomisk nasjonalisme som ble dannet av den populære statslederen Juan Perón.

DA FILMSKAPERNE var ferdig med sin geriljafilm skrev de et manifest som ga gjenklang i Latin-Amerika og Den tredje verden: Hacia un tercer cine (Mot en tredje filmtradisjon). Manifestet omhandler ny-kolonialisme, Argentina, argentinsk films avhengighet, «den tredje filmtradisjon», og hvor essensiell militant film var for denne nye filmtradisjonen. Forfatterne ser på Hollywood som den første typen film. I den andre filmsekken hiver de auteur-film: blant annet ekspresjonisme, nybølge og cinema novo. Denne gruppen krevde at filmskaperne var frie til å uttrykke seg med et filmspråk som ikke var standardisert. Den andre filmtradisjonen kan bestå av forsøk på å avkolonisere seg kulturelt. Solanas og Getino argumenterte for en tredje vei som enten direkte og eksplisitt hadde som mål å bekjempe systemet, eller som systemet ikke kunne assimilere og som var fremmed for systemets behov. Den tredje filmtradisjonen var en produksjonsstrategi og en politisk strategi. Filmene var i stor grad dokumentariske, og skulle vise den vemmelige virkeligheten latinamerikanere levde, for så å yppe til kamp. Folk gjenspilte gjerne sine egne liv.

I TIDEN ETTER MANIFESTET var det tilløp til militante filmbevegelser rundt om i Latin-Amerika. Etter hvert måtte mange operere i skjul, da de aller fleste latinamerikanske land falt i hendene på tungt undertrykkende, høyreorienterte militærregimer før midten av syttitallet. Ukamau-gruppen i Bolivia er et eksempel på militant film som passer med Solanas og Getino sine ideer, og som måtte operere i skjul under diktatur. Ideen om en tredje filmtradisjon i Latin-Amerika fikk en alvorlig knekk av diktaturene, som gjerne varte helt til nittitallet. Like fullt lever politisk vital film videre i Latin-Amerika. Solanas, sønnen, og flere til, bjeffer stadig mot nyliberalistenes usosiale tiltak. Noen ser nok også et glimt av håp i dreiningen mot venstre i latinamerikansk politikk de siste årene. Det må likevel innrømmes av at verken den tredje eller den andre filmtradisjonen fyller kinosalene i Latin-Amerika i dag. De fleste er nok mer enn fornøyde med drømmefabrikkens hundre år gamle filmtradisjoner, og rømmer med den fra stadig like håpløse sosiale forhold.

MEMORIAS DEL SUBDESARROLLO, AV TOMÁS GUTIÉRREZ

NAVN: HELENE LINDQVIST
FAG: MASTER I RELIGIONSVITENSKAP

TRADISJON FOR TRO

JA, NEI ELLER TJA? TIL HVA DA? ER DET EGENTLIG SÅ LETT Å TA STILLING TIL FORHOLDET MELLOM DEN NORSKE KIRKE OG STATEN?

VED KONGELIG RESOLUSJON 14. mars 2003 ble det såkalte Gjønnesutvalget oppnevnt, med oppgave å utrede forholdet mellom stat og kirke. Fylkesmann Kåre Gjønnes ble leder for utvalget som var satt sammen av representanter fra alle de politiske partiene på Stortinget, kirkelige organer, den samiske befolkning, Norges Frikirkeråd, Human-Etisk Forbund, ulike religioner og representanter med spesiell fagkompetanse. Utredningen skulle gi grunnlag for å treffe beslutning om statskirkeordningen skal videreføres, reformeres eller avvikles. 31. januar 2006 avleverte utvalget sin utredning i form av NOU-rapporten «Staten og Den norske kirke» (NOU 2006:2) Rapporten viste at 18 av de 20 medlemmene ønsket å videreføre Den norske kirke – ikke som en grunnlovsfestet statskirke, men som en såkalt lovforankret folkekirke.

FLERTALLETS ANBEFALING om en lovforankret folkekirke innebærer at Den norske kirke fortsatt har en særstilling i forhold til staten gjennom en kortfattet kirkelov vedtatt av Stortinget, forankret i en grunnlovsbestemmelse. Den norske kirke vil med en slik ordning altså, som tidligere, ha en særstilling i forhold til andre trossamfunn, samt fremdeles være finansiert av staten.

I NOVEMBER 2006 gikk Kirkemøtet, Den norske kirkes høyeste organ, med klart flertall inn for å oppheve statskirken. Status i dag for de politiske partiene i regjering er at SV er for å skille stat og kirke, Ap er delt, mens Sp vil beholde statskirkeordningen. Når det gjelder KrF og Høyre, så er de begge prinsipielt for å skille stat og kirke. FrP på sin side har gjennom sin formann Siv Jensen konkludert med at spørsmålet bør legges ut til en folkeavstemning, og at resultatet av denne vil være avgjørende for FrPs endelige standpunkt.

ÅRSAKEN TIL AT Ap og Sp ønsker å bevare statskirkeordningen er hovedsakelig at de ønsker at staten skal ha mulighet til å påvirke kirkens profil som «folkekirke» gjennom bispeutnevnelser. Det man er redd for er at en avvikling av statskirkeordningen kan føre til at Den norske kirke får en konservativ profil som vil skremme bort mange av medlemmene. Her er stortingspresident Thorbjørn Jagland uenig. Nylig uttalte han til Dagsavisen at «Statskirketilhengerne argumenterer gjerne på en måte som kan forstås slik at staten skal redde kirken fra seg selv, fra å bli for konservativ eller sekterisk. Jeg mener dette punktet er galt og bygger på en feilaktig oppfatning av kirken. »

EIVIND SMITH betegner i boka Stat, kirke og menneskerettigheter «statskirke» som et relativt begrep: Når opphører en kirke å være statskirke? Smith mener at dersom man fortsetter å ha en egen lovgivning for Den norske kirke, så vil den egentlig også fortsette å være statskirke. Også i Gjønnesutvalget unnlot de å bruke «statskirke» og brukte heller «folkekirke» som betegnelse på alle varianter av kirkeløsninger gjennom hele utredningen. Samtidig er det ikke alle, verken i utvalget eller befolkningen for øvrig, som er bekvemme med begrepet «folkekirke», ettersom det kan virke som om det er sammenfall mellom kirke og folk. Er du ikke del av kirka, er du heller ikke del av folket.

DET DEN NÅVÆRENDE statskirkeordningen går ut på er hovedsakelig at Kongen i «kirkelig statsråd», altså sammen med de av regjeringens medlemmer som er innmeldt i Den norske kirke, utnevner biskoper og proster. Videre ligger det overordnede ansvar for ledelse av prestetjenesten under kultur- og kirkeministeren. I tillegg finansieres Den norske kirkes virksomhet gjennom bevilgninger over stats- og kommunebudsjettene. Stortinget på sin side gir lover om Den norske kirkes ordning. Mens det ikke finnes noen regler om stortingsrepresentantenes religiøse tilknytning, skal kongen og halvparten av regjeringens medlemmer være medlem av Den norske kirke.

DET ER IKKE ALT som knyttes an til statskirkeordningen som per definisjon har noe med dens grunntrekk eller kjerne å gjøre. Dette er ting som i større grad kommer som resultat av at Den norske kirke har 85 % av befolkningen som medlemmer, samt at kristendommen anses som en viktig del av den norske kulturarven. Herunder faller både den sterkt omdiskuterte kristne formålsparagrafen i skoler og barnehage, samt kristendommens rolle i det like mye debatterte KRL-faget. I tillegg er det ting som vi i mindre grad kanskje tenker over, som den kirkelige betjening på sykehus, i fengsler og i forsvaret, samt dekningen av Den norske kirkes begivenheter i NRK. Å fjerne disse «fordelene» til kristendommen, kan gjøres uten at vi kvitter oss med Statskirken. Samtidig kan de dermed også i prinsippet bli værende – ettersom de som nevnt ikke nødvendigvis har noe med statskirkeordningen å gjøre. Sannsynligvis vil vi likevel i nær framtid se endringer også på flere av disse områdene.

AT STORTINGET ikke er forpliktet til å følge kristen etikk og lære i sin alminnelige lovgivning, ble slått fast av Høyesterett i 1983. Det skjedde da presten Børre Knudsen nedla den statlige delen av sitt embete som prest i Den norske kirke etter at Stortinget hadde vedtatt abortloven. Knudsen mente abortloven var uforenlig med Grunnlovens knytting til den evangelisk-

lutherske lære. Her var Høyesterett ikke enig, og konkluderte med at paragrafen i Grunnloven kun gjelder anliggender som

direkte gjelder Den norske kirke.

MINORITETER HAR man hatt i alle samfunn siden tidenes begynnelse. Det er ikke noe nytt. At de ofte synes å bli behandlet dårlig er heller ikke noe nytt. I Norge ble grunnlovens forbud mot jøder ble stående helt til 1851 og bestemmelsen «Jesuitter maa ikke taales» ble stående helt til 1956. Heldigvis er tendensen i Norge økt aksept for det religiøse og livssynsmessige mangfoldet, og et økende fokus på menneskerettigheter. Det er vel også i denne tradisjonen at statskirka muligens vil avskaffes.

DET KAN VÆRE fort gjort å føle seg mindreverdig og diskriminert på enkelte områder dersom man ikke tilhører Den norske kirke. Men samtidig som enkelte føler seg undertrykt av den norske statskirkeordningen, finnes også de som mener at statskirkeordningen gjør det enklere for andre trosretninger også. For eksempel uttaler Shoaib Mohammad Sultan i boka Farvel til statskirken? (Humanist Forlag 2005, gjengitt i Plesner 2006) at han mener stat og kirke ikke må skilles for enhver pris. Dette fordi et skarpt skille mellom stat og religion potensielt kan lede til at religion blir sett på kun som en privatsak, og en begrensning i retten til offentlig religionsutøvelse.

ØKONOMISKE MOTIVER ligger også bak trossamfunn utenfor Den norske kirkes ønske om å opprettholde statskirken. Mange minoriteter har siden 1969 fått gode økonomiske kår som en indirekte følge av statskirkeordningen. Fremdeles er det likevel slik at statskirken nyter størst støtte – men det skyldes til en viss grad også at mange kirkebygg anses som verneverdige kulturminner. Til tross for at noen trossamfunn kan være tilbøyelige til å opprettholde statskirken for slik å bli gitt bedre kår selv, gjelder dette ikke alle. Human-Etisk Forbund har på sin side gitt uttrykk for at en avvikling av statskirken er langt viktigere for dem enn de statlige bevilgningene.

STATSKIRKEMEDLEMMER som tar til orde for et skille, begrunner det som oftest med at de vil bestemme over sin kirke selv, uten politiske innblandinger. Samtidig hevdes det fra annet hold at det kirkelige statsråd kan ses på som et eget kirkelig organ, idet Kongen faktisk deltar som kirkelig overhode og ikke bare statens overhode. Regjeringsmedlemmene på sin side deltar som kirkemedlemmer. For øvrig har Den norske kirke som trossamfunn, som konsekvens av at statsoverhodet er kirkens øverste representant, heller ikke rettslig selvstendighet. Dette kan hevdes å være i strid med religionsfriheten.

I JANUAR 2000 sendte Norsk Gallup på vegne av Stiftelsen Kirkeforskning (KIFO), ut tre tusen spørreskjema til en gruppe tilfeldig valgte medlemmer av Den norske kirke. 64,8 % av skjemaene ble besvart. Resultatene av undersøkelsen viser at meningene langt på vei er delte også innenfor kirken. På spørsmålet «Hvordan synes du at forholdet mellom Den norske kirke og staten bør være» svarte om lag 2 av 5 at forholdet bør være som i dag, eller at kirken bør få en mindre selvstendig stilling i forhold til staten. Samtidig ønsket like mange at kirken bør få en mer selvstendig stilling i forhold til staten, eller at stat og kirke bør være helt atskilt.

UNDERSØKELSEN AVDEKKET også at synet på statskirkeordningen varierer i forhold til variabler som kjønn, alder og utdanning. Det er menn som i størst grad ønsker en endring i kirkens status, mens kvinner er mer usikre. I forhold til alder viste tallene at oppslutningen om å opprettholde kirkens nåværende status øker i takt med alderen på de spurte. Når det gjelder utdanningsnivået på medlemmene, så viste tallene ca 15 % høyere oppslutning om oppløsning av statskirken blant de med mer enn fire års universitets- eller høyskoleutdannelse, enn blant dem med bare grunnskole.

ET SKREMSELSMOMENT i forhold til skillet mellom kirke og stat, er den mulige kontingenten som det enkelte medlem nå må betale selv. I KIFOs undersøkelse kom det fram at bare hvert tredje medlem med sikkerhet kunne si at de fortsatt vil stå som medlemmer dersom de ved å ikke stå som medlem kan spare 2000 kroner i året. Hvert femte medlem av statskirka mente at en årlig avgift vil gjøre det uaktuelt å være med i kirka.

FORHOLDET MELLOM STAT og kirke angår hele landets borgere, og enkelte tar til orde for en folkeavstemming. En slik avstemming virker likevel usannsynlig, og vanskelig å gjennomføre, ettersom det i denne saken ikke er snakk om et enkelt ja/nei-spørsmål. Ettersom debatten dreier seg om noe mer enn det grunnlovsmessige forholdet mellom kirke og stat, blir det vanskelig å formulere klare spørsmål som velgerne kan svare ja eller nei på.

GJØNNESUTVALGET TOK utgangspunkt i tre modeller for den framtidige kirke. Som nevnt stemte flertallet for en såkalt «Lovforankret folkekirke». De øvrige seks representantene i utvalget stemte for en «Grunnlovsforankret folkekirke» (4), og en «Selvstendig folkekirke»« (2). En lovforankret folkekirke innebærer altså å gjøre Den norske kirke til et selvstendig rettsubjekt ved å fjerne Kongens kirkestyre. I tillegg fjernes kravet om at halvparten av regjeringens medlemmer må være medlemmer. Samtidig får kirken en sterkere tilknytning til staten enn andre tros- og livssynssamfunn gjennom en kirkelov gitt av Stortinget.

DE TO RESTERENDE alternativene kan sies å representere ytterpunktene i debatten. Den Grunnlovsforankrede folkekirke er i hovedsak det samme som vi har i dag. En Selvstendig folkekirke vil si at Den norske kirke likestilles med andre tros- og livssynssamfunn i Norge og får fullt selvstyre. Samtidig oppheves alle grunnlovsbestemmelser om Den norske kirke og alle former for statlig styring i forhold til kirken avvikles. Det vil si at både Kongens kirkestyre og kravet om at halvparten av regjeringen må være medlemmer av Den norske kirke fjernes.

DET ER MYE å holde styr på, og vanskelig å forutse alle konsekvensene de ulike alternativene kan ha. Enkelte lurer på om det ved å oppheve dagens ordning vil gjøre det vanskelig å opprettholde det de kaller en «bred og åpen folkekirke». Blir det kanskje slik at endringer i forholdet mellom stat og kirke vil føre til et ras av utmeldelser fra folk som i dag primært benytter kirken til dåp, høytid, bryllup og begravelser? Enten fordi de ikke vil betale, eller fordi kirka blir styrt av konservative krefter de ikke føler seg hjemme hos. Hva om man ikke vil være medlem, men likevel vil benytte seg av enkelte av kirkas tjenester? Mister man lønnstillegg når man jobber slitsomme ferievakter ved jul og påske? Får skoleelever ikke lengre fri fra skolen på kirkas helligdager?

SAMTIDIG SOM NOEN tror at å kutte båndene mellom kirke og stat vil føre til at de kristne verdiene forsvinner, tror andre at de tvert i mot forsvinner dersom båndet ikke blir kutta.

Disse tenker seg at kirkemedlemmene vil få et fornyet og sterkere engasjement for å påvirke og hjelpe kirka dersom statskirkeordninga forsvinner. Dette er i tråd med sosiologisk teori, blant annet forfektet av den franske sosiologen Yves Lambert, som hevder at framveksten av det moderne kan ha fire virkninger på religionen: nedgang, tilpasning og nytolkning, konservativ reaksjon og innovasjon.

Å AVSKAFFE dagens statskirkeordning er uansett ikke gjort over natta. Å oppheve ordningen krever en endring av flere grunnlovsparagrafer. I slike tilfeller skal det alltid være et stortingsvalg mellom forslag og vedtak.

DEN KIRKA vi kaller Statskirken har lange røtter og tradisjoner i Norge. Det i seg selv er ingen grunn til å opprettholde Den norske kirkes overlegne status. I en overgangsfase vil nok også mange problemer og vanskeligheter dukke opp. Men det vil gå over. Det er vel når det kommer til stykket muligens ikke et flerreligiøst og flerkulturelt samfunn verdig å ha en slik ordning. Samtidig er norsk religionspolitikk mer enn statskirkeordninga. Det er klart at krefter må settes i sving for å også se på den øvrige religions- og livssynspolitikken.

NAVN: KARL KRISTIAN LARSSON
FAG: MASTERSTUDENT I SAMMENLIGNENDE POLITIKK

HVORDAN TAPE ET VALG

BÅDE NORSK OG AMERIKANSK PRESSE ER FULLE AV SKRIVERIER OM HILLARY CLINTON OG BARAK OBAMA SOM MULIGE VINNERE AV PRESIDENTVALGET I USA I 2008. TIL TROSS FOR HYPEN ER DET LIKEVEL IKKE SÆRLIG SANNSYNLIG AT«OBAMANIA» ELLER «HILLARY-FEBEREN» REKKER HELE VEIEN FREM TIL DET HVITE HUS.

SELV OM VI i Norge skal ha kommunestyre- og fylkestingsvalg senere i år, er det valget i USA neste år som til nå er blitt viet mest oppmerksomhet i norske medier. Fokuset har ligget i overkant mye på det mulige kandidaturet til Hillary Clinton og Barack Obama. Det er ikke kun norsk presse som fokusere på akkurat disse to kandidatene, de fleste medier i USA gir også Clinton og Obama god dekning.

FOR MANGE kan det kanskje føles som en drøm at en av disse svært liberale, etter amerikansk standard, kandidatene kan bli USAs neste president – spesielt etter åtte år med George Bush. Det kan synes som en ny start for et land som de siste årene politisk sett har drevet langt til høyre for Europa. Likevel er ikke Clinton og Obamas kandidaturer starten på en ny trend, men snarere fortsettelsen på en politisk retning som ikke har hatt mye fremgang de siste årene. Det er muligens på de mer liberale kystene der Clinton og Obama finner sin støtte at pengene er, men hjertet som driver USA ligger i innlandet hos de mindre urbane og mer konservative statene.

Å SPILLE på tradisjonelle verdier, og da særlig kristne verdier, har alltid vært et viktig valgkampverktøy i USA. George Bush slo Al Gore i 2000 og John Kerry i 2004 ved å appellere til de mest konservative i elektoratet. Trolig vil kampen om å framstå som den mest moralske være like viktig i 2008 som den var i 2000 og 2004. Dette er en kamp som Hillary Clinton og Obama allerede, med sine liberale standpunkter, er i ferd med å tape.

DET ER VIKTIG å merke seg at kandidatene til presidentvalget først må vinne en nominasjon i eget parti. Vi vil se Obama mot Hillary mot en neve andre demokrater samt en lang rekke republikanere mot hverandre før vi ser en kamp mellom de to partiene. Nominasjonsvalgene, som i USA kalles «primary elections», blir foretatt internt i delstatene. Disse primærvalgene faller på ulike datoer fra midten av januar til midten av juni. Konsekvensen av dette er at resultatet i de statene som har primærvalg først vil ha stor innflytelse på de senere valgene, ettersom de første valgene vanligvis skaper en snøballeffekt for de senere. I år, som sist gang, er de første statene ut Iowa og New Hampshire. Begge statene er utenfor det beltet av liberale stater hvor Hillary og Obama vanligvis finner støtte. Velgerne ved primærvalget, som i noen stater er forbeholdt partimedlemmer mens i andre stater er åpne, stemmer ofte ikke bare ut i fra hvem de liker best, men også hvem de tror kan bli vellykket nasjonalt.

SØRSTATENE I USA, de som under den amerikanske borgerkrigen slåss for å beholde slaveriet, har på mange måter vært sentrum for de konservative svingningene. Mange av etterkrigstidens presidenter har hatt bakgrunn herfra og de to siste presidentene ble valgt mens de var sittende guvernører i en sørstat. Slik det politiske bildet er i dag er det vanskelig å vinne presidentvalget uten støtte fra noen av disse statene, og hvis det er noe velgerne her vet å velge så er det kristne konservative.

KAN HILARY CLINTON VINNE DET AMERIKANSKE PRESIDENTVALGET?

I SIN BOK What is the matter with Kansas? tar journalisten Thomas Frank et oppgjør med sin hjemstats velgere og de representantene de har valgt. Frank kommer fra Kansas, en stat som selv skryter av å ligge i midten av USA. Staten ble opprinnelig grunnlagt av anti-slaveri- tilhengere i kontrast til slaveristaten Missouri som den grenser til i øst. Kansas har en tradisjon for å være mot det etablerte. På 1890-tallet var dette sentrum for populismen i USA: En politisk retning som kjempet for vanlige menneskers rettigheter ovenfor den tids maktmennesker – som var kapitalister, jernbaneeiere og banker. Noen av populismens fremste representanter var svovelpredikanter med et snev av sosialisme og, i noen tilfeller, anarkisme. Denne stolte tradisjonen har, ifølge Frank, fortsatt dype røtter i staten.

FORSKJELLEN MELLOM nå og da er at selv om statens representanter stadig raser ut mot umoralske elementer på øst- og vestkysten, gjennomfører de likevel en politikk som er finansielt fordelaktig for de rike kyststatene og katastrofal for deres egne innbyggere. Et godt eksempel på dette er Senator Brownback. Senatoren er en av de mest sosialt konservative i Kongressen, han har konvertert til katolisismen og har tilknytninger til Opus Dei. I tillegg til sin kamp for å bevare tradisjonelle kristne verdier, promoterer han også lave skatter og industrivennlig politikk. Dette gjør han både når politikken kommer i konflikt med egne moralske verdier, og når det er ufordelaktig for innbyggerne i hans hjemstat.

KOMBINASJONEN av kristne tradisjonelle verdier og troen på frihandel, som i den sist tid har dominert amerikansk politikk og spesielt det Republikanske parti, overrasker mange. Retorikken er likevel ikke fremmed. Etter nesten åtte år med George Bush kjenner de fleste av oss til denne kombinasjonen. For mange europeere virker tanken på å velge en såpass konservativ politiker til nasjonens høyeste embete utenkelig. Men det er viktig å peke på at det som kan virke som en Bush-skapt radikal høyredreining av amerikansk politikk, ikke nødvendigvis er en helt ny trend.

BILL CLINTON, som i sin tid var Guvernør av sørstaten Arkansas, var betraktelig mer konservativ enn mange tror. Han var helt enkelt bare flinkere til å fremstille seg som en moderat, i tillegg til at han tilsynelatende var mer europavennlig. George Bush har for eksempel fått ufortjent mye kritikk for å ha lagt Kyoto-avtalen død, til tross for at da Bush kom til makta hadde saken allerede blitt lagt død av et enstemmig Senat, og at Bill Clinton ikke behandlet avtalen overhodet.

DE SISTE FEMTI årenes utvikling av politikken i USA har både vært en dreining mot det mer konservative, og en dreining til fordel for politikere i sør og den politikk de ofte representerer. Presidentvalget i 1964 kan sies å være et veiskille i hvordan de to partiene står i forhold til hverandre: Det Republikanske partiet nominerte en erkekonservativ Senator fra Arizona, Barry Goldwater. Goldwater fremmedgjorde store deler av den moderate og liberale delen av partiet, men ble likevel en helt for de mange konservative i sør, som opptil da hadde vært Demokrater. Etter dette har sørstatene sakte men sikkert drevet mot det Republikanske parti. Den innflytelse denne regionen har på amerikansk politikk kan man se ved å studere de siste presidentene USA har hatt. George W. Bush var fra Texas. Al Gore og Bill Clinton var fra Tennessee og Arkansas. George Bush var født i Massachusetts, men hadde sin politiske karriere i Texas. Jimmy Carter var fra Georgia. Alle disse, samt Ronald Reagan, vant med støtte fra sørstatene.

REPUBLIKANEREN SAM BROWNEBACK – USAS NESTE PRESIDENT?

SELV OM MYE av forklaringen til at konservative grupper er på fremmarsj ligger i at flere og flere amerikanere identifiserer seg selv som konservative, ligger ikke hele grunnen her. En sterkt medvirkende faktor er det amerikanske valgsystemets struktur. Ved et presidentvalg teller ikke en persons individuelle stemme, i stedet velges presidenten av det såkalte «Electoral College». Dette elektoratet har for øyeblikket 538 plasser. Disse plassene er øremerket de ulike delstatene, delvis basert etter folketall. Unntaket fra folketallsregelen er at hver stat er garantert minst tre plasser, noe som gjør at de mindre statene har disproporsjonalt antall plasser i forhold til de større statene. Valgresultatet for de individuelle delstatene avgjør så hvilket parti elektoratene fra den enkelte stat skal komme fra. Så når George Bush fikk ca. 500 flere stemmer i Florida enn Al Gore, noe som utgjør 0,009 % av alle kastede stemmer i den staten, betydde det at han fikk alle Floridas 25 elektoral-stemmer. Dette systemet gjør at mindre stater får uproporsjonalt mye makt, og at valgkampen er konsentrert rundt et fåtall svingstater.

SYSTEMET HAR gitt opphav til noe som ofte blir referert til som «Electoral Math». Ved å identifisere de statene som er sikre Republikanske og de som er sikre Demokratiske kan man se hvilke stater som blir hardest å vinne for de ulike kandidatene. Med tanke på at verken Kerry eller Gore tok noen sørstater blir det vanskelig å tro at Clinton eller Obama skal klare det. Hvis de da vil vinne, må de ta dette igjen et annet sted. Mange ville da ha foretrukket en kandidat som ville hatt bredere appell i disse områdene, spesielt ettersom den personen Republikanerne nominerer utvilsomt vil ha det.

VALGET I 2008 er helt spesielt på flere måter. Dette er første gang på nesten åtti år at man har gått inn i valgkampen uten en sittende president eller visepresident i valgkampen, og det vil bli første gang siden 1968 at en av partienes endelige kandidater vil være en president eller visepresident. I så måte vil dette valget være et veiskille. Partiet som vinner nå vil ha mulighet til å posisjonere sine folk i nasjonale lederstillinger for lang tid fremover.

SÅ HVILKE kandidater er det de to partiene kan stille som vil kunne appellere til store deler av befolkningen? Valgkampene de siste 30 årene har ikke bare vist at konservative fra sør har en fordel, men også at noen typer bakgrunner kan være fordelaktige. Som nevnt ovenfor har det siden 1968 alltid vært en sittende president eller visepresident med som en av de nominerte fra et av de store partiene. Utover det har det ofte vist seg å være en styrke å være, eller å ha vært, guvernør. Bill Clinton, George W. Bush, Jimmy Carter og Ronald Reagan var guvernører da de ble valgt, og enda flere partinominerte har vært det.

EN ANNEN VANLIG bakgrunn for kandidater har vært senator. Dette embetet har dog vist seg å gi mye ammunisjon til opponenter. En senator må ofte stemme på en hel rekke av saker i Senatet, og presentert på riktig måte kan mange av disse stemmene brukes mot kandidaten i valgkampen. Dette skjedd med John Kerry i 2004. Når man studerte hans tidligere stemmer i senatet kunne det virke som han gikk inn for mye rart. Republikanerne klarte å skape et inntrykk av Kerry som en vinglete og ultraliberal politiker, to ting som sitter veldig dårlig med det amerikanske elektoratet.

PÅ DEN DEMOKRATISKE siden er det mange som posisjonerer seg for 2008. Merk her at mange av disse ennå ikke har offentliggjort sitt kandidatur, men ansees likevel som sannsynlige kandidater. Nominasjonsprosessen er en nitidig prosess som ofte kan virke forvirrende. For eksempel snakket norsk presse om kandidaturene til Barak Obama og Hillary Clinton lenge før de var en realitet. Det de to hadde gjort var å sette ned granskningskomiteer – den faktiske uttalelsen om å stille kom mye senere.

FELTET AV MULIGE presidenter er bredere enn det har vært noensinne. Ikke bare er det muligheter for den første nominasjonen av en kvinne eller en afroamerikaner, men også Guvernør Richardson, en latinamerikaner, har gode muligheter til å vinne. Guvernør Richardson er sittende guvernør i New Mexico, og kan på den måten sies å være en outsider uten forankring de liberale miljøene som Obama og Clinton er tilknyttet. En tilsvarende kandidat var tidligere guvernør Tom Vilsack fra Iowa. Han var en av dem som var tidlig ute med å offentliggjøre sitt kandidatur, men trakk seg tidlig i februar på grunn av pengemangel. Vilsack kunne ha vært en brobygger mellom Demokratene og moderate velgere. I tillegg ville det ha vært en fordel for ham at Iowa er den første staten som skal holde primærvalg, og et godt resultat her kunne ha gi ham det «dyttet» han ville trengt for å vinne nominasjonen. At han allerede nå har valgt å trekke seg, viser hvor kompetitivt dette feltet er.

DEN ENESTE VIRKELIGE sørstatsdemokraten det snakkes om som mulig kandidat er John Edwards fra North Carolina. Han kom som et friskt pust inn i valgkampen i 2004, og selv om han ikke vant ble han valgt av John Kerry til å være hans kandidat som visepresident. Edwards er en folkelig skikkelse, og hans aksent appellerer til mange i sør. Likevel er han en svært liberal politiker. Hans tilstedeværelse på Kerrys nominasjon ga som nevnt ikke gjennomslag i North Carolina eller noen andre sørstater. Om han vinner nominasjonen neste år er det lite som tilsier at han skulle kunne kapre flere sørstater denne gangen.

HVIS DEMOKRATENE mangler klare konservative sørstatsnominerte, så er det Republikanske feltet fullt av dem. Kanskje mest profilert her hjemme, er senator John McCain. Han tapte nominasjonen i 2000 mot George Bush, muligens fordi mange kristne fant ham for liberal. Men denne gangen virker det som om han er bevisst på denne svakheten han har alt rukket å gjeste flere kristne grupper på jakt etter støtte. En som kanskje allerede har denne støtten er den tidligere baptistpresten Mike Huckabee. Huckabee fullførte akkurat sin andre periode som guvernør i Arkansas, staten der Bill Clinton var guvernør før han ble president. To eldre partiveteraner, Newt Gingrich og Bill Frist, holder seg så langt på sidelinjen. Det virker som at jo nærmere man kommer den ideologien George Bush representerer, jo lenger vil man vente før man offentliggjør sitt kandidatur. Det er ikke fordelaktig for den sittende presidenten at hans arvtager blir hyllet i media mens han fortsatt har to år igjen av sin egen periode.

HVOR STOR innflytelse moralske spørsmål vil ha ved valget i 2008 gjenstår å se. Ved tidligere valg har kandidatenes streben etter å være den beste kandidaten på sikkerhet og økonomi vært viktig, men ønsket om å framstå som tradisjonelt amerikansk og moralsk sterk har aldri vært langt bak. Da er det kanskje på tide å få øynene opp for disse kandidatene også, hvis vi skal ha en mulighet til å spå valgresultatet i 2008. Samme dag som Hillary Clinton offentligjorde at hun gransket et mulig kandidatur, hadde også en annen amerikansk politiker innkalt til pressekonferanse. Senator Brownbacks offentliggjøring av sitt kandidatur druknet litt i alt snakket om Hillary Clinton. Men når valgkampen i de to partiene blir hetere vil neppe stjernestatusen til Hillary og Obama hjelpe dem spesielt mye. Da kan Brownback muligens sitte på en vinneroppskrift.

NAVN: MARITA MYHRE
FAG: MASTERSTUDENT I KULTURVITENSKAP

DET OPPHØGDE

TRADISJON OG KULTURARV ER OMGREP SOM ER EIN DEL AV VÅR KVARDAG, OG SOM VI MØTER PÅ MANGE ULIKE AREANAER. BEGGE OMGREPA ER POSITIVT LADA OG FØRER TANKANE TIL FORTID, ARV OG OPPRINNING.

FOLKLORISTEN TORUNN SELBERG slår i introduksjonen til boka Historien inn på livet (2002) fast at det i Norge blir oppført om lag 300 historiske spel kvar sommar, og at det i løpet av eit enkelt år i 1990-åra vart utkjempa fleire middelalderske turneringar med hest og rustning enn det vart utkjempa under heile middelalderen og renessansen! Vi er svært opptekne av fortid, og denne interessa kan seiast å vere ein av dei tinga som kjenneteiknar vårt samfunn og vår kultur. Denne lengselen etter fortida blir nokre gonger forklart ved at vi treng noko å halde fast ved i ei forvirrande postmoderne verd som heile tida er i rask endring.

TORUNN SELBERG legg fram at kulturarv kan definerast som «summen av kulturstoff som overføres fra en generasjon til en annen». Men vidare skriv ho at denne definisjonen like godt kunne vore ein definisjon på tradisjon, og illustrerer dermed kor tett samantvunne desse to omgrepa er innan kulturforsking. Enklare blir det ikkje av at dei to omgrepa blir brukt relativt lausleg om kvarandre, i alt frå stortingsmeldingar til verneorganisasjonar sine formålsparagrafar, til dagleg samtale for å beteikne noko som har med fortid, arv og nytt og gamalt å gjere. I denne artikkelen vil heller ikkje eg gjere eit poeng av å lage eit skarpt skilje mellom dei to omgrepa, men heller diskutere dei saman, nettopp fordi det er slik vi ofte støter på dei.

I MAGASINET «KULTURARVEN» si nettutgåve står det at «Å kjenne kulturarven sin er det same som å kjenne seg sjølv. (…)Vi har alle eit ansvar for å ta vare på og vidareføra den felles kulturhistoria vår. Å vita kor vi kjem i frå, kunnskapen om den lokale og nasjonale historia og kulturen vår, er med og formar kvar og ein av oss som individ.»

KULTURARV er eit omgrep vi støter på når det blir snakka om saker og ting frå fortida som vi meiner er verdifulle, og som vi ønsker å verne for framtida, om det no er eit kyrkjebygg, ein gamal steingard, ei helleristing, ein folketone eller kunnskapen om «korleis servere rakfisk på den rette måten». Kulturarv blir ofte knytta til identitet – ved å ta vare på kulturarven tek ein også vare på seg sjølve. Kulturarv kan fungere som symbol for lokal og nasjonal identitet, særleg når denne identiteten skal kommuniserast utad. Når Norge skal marknadsførast som reisemål blir det snakka om den unike «norske kulturarven», som blir presentert som eit knippe kulturuttrykk som skal representere og symbolisere «det norske». Kulturarv er blitt ein uerstatteleg del av nasjonalistiske prosessar. Kulturarv blir referert til som «vår felles arv». Denne arven blir tenkt på som eit gode, eit privilegium, og noko som vi har ansvar og plikt til å ta vare på. Desse tankane står så sterkt i vår tid at dei er sjølvsagte sanningar for svært mange – noko vi ikkje stiller spørsmål ved. Dette er ikkje nødvendigvis uproblematisk.

OMGREPET TRADISJON har nokre av dei same konnotasjonane som kulturarv: « (..) vi lever i et samfunn der lysten til å bevare og skape tradisjoner er stor. I dagligspråket leder begrepet tradisjon tankene mot det som er ekte, har kvalitet og opphavelighet. Det er et ord som gir løfter om forbindelse til historien, med den gamle, gode tiden.» (Eriksen og Selberg 2006:260). Men tradisjon er eit omgrep som blir brukt på forvirrande mange måtar. Innan folkloristikken har tradisjon opp gjennom tidene blitt omtalt både som eit produkt, ein «ting», der ein snakkar om ulike (folke)tradisjonar, og ein prosess, der fokus er på overleveringa av kulturuttrykk. Også i daglegtalen kan tradisjon vere mykje ulikt. Tradisjon blir ofte omtalt som «ein ting» og det blir snakka om ulike tradisjonar. Det kulturstoffet som blir kalla tradisjon har gjerne eit handlingsaspekt ved seg – det er ofte skikkar, handtverk, dans, sang, forteljing osb. Tradisjon kan altså på denne måten sjåast på som ein bit av kulturarven. Bygningar og andre materielle ting kan ikkje vere tradisjonar, sjølv om vi ser på dei som del av kulturarven, men: dei blir gjerne omtalt som (meir eller mindre) tradisjonelle. Tradisjon kan dermed vere ein kvalitet ved ulike kulturuttrykk, og tradisjonsomgrepet kan i mange samanhengar bli brukt som eit adjektiv – tradisjonelle byggverk, tradisjonelt jordbruk, osb. Når tradisjon er eit adjektiv, kan omgrepet i tillegg bli brukt i eit mylder av samanhengar som ikkje har noko som helst med kulturarv å gjere. Tradisjon kan då også bli brukt i negativ forstand, for å karakterisere noko som er utdatert, gamaldags og firkanta.

DÅ KULTURFORSKARAR byrja å interessere seg for folkekultur tidleg på 1800-talet, brukte ein omgrepet tradisjon for å skilje folkekultur frå «vanleg» kultur. Folkekulturen var tradisjonell fordi den hadde røter langt tilbake i tida, og var blitt vidareført frå generasjon til generasjon. Tradisjon og kulturarv har gjennom faghistoria vore gjenstand for ein autentisitetstankegang – ein tenkte seg at det fanst ekte og mindre ekte tradisjonar – meir eller mindre autentisk kulturarv. Ein del av denne tankegangen heng igjen i korleis vi tenker om desse emna i dagleglivet i dag. Alder er eit viktig autentisitetskrav – jo eldre eit kulturminne eller ein tradisjon er, jo høgare verdi har den, kan det virke som. Ein artikkel som omhandlar seterdrift, på nettstaden Olavsrosa.no, byrjar med fylgjande formuleringar: «Seterdrifta er eldgamal, nesten så gamal som gardsdrifta her i landet. Arkeologiske funn m.a. i fjelldalar i indre Sogn fortel om setring allereie i eldre jernalder, på 600-talet» (frå olavsrosa.no). Det er altså viktig å få fastslått at eit kulturfenomen har høg alder dersom det skal forsvarast som kulturarv eller tradisjon(elt). Men høg alder er ikkje alltid nok – tradisjonar bør helst også ha ei kontinuitet over tid, dei må vere overlevert frå generasjon til generasjon. Tradisjonar med høg alder og mest mogleg opprinneleg innhald, blir gjerne sett på som dei mest autentiske. Tradisjonar som ein veit har blitt «tukla med» blir i ei slik setting gjerne sett på som uekte.

DET PROBLEMATISKE med denne måten å tenke på melder seg mellom anna når ein skal ta stilling til «nye tradisjonar»: er det slik at vi ser på nye tradisjonar som verdilause, som uekte? Det blir jo stadig vekk snakka om å «starte nye tradisjonar». Vi er i dagleglivet ofte svært raskt ute med å kalle noko for ein tradisjon, sjølv om vanen med å møtast kvar torsdag for å spela dataspel på ingen måte er overført frå tidlegare generasjonar. I denne samanhengen blir tradisjon definert ganske enkelt som ei handling som blir gjentatt med jamne mellomrom. Også når tradisjon blir brukt som eit adjektiv kan det skildre moderne fenomener.

«TRADISJONELLE DATASPEL» er til dømes ei formulering som blir brukt for å skilje dei eldste dataspela frå dei meir nyankomne. Det er altså noko motsetningsfylt i måten vi tenker om tradisjon på i dagleglivet. Er det slik at dei nye tradisjonane berre er liksomtradisjonar, medan dei gamle er dei ordentlege, dei ekte? I forbindelse med kulturarvspørsmål byr også denne autentisitetstankegangen på problemer, mellom anna når det er snakk om original og kopi. Er originalen meir verdifull enn kopien? Kva skal vernast? Skal ein verne ei ruin slik den er og dermed bevare det autentiske? Eller skal ein restaurere den (og dermed «tukle med den»), for å gje publikum eit betre inntrykk av bygningens historiske funksjon og bruk?

«VI ER OMGITT av underverk, noen finnes i naturen og noen er skapt av mennesker. Disse stedene sier noe om hva det har vært å være menneske gjennom historien. De gir oss identitet.» (Frå den norske UNESCO-komminsjonen sine heimesider).

KULTURARV OG TRADISJON blir sett på som goder, som ressursar. Omgrepa er positivt lada og dermed legitimerande. Når noko først er blitt tradisjon eller kulturarv får det ein sjølvsagt status som viktig og riktig. Vi kan rettferdiggjere så vel mandagspilsen som pinnekjøtet på julafta ved å kalle det tradisjon – tradisjonsmerkelappen blir i seg sjølv ei forklaring på kvifor eit fenomen eksisterar – men er den forklaringa god nok? Å setje merkelappen «tradisjon» eller «kulturarv» på noko innebærer å opphøge eit aspekt av kultur og samfunn, ofte utan at det blir stilt spørsmål ved kvifor. Den sveitsiske folkloristen Regina Bendix er ein av dei som set fokus på korleis maktforhold er uløyseleg tvunne saman med kulturarv, sjølv om kulturarvsomgrepet har ein tendens til å maskere slike maktprosessar1.

Kulturarv og tradisjon er menneskelege konstruksjonar – det er mennesker, men sine respektive agendaer og interesser, som skapar desse fenomena.

DERSOM EIN SER kulturarv og tradisjon i eit slikt lys, vil ein sjå fenomena som prosessar i staden for «ting», prosessar som pågår heile tida og som er resultat av menneskeleg verksemd. Kulturarv og tradisjon blir heile tida refortolka inn i nye kontekstar. Det seier seg dermed sjølv at merkelappane «tradisjon» og «kulturarv» kan vere nært forbunde med menneskelege, og dermed økonomiske og politiske, interesser. Kvifor blir nokre kulturelement opphøgd som kulturarv, medan andre blir ignorert? UNESCO si liste over «kultur- og naturarv av enestående verdi» er eit godt eksempel på korleis visse kulturfenomen blir opphøgde framfor andre. At t.d. Bryggen i Bergen befinn seg på denne «lista med stor L» innebærer ei enorm legitimering av Bryggen som noko viktig og verdifullt. Men ein kan jo spørje seg kva slags prosessar og kva slags val som ligg bak denne lista, som har så høg status, og kanskje spørje oss: kva slags kulturfenomen finn vi ikkje på ei slik liste?

TRADISJON ER EIT viktig salsargument, til dømes i samanheng med mat. Vår matkvardag er blitt kompleks og samansett, med impulsar frå mange kantar. Mat er gjenstand for diskusjon og debatt. «Du er det du ét». Mat er oppleving og nyting, livsstil, sunnheit, tradisjon og identitet på same tid. Mat kan også vere ein trussel. Frykta for «den farlege maten», genmanipulering, salmonella, kugalskap og store anonyme matprodusentar, får mange til å sjå heimover, til den «kortreiste» maten. Mat frå små produsentar kan kjennast som redningen i ein truande matkvardag. Denne maten er gjerne omspunne av metaforar om natur, lokalitet og tradisjon, og er eit eksempel på korleis tradisjonsomgrepet aktivt blir teke i bruk for å profilere eit produkt, og for å ta avstand frå annan type mat. Tradisjonsmerkelappen inneber ei opphøging, ei fastslåing av at dette ikkje er vanleg mat. Maten får eit vell av konnotasjonar; dette er mat som har «smak av fortida», det er ekte mat, det er trygg mat, osb. Denne typen mat er både ny og gamal. Det er noko nytt å finne økologisk tjukkmelk frå Røros i butikkhylla. Men dei nye produkta blir likevel marknadsført som «god gamaldags» norsk mat.

MANGE SMÅSKALAPRODUSENTAR legg vekt på at maten skal vere så autentisk og opprinneleg som mogleg – det blir sett på som viktig at råvarer og konserveringsmetodar er «tradisjonelle». Samtidig produserer mange av småskalaprodusentane svært moderne produkt. På matfestivalen «Bønder i bydn», som vert arrangert i Bergen kvar haust, står fårepølse, blodpølse, flatbrød og honning side om side med økologisk iskrem, frukt- og bærslush og andre produkt som unekteleg har ein «moderne» klang. Saman utgjer dei eit heile som smakar av «reine råvarer», tradisjonsrikdom og kultur. Tradisjonsomgrepet er altså her sett inn i ei aktuell og moderne matkontekst, noko som får interessante uttrykk. Samtidig viser dette eksempelet korleis tradisjon kan vere ein del av handel og økonomi.

DET ER IKKJE mogleg å sjå på kulturarv og tradisjon som objektive storleikar. Det er menneskeleg tanke og aktivitet det handlar om heile vegen. Innan kulturvitskap ser ein no tradisjon som ein kontinuerleg skapingsprosess – noko som menneska (gjen)skapar heile tida. For å spissformulere: det finst berre nye tradisjonar! Ingen tradisjonar er upåverka av oss sjølve, og vi gjenskaper (og omformar) dei «gamle» tradisjonane aktivt når vi forholder oss til dei. I følge dette synet finst det eigentleg ikkje noko som kan kallast falske tradisjonar. Også kulturarven kan sjåast på som noko som blir kontinuerleg redefinert. Sjølv om det er vanleg å tenkje at kulturarv kan vise oss kven vi er, må vi ikkje gløyme at det er vi som faktisk skapar kulturarven. Denne tenkjemåten kan kanskje virke vel relativistisk, men å sjå på tradisjonar og kulturarv som skapte, gjer det vanskelegare å vere blind for korleis menneskelege motiv og agendaer speler inn på feltet.

AKA SNAKKER MED KERAMIKER LIV SUNDAL OG GLASSBLÅSER INGRID NORD OM Å HA KUNSTEN SOM LEVEBRØD.

NÅR OPPSTO KUNSTFORMEN?

INGRID: Glassblåsing er en veldig gammel kunst, fra lenge før Kristus. Men lite har skjedd siden den gang. Vi bruker fortsatt de samme verktøyene og de samme teknikkene. Kanskje er noen av rørene blitt smalere og enklere, men i praksis arbeider vi på samme måten nå som de gjorde for flere tusen år siden.

LIV: Jeg pleier å si at keramikerkunsten er verdens eldste yrke. Den oppsto da man fant leire og oppdaget at denne ble hard etter å ha vært i ilden. Terracotta betyr faktisk brent jord. I begynnelsen ble det laget kokekar og krukker. Den porøse strukturen i brent terracotta gjør den spesielt godt egnet til oppbevaring av mat. Kaldt vann i en terracottakrukke kan holdes kaldt over lang tid, selv om det gjerne er førti grader utenfor krukken.

KERAMIKER LIV SUNDAL DRIVER ET ATERLIER I BERGEN.

I likhet med glassblåsing er teknikkene keramikere bruker i dag de samme, selv om elektrisitet har gjort livet enklere. Dreieskiven er for eksempel elektrisk. Når det gjelder ovner varierer dette veldig fra kunstner til kunstner. Noen bruker gass, noen ved, noen olje og noen elektrisk ovn.

INGRID: Elektrisiteten har betydd mye for glassblåsingen også. I gamle dager krevde det å smelte glassmassen så mye energi at man gjerne blåste flere måneder i strekk når man først var i gang. Jeg har hørt om folk som omkom under blåsingen. Glassblåste produkter var lenge luksusvarer som var myntet på overklassen.

HVORFOR HAR DERE VALGT DET YRKET DERE HAR?

INGRID: Jeg har lenge visst jeg ville gjøre noe med hendene. Jeg ville skape noe og samtidig bruke kroppen fysisk. At det ble glassblåsing tror jeg er tilfeldig. Det jeg liker ved glassblåsingen er spenningen, man må jobbe raskt, ting må skje fort og man driver hele tiden med problemløsning. Som glassblåser har man kontroll over hele skapelsesprosessen. Alt fra å varme ovnen og smelte massen, til det ferdige produktet tas ut av avspenningsovnen.

LIV: Jeg husker det på samme måten. Jeg visste jeg ville gjøre noe hvor jeg kunne bruke hendene og samtidig gi av meg selv. Da jeg møtte leira for første gang var det avgjort. Da var jeg 23 år og gikk på folkehøgskole i Søgne. Jeg har utdannelsen min fra Danmark, og har hatt verksted og utsalg på Tysnes i flere år. Nå er det godt å være i eget ateliet i Bergen sentrum.

INGRID: Jeg gikk også på folkehøgskole, men i Danmark. Skolen hadde en linje som drev med glassblåsing.

HVA SKAL TIL FOR Å LYKKES SOM KUNSTNER?

LIV: Akkurat nå underviser jeg i keramikk ved en folkehøgskole som en jobb ved siden av mitt eget arbeid. Og jeg merker en forskjell på elevene fra den gang jeg selv gikk på folkehøgskole. Vi kastet oss over de materialene vi hadde til rådighet med iver. I dag er det annerledes. Ungdommene i dag har gått gjennom ungdomss kolen og videregående, mens de hele tiden har blitt fortalt hva de skal gjøre. De er ikke vant til å ta initiativ selv. Mange gir for lett opp når de møter motstand. Får de det ikke til med en gang så gir de seg, heller enn å prøve på nytt. Det er her min rolle kommer inn. Jeg må prøve å få ungdommene til å forstå at å skape keramikk er en prosess hvor man må hente inspirasjon innenfra. Det å venne seg til at man må komme med ideene selv, og videreutvikle disse, for å få det til, er ikke like lett for alle. Jeg tror kanskje dagens unge har så mange valg at de glemmer, eller ikke tør, å benytte seg av dem.

INGRID: Jeg har opplevd mye av det samme som Liv. Jeg har møtt folk som gir seg når arbeidet ikke bare er gøy lenger. Man må forstå at når man ikke får det til på første forsøk, så må man terpe og trene. Skal man kunne leve av kunsten kan man ikke bare gi seg.

KAN MAN LEVE AV Å SKAPE KUNST?

GLASSBLÅSER INGRID NORD ÅPNER SNART SITT EGEN UTSALG I BERGEN.

LIV: Det er viktig å innse at det faktisk også handler om penger i kassen. Og at det å være keramiker kanskje ikke er så lett forenlig med et familieliv. Mange har dette rosarøde bilde av et verksted i hjemmet med småbarn rundt dreieskiven. Slik er det ikke. Som kunstner må man gå i seg selv og hente energien og kraften innenfra. Det er krevende. Det hender jeg bare må lukke meg inne og være alene. Det er utrolig egoistisk, men noe jeg føler er nødvendig for å kunne være kreativ, og å kunne skape.

INGRID: Siden jeg ikke har åpnet utsalget mitt ennå, vet jeg ikke hvordan det økonomiske kommer til å se ut. Jeg tror mange kunstnere sliter med det samme dilemma om hva man skal lage. Skal man rette seg etter publikum og lage kunst som selger godt, eller skal man stå fast på det man ønsker å gjøre selv? Det er ikke lett, men jeg tror det handler om å finne en grei middelvei. Det viktigste er at man selv har tro på det man gjør.

LIV: Tro og tålmodighet er veldig viktig. En måte man å løse problemet på, er å gjøre begge deler. Man kan lage noe som man vet selger godt, og samtidig jobbe med det man virkelig har lyst til å lage.

HVA GJØR DERE NÅR INSPIRASJONEN MANGLER?

INGRID: Hos meg tror jeg det er helt motsatt. Jeg er så full av inspirasjon. Det er så mye jeg har lyst å gjøre at jeg bare vil komme i gang så fort så mulig.

LIV: Jeg har aldri opplevd at det har stoppet opp, at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. Man er selvfølgelig ikke like kreativ hele tiden. Jeg har opplevd å prøve på noe og måtte legge det vekk fordi jeg ikke har lykkes. Det er fint å gå tilbake til prosjektet noen måneder eller år etterpå. Da har man utviklet seg og kommet videre og klarer kanskje noe man før ikke mestret. Slik har man som regel alltid noen prosjekter på gang. Det finnes så mange muligheter, det føles som om det aldri tar slutt.

– HUN ER HELT fantastisk. I begynnelsen hadde vi en svensk praktikant, men det var så slitsomt. Det var som å ha en gjest i huset. De filippinske jentene er så diskrete og behagelige å ha med å gjøre, uttalte Vendela Kirsebom Thommesen tidligere i vinter til bladet Mamma.

SITATET MER enn antyder at Thommesen har klare forventninger til den tradisjonelle hushjelpen: Hun skal ikke være en venninne eller noe som på andre måter kan minne om et menneske, men så langt det er mulig en usynlig hjelper. Til tross for at hun også kom med stikkende karakteristikker av nordmenn, blant annet at de er preget av misunnelse, var det få som gikk i skammekroken. I stedet skapte uttalelsene både om praktikanten og om nordmenn grunnlag for Vendela-hets på debattsider på nettet.

DE FLESTE AV oss studenter har ikke så mange meninger om hvordan en hushjelp eller praktikant bør te seg. Derimot har vi andre problemer. Kanskje savner vi det gamle universitetet uten så mange obligatoriske oppgaver og obligatorisk oppmøte. Kanskje er vi så vant med den norske tradisjonen for velferd og fordeling av goder at vi synes vi fortjener 100 % stipendandel fra Lånekassa fordi vi har klart å melde oss opp til eksamen.

«TRADISJON» ER ofte en honnørbetegnelse. I blant kan det synes som om hva som helst av fastgrodd praksis utgått på dato blir stueren av å bli kalt tradisjon. Slik bidrar dessverre tradisjoner også ofte til ekskludering og diskriminering. Mennesker som kommer til Norge som innvandrere bør helst stille opp som blanke ark, slik at de på best mulig måte kan lære seg «vår» væremåte. Det mange av de mest ihuga forkjemperne av «norske» tradisjoner og verdier ofte glemmer, er likevel at den nasjonale identiteten i mange tilfeller bare er en illusjon.

MED DETTE nummeret feirer AKA fem år som UiBs eneste tverrfakultetlige studenttidsskrift. Målet med AKA er å skape et forum for faglig engasjement og entusiasme. Tilsynelatende er det HF- og SV-studenter som er gladest i å formidle sin fagkunnskap, men vi håper at fakulteter som juss, medisin, psykologi og mat-nat snart tar innpå. For at AKA skal kunne leve og blomstre og nå nye høyder i årene framover, er vi avhengig av din hjelp. Ta kontakt med oss dersom du har lyst til å bidra som redaksjonsmedlem eller ekstern bidragsyter!