Arkiv for kategorien 'tema: Liv & Død'

EVIGHETEN

Wednesday 6. December 2006

NAVN: MARTA EMAUS
FAG: ARKITEKTUR

«Akustisk Rom» er tittelen på et prosjekt for 2. klasse på Bergen Arkitekt Skole. Elevene skal prosjektere et rom/sted for et selvvalgt akustisk formål. Det være seg en konsertsal for strykere, øvingsrom for rockeband, utescene for sang og teater.

EVIGHETEN

Blomst

.
foto: JANNIKE GOTTSCHALK BALLO + aka@uib.no

Å TIDLIG få satt i gang en prosess er viktig i prosjektarbeid. Hva som setter i gang prosesser i den enkelte er individuelt. En handling, en skisse, et møte kan være ting som får snøballen til å begynne å rulle. Å befinne seg tidlig i en prosjekteringsfase kan være både spennende og frustrerende. Frustrerende fordi man leter, men vet gjerne ikke hva man leter etter. Spennende, for når man ikke vet hva man leter etter er sjansen desto større til å gjøre uventede oppdagelser. Min prosess begynner med en tur på fløyen.

PROLOG
En dag tar jeg fløybanen til toppen. Jeg har bestemt meg for at jeg ønsker å lage et akustisk opplevelses-sted for barn, og at stedet skal være en grotte i fjellet. Jeg tenker at om jeg går nedover dette fjellet vil jeg kunne finne et passende sted å sprenge et hull. På vei nedover en svingete vei treffer jeg en hyggelig mann. Jeg spør om han vil vise meg veien nedover. Det vil han, for han er fra Bergen, og kjenner dette fjellet som sin egen bukselomme. Etter en stund går vi forbi en kjempefin fjellvegg. I stedet for å stoppe opp går jeg litt videre sammen med mannen. Han har jo vært så hjelpsom. Og så vet han så mye. Mannen sier at nå er vi på Skansemyren, og at vi snart kommer til Evigheten.

– Evigheten?

Han sier det er det den kalles, den lange, smale grusveien som går forbi det gamle sagbruket. Så skilles veiene våre, og jeg går hjemover mens jeg tenker på Evigheten…

FOR MEG var møtet med mannen denne dagen en nøkkel for å komme videre med prosjektet. Tilsynelatende små hendelser, tilfeldigheter, kan ofte vise seg å bli avgjørende for hvilken retning man velger. At jeg hadde blitt fortalt om en vei med det fantastiske navnet «Evigheten» ga rom for å fantasere. Jeg ble umiddelbart fasinert av det faktum at Evigheten finnes som en faktisk størrelse. Evigheten har en begynnelse og en slutt. Jeg kan gå på Evigheten. Jeg kan se Evigheten. Jeg kan sanse og føle Evigheten. Og hva finnes etter enden av Evigheten? Disse fabuleringene åpnet for å direkte koble min ide om ei grotte til evighetsperspektivet: «Jeg vil lage et sted hvor det også er mulig å høre lyden av Evigheten.»

FØRST og fremst er prosjektet tiltenkt barn, og barn har stor fantasi og innlevelsesevne. Derfor valgte jeg å gjøre fortellingen til en viktig del av konseptet for mitt prosjekt. Ved å skape en myte rundt veien med navnet «Evigheten» ønsket jeg å åpne for fabuleringer hos den som selv går på Evigheten. «Hva er evigheten?» er et spørsmål som jeg tror mennesker i alle tider har undret seg over. Et spørsmål som kanskje fører tankene over på vårt eget liv på jorden: «Hva er livet?», «Hva er døden?» og «Er noe egentlig evig?»

OPPLEVELSEN AV å gå på Evigheten blir en annen for den som kjenner myten om Evigheten. Slik ønsker jeg også å skape en forventning til det som finnes etter enden av evigheten, nemlig grotten hvor du kan høre lyden av evigheten. Selve lyden av evigheten er den lyden du skaper selv når du befinner deg i grotten. Grotten skal utformes slik at lyden får en etterklangstid på rundt tolv sekunder. Arkitektur er ikke bare byggverket med reisverk og materialer som fysisk eksisterer, men det er i aller høyeste grad også våre helt individuelle opplevelser, forestillinger og ideer.

EVIGHETEN er en liten men ganske lang vei i en liten by i et lite men ganske langt land som ligger ganske langt nord på jordkloden; så langt nord at noen tror at der er snø hele året og at det går isbjørner i gatene. Menneskene som bor i den lille byen kaller veien for Evigheten fordi de synes veien er så fryktelig lang. Det kan nemlig av og til føles som en hel evighet å gå fra den ene enden av veien til den andre. På et sted, ganske langt sør på jordkloden, ligger en annen liten by. Den ligger så langt sør at noen tror der aldri er vinter, og at menneskene spiser appelsiner hele dagen. I denne lille byen finnes en historie om Evigheten. De voksne forteller den til barna sine som igjen forteller den til sine barn. Slik kjenner alle menneskene i byen historien, og slik har den vandret fra munn til munn så lenge Evigheten har eksistert. Historien kalles «På enden av Evigheten».

«PÅ ENDEN AV EVIGHETEN»
På et sted på jorden, nesten så langt nord det går an å komme, er Evigheten. Evigheten er en lang grusvei med rekker av trær på begge sider. På Evigheten ligger et gammelt sagbruk. Bare en gammel mann jobber ved sagbruket. Han kjenner Evigheten som sin egen bukselomme.

Om du noen gang skulle gå forbi dette sagbruket, ja da vet du at du nærmer deg enden av Evigheten. På enden av Evigheten er en stasjon. Historien sier at om du går enda lenger, lenger enn enden av Evigheten, vil du komme til ei gate med ni hus. På enden av denne gaten deler veien seg i tre. Den smaleste av veiene er stengt med en bom. Om du passerer bommen vil du snart finne en sti som tar deg inn i en liten skog. Her er skogbunnen glatt og myk, og stien bratt. Går du stien til endes møter du en stor vegg av fjell. Et sted på denne fjellveggen skal det finnes ei hule.

Hulen er trang og mørk, men like innenfor vil det åpne seg et rom. Her er det mykt og stille, men lar du øynene bli vant til mørket kan du oppdage vegger i alle verdens farger. Og ser du veldig godt etter sier historien at du vil finne enda ei hule, trangere og mørkere enn den første. Denne hulen fører inn til en passasje akkurat stor nok for et lite menneske. Og i enden av passasjen, innerst inne i fjellet, finnes et sted hvor du kan høre lyden av Evigheten.

Om historien er sann er det nok bare mannen på sagbruket som vet. Men menneskene i byen hvor det aldri er vinter drømmer om Evigheten i byen i nord, og om stedet hvor man kan finne lyden av Evigheten. Og om du lurer kan du jo selv se om du finner den…

EKSPERIMENTELL EKSISTENSIELL PSYKOLOGI

Wednesday 6. December 2006

NAVN: PER-ARNE LARSEN
FAG: MASTERSTUDENT I RELIGIONSVITENSKAP

DET ER GJORT UTALLIGE FORSØK PÅ Å GRANSKE KONSEKVENSENE AV MENNESKETS MØTE MED DE EKSISTENSIELLE VILKÅRENE DE LEVER UNDER. EKSISTENSFILOSOFIEN GJORDE DETTE TIL DET SENTRALE TEMA FOR SIN UTFORSKNING.

EKSPERIMENTELL EKSISTENSIELL PSYKOLOGI

DET ER VANLIG å regne Søren Kierkegaard (1813-1855) som den første eksistensfilosof og helt fra ham har angsten vært i sentrum av begivenhetene. Det var den også hos Martin Heidegger (1889 – 1976) som med sine tanker bandt sammen eksistensfilosofien med den eksistensielle psykologien. Innenfor psykologien fikk han stor betydning for blant andre Rollo May (1909-1994) og Irvin D. Yalom (1931-dd), som begge har skrevet store verk om angst. Å filosofere omring menneskets eksistens og om angst, som en av eksistensens mest fremtredende konsekvenser, er dermed ikke noe nytt fenomen. Det er likevel noe nytt med måten det relativt nye fagfeltet «eksperimentell eksistensiell psykologi» gjør dette på. Dette feltet har bidratt til økt oppmerksomhet om døden som en vesentlig faktor i menneskers liv og jeg vil her prøve å presentere dette fagfeltet og vise til eksempler fra en av dets teorier.

TabascoDEN EKSPERIMENTELLE eksistensielle psykologien har vært i emning en stund og flere teoretikere har hver for seg gjort pionerarbeid på denne fronten. Når feltet nå er samlet er det som en undergren av sosialpsykologien, hvor sistnevntes hundre år lange opparbeiding av eksperimentell «kapital» står sentralt. I tillegg til å basere det metodiske grunnlaget på sosialpsykologien, så baserer de det teoretiske grunnlaget på den eksistensielle filosofien og psykologien. Irvin D. Yalom er en av de fremste inspirasjonskildene til denne tradisjonen. I sin bok Existential Psychotherapy (1980) oppsummerer og samler Yalom en rekke tanker fra eksistensfilosofien og skisserer fire grunnleggende vilkår, som han mener utøver en vesentlig innflytelse på menneskenes liv: frihet, eksistensiell isolasjon, meningsløshet og død. Disse fire vilkårene danner nå et rammeverk for den eksperimentelle eksistensielle psykologien og de fleste forskerne innenfor dette paradigmet tester og utforsker ett eller flere av disse vilkårene eksperimentelt.

DEN FØRSTE, friheten, spiller i følge Yalom en fundamental rolle i menneskers liv, fordi den peker på en mangel på ytre struktur og orden, samtidig som den åpenbarer ens eget ansvar for alle sine handlinger og ikke-handlinger. Friheten har også en annen fryktet implikasjon da den viser til at det ikke finnes noe fundament under tilværelsen, ikke en solid grunn å stå på når en tar sine valg, kun et dypt gap av intethet.

PROBLEMET vedrørende den eksistensielle isolasjon skal etter sigende være at menneskene har et ønske om tilhørighet og felleskap. Dette kolliderer i følge Yalom med vissheten om at en trer inn i verden alene og en skal forlate denne verden alene. Uansett hvor tette bånd en knytter i sitt liv så kan ingen andre gå i døden for en selv.

DEN TREDJE av Yaloms fire vilkår er meningsløsheten. Dilemmaet vedrørende dette mener han stammer fra at vi er meningssøkende skapninger kastet ut i et univers uten mening. Han mener at å leve helt uten mål, mening eller idealer er ekstremt stressende, og at det skaper stor slitasje for individene som opplever dette.

AV DE FIRE vilkårene er det i følge Yalom døden som er det mest grunnleggende og han mener at en betydelig del av menneskenes liv blir brukt til å fornekte sin egen død. Slik sett mener han at dødstranscendens er betydelig motiv i menneskets hverdag, og at det påvirker alt fra de dypeste individuelle og private fenomener til makrososiale strukturer. Det er dette som gjør at «dødsangst» er så sentralt i Yalom sitt perspektiv. Når han diskuterer og presiserer hva han mener med dødsangst leder det ham til en analyse av hva det er ved døden som er mest avskrekkende, og hva som er så fundamentalt uutholdelig ved forestillingen om at en skal dø. Han diskuterer en del aspekter ved dødsangsten men legger vekt på at det mest uutholdelige, det som er den virkelige og grunnleggende dødsangsten, er frykten for å slutte å eksistere. Det er denne dødsangsten han blant annet mener er den primære årsaken til angstlidelser, og til tross for at en ikke er oppmerksom på den, så ligger den der som en latent verkebyll sentralt i menneskenes eksistens.

JEG VIL NÅ kort presentere en teori, som kan sies å være blant de første som bega seg ut på de eksperimentelle eksistensielle marker; Terror Management Theory (TMT). Sosialpsykologene Sheldon Solomon, Jeff Greenberg og Tom Pyszczynski startet sitt arbeid allerede i 1983 da de kom over Ernest Becker (1924 – 1974) sin The Denial of Death fra 1973. Denne teorien er nå en av fire samlende teorier som binder sammen flere retninger innenfor den eksperimentelle eksistensielle psykologien. Fra den spede begynnelse i 1983 er det nå publisert nærmere 300 TMT-eksperimenter med sosialpsykologisk design i et dusin land verden over. I fokus står Becker sine ideer som TMT har forsøkt å teste eksperimentelt.

TMT KONSENTRERER seg først og fremst om å utforske konsekvensene av menneskenes evne til å forutse sin egen død, men andre eksistensielle vilkår blir ofte inkludert i deres eksperimenter. Ved å bruke døden som manipulasjon i sine eksperimenter, mener de ikke at Yaloms andre vilkår ikke har en stor innvirkning på menneskenes tilværelse, men i tråd med Yalom mener de at døden også er «budbringer» for de andre vilkårene. Slik vil en påminnelse om døden også kunne være en påminnelse om sin egen frihet (og dermed sitt ansvar og tilværelsens mangel på struktur), sin egen eksistensielle isolasjon og sitt eget livs meningsløshet. TMT sine forsøk har således vist at alle vilkårene til Yalom spiller en avgjørende rolle for forsøkspersoners adferd og kognisjon, men at døden ytterligere forsterker de tendensene som en ser av de andre vilkårene.

DET ER OGSÅ ved å se på døden som budbringer, spesielt for meningsløsheten ved menneskenes liv, at TMT utforsker Becker sine ideer. Becker mente nemlig at det var en ting som var verre enn å skulle slutte å eksistere, og det var å gjøre dette uten mening. Altså uten å ha betydd noe, uten å bli husket eller uten å ha bidratt med noe til den kulturen mennesket har vokst opp i. Denne tanken, om at den meningsløse og fullstendig usignifikante død er verre å tolerere for menneskene enn en mer verdifull og meningsfull død, blir viktig for TMT.

BECKER SIN TEORI, om at å tilegne seg en kulturell verdensanskuelse og en god porsjon selvtillitt kunne beskytte mot døden og meningsløsheten, ble gjort om til to sentrale hypoteser: 1. Selvtillithypotesen: Hvis selvtillitt fungerer som en buffer mot angst, så skal midlertidig eller vedvarende høy selvtillitt redusere angst når en står overfor trusler. En annen utledning av denne hypotesen er at forhøyet selvtillitt også skal redusere andre defensive mekanismer i møte med trusler.

FOR Å TESTE om selvtillit virkelig hjelper kan de undersøke om forhøyet selvtillitt reduserer frykt og angstresponser når en står ovenfor trusler, eller om redusert selvtillitt fører til økt frykt. TMT mener også, som det blir beskrevet under, at menneskene tar i bruk en rekke defensive mekanismer i møte med trusler. Hvis da selvtillitt hjelper til å redusere frykt og angstresponser i forhold til trusselen, så skal forhøyet selvtillitt også føre til reduksjon i de andre defensive mekanismene.
2. «Mortality Salience» (MS)-hypotesen: Den andre grunnleggende hypotesen er at hvis selvtillitt og kulturelle verdensanskuelser tilbyr en beskyttelse mot angsten assosiert ved bevisstheten om døden, så skal oppmerksomhet om døden (MS) øke trangen til den beskyttelsen som selvtilliten og den kulturelle verdensanskuelsen gir.

Å GJØRE forsøkspersoner bevisst sin egen dødelighet skal altså resultere i adferd eller kognisjon, som søker å forsterke selvtilliten, eller øke tiltroen, til (eller forsvaret av) ens verdensanskuelse. Denne tendensen blir av TMT betegnet som «mortality salience effect» (MS-effekt). Tanken er at hvis MS øker en slik tendens, så er tendensen i seg selv en strategi for å beskytte seg mot død og meningsløshet.

BEGGE DISSE hypotesene har blitt støttet av eksperimentelle observasjoner hvor spesielt manipulering med MS har vært viktig. Det er nå utført en lang rekke slike undersøkelser som har testet hvilke konsekvenser det vil få om forsøkspersoner gjøres oppmerksomme på døden underveis i et eksperiment. Disse eksperimentene inneholder en sekvens hvor målgruppen blir utsatt for en påminnelse om døden. TMT benytter alltid minst en kontrollgruppe som ikke blir utsatt for MS. Tanken er at variasjonen mellom de forskjellige gruppene skal være et resultat av at den ene gruppen er blitt utsatt for MS. Kontrollgruppen blir enten presentert for det som skal være helt nøytralt stimuli, ingen stimuli eller stimuli som skal øke affekten på det emosjonelle aktiveringsnivået.

DET ER VANSKELIG å gå inn på alt TMT tolker ut av sine tallrike eksperimenter, men de har blant annet tilbudt en forklaring på hvordan verdensanskuelser tilbyr beskyttelse mot dødsrelaterte tanker. I denne sammenheng gjør TMT et lite skille mellom religiøse og sekulære verdensanskuelser. TMT mener at den mest vesentlige forskjellen mellom den religiøse og den sekulære verdensanskuelsen er at den sekulære tilbyr en symbolsk udødelighet, mens den religiøse tilbyr en mer reell og bokstavelig form for udødelighet. De påstår likevel at alle kulturelle verdensanskuelser dekker samme psykologiske funksjon som religion, og advarer mot å tegne et for skarpt skille mellom disse.

TMT MENER det ikke skulle komme som noen overraskelse at det er funksjonell likhet mellom religion og andre verdensanskuelser. Dette fordi det i følge dem selv er opplagt at sekulære verdensanskuelser er vokst ut av, og sakte men sikkert skilt seg fra, antikke kulturer som alle hadde religiøse overtoner. Dette gjør at en rekke særegenheter ved religion er blitt videreført av sekulære kulturer. Slike kjennetegn kan for eksempel være tiltro til intuitivt uforståelige konsepter (atomer og gener), symbolbruk (flagg og statuer), moralske koder (lover og sedvane) og metaforiske narrativer (folkeeventyr). I følge TMT bidrar dette til at både sekulære og religiøse verdensanskuelser tilbyr mening, orden og struktur, grunnlag for å danne selvtillit, og ikke minst en form for dødstranscendering. De mener også at begge inneholder overnaturlige og kontraintuitive elementer, som blir omfavnet og vedlikeholdt på bakgrunn av tro fremfor fornuft.

EN FAKTOR SOM ytterligere binder den religiøse og sekulære verden sammen, er at begge formene for udødelighetsideologi er svake og skrøpelige forestillinger som lett kan briste. For hvis en person tror at gud skapte verden av en dråpe melk, mens en annen mener at verden ble skapt på seks dager, er det opplagt at en av dem har feil. At religion ofte har et helhetlig og altomfattende perspektiv, øker slik sett konfliktpotensialet mellom dem, men også et møte mellom eksempelvis kapitalisme og kommunisme skulle kunne inneholde konfliktelementer.

Foto Mads Iversen
foto: MADS IVERSEN + aka@uib.no

DET MEST DRAMATISKE utfallet på et møte mellom kulturer, er i følge TMT, når en eller flere av partene finner ut at det beste middelet til å overvinne konkurrerende verdensanskuelser er å nedkjempe eller utslette dem. I ytterste konsekvens så kan dette ønsket om overlegenhet føre til væpnet konflikt og krig: «Min gud er bedre en din gud, og ved å bombe dere tilbake til steinalderen skal vi bevise dette». Til tross for at TMT anerkjenner at det kan finnes rasjonelle grunner for krig, mener de at selv uten slike grunner vil krig kunne oppstå mellom kulturer, fordi disse representerer konkurrerende «udødelighetsideologier».

DET ER VANSKELIG å gjengi TMT sine eksperimenter, men jeg vil likevel gjøre et forsøk. Det første er en enkel undersøkelse av hvordan MS påvirker adferd i forhold til personer fra fremmede kulturer. Deltakerne blir bedt om å gjennomføre en kort personlighetstest. Personene blir delt tilfeldig i to grupper, hvor den ene gruppen får spørsmål knyttet til sin egen død (MS), mens den andre gruppen på tilsvarende punkt i testen, får spørsmål knyttet til smerter ved tannlegebesøk. Ellers er testen helt lik for begge grupper. Den utføres i samme omgivelser, på samme tid på døgnet.

ETTER PERSONLIGHETSTESTEN bes deltakerne gå ut i venterommet for å vente på neste undersøkelse. Det er her selve eksperimentet foregår. I venterommet er det plassert en person i ene enden av stolrekken, som tydelig skal representere en fremmed kultur. I andre enden er det plassert en person som er av typisk samme kulturelle opprinnelse. Det som måles er hvor nært forsøkspersonen plasserer seg den fremmedkulturelle. Hvis det skulle vise seg at det er forskjell i adferd mellom de to gruppene, er det grunn til å anta at det er MS (som er eneste forskjellige variabel i de to testene) som er årsaken til endret adferd. Resultatene viser at de personene utsatt for MS velger å plassere seg mye lengre fra den «fremmedkulturelle» enn det de som ikke er utsatt for MS velger å gjøre. Konklusjonen på denne undersøkelsen blir da at en enkel påminnelse om ens egen død fører til at en jevnt over plasserer seg lengre unna personer som tydelig representerer en annen kultur enn sin egen.

FORTOLKNINGEN TMT gjør av dette er at en setter seg lengre unna, fordi en på et slikt tidspunkt, hvor en nettopp har fått en dødspåminnelse, ikke ønsker å ytterligere konfrontere ens verdensanskuelse, og dermed prøver å unngå personer som muligens har en annen verdensanskuelse enn ens egen.

DETTE ER BLANT de enkleste testene som er gjennomført, og som regel er eksperimentene langt mer avansert. Dette eksperimentet er likevel et godt eksempel på hvordan MS-paradigmet blir brukt, og det er et godt eksempel på at MS tilsynelatende har effekt. Et eksperiment som følger samme standardiserte opplegg som ovenfor, er foretatt vedrørende religiøse symboler og ikoner. I eksperimentet ble det blant annet undersøkt om forsøkspersoner var villige til å bruke et krusifiks til å banke inn en spiker, dersom dette var eneste måten å løse oppgaven forsøksleder hadde gitt dem. Som vanlig hadde halvparten av forsøkspersonene mottatt MS. Eksperimentene viste at gruppen som hadde gjennomførtpersonlighetstester med MS hadde større problemer med å bruke krusifikset som hammer enn dem som hadde tatt en nøytral personlighetstest.
Dette viste seg ved at MS-gruppen, i større grad, valgte å finne andre løsninger på oppgaven, eller at de brukte betraktelig lengre tid på å ta i bruk det kulturelle ikonet på en «usømmelig» måte, for slik å løse oppgaven.

FOR Å FÅ EN mer rettferdig presentasjon av Terror Management Theory kan en lese deres publikumsvennlige bok In the Wake of 9/11 (2002) eller deres forskjellige bidrag til Handbook of Experimental Existential Psychology (2004) hvor en også kan få et innblikk i bredden til den eksperimentelle eksistensielle psykologien. Dette vil kunne være interessant lesning for både dem som er begeistret for det eksistensielle og dem som er interessert i hvordan dette forankres eksperimentelt. Det skader heller ikke at de sosialpsykologiske eksperimentene kan resultere i adferd som virker noe absurd og at mye av lesningen dermed kan fremstå som noe humoristisk. Leter en etter sistnevnte vil jeg anbefale artikkelen: Terror Management and Aggression: Evidence That Mortality Salience Motivates Aggression against Worldview-Threatening Others hvor TMT eksperimenterer med Tabascosaus. Her ender forsøkspersonene som har vært gjennom MS opp med å tildele personer av annen politisk orientering enn seg selv store mengder tabascosaus som vedkommende må spise. Dette skjer til tross for (eller på grunn av?) at den som deler ut sausen vet at vedkommende som mottar sausen ikke kan fordra sterk mat. Velbekomme.

Henvisninger:

  • Becker, Ernest. The Denial of Death. New York: The Free Press, 1973.
  • Greenberg, Jeff, Sander L. Koole, and Tom Pyszczynski, eds. Handbook of Experimental Existential Psychology. New York, London: The Guilford Press, 2004.
  • McGregor, Holly A., Joel D. Lieberman, Jeff Greenberg, Sheldon Solomon, Jamie Arndt, Linda Simon, and Tom Pyszczynski. Terror Management and Aggression: Evidence That Mortality Salience Motivates Aggression against Worldview-Threatening Others. Journal of Personality and Social Psychology 74, no. 3 (1998): 590-605.
  • Pyszczynski, Tom, Sheldon Solomon, and Jeff Greenberg. In the Wake of 9/11. The Psychology of Terror. Washington: American Psychological Association, 2003.
  • Yalom, Irvin D. Existential Psychotherapy. USA: BasicBooks, 1980.

HVERDAGSPOETEN

Wednesday 6. December 2006

NAVN: HALVOR RIPEGUTU
FAG: BACHELORSTUDENT I ENGELSK

WILLIAM CARLOS WILLLIAMS VAR UVANLIG NETTOPP GJENNOM Å VÆRE VANLIG.

HVERDAGSPOETEN

WILLIAM CARLOS WILLIAMS er en poet jeg liker. I stedet for å skrive om for eksempel det tidløse i tiden, uhyrer som blir født sånn cirka hvert 2000. år, delfiner som bærer de døde til paradis og sånne sære greier, slik andre i hans generasjon gjorde, skrev Williams om vanlige ting, som røde trillebårer, velsmakende iskrem og vel, liv og død. Og det gjennom vanlige, lettfattelige, ikke-gjemt-bak-tusen-symboler-aktige ord. Nå er det ikke noe galt med å være litt vanskelig, men Williams’ poetiske metode er forfriskende, spesielt fordi han er så annerledes fra så mange av hans samtidige.

HenderHAN BLE FØDT i 1883 som sønn av en amerikansk forretningsmann og en puertorikansk kvinne. Størsteparten av livet sitt jobbet han, interessant nok, som barnelege i New Jersey samtidig som han skrev dikt. Denne dobbelpraksisen fortsatte han med helt til femtitallet da en serie slag tvang han til å pensjonere seg fra stillingen som lege. Som forfatter ble Williams anerkjent i stor grad takket være datidens modernistiske dikterhøvding, Ezra Pound, som Williams hadde et livslangt vennskap med, tross Pounds stempel som fascist og landsforræder etter andre verdenskrig. I 1946 utga Williams første del av det diktet som mange betrakter som hans mesterverk, nemlig Paterson, en slags hyllest til det hverdagslige, eller det poetiske i hverdagen, og var på mange måter et svar til poeter som T.S. Eliot som var svært skeptiske til urbaniseringen og fremskrittene i det 20. århundret. Etter et lammende slag i 1955, mistet Williams evnen til å tale og følelsen i den ene armen, men han maktet å trene seg opp igjen til å gjenoppta sin karriere som forfatter, og skrev blant annet diksamlingen Pictures from Brueghel and Other Poems, som vant Pulitzerprisen etter Williams’ død i 1963.

WILLIAMS´ DIKT skiller seg fra mye i samtiden gjennom å være hverdagslige og tilgjengelige, samtidig som de er, lik verkene til Pound og hans medsammensvorne Eliot, svært eksperimentelle. Interessant nok er det måten han eksperimenter på som gjør han mest ulik de fleste andre modernistiske poeter. I Williams’s poesi er det ingenting «bakenfor» ordene, det er ikke noe symbolikk bak det åpenbare, eller som han selv sa: «No ideas but in things». William Carlos Williams’ poesi er eksperimentell og modernistisk nettopp fordi de handler om akkurat det som står skrevet på papiret. Innen poesien, ja, innen all kunst, er dette faktisk en svært radikal tanke, men det er selvfølgelig dette som gjør han så unik.

Lys
foto: MADS IVERSEN + aka@uib.no

TA DET FØRSTE diktet her, som rett og slett heter Death. Her finnes ingen vanskelige referanser eller hentydninger. Kun en objektiv, ja, nærmest komisk beskrivelse av en person som tilfeldigvis er død:

He’s dead
the dog won’t have to
sleep on his potatoes
any more to keep them
from freezing

he’s dead
the old bastard –
he’s a bastard because

there’s nothing
legitimate in him any
more
he’s dead
he’s sick-dead

(…)

Put his head on
one chair and his
feet on another and
he’ll lie there
like an acrobat –

Love’s beaten. He
beat it. That’s why
he’s insufferable –

MAN FÅR NESTEN inntrykket av at dikteren gjør narr av den døde. Samtidig er det vel ikke noen tvil om at det som sies om døden er korrekt. Det som kanskje mer enn noe annet bidrar til at dette diktet fungerer så bra som det gjør, er at alt som sies faktisk er helt riktig. Når man er død, så er man en bastard; når man er død, trenger ikke bikkja holde potetene varme; når man er død, så er kjærligheten slått.

INTERESSANT ER DET også hvordan Williams har tatt den nest mest vanlige temaet i poesien (det mest vanlige er selvfølgelig kjærlighet), og gjort noe utrolig ukonvensjonelt med det. Death er ingen elegie, ingen sørgesang til en elsker, venn eller nær slektning, eller noe i den duren. Det finnes heller ingen klisjeer i Williams’ dikt, som er det vi vanligvis kler døden inn i. Opplever man døden på nært hold, er det vanskelig å unnlate å omtale den avdøde som «en god person», man bevæpner seg med standardfraser som «Jeg er så lei meg for det som har skjedd», «Jeg kondolerer» og «Jeg føler med deg i sorgen». Enda oftere besvarer man et dødsbudskap med stillhet.

NÅ ER kanskje ikke Death ment som et svar til det jeg akkurat beskrev, men i alle fall er det et svar til den høytidelighet og ærefrykt vi ofte møter døden med. Dette diktet føles så befriende fordi det viser at døden, som alt annet, er komisk samtidig som det er trist, tullete samtidig som det er alvorlig, og vanlig samtidig som det er uvanlig.

I ET AV hans aller mest kjente dikt, Spring and All, er det derimot livet som står i sentrum, men liv med utgangspunkt i døden. Den første delen av diktet kjennetegnes av stillstand, en beskrivelse av noe dødt, noe livløst, og følelsen av vinter gjennomsyrer språket:

Beyond, the
waste of broad, muddy fields
brown with dried weeds, standing and fallen

pathes of standing water
the scattering of tall trees

HELE FØRSTE del av diktet er igjen altså bare beskrivelse. Ikke en eneste bevegelse, ikke et eneste verb er å finne. Det dominerende er følelsen av det kalde og det døde. Dette diktet er skrevet i 1923, og parallellen til T.S. Eliot’s The Waste Land, kanskje det fremste modernistiske dikt noensinne, utgitt året før, er vanskelige å unngå. Også i The Waste Land er det beskrivelse av det døde og det ufruktbare, men mens våren der er ubetydelig, siden den ikke kan endre den overveldende følelsen av fruktløshet og tomhet, er det vel det stikk motsatte som er tilfelle i Williams’ dikt. Når våren kommer, er det som en befrielse:

Lifeless in appearance, sluggish
dazed spring approaches—

They enter the new world naked,
cold, uncertain of all
save that they enter. All about them
the cold, familiar wind—

Now the grass, tomorrow
the stiff curl of wildcarrot leaf

One by one objects are defined—
It quickens: clarity, outline of leaf

NÅR SPIRENE vokser opp av den vinterlige jorden, er det livet som blir bekreftet igjen. Man skulle tro det er en bagatell, dette som beskrives her. Det er noe vi er vant til, noe som skjer hvert år, og som tas som en selvfølge, men Williams får til det å se ut som noe nytt, som et lite mirakel. Følelsen av oppvåkning får meg til å tenke på hvorfor den kristne høytiden påske er lagt til våren. For lik en som oppstår fra graven den tredje dag, er våren en oppstandelse av alt liv etter den lange, kalde, brakke vinteren. Kanskje noe å tenke på, nå som kulda setter inn?

Kilder:
Wagner-Martin, Linda: Williams’ life and career.
http://www.english.uiuc.edu/maps/poets/s_z/williams/bio.htm
The Norton Anthology of American Literature, 6th edition. London og New York, 2004.