HER kommer AKA nr 28, fullt av lesestoff!

«EIN GOD JOURNALIST er på jakt etter saker overalt». På side tre samtaler redaktør i Studvest, Eirin Eikefjord med Rune Stølås, frilansjournalist i Bergens Tidende.

ARTIKKELEN «Made in Africa» omtalar kunstneren Yinka Shonibare og dennes jakt på blått stoff i Afrika. Men hvor er egentlig stoffet produsert? Les mer på side syv!

«SPRÅKET ER menneskets slim, hadde mennesket vært et bløtdyr». Veslemøy Grønås ́ tekst om den franske poeten Francis Ponge, på side 14, omtaler et dikt om en snegl. Finn ut hvordan mennesket ligner sneglen…

NESTE NUMMER av AKA skal ha tema Liv & Død. Har du en god idé til en artikkel? Vil du skrive en sak til AKA? Kontakt oss på aka@uib.no. Vi søker journalister og fotografer til redaksjonen. I tillegg er vi på jakt etter en brekker med erfaring med InDesign.

NAVN: PER-ARNE LARSEN
ALDER: 27 år
FAG: Masterstudent i Religionsvitenskap

NÅR MASTEROPPGAVEN SKAL SKRIVES MÅ STUDENTEN UT FOR Å SAMLE STOFF SOM ER RELEVANT FOR DEN OPPGAVEN HAN/HUN SKAL SKRIVE. DETTE KAN GJØRES PÅ FLERE MÅTER, OG ER TILDELS AVHENGIG AV HVILKET FAGOMRÅDE SOM STUDERES. AKA HAR FUNNET TRE PERSONER SOM HAR SKREVET ELLER HOLDER PÅ MED MASTEROPPGAVEN SIN OG SPURT DEM NOEN SPØRSMÅL I DEN FORBINDELSE.

1, HVILKET EMNE SKRIVER DU MASTER OM?

– Jeg skriver en religionsteoretisk oppgave med fokus på en sosialpsykologisk teori kalt «Terror Management Theory». Jeg vil prøve å belyse en del sentrale religionsteoretiske spørsmål om religionens opphav, funksjon og innhold, samt fokusere spesielt på religionens funksjon som en beskyttende faktor i forhold til dødsangst.

2, HVILKEN METODE HAR DU BRUKT FOR Å SAMLE STOFF TIL DIN MASTEROPPGAVE?

– Dette er en rent teoretisk oppgave så metoden for å samle stoff har vært å bruke universitetets elektroniske ressurser og biblioteket til fulle. Elektroniske tidsskrift som Journal of Personality and Social Psychology har vært viktige for å finne nyere stoff, mens jeg bruker de forskjellige bibliotekene for å finne den eldre eksistensfilosofiske og psykodynamiske litteraturen. I tillegg har Amazon vært en viktig ressurs. Spesielt innenfor emnet kognitiv religionsvitenskap har jeg vært nødt til å kjøpe mange av bøkene ettersom bibliotekene ikke har et særlig stort utvalg på dette området.

3, HAR DU HATT NOEN PROBLEMER I FORBINDELSE MED INNSAMLING AV STOFF TIL MASTEROPPGAVEN ELLER I FORBEREDELSENE TIL DETTE?

– Det er to små problemer med innsamlingen, det ene er at universitetet ikke abonnerer på alle tidsskriftene jeg skulle ønske å ha tilgang til, det andre er at «Terror Management Theory» har publisert veldig lite av sitt materiale om religion og en del interessant informasjon har dermed vært skjult for meg. Heldigvis publiserte de nå for en uke siden en artikkel om religion som kanskje kan vise seg å blir den viktigste artikkelen for oppgaven min. Her har de eksperimentelt testet forskjellige former for religiøsitet og sett hvordan de fungerer ulikt når det gjelder å beskytte mennesker mot dødsangst.

4, HVIS DU SKULLE BEGYNNE PÅ NYTT MED DIN MASTEROPPGAVE I DAG, ER DET NOE DU VILLE GJORT ANNERLEDES?

– Foreløpig går det bra og det er ikke lett å sette fingeren på noe spesielt, men jeg kunne nok med hell brukt mindre tid på de mange sidesporene jeg har engasjert meg i. Kognitiv vitenskapsteori og forskning på speilnevroner har vært to slike sidespor jeg godt kunne spart til senere.

5, FINNES DET ANDRE TYPER STOFF ELLER DATA DU KUNNE BRUKT I DIN OPPGAVE, SOM DU VALGTE BORT? HVIS JA, HVA OG HVORFOR?

– Jeg har valgt bort utrolig mye, eller latt emner fått mye mindre plass enn jeg føler de burde. Dette har hatt med både plassmangel og relevans å gjøre. Forut for oppgaven gjorde jeg mye arbeid omkring kognisjon/emosjon- debatten i psykologien og om kognitiv versus nevrobiologisk forskning på angst. Dette har vært godt grunnlag for oppgaven og er veldig interessant, men likevel vanskelig å bruke tilstrekkelig med plass på i en religionsvitenskapelig oppgave. Jeg har også måttet kutte ned på området «religion og mental helse», altså forskning på den statistiske relasjonen mellom religion og angst. Dette stoffet er også interessant, kanskje mest på grunn av dets mangler og problemer sett med religionsvitenskapelige øyne, men det temaet hadde nok krevd en hel oppgave alene. Strengt tatt har hele prosessen vært en eneste lang utvelgningsprosess hvor arbeidet stort sett har bestått i å bestemme hva som ikke skal være med, fremfor å velge hva som skal være med.

NAVN: JARLE FARNES
ALDER: 27 år
FAG: Master i Instrumentering og måleteknikk.

NÅR MASTEROPPGAVEN SKAL SKRIVES MÅ STUDENTEN UT FOR Å SAMLE STOFF SOM ER RELEVANT FOR DEN OPPGAVEN HAN/HUN SKAL SKRIVE. DETTE KAN GJØRES PÅ FLERE MÅTER, OG ER TILDELS AVHENGIG AV HVILKET FAGOMRÅDE SOM STUDERES. AKA HAR FUNNET TRE PERSONER SOM HAR SKREVET ELLER HOLDER PÅ MED MASTEROPPGAVEN SIN OG SPURT DEM NOEN SPØRSMÅL I DEN FORBINDELSE.

1, HVILKET EMNE HAR DU SKREVET MASTER OM?

– Masteroppgaven min har vært veldig teknisk rettet. Jeg har tatt en master i Instrumentering og måleteknikk ved Universitetet i Oslo, og jeg testet en ny type målesensor for å se om den kunne egne seg til bruk i romfartsbransjen.

2, HVILKEN METODE HAR DU BRUKT FOR Å SAMLE STOFF TIL DIN MASTEROPPGAVE?

– Hehe… ganske enkelt. Jeg monterte sensoren i to raketter som ble skutt opp i verdensrommet, og data fra sensoren ble sendt tilbake til jorden og havnet rett på datamaskinens harddisk.

3, HAR DU HATT NOEN PROBLEMER I FORBINDELSE MED INNSAMLING AV STOFF TIL MASTEROPPGAVEN ELLER I FORBEREDELSEN TIL DETTE?

– Potensielt er det en god del ting som kan gå galt med en rakettoppskytning, så det er en kalkulert risiko for at man ikke får noen data i det hele tatt. Men det gikk heldigvis bra. Dessuten har det tatt meg nesten to år å utvikle instrumentet som ble skutt opp, så noen skjær i sjøen har det vært.

4, HVIS DU SKULLE BEGYNNE PÅ NYTT MED DIN MASTEROPPGAVE I DAG, ER DET NOE DU VILLE GJORT ANDERLEDES?

– Kvalitetsreformen på UiO er ganske streng. Man skal ha en veldig god grunn for ikke å levere masteroppgaven innen leveringsfristen. Jeg fikk litt dårlig tid på slutten, så hvis jeg skulle begynt på nytt ville jeg nok startet litt tidligere med oppgaveskrivingen.

5, FINNES DET ANDRE TYPER STOFF ELLER DATA DU KUNNE BRUKT I DIN OPPGAVE, SOM DU VALGTE BORT? HVIS JA, HVA OG HVORFOR?

– Nei, dataene jeg samlet inn fra sensoren var ganske konkrete.

NAVN: EVA-TONE BREIVIK
ALDER: 25 år
FAG: Masterstudent i sosiologi

NÅR MASTEROPPGAVEN SKAL SKRIVES MÅ STUDENTEN UT FOR Å SAMLE STOFF SOM ER RELEVANT FOR DEN OPPGAVEN HAN/HUN SKAL SKRIVE. DETTE KAN GJØRES PÅ FLERE MÅTER, OG ER TILDELS AVHENGIG AV HVILKET FAGOMRÅDE SOM STUDERES. AKA HAR FUNNET TRE PERSONER SOM HAR SKREVET ELLER HOLDER PÅ MED MASTEROPPGAVEN SIN OG SPURT DEM NOEN SPØRSMÅL I DEN FORBINDELSE.

1, HVILKET EMNE SKRIVER DU MASTER OM?

– Jeg skriver masteroppgave om fedres tidsbruk med hensyn til lønnet arbeid, husarbeid og omsorg for barn. Jeg ser på forskjellen mellom fedre med små barn og fedre med eldre barn over tid, for å finne ut om det er noen sammenheng.

2, HVILKEN METODE BRUKER DU FOR Å SAMLE STOFF TIL MASTEROPPGAVEN?

– Jeg skriver en kvantitativ oppgave hvor jeg analyserer datamateriale fra ISSP undersøkelsen «Familie og Kjønnsroller». Hvis alt går slik jeg håper vil jeg sammenligne tall fra 1994 og 2002 ved hjelp av regresjonsanalyser. Datamaterialet har jeg fått tilgang til fra Norsk Samfunnsvitenskapelig Datatjeneste (NSD).

3, HAR DU HATT NOEN PROBLEMER I FORBINDELSE MED INNSAMLING AV STOFF TIL MASTEROPPGAVEN ELLER I FORBEREDELSENE TIL DETTE?

– Nei, jeg har ikke hatt noen store problemer egentlig, bortsett fra litt tekniske problemer innimellom. NSD har vært veldig behjelpelige. I tillegg får jeg svært god hjelp fra veileder.

4, HVIS DU SKULLE BEGYNNE PÅ NYTT MED DIN MASTEROPPGAVE I DAG, ER DET NOE DU VILLE GJORT ANNERLEDES?

– Jeg synes temaet mitt er veldig spennende og egentlig ganske «i tiden», så jeg tror nok jeg ville valgt det samme opplegget i dag. Det er også veldig lærerikt å gjennomføre en kvantitativ analyse. Man lærer mye mer når man driver med det i en masteroppgave enn hva man gjør i undervisningen.

5, FINNES DET ANDRE TYPER STOFF ELLER DATA DU KUNNE BRUKT I DIN OPPGAVE, SOM DU VALGTE BORT? HVIS JA, HVA OG HVORFOR?

– Det hadde nok vært interessant å gjennomføre en kvalitativ analyse med noenlunde samme problemstilling. Da kunne jeg for eksempel intervjuet et antall fedre for å finne ut hvilke tanker og erfaringer de har på dette området. Men det får jeg vel heller overlate til noen andre.

NAVN: MARIANNE BOGE KARLSEN
FAG: HØGSKOLEKANDIDAT I MEDIETEKNIKK

STOFFINNSAMLING

BAK EIT RADIOPROGRAM KAN DET LIGGJE MYKJE ARBEID. FØREBUING ER VIKTIG. KANSKJE DET VIKTIGASTE. FOR ER EIN GODT BUDD GÅR ALT EIN MÅ GJERA ETTERPÅ LETTARE OG FORTARE.

VÅREN 1997 skulle eg og tre andre studentar laga eit timeslangt radioprogram i samband med praktisk eksamen i radioteknikk ved Høgskolen i Lillehammer. Timen skulle innehalde nyhende, intervju, musikk og radiomontasje. Ein montasje er satt saman av intervju, musikk, effektar, kommentarar og blokker. Blokk er på radiospråket ei kommentarstemme som gjev reine fakta og utfyllande informasjon som bind saman dei ulike delane i ein reportasje eller radiomontasje. Etter litt idemyldring i kantina fann me ut at me ville laga eit program som hadde ungdom som målgruppe, og me ville ha eit magasinprogram. Ein i gruppa skulle på Hyperstate i Oslo Spektrum natt til fyrste mai, og ville gjerne laga reportasje derifrå. Me kom til at hovudtema i programmet kunne vera narkotika, for «alle» visste jo at det florerte av ecstasy i house-miljøet.

«IDEMYLDRING I KANTINA»

FORARBEIDET VAR viktig. Me fann brosjyrer som fortalde om verknader ved bruk av ecstasy, hasj, LDS osb og planla kva spørsmål og utsegner me gjerne ville ha med. Dessutan laga me oss ein plan. Det skulle vera ein stor montasje frå Hyperstate, dialog mellom programleiarane i studio før og etter denne, og så intervju som meir direkte skulle fortelja om dop og verknader ved bruk av stoff.

TO I TEAMET fór til Spektrum og koste seg med bra musikk, intervjua ungdom om dans, musikk og deira tilhøve til dop og fekk politiet sine kommentarar. Me andre væpna oss med spørsmål, opptakar og mikrofon og reiste til Oslo, der me hadde intervju avtalar hjå Ungdom mot Narkotika, Giftinformasjonssentralen og Psykiatrisk Ungdomsteam (PUT) ved Ullevål sykehus. Sjølvsagt kunne me ha lest opp frå brosjyrane, men det vert dårleg radio. Når me kunne senda det ein fagperson sa i staden for å visa til ei brosjyre ville det heile verta meir truverdig. Dessutan er det er kjekt å høyre fleire stemmer.

FRÅ GIFTINFORMASJONSSENTRALEN fekk me fakta om korleis kroppen reagerer på dop, særleg ecstasy, som var det me konsentrerte oss om. Intervjuobjektet frå Psykiatrisk Ungdomsteam fortalde om ungdom ho møtte i arbeidet sitt som hadde fått, eller fått forverra, psykosar og angst etter bruk av dop. Ikkje berre etter langvarig bruk, det kunne vera nok med ein tablett. Dessutan var dette ganske nytt, så det heilt store forskingsgrunnlaget frå Noreg var det ikkje. Hjå Ungdom mot Narkotika var det særleg førebygging som var aktuelt. Korleis kan ein unngå å gjera dop freistande slik at tenåringar ynskjer å rusa seg for å ha det kjekt? Våre utsende til Hyperstate fekk kontakt med ein på gata som på spørsmål om han ikkje var redd for å få psykose eller angst svara ‹‹eg vert nok psykotisk ein gong i framtida, men eg tenkjer ikkje så mykje på det››. Det er mogleg me fire var usedvanleg prektige og uvitande, men det gjorde oss litt forskrekka. Det var eit sitat me berre måtte ha med, og å ha fått det på band var vel eit slags lukketreff.

TIDA VAR INNE FOR Å SY DETTE SAMAN

ETTER DENNE innsamlinga sat me att intervju med og uttalar frå mange menneske, ein god del brosjyrar og musikk. Tida var inne for å sy dette saman til ein heilskap som skulle ta ein god halvtime av programmet vårt. Resultatet vart som fylgjer: Ein enquete (kort spørjeundersøking) om kva menneske med ulikt kjønn og alder tenkte om Hyperstate. Intervju med ansvarleg arrangør om artistar og sjølve arrangementet, uttalar frå ungdommar om kostymer og hårfrisyrar, kvifor dei likar musikken og dansinga så godt og kva dei tenkjer om dop. I tillegg var det intervju med ein politiførstebetjent. Han sa at det ordensmessig hadde gått greitt, når ein tenk på at det var over 5000 ungdommar samla. Intervjuet med politiet handla hovudsakeleg om dei hadde beslaglagt narkotika, og eventuelt kor mykje. Det ville dei ikkje svara på då, men det vart henta inn informasjon om dette frå NTB i ettertid som vart lagt til i ei blokk. Det vart òg eit intervju med ei kvinne frå Uteseksjonen i Oslo kommune som var til stades med kampanjen «Stopp dopet, ikke dansinga». Innimellom var det musikk for som midla stemninga og fungera som eit skilja mellom dei ulike delane.

foto: INGERID JORDAL + aka@uib.no
BASERT PÅ DET som vart sagt i denne montasjen vart det laga ein dialog mellom dei to programleiarane i studio. Denne innehald nokre fakta om dop, og kommentarar til dei elementa som var ferdige på band. Dialogen leidde over til utsegna frå den anonyme på gata og intervjuet med psykologen frå PUT. Av dei tre intervjua me gjorde nytta me berre dette. Dels av di dette var hovudintervjuet vårt og dels fekk me ikkje tid til dei andre. Opphavleg hadde me tenkt å nytta sitat frå dei andre to intervjua som kommentarar og utdjuping av det som vart sagt i hovudintervjuet, men me fann ikkje passande sitat. Intervjuet med psykologen varte opphavleg i 20 min, men vart korta ned til 5-6. Me la vekt på faktainformasjon, dømer og hennar erfaringar.

PLANLEGGINGA gjekk hovudsakeleg ut på å finne ut kven me ville snakka med, kva me ville spørja dei om, og kva me ville dei skulle seia. Deretter leita me opp og gjorde avtaler med aktuelle personar. Når det gjaldt enqueten og ungdommane i Spektrum vart det meir spontant. Det gjaldt å sjå seg rundt etter passande personar og høyre om dei ville vera med. Ellers var utsendingane våre på pressekonferansen i forkant av arrangementet og hadde avtale med arrangøren. Noko av det me lærte i timane i journalistikk var å stilla budd til intervjuet. Mao ha klart for oss kva me ville spørja om og kva me ville ha fram. Dessutan burde me lytta slik at me kunne stilla oppfylgingsspørsmål.

NÅR DET GJALDT det reint tekniske var det å plassera mikrofonen slik at me fekk med alt som vart sagt klårt og tydeleg, utan for mykje bakgrunnsstøy som ville gjera det umogeleg å klippa i intervjuet. For oss som møtte folk på kontora sine var det enkelt. Når ein skal snakka med menneske i ein sal der det vert spelt musikk på temmeleg høgt volum vert det verre. Løysinga vart å snakka med folk i gangane utanfor.

ME HADDE tre veker til å laga programmet, så særleg realistisk vart det ikkje med tanke på om me skulle ha laga eit tilsvarande magasinprogram kvar veke. Då hadde me hatt meir tidspress og kortare tid til å gjera intervju og redigering. Dette på grunn av aktualiteten. På den andre sida hadde me gjerne vore meir erfarne, og antakeleg hatt ein større redaksjon. Me fekk uansett god innsikt i arbeidsmetodane for å produsere denne typen program.

NAVN: VESLEMØY GRØNÅS
FAG: MASTERSTUDENT I ALLMENNLITTERATURVITENSKAP

VÅRT SIKLENDE SPRÅK

DEN FRANSKE POETEN FRANCIS PONGE HADDE IKKE HØYE TANKER OM MENNESKET OG SPRÅKET.
HAN FORETRAKK SNEGLER OG DERES SLIM.

FÅ DIKT ER mindre lyriske og sentimentale enn de skrevet av Francis Ponge (1899-1988). I diktsamlingen Le parti pris des choses (The Nature of Things) fra 1942 tar han fullstendig tingenes parti, det vil si små hverdagslige ting som østersen, dørporten, regnet og sneglene. Gjennom sin encyklopediske metode og kjærlige utforsking av de små ting skriver han sine ‹‹dikt-ting›› (poèmes-choses) for å gjøre verden bedre.

FOR GJENNOM diktningen kan Ponge identifisere seg med tingene, ja, finne ut hvordan det er å være en ting. Mellom ham og tingene står imidlertid språket. For å overvinne denne hindringen må poeten dra og strekke på språket som på et laken som er for lite til senga, eller for stort, siden språket alltid sier for lite eller for mye. Likevel er språket svært viktig, for hvert lille objekt, hver eneste ting, behøver sin egen retorikk, sin egen spesielle innfallsmåte for forforståelse. Bare slik kan den lille tingens ære og verdighet ivaretas i den store verden.

«I DIKTET SNEGLER KALLER DA OGSÅ PONGE
DEN LILLE SNEGLEN FOR EN HELGEN»

FOR DET ER IKKE tvil om at selv den minste ting har ære. I diktet Snegler kaller da også Ponge den lille sneglen for en helgen: ‹‹Helgener, de lager kunstverk av sine liv››. Av sitt slim og sikl lager sneglene sine sneglehus, sneglehus som overlever dem som små kunstverk i landskapet.

DEN LILLE SNEGLEN er nemlig nok for seg selv; den er selvtilstrekkelig med sitt sneglehus og sitt slim. Den har ikke mange venner, men den har jorden som den ‹‹kysser med hele sin kropp››, og den har sitt eget lille univers som den selv har skapt. Den kjenner seg selv, både sin styrke og sine begrensninger, og kan slik lære bort en lekse til et større bløtdyr: mennesket.

«SPRÅKET ER MENNESKETS SLIM, HADDE MENNESKET VÆRT ET BLØTDYR.»

PONGES METODE er nemlig sammenligning. Hvordan likner
sneglen mennesket? Og hva skiller dem? I dette er Ponges fremgangsmåte
langsom og sjenert, lik gangen til sneglen, men den er
effektiv. Han vil med ordene forklare tingen i sin sum, sin helhet
og sin essens, dette til tross for at han tviler på språkets evne til
å forklare noenting. Påvirket av moderne lingvistikks teorier om
at ordet er en lapp, tilfeldig påklistret objektet det betegner uten
noen nødvendig sammenheng mellom disse, søkte Ponge likevel å
gjøre ord om til ting, og omvendt. Gjennom å utforske materialiteten,
stoffligheten, til både tingen og til ordet, søkte Ponge altså
å gjøre diktningen sin til ‹‹dikt-ting››.

DENNE BLANDINGEN av ting og ord, konkret og abstrakt, solid og formløs, visualiseres i bildet av den lille sneglen. Den myke og svampete delen av sneglen vil dø en dag, men sneglehuset varer lenger. Sneglehuset er, i følge Ponge, sneglens kunstverk, et monument, fordi det varer lenger en sneglen selv. Tingen dør, men ordet overlever. Altså er ordet også kunstverk, menneskets kunstverk.

FOR PONGES DIKT Snegler handler ikke bare om snegler. Gjennom sin karriere som dikter torde han aldri å si noe direkte om mennesket – til dette var mennesket for komplisert –, men under skjul, bak en maske, da torde han. For mens sneglen defineres av sin fukt og slibrighet, er det talen som gjør mennesket til et menneske. Menneskets kunstverk, dets sneglehus og stolthet, er dermed språket, litteraturen.

MEN VENT LITT, ikke så fort nå. Vel er det bra å kunne tale og skrive, men Ponge vil jekke ned menneskets siklende stolthet en smule. Hans mistillit til språket er allerede nevnt, men i tillegg til denne upålitelighet i ordene ser han språket bare som en funksjon hos mennesket, og ikke noe mer: Språket er menneskets slim, hadde mennesket vært et bløtdyr. Og ved å bruke språk gjør ikke mennesket annet enn å lyde sin natur. Likevel bruker vi talen til å skryte; vi gjør talen til et ugjenkallelig bevis for at vi er bedre enn tingene og dyrene.

«FOR MENS SNEGLEN DEFINERES AV SIN FUKT OG SLIBRIGHET, ER DET TALEN SOM GJØR MENNESKET TIL ET MENNESKE.»

SÅ SELV OM MENNESKET er språk, og alt er tale, er sneglene bedre, større helgener enn oss. Sneglen skaper sitt eget skjell, og dette er akkurat stort nok. Den kjenner dessuten seg selv: Dens stolthet slimet er både farlig – det lager et spor som rovdyr kan følge – og er beskyttende, et ly å krype inn i. Mennesket derimot er verken måteholden eller verdig nok i dets slim-bruk.

ORDENE ALTSÅ, litteraturens stoff, er som sneglenes sikl, det er det mennesket definerer seg selv ved, det er – eller bør være – vårt kunstverk i verden. Sikl, sikl, det er det som beskytter oss og som gjør oss sårbare for angrep. Ordene, ordene, de bygger vårt hus rundt oss, men de etterlater også våre spor på steinen, avslørende spor, i hvert fall sporer de oss til neste regnbyge, bare til da, for våre ord huskes ikke så lenge, og heldigvis for det!

‹‹HVILKEN LYKKE, hvilken glede altså å være en snegle!››

UNDER SIN presentasjon av utgivelsen Ser du meg nå? på tegneseriefestivalen Raptus, sa serieskaper Tor Ærlig blant annet at «det er mye godt stoff i barndommen». Gjennom utgivelsene av bladene Evig Ung 1-5, Hjertemosaikk 1-3 og boka Ser du meg nå? som kom tidligere i år, har det vært en økende grad av selvbiografiske elementer i hans serier. I omtrent samme takt har han høstet stadig mer positiv kritikk og oppmerksomhet fra media. Her følger et kort intervju med Tor Ærlig rundt temaet selvbiografisk stoff.

I HVILKEN GRAD BRUKER DU PERSONLIGE HENDELSER I DINE SERIER?

JEG HAR i det siste brukt mye selvbiografisk stoff i seriene mine. Jeg merker imidlertid at jo mer jeg jobber med det, jo friere blir jeg i forhold til stoffet. Fra et utgangspunkt som kanskje gikk ut på å fortelle noen historier som jeg forestiller meg var tatt ganske rett ut ifra minnet jeg hadde om dem, går jeg mer og mer over til å plukke ideer fra virkelige hendelser, som jeg spinner videre på. Det føles allikevel som om det lille elementet av sannhet som tross alt finnes i det ferdige produktet, på merkelig vis gir det en tilknytning til det virkelige livet som jeg ikke hadde vært i stand til å se ellers. Jeg er ikke sikker på om dette er noe som bare jeg personlig merker, fordi jeg tross alt vet hva som er sant og ikke sant.

HVOR HENTER DU STOFFET FRA? PÅ PRESENTASJONEN AV SER DU MEG NÅ? VISTE DU FOR EKSEMPEL FRAM FOTOGRAFIER OG UTKLIPP FRA AVISER.

GRUNNEN TIL at jeg viste fram disse, er at denne spesielle utgivelsen har bakgrunn i en reise jeg foretok for over tjue år siden. Vi var tre unge venner som dro på en slags «ekspedisjon» i en liten båt fra Norge til Marokko, og jeg har brukt denne turen som en slags rammefortelling i boka. Det er stort sett hendelsene som har rot i virkeligheten, og ikke personene. Jeg følte at denne historien var såpass spesiell at jeg ville ha med litt «fakta fra virkeligheten» både som tillegg i boka og i foredraget. Jeg har fått flest positive tilbakemeldinger på dette, men én anmelder mente at tillegget var unødvendig. Jeg liker selv å lese slike bakgrunnshistorier for hvordan forskjellige litterære verk har blitt til, så det er vel også en grunn til at jeg tok det med selv. Ellers så henter jeg stort sett inspirasjon fra hukommelsen, i hvert fall når det gjelder selvbiografiske ting. I tillegg bruker jeg nettet, bøker og lignende, blant annet for å finne fram til den rette tidskoloritten.

MÅ ‹‹RÅSTOFFET›› BEARBEIDES ELLER ENDRES, OG PÅ HVILKE MÅTER FOREGÅR DETTE?

JEG BEARBEIDER stoffet i større eller mindre grad, ja. Ett eksempel er at jeg ofte trekker forskjellige personer sammen til én. Slik får jeg jo også øye på sammenhenger jeg ikke har sett før, ved at forskjellige personer faktisk kan ha hatt en lignende funksjon for meg i forskjellige epoker av livet mitt. Dette kan ta form som et slags detektivarbeid i mitt eget liv, og kan det jo være ganske spennende. Ellers så flytter jeg gjerne litt om på hendelser for lage en god historie. Det er viktig ikke å glemme at det er dette som er formålet, å fortelle en historie. Det biografiske er bare råstoffet som kan være med på å gi fortellingen en allmenn klangbunn.

HVA SKJER MED DE OPPRINNELIGE MINNENE OG OPPLEVELSENE NÅR DE REPRODUSERES I EN TEGNESERIE?

DET ER NOK en fare for at man misbruker sin egen hukommelse litt. At man til slutt ikke husker hva som egentlig skjedde. Til gjengjeld tror jeg at man gjennom arbeidet med dette «stoffet» får mange nye innsikter og trenger ned til såpass mange «glemte» hendelser, at det går litt opp i opp.

Helene Uri:
De beste blant oss. Roman.
Gyldendal 2006.
438 sider.

SÅPESTOFF?

HELENE URIS roman De beste blant oss – med stoff fra det akademiske miljøet på Blindern i Oslo – har vært en ubetinget salgssuksess. Mange hevder sågar at det er Den store universitetsromanen. Dét er en overdrivelse. Men la oss ta det fra begynnelsen:

HELENE URI har nylig sagt opp sin stilling som førsteamanuensis i lingvistikk ved Universitetet i Oslo (UiO), grunnet konflikt med ledelsen. De beste blant oss skulle etter sigende være Uris revansj: En nøkkelroman som nådeløst dissekerte det akademiske miljøet til det bare var blåmerker igjen. Forhåndsomtaler i pressen lovet leserne et fyrverkeri av avsløringer: kameraderi, dårlig personalpolitikk, konkurranse, ufine metoder og trynefaktor. Endelig skulle sannheten om norsk akademia frem i lyset! Uris tidligere kollegaer skalv i buksene, og boken ble lansert med brask og bram.

DENNE ROMANEN er altså både hot stoff og godt stoff for noen hver. Men er det en god roman? Tja. De beste blant oss er en slags akademisk Hotell Cæsar. Handlingen utspiller seg i og rundt miljøet på det fiktive Institutt for futuristisk lingvistikk ved UiO. I hovedrollene finner vi den småsære professor Edith Rinkel, forskerbroileren Pål Bentzen og den underskjønne post doc.-stipendiaten Nanna Klev. Nanna arbeider med et hemmelig prosjekt som i siste instans kan komme til å forandre verden og innbringe masse penger. Pål er forelsket i Nanna, og hjelper henne med prosjektet. Professor Rinkel er glad i pur unge menn og rådyre sko. Dette er de bærende elementene i handlingen, som føres i pennen av en allvitende forteller med en plagsom forkjærlighet for cliffhangere á la Dan Brown.

JEG KJENNER en del lesere som gir opp en bok hvis den ikke holder mål i løpet av 40 sider. De vil neppe fullføre denne. Til syvende og sist skjer det nemlig ikke så altfor mye i løpet av bokens første 300 sider. En stor del av fremstillingen er viet satiriske karaktertegninger, noe som bidrar til at handlingen fremstår som overraskende stillestående. Deretter skjer alt i et rasende tempo, og vi befinner oss plutselig midt i en akademisk thriller der noen dolkes i ryggen, andre blir lurt, noen må pakke sammen og the winner takes it all. Men straks det er lansert, er thriller-plotet rimelig gjennomsiktig. Leseren forstår tidlig hva som er på gang, og sitter dermed ikke målløs igjen når siste punktum er satt.

HVA SÅ MED den nådeløse avsløringen av norsk akademia? Vel: Om vi skraper sammen rubb og rake, viser De beste blant oss kanskje mest av alt at også akademiske kollegaer baksnakker hverandre, at de konkurrerer innbyrdes og at de til syvende og sist minner om ansatte i bedrifter flest. Gosh!

KONKLUSJON: Lettlest og til tider underholdende? Ja visst! Men De beste blant oss er dessverre ikke den indrefileten av en akademisk nøkkelroman vi hadde gledet oss til.

tekst: INGERID JORDAL + aka@uib.no

CHRISTEL JØSENDAL TVEDT tek med seg inspirasjon heimanfrå til motestudiene i Italia. Ho studerar tredje året på ein Bachelor innanfor klesdesign på Nuova Accademia di Belle Arti Milano. Ein sterk kontrast til heimstaden Røldal, ei fjellbygd aust i Hordaland mest kjent for eit skisenter og ei stavkyrkje. Ho drog til Italia etter å ha fullført eit år på Asker Kunst og Design College. Eit seks veker langt språkkurs var grunnlaget ho hadde då ho byrja på Bachelor med italiensk som undervisningsspråk.

PÅ SKULEN får elevane undervisning innan kunst- og motehistorie, praktisk sying og mønsterproduksjon, samt hovudemnet motedesign. For Christel er ideutviklinga det mest interessante aspektet. Ho beskriv arbeidsprosessen bak ein kjole: ‹‹Eg tek utgangspunkt i ein grunnleggjande ide, og arbeidar alltid ut i frå former. Her er det t.d. hardangerbunaden som har inspirert utforminga av overdelen.›› Etter å ha funne eit tema, gjer ho research rundt emnet for å få mest mogleg bakgrunnsinformasjon om forma sitt opphav. Kreasjonen vert utforma på papiret, og etter det kan mønsteret utviklast. Til slutt vert sjølve plagget produsert av designaren sjølv. Denne prosessen kan ta om lag ein månad med intensivt arbeid.

VAL AV STOFF er konsekvent i samsvar med ideen. Her skal det ikkje vera noko ‹‹high-tech›› materialer. Naturlege stoff som ull, lin, bomull og silke vidareførar og legg tyngde til den opprinnelege ideen. Den bunadsinspirerte kjolen er ein elegant, sid selskapskjole i silke. På skjørtekanten er det sydd på ei rand hjorteskinn, som lagar ein røff kontrast til det mjuke, fine silkestoffet.

I KREASJONANE kan ein kjenne att dragehovud, treskjeringsmønster og stavkyrkjekonstruksjonar, men berre om ein ser godt etter. Det er inga slavisk etterfylgjing av dei opprinnelege formene, heller små hint om kvar ideen oppstod. Ein kjole har henta inspirasjon frå takene på stavkyrkjer, gjenspegla i skjørtet sine mange lag som foldar seg over kvarandre heile vegen nedover Det er denne måten å nytte idear og inspirasjon på som gjev klea eit spesielt preg utan å verke påtrengande. Stoffval og form utfyller kvarandre i samsvar med eit konsept.