Arkiv for kategorien 'tema: Liv & Død'

AKA nr 29 – Liv & Død

Tuesday 12. December 2006

AKA nr 29 - liv og død

DØD

Tuesday 12. December 2006

NAVN: BERNT TH. WALTHER
FAG: PROFESSOR I MOLEKYLÆRBIOLOGI, UIB

BIOLOGISK OPPHAV, EVOLUSJON, ALTERNATIVER.

DØD

DØD ER ET uavvendelig aspekt av livet vårt. Mens forventet levealder i den vestlige verden har økt, har det vært anslått at gjennomsnittlig levetid kan ha vært rundt 20 år da vår art oppstod i Afrika for et par millioner år siden. Før døden inntraff skulle barn fødes, opplæres, bli kjønnsmodne, reprodusere og overleve slik at neste generasjon kunne videreføre slekten. Det gikk tydeligvis bra, selv om alle deltakerne i dette evolusjonære eksperimentet på savannene i Afrika altså for lengst er døde.

FOR DE FLESTE er det et deprimerende faktum at ingen individer overlever særlig lenge. Noen trær kan overleve i flere tusen år i gunstige fall, og hele genom fra noen arter kan ekstraheres fra fossile individ som levde og døde for titusener av år siden. Enkeltgen kan gjenvinnes fra individer som har levd enda lenger tilbake i tiden. Men det er mager trøst. Alle som møtte Darwin er døde, og det er lett å kalenderfeste når alle som kjente oss vil være døde.

LAMARCK INNFØRTE betegnelsen biologi for «vitenskapen om livet». For å være vitenskapelig, må man basere seg på fakta, men døden er altså et fenomen hvor de fleste fakta mangler. De som opplever døden, nedtegner ikke data om hendelsen, muligvis unntatt noen nær døden-beskrivelser. Derfor defineres døden negativt som fravær av liv, og ikke positivt for hva det er. Men betyr det at død er et ikke-vitenskapelig fenomen?

INTELLIGENT DESIGN, eller B-hypotesen, er den mest kjente tilnærming til biologi som ikke bygger på databelagte bevis. Kan vi tenke oss at død er et element i intelligent design? Historien forteller oss at mange mennesker har formet sitt liv til det bedre ut fra erkjennelsen av en kommende død. Men vi trenger ikke å gå lenger tilbake enn til Hitler for å innse at vissheten om døden ansporer mange til å maksimere sin jævelskap innenfor knappe tidsrammer. De fleste synes å ha problemer med å definere død som en intelligent design, særlig når de selv håper på et paradis hvor død er fraværende. Men selvmordsbombere i vår tid viser nok at enigheten ikke er global. Også i Europa er selvmord en historisk tradisjon innen politikk, f. eks. i Tsjekkia ved den defenestrering som Masaryk kanskje tydde til i moderne tid.

TRASS I DØDENS uavvendelighet er det påfallende at vår knappe tid her på planeten brukes til å filosofere over døden, hva den er, hvorfor den inntreffer, hva som følger etterpå. Døden er et faktum, for de fleste så deprimerende at det ignoreres lengst mulig. Noen håper at Vårherre vil gjøre et unntak i deres tilfelle, men de som har uttalt håpet offentlig har ikke overlevd. Uten en tidlig død kunne Chopin ha laget mer vakker musikk, Astrup flere malerier, Abel nye matematiske løsninger. Men fenomenet død virker for de fleste som really dumb design, og slett ikke intelligent. Tankeflukten gjør oss ikke klokere, selv om noen nerver kan roes ned.

VITENSKAP ER krevende og frustrerende, men i vår tid er uvitenhet ikke et praktisk alternativ. Dersom døden skal biologiseres, må man finne noen ugjendrivelige fakta om biologisk liv som et utgangspunkt for en vitenskapelig tilnærming. Livet som vi kjenner det oppstod på jorda for vel 3.6 milliarder år siden. Det skjedde bare denne ene gangen, men siden har det aldri dødd ut. Hvordan liv oppstod, er et mysterium. Planeten vår var formet alt for vel 4.5 milliarder år siden, og livet kan så ha oppstått men blitt totalt utryddet igjen i voldsomme kollisjoner mellom himmellegemer og jorda. Etter at biologisk liv omsider slo rot på jorda for 3.6 milliarder år siden, har det i følge vitenskapen vedvart uavbrutt til vår tid. Dette livet er alle levende vesener en del av, inkludert mennesker.

FRANKRIKE REGNER Lamarck som grunnleggeren av evolusjonsteorien. I dag hevder vitenskapen Lamarck gav navn til at Ingenting i biologien er forståelig uten i lys av darwinismen. I så fall skulle døden kunne forståes i lys av darwinismen. Som et biologisk fenomen må da vitenskapen kunne beskrive hvordan og når død oppstod, hvilken funksjon døden har, og hvordan videre evolusjon av død har skjedd. Men først må man definere hva død er.

SCHRÖDINGER FORUTSÅ i sin profetiske bok What is Life? fra 1944 at livet måtte ha et kjemisk arvestoff. DNA ble faktisk oppdaget av Avery samme år. Schrödinger grublet mens han var vitne til en skrekkelig historisk rekord i død og fordervelse under den 2. verdenskrig, men han fant ingen biologer som kunne gi ham svar. Hans analytiske definisjon gjelder fortsatt. Livets kvanteenhet er cellen, som defineres ved (1) cellemembranen som fysisk avgrensning; (2) et organisert energitilfang som hindrer kaos (entropi-død); (3) kontinuerlig vedlikehold av cellens bestandeler som utfører alle livsfunksjoner; (4) evne til nøyaktig reproduksjon, noe som mestres ved (5) bruk av arvestoff. Men hvis livet er slik, hva er da døden?

SCHRÖDINGER RØMTE to ganger i protest fra Nazi-Tyskland fordi han var blant de relativt få vitenskapere som avskydde nazistisk ideologi. Man kan ikke klandre ham fordi han ikke definerte hva død er. Men det faktum at livet har vært udødelig siden det oppstod, innebærer at liv oppstod i en situasjon hvor død var fraværende. Død gjennom katastrofer og ulykker forekom, men dette har aldri utryddet livet. Vi vet at jorda tilhører galaksen Melkeveien som gynger opp og ned i et kosmisk stjernehav slik at det med intervaller på 26 millioner år er store sjanser for at et gigantisk himmellegeme treffer jorda og slik truer med masseutryddelse av liv. For tiden har vi vel 20 millioner år til neste krise. Disse krisene har ikke vært behagelige. De kostet dinosaurene og andre arter evig utryddelse, ekstinksjon, og dette var sågar ikke den verste av slike kollisjoner.
Men livet som sådan har ikke dødd ut. Den utbredte misforståelsen at livet stadig stanser og fødes på nytt skyldes at vår kultur først ikke visste om våre kjønnsceller, og siden ikke har tillagt dem livkvaliteter. Paven et al. mener derfor at livet begynner ved befruktningen (se figur). I beste fall er dette en misvisende formulering, og antageligvis er den meningsløs. Livet nærmer seg nå dets 3.6 milliarder års fødselsdag. Livet er ufattelig hardført.

I DETTE PERSPEKTIV må man virkelig forbauses over at de færreste blant oss greier å bli 100 år, men dør etter noen skarve tiår. Som Gabriel Scott skrev i Det gyldne Evangelium (1921): «Noen burde hviske Vårherre i øret at han må forbedre tingenes tilstand her på kloden. Ganske alminnelige mennesker kan enkelt forestille seg et bedre system!»

NÅR INDIVIDERS aldring og død er et så allment fenomen, må dette i følge darwinismen skyldes tungtveiende biologiske hensyn. Hvorfor må individer dø når livet er udødelig?
Hvorfor gjendanner vi stadig kjønnsceller, mens produsentene av kjønnscellene (vi) raskt dør? Mellom sex og død er det ingen nødvendig sammenheng. Livet opprettholdes ved at det stadig replikeres ved bruk av et genom (deponiet av arvelige egenskaper). Prosessen skjer med naturlig variasjon og utvelgelse blant varianter. Følgen er at dagens livsformer ikke er de samme som i tidligere tider. Derfor definerer vi nå biologisk liv ved enda et 6. kjennetegn: evolusjon. De første celler (individer) levde bare inntil de delte seg til to nye avkom (aseksuell formering). De døde ikke, bortsett fra at de kunne forulykke, slik mennesker kan. Død ved aldring og funksjonssvikt må ha oppstått ved senere evolusjon.

TROLIG HENGER evolusjon av død sammen med nye former for reproduksjon som oppstod da seksuell reproduksjon komplementerte og sågar avløste aseksuell reproduksjon i enkle organismer (mikrober). Bibelens urtid beskrives som paradiset, hvor sex fantes i nærområdet. Derimot sier vitenskapen at livet oppstod i helveteslignende tilstander. Perioden har navnet etter den greske underverdenen Hades. Selv om liv til slutt ble generert her, virker den mer som en nekrotop enn som en biotop; ozonhullet var komplett, kosmisk stråling drepende, oksygen fraværende, og som om ikke alt dette var ille nok: sex manglet.

DE OPPRINNELIGE livsformer reproduserte seg aseksuelt hvor seleksjonen var rent nazistisk. De mest effektive og grådigste livsformer tok knekken på de mindre konkurransedyktige variantene, uten nåde. Evolusjonsmekanismene sørget for at livet kontinuerlig ble tilpasset de gjeldende miljøbetingelser. Noe annet ville ha resultert i at alt liv ville kommet i fare. Uten evne til kontinuerlig utvalg av de best tilpassete, ville alt liv blitt livsudyktig, altså dødd ut. Denne traurige tilstanden beskriver de første ca. 2 milliarder år av livet på vår klode. Aldringsavhengig død var fraværende i denne perioden av livets historie. Sex oppstod omsider på jorda for vel 2 milliarder år siden, men sex i enkle organismer medfører ikke uten videre at slike organismer blir i stand til å dø. Bare over lang tid vil sex favorisere en prosess hvor aldringsavhengig død blir sluttresultatet. Kanskje trengtes én milliard år. Det ville bety at aldringsbestemt død som fenomen har en alder på under én milliard år. Når vi som individer forholder oss til død, er det denne typen død vi mener.

Graf
DEN SEKSUELLE LIVSSYKLUS: FIGUREN ILLUSTRERER DE VIKTIGSTE BIOLOGISKE STEG I LIVET VÅRT FRA BEFRUKTNING MED ÉN SPERMIE OG ÉN EGGCELLE, FREM TIL
ALDERDOM OG DØD. FLERE ULIKE VERSJONER FINNES, OG DØD AV INDIVIDER KAN SELVSAGT INNTREFFE OGSÅ FØR PUBERTETEN, OG TIL OG MED FØR FØDSELEN. DEN INNERSTE OVALEN REPRESENTERER STANDARD BIOLOGI. DE ØVRIGE LIVSLØP ER SOM FØLGER:

– DEN KLASSISKE OG/ELLER RELIGIØSE VARIANT (MERKET PAVEN), HVOR MENNESKELIVET STARTER VED BEFRUKTNINGEN OG ENDER MED DØDEN.

– FORFATTERENS OPPFATNING AV INDIVIDETS LIV (MERKET BTW). INDIVIDETS LIV KAN IALLFALL IKKE STARTE FØR IMPLANTERING I LIVMOREN ÉN UKE ETTER BEFRUKTNING. DETTE FORDI IMPLANTERING ER DET FØRSTE STADIUM HVOR MAN VET HVILKEN DEL AV FOSTERCELLEKLUMPEN (CONCEPTUS) SOM SKAL DØ VED FØDSELEN (MORKAKE), OG HVILKEN DEL SOM SKAL LEVE VED FØDSELEN (FOSTERET). DET KOMMENDE FOSTER UTGJØR VED IMPLANTERING (KLEKKING) KUN EN LITEN DEL (INNER CELL MASS) AV CONCEPTUS.

– ET JURIDISK MENNESKELIV (MERKET NORSK LOV). HER BEGYNNER LIVET I HVERT FALL IKKE FØR 12. UKE, OG ABORT ER AKSEPTERT FØR DENNE TID. LIVET KAN KANSKJE ENDE MED EN KLINISK DØD TILSTAND EN VARIABEL TID FØR DØD FAKTISK INNTREFFER.
DEN SEKSUELLE LIVSSYKLUS ER ALLTID ENSRETTET UNNFANGELSE (BEFRUKTNING) TIL DØD. I MOTSETNING TIL HVA ER TILFELLE FOR EN VANLIG CELLESYKLUS, FORSTÅR MOLEKYLÆRBIOLOGIEN IKKE I DETALJ HVORFOR DEN SEKSUELLE SYKLUS ER IRREVERSIBEL (WALTHER, BT. 2000: J. BIOSCIENCES 25:217-220).

LIVET OPPSTOD på en jordklode med langt kraftigere drivhuseffekt enn i vår tid fordi det var metangass i atmosfæren. Resultatet var at kloden ble levelig varm på tross av en svakere sol den gangen. Selv om moderne dagspresse og politikere plager oss med dystre utsagn om farlig karbondioksid, er karbondioksid en forutsetning for livet på jorda. Uten karbondioksid ville jorda vært nesten livløs med en gjennomsnittstemperatur på minus 17oC. Takket være miljøgassen karbondioksid blir gjennomsnittstemperaturen levelig med over pluss 10oC. Overgangen fra en klode med luft uten oksygen til en klode med oksygen i luften, skjedde for 2.1 milliarder år siden, og resultatet ble tidenes miljøkatastrofe på jorda. Metangass ble oksydert av oksygen til langt dårligere drivhusgasser som karbondioksid. Resultatet var at jorda ble drastisk nedkjølt; enorme isbreer vokste fra polene helt ned mot ekvator. Livet unngikk så vidt en permanent nedfrysing. Heldigvis fikk atmosfæren noe tilsig av vitalt karbondioksid, som over tid gjorde kloden levelig varm slik at livet fortsatte. Men alt med måte, selvsagt. Tilføres for mye karbondioksid i atmosfæren, blir det ulevelig på jorda.

MILJØKATASTROFEN FOR 2.1 milliarder år siden skyldtes at bakteriell fotosyntese hadde utviklet evnen til å spalte vann til oksygen. Etter vel en milliard år med slik fotosyntese var hele jordskorpa rustet fra metall til malm. Fritt oksygen samlet seg så i atmosfæren hvor metan derfor ble ødelagt. Redningen var at det nye miljøet etter hvert favoriserte at noen bakterier fikk evnen til å redusere oksygen tilbake til vann. Dermed oppnådde livet en langt mer effektiv energiproduksjon. Slik ble energiinnhøsting siden inkorporert som mitokondrier i høyere livsformer. Bedre energitilfang muliggjorde så evolusjon av flercellete organismer.

FOR OMKRING en milliard år siden begynte livet på kloden å bli preget av store, flercellete organismer. Etter flere mislykkete forsøk over en periode på 500 millioner år, som resulterte monsterorganismer som nå kan finnes som fossiler, oppstod vertebratene som i sin tur resulterte i homo sapiens. Felles for disse organismene var deres kompleksitet, energibehov, formering ved sex, samt at alle individer opplever aldringsbestemt død.

DET KAN VIRKE paradoksalt at bedre energitilfang skulle resultere i aldringsbestemt død. Tilgangen på mye energi fra reduksjon av oksygen til vann gjør at det dannes en rekke reaktive kjemiske forbindelser. Når disse reagerer med komponenter i levende organismer, skades organismene. I flercellete dyr er dette spesielt problematisk, fordi liv krever at (3. Schrödingerkriterium) skader må repareres om livet skal bevares intakt og funksjonelt. Oksygen gir skader over hele organismen, og skadene øker med mer oksygen i atmosfæren.

VI LÆRER AT oksygen er livsviktig, og at vi kveles når oksygen mangler. Riktig nok, men oksygen er farlig, og vi merker dette i form av kreft, hjerte/kar-lidelser, gikt, og flere mindre hyggelige sykdommer. I dag innholder atmosfæren 20 % oksygen. For alle ikke-kjemikere kan det være grunn til å nevne at oksygen er så reaktivt at hvis atmosfæren skulle komme opp i 25 % oksygen, ville jordkloden bli spontant antent og alt liv på landjorda truet. Da livet begynte å bruke oksygen i stoffskiftet, inneholdt atmosfæren svært lite oksygen, bare noen få prosent sammenliknet med dagens nivå. Skadepotensialet av oksygen er altså blitt drastisk forverret, hvilket har bidratt vesentlig til å forme livets senere evolusjon.

OKSYGENBOMBARDEMENT gir store skadebelastninger i flercellete organismer. Livsløpet for enklere dyr som fluer forlenges ved å manipulere deres gener slik at de blir bedre i stand til å håndtere oksygenskader. Overført til mennesker ser vi for eksempel oksygenskader i form av rynkete hud; disse er selvsagt mest uttalt hos eldre mennesker. Kosmetikkindustrien ville kapret enorme marked dersom genmanipulerte mennesker beholdt huden ung og urynket. Evig ungdom uten rynker og andre rust-skader, betyr rent kjemisk at man demper oksygenets skadevirkninger. Det er ikke vanskelig å forstå at denne oppgaven er formidabel når vi bades i høyt oksygen, og dessuten selv omdanner oksygen til enda farligere stoffer gjennom vårt stoffskifte. Gen-mutasjoner som svekker kroppens håndtering av reaktive oksygenprodukt, kan gi økt sykelighet og statistisk tidligere død.

Salamander

illustrasjon: TONE SVERDRUP ØREBECK + aka@uib.no

MANGE FORVERRER situasjonen ved høyt inntak av tobakk, alkohol og sukker, som høyner det oksydative skadepotensial. Igjen er et kortere liv den statistiske følgetilstand. Eksos belaster ytterligere, selv om også ren luft oksiderer, mens antioksidanter i kosten forhindrer noen skader. Sunt kosthold og gode levevaner gir oss i prinsippet et lengre liv. Vittige tunger hevder at alt som er godt, gir kreft hos mus. Men det gir ikke evig liv å unngå alle slike fristelser. Fordi kroppen hos de fleste er utstyrt til å tåle betydelige påkjenninger opp til en viss terskel, kan man derfor med god samvittighet synde med måte.

DEN SLU LESER har kanskje alt ant konklusjonen. Høyere organismer er egentlig konstruert etter bruk og kast- prinsippet. På samme måte som biler begynner å ruste fra det øyeblikk vi kjører ut fra bilforhandleren, så ruster vi i stykker etter fødselen. I mors liv er vi litt beskyttet mot oksygenets giftighet, og i oppveksten gjør rask vekst og utvikling at de verste skadene leges. Men når vi er ferdig utvokst, rammer skadepotensialet oss med full tyngde. Naturen er da så viselig innrettet at den egentlig kaster inn kortene og oppgir målsettingen om full funksjonsevne i alle organer.
Man setter inn et visst vedlikehold, slik at vi i hvert fall kan reprodusere og overlever lenge nok til at våre etterkommere i sin tur får reprodusert. Derimot vil vårt stakkars kadaver (Hamsuns omtale av sin aldrende kropp) gå den veien høna sparker (Fig. 1). For evolusjonen har satset på å ikke reparere fullstendig alle aldrende organer, men bare kjønnscellene.

I MOTSETNING TIL kroppens (somatiske) organ, blir kjønnsceller (gametene) nøye sjekket forlengs og baklengs slik at neste generasjon får færrest mulig gen-feil og slik blir maksimalt livskraftig. Bare helt unntaksvis, ca. én gang av en milliard mulige tilfeller, oppstår likevel mutasjoner i våre kjønnsceller som deretter nødvendigvis kan bli overført til neste generasjon. Flaks avgjør om mutasjoner er en fordel eller ulempe for avkommet. Odds er dårlige, for de fleste mutasjoner påvirker levedyktighet negativt.

HELDIGVIS OVERVINNER vi mange mutasjoner ved at vi bærer et dobbelt sett kromosom, med én kopi fra begge foreldre. Dermed kan feil på ett kromosom rettes eller kompenseres ved bruk av det andre og uskadde kromosom. Dersom genmanipulasjon ble mulig og lovlig, kunne vi kanskje i fremtiden ta en tur til helsestasjonen for å få en ny dose med reparasjonsenzym for å rette på skadevirkninger av et farlig miljø. Som det er vist med fluer, kunne vi da kanskje leve mye lenger. Koblet med vern mot stråling og et miljø med mindre av farlige oksidanter, kan vi forestille oss et liv opp mot 150 eller 200 år. Hvilken glede man får av et slikt liv, er en annen sak. Selv i dag sier de aller eldste av oss at erfaringen viser at det å bli 90 år ikke er for sveklinger. Livet har alltid sine utfordringer, og de blir ikke færre med årene. På et punkt kan vi derfor være tilbake i en tilstand som minner om de gamle bondesamfunn hvor mange eldre så på døden, ofte i form av lungebetennelse, som en velkommen gjest.

PÅ LENGRE SIKT byr naturen på en liten overraskelse for oss menn. Grunnet vårt essensielle Y-kromosom som gjør oss til menn, og som vi bare har ett av, er menn utsatt for den ublide skjebne at alle mutasjoner hele tiden vil akkumuleres i dette kromosomet uten å fjernes. Til slutt vil Y-kromosomet slutte å fungere. Menn vil ikke lenger være menn, og altså tre ut av historien. Om dette blir verst for menn eller kvinner, skal være usagt, men kvinner kan altså bli sittende alene tilbake på planeten grunnet menns skrale Y-kromosom.

KANSKJE ER DETTE likevel ikke enden på visen. I nordamerikanske ørkenområder finnes det firfirsler som alle er hunnkjønn og som lever og formerer seg villig vekk. Hva har skjedd? Disse krypdyrene har tydeligvis før hatt ordinær seksuell forplantning, men alle hanner er dødd ut. I stedet praktiseres kjønnsakter mellom hunner, hvor egg blir stimulert til å gi avkom pr. jomfrufødsel, altså uten befruktning med spermier. Den traurige konklusjon er altså at sex er overflødig for formering. Det er en mager trøst at hunnfirfirslene fortsatt eldes og dør som før. Total biologisk reparasjon av arvestoff finner fortsatt kun sted i de celler som skal danne den neste generasjon av hunnfirfirsler.

MANNENS MULIGE redning kan bli kloning, som i prinsippet vil kunne gi oss et ekstra livsløp. Men nissen vil nok følge med på lasset i den forstand at oksygenskader vedblir og at vi derfor må se fram til endeløst gjentatte kloninger. I tillegg lurer det nye farer i kulissene.

ETT AV DE sentrale og uløste mysterier i biologien er hvordan sammenhengen er mellom kroppslige organ og en bevisst psyke (sjel?). Hjernens utvikling er modulert av ernæring og av alternative og tilsynelatende likeverdige valg av cellekontakter i neurale nettverk. Vi kan derfor bekymre oss om vår egen psyke genereres av ett bestemt nettverk, og følgelig at en ny fosterutvikling etter kloning kan resultere i et annet neuralnett og altså en annen personlighet.

NOEN SER kanskje en fordel i en slik mulighet, men noe skummelt blir det. I fall vi skifter personlighet, har ikke da vårt gamle jeg faktisk dødd likevel? Gener har lenge erstattet oldtidens psyche som grunnlag for de menneskelige trekk. I følge religionen overlever sjelen døden. Gener overlever døden, men komplekse hjernefunksjoner ser ikke lenger ut til å være bestemt av enkeltgener. Kanskje er det noe i uttrykket at vi utånder når vi dør.

FRIVILLIG NEDFRYSING er for meg ikke noe alternativ. Metoden er jo helt ulogisk, for man må vel la seg fryse ned levende hvis man skal kunne ha håp om å kunne tines opp til fortsatt liv. Kanskje noen ihuga isbadere eller polfarere lar seg friste, men mange vil nok betakke seg.

DET NEVNTE SKRIV til Vårherre om hvordan vår tilværelse burde befris for død og elendighet, synes som en vrien oppgave. Kanskje ville Chopin gå trøtt av å skrive nokturner, Munch av sine madonnaer, kvinner av et liv uten menn, menn av geriatriske utfordringer. Kloning er for skummelt og tidsbegrenset, nedfrysning for kaldt.

FORELØPIG KAN VI derfor bli nødt til å fortsette vår tilværelse uten genreparasjoner, men iallfall med sex enn så lenge. Døden har historisk sett ofte vært akseptert i mangel av kjærlighet. Samtidig har døden som regel vært enklere å møte omgitt av kjærlighet.

OPPOSISJON MOT DØDEN

Tuesday 12. December 2006

NAVN: INGERID JORDAL
FAG: MASTER OF ARTS (IN PHOTOGRAPIC STUDIES

PÅ SLUTTEN AV 1800-TALET VAR DET VANLEG Å FOTOGRAFERE DEI DØDE I BÅDE EUROPA OG USA.

OPPOSISJON MOT DØDEN

EI VIKTORIANSKE KLEDD kvinne med store auger stirar på oss frå eit skite og flekkete fotografi i ei slitt treramme. Ho har sete opp håret og sit rett i ryggen med ei hand rundt barnet som ligg tulla inn i eit pledd på fanget hennar – dandert for fotografen.
Eit klassisk portrett av mor med barn. Ungen ser ut som han søv, men i verkelegheita er han daud. 1850, Daguerrotype, aust-Amerika, 23 år etter fotografiet si opprinning, og eit par tiår før den store boomen av denne typen fotografi. Då fotografiet utover 1800-talet demokratiserte representasjonen (det vil seie gjorde han økonomisk tilgjengeleg), vart skikken med å avbilde sine døde svoert utbreidd. I tiåra 1890,1900 og 1910 var post mortem-fotografi på sitt mest populoere, hovudsakleg i England og Amerika. Her ynskjer eg å belyse fenomenet noerare ved å diskutere kva forutsetnadar som låg til grunn for denne skikken, og korleis den kan samanliknast med liknande tendensar innan dagens visuelle samfunn.

INNTIL 1800-TALET vart døden sett på som ein svoert naturleg del av kvardagen. For det fyrste var det fleire då enn no som døydde i yngre alder. Gravlegginga var hovudsakleg ei praktisk affoere, og bar meir preg av å bera ut boset enn det vi i dag forbinder med gravleggingsseremoniar. Døden vart handsama nøytralt.
Individualitet var forbeholdt overklassen, og ikkje før 1900-talet vart det skikk at vanlege folk fekk sine eigne graver. Mykje vart endra frå utover 1800-talet. Då samfunnet gjekk gjennom store omveltingar under den industrielle revolusjonen, endra òg dødsrituala seg. Familiar vart mindre og urbaniserte. Døden, som før hadde vore ei offentleg sak, vart no handsama innafor denne vetle familien, i staden for å verta eit anliggande som vedkom eit heilt lite samfunn. Det melankolske og emosjonelle aspektet vaks, fordi familiemedlemmene stod kvarandre noerare enn før. Som fylgje av denne noerleiken og avhengigheita, hadde eit dødsfall no fleire omstendigheiter.

Å SØRGJE OFFENTLEG vart ein slags mote, spesielt for overklassen. Kvinnebladet Harper’s Bazaar frå 1886 trykkar ein artikkel med tittelen «Mourning and Funeral Usages (Victorian Etiquette for Funerals)». Her kan ein lese kva som var sosialt pålagde plikter innan klesdrakt og oppførsel etter eit dødsfall i nær familie. Ei enke måtte belage seg på 18 månadars sørgjetid med dertil egna klede og oppførsel: «No one wearing a heavy crape veil should go to a gay reception, a wedding, or a theatre; the thing is incongruous.»

foto: INGERID JORDAL + aka@uib.no

foto: INGERID JORDAL + aka@uib.no

DEN STYRKA familiekjensla og mellommennesklege nærleiken kan me sjå fleire eksempel på. Dan Meinwald nemnar i sin artikkel Memento Mori: Death and Photography in Nineteenth Century America fleire litterære eksempel som speglar tidene si skiftande oppfatning av døden, m.a. Onkel Toms Hytte frå 1852. Barnet Eva dør, og far hennar reagerar slik: «Farewell, beloved child! the bright, eternal doors have closed after thee; we shall see thy sweet face no more. O, woe for them who watched thy entrance into heaven, when they shall wake and find only the cold gray sky of daily life, and thou gone forever!»

H. C. ANDERSEN har i sitt dikt Det Døende Barn nærma seg liknande type romantisering:

Moder, ser du englen ved min side?
Hører du den dejlige musik?
Se, han har to vinger smukke hvide,
Dem han sikkert af vor Herre fik,
Grønt og gult og rødt for øjet svæver,
Det er blomster engelen udstrøer!
Får jeg også vinger mens jeg lever,
eller, moder, får jeg når jeg dør?

H. C. Andersen: Det døende Barn (1827)

SETT I LYSET av denne nye kulturen som vaks fram, er det enklare å forstå dei sosiale mekanismane som gjorde det akseptert, og populært, å avbilde sine døde. I tillegg var fotografi eit nytt, og i seg sjølv fascinerande medium. I dag har fotografiet ein heilt annan posisjon i den kollektive oppfattinga, og vi assosierer det med ei mengd ulike bruksområde innan reklame, mote, presse og til personlig forbruk. Vi forstår den tekniske prosessen som ligg bak fotograferinga, og fotografiet har ikkje lenger sin tidlegare opphøgde status.

FORTOGRAFIET VAR i det heile teke eksklusivt og forunderleg. Eit portrett vart uløyseleg knytt til individet og til individuell verd, noko som vart viktigare og viktigare i samfunnet, spesielt det amerikanske. Post mortem-fotografiet var ikkje berre eit bilete av den avdøde, det vart oppfatta som ein del av den avdøde. Bileta er som regel av barn. Kanskje fordi ein var meir emosjonelt knytt til små barn, kanskje fordi borna enno var så små når dei døydde at det ikkje fanst noko bilete av dei. Denne tronga til å klamre seg til ei avbilding kan i vårt noverande samfunn verke både naiv i sitt verdssyn og morbid i sitt utrykk.

KUNSTNAREN J. CHANG skildrar eit bilete av to unge gutar. Den eine ligg på sofaen med auga lukka, den andre står bak han, auga opne. Det er eit post mortem-fotografi av to svarte tvillingar, 1863, Atlanta, USA. Den gjenlevande tvillingen har posert saman med sin avdøydde bror for å få eit minne om denne, men også for å få eit minne av dei –saman. I dette fotografiet er dei definerte ut frå kvarandre, som eit par. Slik har deira foreldre ynskja å minnast dei. For den gjenlevande tvilling, argumenterer Chang, er dette eit dobbelt tap – tapet av sin bror og tapet av eit sjølv. Hans «eigentlige identitet» er fastlåst i fotografiet. Dette er eit døme på korleis post mortem- fotografi ofte syner den avdøydde saman med levande menneske. Gjerne eit familiebilete der ei krybbe dandert med blomar står i midten, som inneheldt det «sovande» barnet. Svevna som metafor på døden er velkjend, men like mykje var det eit ynskje frå familien å framstille den avdøydde som om han framleis var med dei i livet.

I MODERNE psykologi er ei slik form for benekting av død sett på som akutt sorg, og som patologisk. Men sorgbearbeiding er sterkt knytta til kultur, ikkje berre tid. Meinwald, som skriv ut i frå eit amerikansk synspunkt, framheld gravferdsagenten som ein direkte arvtakar etter post mortem-fotografen. Han sminkar lik, steller dei på håret og gjer dei presentable for gravleggingsseremonien, der den avdøydde helst skal sjå alt anna enn daud ut.

MEINWALD ARGUMENTERAR for at post mortem-fotografia representerer eit behov som er unikt for den tida dei vart produserte i. Han framheld at notidas terapi er å gløyme, men at sorgbearbeiding på 1800-talet hovudsakeleg bestod av å behalde biletet (i bokstaveleg og overført tyding) av den avdøydde. Den store forskjellen ligg altså i minnet. Fotografiet er noko me tek med oss vidare, bevarar, ei konstant påminning om detsom har skjedd. Som nemnt tidlegare har vår tid fokusert sorga rundt prosessen med å gløyme. «Normal» bearbeiding av sorg er «emancipation from the bondage to the deceased, readjustment to the environment in which the deceased is missing, and the formation of new relationships.» (Meinwald 1990). Ein sterk kontrastmot korleis sorga vart handsama før, t.d. slik som våre tippoldemødre så nøye kunne få innføring i via den tid sine dameblad. Den er i dag minska til eit minimumskrav om mørke klede i gravleggingsseremoniar.

I VÅR TID og vårt samfunn er døden, i form av den daude kroppen, usynleg i både det offentlege og private rom. Som fylgje av dette er det kanskje fyrst og fremst det framande, ukjente aspektet ved post mortem-fotografi som gjer inntrykk på oss. Vi ynskjer å gløyme, men desse fotografia vitnar om ein kultur der ein ville hugse. Døden som fenomen har trekt seg tilbake, og berører oss mindre og mindre. Desse små slitne fotografia symboliserar ein opposisjon mot døden, ein død som me ikkje vil verta minte om.

Kjelder:

  • Jina Chang: Cinders Of Life – Death and Photography, Afterimage Mai 2002
  • Dan Meinwald: Memento Mori, Death In Nineteenth Century Photography, California Museum of Photography Bulletin, vol. 9, nr. 4 (1990)
  • Mourning and Funeral Usages, Harper’s Bazar, April 17,1886 [electronic edition], http://harpersbazaar.victorian-ebooks.com

KVINNEN UNDER GLASSKLOKKEN

Tuesday 12. December 2006

HISTORIEN OM EN GENIAL MARTYR, ELLER EN OVERROMANTISERT TRAGEDIE?

KVINNEN UNDER GLASSKLOKKEN

tekst: Helene Lindqvist + aka@uib.no

I 1963 BLE romanen The bell jar utgitt under psevdonymet Victoria Lucas.Kort tid etter tok forfatteren livet sitt. Kvinnen, som i virkeligheten het Sylvia Plath, var da bare tretti år gammel og etterlot seg to små barn og diktsamlingen Ariel mer eller mindre klar til trykking. Etter et liv som relativt ukjent, nådde Sylvia Plath nærmest ikonstatus etter sin død. Hennes dikt er kjent for å holde en god kvalitet og å være originale. Likevel har selvmordet utvilsomt gitt hennes tekster en ekstra dimensjon.

DA AMERIKANSKE Plath startet på Smith College i 1950 hadde hun allerede en imponerende rekke publiserte tekster bak seg. På Smith fortsatte hun også å skrive dikt. Til tross for en perfekt overflate, hadde hun det imidlertid ikke like ryddig på innsiden, noe mange blant annet forklarer med sorgen over farens bortgang da hun var åtte. Sommeren Plath var såkalt gjesteredaktør i Mademoiselle Magazine, forsøkte hun å ta sitt eget liv med sovepiller.
Denne episoden ble ti år senere en viktig del av romanen The bell jar. I 1955 vant Plath et stipend til å studere i Cambridge i England. Det var også her hun møtte og giftet seg med den engelske poeten Ted Hughes. England var i tillegg landet hvor Plaths første bok, lyrikksamlingen The Colossus (1960) ble publisert. Dette ble den eneste lyrikksamlingen hun fikk utgitt mens hun levde.

THE COLOSSUS fikk en jevnt over fin mottakelse. De fleste Ariel-diktene som hun senere er blitt svært berømt for, ble derimot refusert da Plath sendte dem til tidsskrifter og aviser høsten 1962. Etter at søndagsavisen the Observer skrev en liten melding om hennes død sammen med noen av hennes dikt, begynte imidlertid interessen for henne å bre seg. Å lese disse diktene skal ha vært som å høre henne tale fra graven. Etter hvert ble stadig mer upublisert stoff utgitt. I 1965, to år etter Plaths død, ble samlingen Ariel publisert, og senere er Crossing the water, Winter trees, Johnny panic and the Bible of dreams, The collected poems, Letters home og The bed book kommet til i rekka.

PLATH ER kanskje likevel best husket for The bell jar, romanen om unge Esther Greenwoods sammenbrudd. Flere hendelser i boka ligger nært opp til Plaths eget liv. Romanen er altså basert på egne erfaringer, men er likevel ingen selvbiografi. Den er dessuten skrevet ti år etter at hendelsene den baserer seg på fant sted, slik sett har forfatteren også fått litt avstand til stoffet. Fortellingens ytre ramme er en ung kvinnes første møte med den rike siden av New York som gjesteredaktør i et magasin, og kommer etter hvert inn på Esthers ulike problemer med identitetsfølelse og relasjoner til omverdenen – noe som resulterer i sammenbrudd og sykdom.

The Bell JarTHE BELL JAR ble først utgitt i England, og Plath ba om at den, for å skåne familie og kjente, ikke skulle bli utgitt i USA. Også etter Plaths død motsatte hennes mor, Aurelia Plath, seg lenge at romanen skulle bli utgitt i USA. Da boka i 1971 omsider utkom i USA i Plaths navn, solgte den i store opplag. I 1974 ble Glassklokken utgitt i Norge.

MINST LIKE mange bøker som Plath skrev selv, er i etterkant skrevet om henne. Litteraturen om Sylvia Plath er av stort omfang og dreier seg om mange sider av hennes korte liv. Avsløringer om hennes liv og familie selger og har solgt stort. Stikkord er forholdet til faren, hennes problematiske ekteskap, og hennes selvmordsforsøk. Diktene hun etterlot seg da hun døde handlet også mye om disse temaene, og samlingen Ariel sies å varsle om hennes forestående død.

I TILLEGG TIL å bli en salgssuksess, ble Plath adoptert av feministbevegelsen som eksempelfigur. Marianne Egeland skriver at en Plath-biografi synes å være mest salgbar når hennes ektemann Ted Hughes opptrer som bøddel. Ted Hughes får av mange skylden for hennes død, og mang en gang har hans etternavn blitt hugget av hennes gravstein av sinte Plath-tilhengere. Interessen for Sylvia Plath har fremdeles ikke lagt seg. Så sent som i 2003 kom Christine Jeffs film Sylvia med Gwyneth Palthrow i tittelrollen. Denne filmen tok også veien til norske kinoer.

DA PLATH DØDE skal hennes kollega og venninne Anne Sexton ha sagt til sin psykiater at «den døden var min». Også Sexton ønsket seg en spektakulær død og et ettermæle. De to venninnene hadde snakket mye om selvmord, og Sexton var ergerlig over å ha blitt frastjålet sitt opplegg. Da Anne Sexton tok sitt liv i 1974 var imidlertid selvmord gammelt nytt. Det virket på ingen måte fremmende på hennes karriere. Men det skal heller ikke ha vært derfor hun til slutt tok dette valget, det var snarere et resultat av alkohol og pilleproblemer.

DET ER IKKE til å komme fra at mange har en fascinasjon for selvmord, og kanskje spesielt de som er utført av tilsynelatende vellykkede unge mennesker. I Woody Allens film Annie Hall kommenterer Allens karakter, Alvy Singer, en kopi av Plaths diktsamling Ariel på ekte allensk vis: «Syliva Plath – interesting poetess whose tragic suicide was misinterpreted as romantic by the college girl mentality.» Plaths liv og forfatterskap i kombinasjon skaper et godt utgangspunkt for mytespinning. Kanskje blir også hennes dikt om død og romanen The bell jar oppfattet som spesielt ekte og troverdige ettersom forfatteren selv valgte å avslutte livet.

I TIDSSKRIFTET Psychology Today skrev Alissa Quart for noen år tilbake en krass artikkel om tilhengere av Sylvia Plath. Overskriften lød: «Dying for melodrama: why does Sylvia Plath still seduce the adolescent psyche?». Quart irriterer seg over unge jenter som hevder de forstår Plath mye bedre enn sine klassekamerater, at de nærmest er Plath selv. Hun ler av blogger kalt «bell jar» og «ladylazarus», og hotmailadresser av typen sylviaplath86. De samme jentene var ifølge Quart negative til at Hollywoodyndlingen Gwyneth Palthrow skulle spille Sylvia Plath i filmen Sylvia.

KAY REDFIELD JAMISON, professor i psykiatri ved Johns Hopkins University i Baltimore, USA, påpeker at Plath ikke er et litterært ikon på grunn av sitt rike språk og metaforer, eller hennes arbeids oppriktighet. Tvert imot hevder han at Plaths appell dessverre hører til det at hun tok livet sitt, noe som ikke er noe å beundre. Mange er langt mer interessert i å lese om Plath, enn å lese hennes egne tekster. Spesielt unge jenter har, i følge Jamison, vanskelig for å komme lenger enn Plaths biografi.

AT DET IKKE
nødvendigvis er Plaths skrivestil som vekker interesse, kan et boksøk på Amazon.com også bekrefte. Her ser man at folk som kjøpte Sylvia Plaths The bell jar også kjøpte Elisabeth Wurtzels Prozac nation og Jeffrey Eugenides Virgin suicides. Snarere enn stil ser det ut til at det er tema som depresjon og selvmord som gjør at mang en jente trykker disse filmatiserte bøkene til sine bryst.

PROBLEMATISEK eller ei, det kan se ut til at Sylvia Plath nesten er blitt en fiktiv figur selv. En kvinnerolle å spinne videre på og identifisere seg med.

Kilder:
Egeland, Marianne (1997): Sylvia Plath. Gyldendal.
Egeland, Marianne (2001): «Sylvia Plath, en av de unge døde». I: Suicidologi 1/2001.
Quart, Alissa (2003): «Dying for melodrama: why does Sylvia Plath still seduce the adolescent psyche?».I: Psychology Today. Nov-des/2003.
Plath, Sylvia (1999): The bell jar. First Perennial Classics. (Første gang utgitt i 1963 under navnet Vicotria Lucas).

Litteratur på liv og død

Tuesday 12. December 2006

Den hvite mannenDen vite mannen
Papalagi
Söderhavshövdingen Tuiavis
berättelse
Utgiven 1999 på
Bokförlaget Korpen,
orginalt utgiven 1920 på
tyska.
Svensk översättelse av
Leif Janzon

MYTOMSPUNNEN HÖVDING

TUIAVII ÄR HÖVDING på en ön Upolu i ögruppen Samoa i början av 1900-talet. I boken Den vite mannen är det hans berättelser från en resa till Europa vi får ta del av. Tuviaviis stam kallar de vita för «papalagi», den som stiger ned från himlen. När den första missonärne anlände till ön, trodde invånarna att skeppets vita segel var ett hål i himlen, från vilket den vite mannen steg ned till dem.

HISTORIEN OM Tuiaviis resa till Europa, som denne skall ha berättat för sin stam, blev nedskriven av Erich Scheurmann en tysk utstationerad missionär, det är den första skriftliga utgivelsen från 1920, som översatts till svenska.

HÖVDINGEN Tuiavii skall ha besökt Europa tidigt på 1900-talet. När han kommer tillbaka till sin stam, berättar han med inlevelse hur papalagi lever i Europa på denne tiden. De bor i täta stenhus i flera våningar och inte i hyddor som man gör på Samoa. Papalagi är rädd för att visa fram sin kropp, och döljer den genom att gå klädd i mattor. Vidare så kretsar papalagis vardag runt tidsbrist och att uppleva livets goder i form av god mat och dricka.

BOKEN Den vite mannen är ett speciellt dokument. Det är vanlig praxis att vita från västen reser runt i värleden och skall tolka och förklara andra samhällen. Dokumentet är en berättelse om någon som gjort den motsatta resan, och därför speciellt intressant. Ett tidigare exempel, redan från 1854 om omvända tolkningar, är Hövding Seattles tal, om hur indianerna upplever de vita i dåtidens USA.

DET FINNS röster som hävdar att Tuiavii är pseudonym för Erich Scheurmann, den tyske missonären som skrev ned berättelsen, och att hela boken är en uppdiktning. Oavsett om detta är en äkta berättelse om det europeiska livet från en ovanlig synvinkel eller en levande myt, är denna bok väl värd att läsa, om så bara för att få en del goda skratt och en smula självinsikt.

OG SÅ DA?

Tuesday 12. December 2006

Amir Hashemi & Svein Larsen

tekst: Jannike Gottschalk Ballo + foto: Ingerid Jordahl + aka@uib.no

FINNES DET ET LIV ETTER DØDEN?

SVEIN MAGNUS LARSEN
+ Lektor ved UiB, filosofi
Har i femten år forelest i Ex.Phil ved
UiB
AMIR MASSOUD HASHEMI
+ Lektor ved HiB, fysikk og matematikk

AMIR: Jeg er fra Iran og tilhører den siste verdensreligionen Bahá’i. Vi tror at mennesket er født uten synder. Menneskene er som dråper i havet. Vi skal leve i denne verden og vi skal bli gjenfødt i en neste verden, Guds verden. Vi mener at vi lever for å tilegne oss gode egenskaper. Livet er så kort i forhold til livet i den neste verden. Ingen vet hva som skjer etter døden, det eneste som er sikkert er at det finnes et liv etterpå. Vi kan ikke benekte at vi har vært i livmoren, og slik kan vi heller ikke benekte at det finnes et liv etter døden.

SVEIN: Hvis det er en guddommelig verden vi lever i før fødselen og etter døden, så kan ikke denne guddommelige verden være noe statisk. Den guddommelige må virke inn på mennesket hele tiden, ellers kan man betrakte det hinsidige liv som en gymsal hvor alle samles før livet og etter døden. Hvis dette er tilfelle, at det finnes noe guddommelig som har påvirkning på mennesket i livet på jorden, opprettholder verdensånden og hjelper mennesket med dets tanker, da er tanken om menneskets frihet ugyldig. Vi er som barn som er styrt av noe annet. Sier man ja til livet før fødselen og etter døden, så sier man også ja til at man påvirkes av det guddommelige hele tiden. Dette er uforenelig med tanken om det frie mennesket.

AMIR: Vi ser ikke på dette som noe problem. En forestilling om en guddommelig verden som påvirker livet er til vår fordel. Vi kan se på den guddommelige innvirkning som en rettesnor, som et kart. Hvis vi sammenligner livet med en vandring mot på toppen av et fjell, kan religionen, det guddommelige, sammenlignes med kartet.
Vi kan bruke religionen som et kart for å finne den korteste veien til topps. Friheten ligger i at vi kan velge om vi ønsker å bruke kart eller ikke. Vi kan velge om vi vil tro på at religionen hjelper oss til et godt liv på jorden, og et godt liv i den neste verden. På den måten er vi helt fri. Ingen tvinger oss til å tro på en neste verden.

KAN VI IGNORERE ALL MORAL HVIS DET FINNES ET LIV ETTER DØDEN?

Svein Magnus LarsenSVEIN: Det mener jeg ikke. Moralen er utsatt i religiøse systemer. Skal man virkelig bli moralsk bør man være skeptisk til religiøse systemer. Hvis man har mange liv kan man tenke at å drepe en person ikke betyr noe, han vil jo komme tilbake i et neste liv uansett. Å blande moral og religion er meget betenkelig. Moral har med det jordiske menneskets valg å gjøre, jeg mener det er viktig at disse valg ikke påvirkes av det guddommelige. Hvis man påvirkes av religion vil det ikke være det enkelte mennesket som handler, men en automat. Moralen eksisterte før religionen.

HVILKEN BETYDNING HAR MORAL I LIVET HER OG NÅ?

SVEIN: Hjelper du et mennesket fordi en profet sier det, er det profeten som handler og ikke du selv. Hvis man virkelig skal handle etisk bør man handle uten guddommelig påvirkning i det hele tatt. Med et senere liv i tankene, vil all handling være en vanlig investering i din egen fremtid.

HVORFOR HAR VI EN IDÉ OM NOE HINSIDIG? HVORFOR ER DETTE SÅ VIKTIG FOR MANGE?

AMIR: De fleste som tror på en religion er redde. De lever ikke i denne verden for å tilegne seg gode egenskaper, men de er redde for at de i den neste verden skal komme til et såkalt helvete. Et hvert menneske, selv om det ikke tilhører en religion, prøver å hjelpe andre. Jeg er matematiker, jeg kan løse problemer med eller uten formler, men ved hjelp av formler kommer jeg raskere frem til en løsning. Religionens læresetninger er matematikkens formler. Man kan gjøre gode gjerninger ved hjelp av religionens læresetninger, og slik få et godt liv, også etter døden.

ER IDEEN OM DET NESTE LIV OPPSTÅTT PÅ GRUNN AV FRYKT FOR DØDEN?

AMIR: Det neste liv er uunngåelig og vil alltid komme, uansett hvordan man lever livet på jorden. I min religion er det helt forbudt å ta sitt eget liv. Vi tenker at hvis vi hadde visst hvordan livet etter døden er, ville vi ha ønsket å ta våre liv. Hvis vi i denne verden lever på en god måte kan vi få et tegn fra den neste verden.

SVEIN: Hvis vi har levd mange liv som er knyttet til hverandre, kommer ideen om karma inn. Tanken om at du har en skjebne.
Man kan tenke at hvis jeg kanskje har klappa til deg i et tidligere liv føler du et hat til meg i det nåværende liv. Påstanden om at alt er meningsfylt i denne verden, indikerer at det ligger skjebnetråder over alt. All handling og alle hendelser står i et årsak – virkning forhold til hverandre. Det religiøse mysteriet blir borte. Jeg er ganske likegyldig til om det finnes et liv etter døden.
Jeg har ikke noe problem med verken det ene eller det andre. Men det jeg synes er skummelt er at man vitenskapeliggjør det som er et mysterium.

AMIR: Baha’i bruker livmoren som eksempel.
Barn gråter når de blir født. De vil ikke ut av den kjente, behagelige varmen i morens mage. De er redd for den verden de er blitt en del av. På samme måten er menneskene redde for døden. De vil ikke forlate livet av frykt for hva som skjer etterpå.
Det å tro på et neste liv forutsetter at man tror på sjelen. Baha’i sier at etter døden atskilles en fra kroppen, mens sjelen vil gjøre framskritt i all evighet. Sjelen er utgått fra de åndelige riker, er skapt i Guds bilde, og er i stand til å tilegne seg guddommelige egenskaper.

HVORFOR ER DET SÅ SPENNENDE Å LURE PÅ HVA SOM SKJER ETTER DØDEN?

SVEIN: Jeg tror mange er pretensiøse, mange vil komme videre, leve videre, komme til et høyere plan. Akkurat det er noe jeg ikke helt kan forstå. Hvorfor vil folk til et høyere plan? På en annen side kan man si at mange er for opptatt av sitt liv på jorden, uten å gjøre seg tanker om det hinsidige. Når livet nærmer seg slutten kan man snakke om hvor mange sko man har slitt ut, hvor mange bukser man har gått med i løpet av livet, hvor mange bildekk man har kjøpt osv.

Filosofien er gjerne en mellomting, at man ikke stiller for høyt og ikke for lavt i forhold til spørsmål om hvor man kommer fra og hvor man skal. I stedet bør man se på den bevisstheten man har, og undersøke den. Gjør man det har man nok å gjøre her i livet med å forstå virkeligheten som den er. Jeg har nettopp fått en datter, som nå er syv uker. I dette barnet er det en personlighet til stede. Er denne personligheten noe fast, en substans, en essens som er uforanderlig gjennom livet?
Aristoteles ville kanskje si at essensen i personligheten åpenbarer seg gjennom livet. Parmenides spør om forandring kan finne sted. Kraftsentrumet som er til stede i dette barnet, kan det bli borte noen gang?

Amir HashemiAMIR: Jeg tror ikke at essensen kan endres. Jeg har ikke valgt å være Amir. Jeg har ikke valgt å være Baha’i. Jeg kunne kanskje vært en kristen Iraner, eller en drapsmann. Det er ting man får med fødselen.
Muligheten til å forbedre deg har du allikevel, gjennom å velge hvordan du lever ditt liv. Du har ikke valgt å være deg selv. Det du får med deg fra barndommen er med deg hele tiden.

HAR BAHA’I EN KONKRET FORESTILLING OM HVORDAN DEN NESTE VERDEN SER UT?

AMIR: Hvis vi hadde visst ville livets mysterium vært løst. Jeg kan lage mine egne bilder, men det eneste jeg vet er at jeg kan treffe mine nærmeste i den neste verden. Jeg vet også at det ikke finnes noe helvete.
Den neste verden ligner mer på paradis enn på helvete. Livet etter døden er delt i syv forskjellige stadier. Et menneske som har en frisk kropp i denne verden, kan ha en funksjonshemmet kropp i den neste verden hvis han ikke har tilegnet seg gode egenskaper. Et menneske som sitter i rullestolen og tenker hele livet, han har tilegnet seg gode egenskaper, og kan være fullstendig i den neste verden. Det er en fjern verden, den er utenfor vår fatteevne.

SVEIN: Når du graderer mennesket i forskjellige stadier, vil du som mystikeren gjør skue astrallegemet deres, eller dele dem inn i forskjellige grupper. Du ikke lenger interessert i hva vedkommende sier.
Dette kan man ofte møte hos forskjellige religiøse mennesker. De er ikke interessert i hva du faktisk sier eller hvordan du argumenterer for dine meninger. Jeg mener dette kan være en stor fare både med en positivistisk naturvitenskap som gjør mennesket til en ting, og en religiøs filosofi som også gjør mennesket til en ting, bare en åndelig ting. Det mest virkelige vi har å gå inn i er det mennesket som faktisk tenker.
Mennesker som går gjennom religiøse kriser søker ofte til filosofien for å komme frem til hvordan de selv tenker og hvordan de skal bli fri i sitt eget liv. Det handler om hvordan man skal begrunne forskjellige deler av seg selv. I en jordisk filosofi finner man disse begrunnelsene lettere enn i transendente visjoner om det hinsidige. Rudolf Steiner mente at Marx i et tidligere liv i middelalderen, overlot sin storgård til Engels mens han var på en utenlandsreise.
Marx kom så tilbake til sin egen storgård, hvor Engels var blitt leder. Marx fikk bare husmannsplass på gården. Hatet mot overklassen stammer fra dette maktforholdet i hans liv fra 1818 og utover. En åndelig mekanikk er mye farligere enn til og med et naturvitenskapelig mekanisk syn. Den åndelige reduksjonismen som religionen kan representere bryter med respekten for mennesket. Respekten for mennesket ligger i det faktisk tenkende, selvstendige mennesket. Det er derfor filosofien fra Sokrates er en mellomting mellom det jordiske og det eventuelt himmelske. Du vet at du ikke vet noe, og du vil fortsette å vite at du ikke vet noe.

AMIR: I vår religion er alle likeverdige. Uansett religion, uansett hvilket liv du har levd. Selv om Baha’i mener at den neste verden er delt inn i forskjellige stadier er menneskene allikevel likeverdige. Den ene ser ikke ned på den andre, men man blir gitt forskjellige hjelpemidler til å leve videre avhengig av hvilket liv man har levd på jorden.

ORDGYTERI

Tuesday 12. December 2006

  • LIV, kvinnenavn, av norrønt hlíf, ’vern, le’.
  • LIV DEFINERES av naturvitenskapen som organismer med evne til å ta opp og skille ut materie, uten selv å skifte form. I tillegg må organismen bære koden til reproduksjon, DNA. Liv er summen av cellenes og organenes virksomhet; når denne virksomheten opphører, inntrer døden, mors. DØD er livets avslutning.
  • I MANGE religioner er det en utbredt tanke at døden ikke medfører livets endelige slutt, men at den er en overgang til en annen og ny eksistensform. Døden ble betraktet som sjelens befrielse fra legemets fengsel (orfikere, platonikere).
  • DØDEN HAR I mange sammenhenger blitt oppfattet som et personlig vesen, en guddom eller demon, som kommer for å hente menneskene til sitt rike.

Kilde: www.storenorskeleksikon.no

LEIAR

Tuesday 12. December 2006

DU SOM LES dette er levande, det er det vel ingen tvil om – men det er vel få ting det er filosofert så mykje over som liv og død. Og så lenge ein lever må ein vel fylla livet med innhald? Dessutan er død noko me som lever må forholda oss til. Menneske i vår nærleik døyr, menneske langt vekke døyr i hopetal – alle som lever skal døy. Hausten som årstid er knytt til det å visne og døy, – men livet går jo berre i dvale til våren (eller ein altfor varm haust) kjem. Så kva hender med oss menneske, vil me treffa kvarandre att? Vert det slik som i Astrid Lindgrens Brødrene Løvehjerte nye og spanande eventyr?

DØDEN ER kanskje langt vekke i våre daglegliv, men tenkjer me over at me lever? Kva er det å leva, korleis bør ein leva…?

I DETTE AKA er slike eksistensielle funderingar tema. Me har fått mange bidrag som skildrar problemstillingar, både i ord og bilete. Me vonar dei er interessante og til ettertanke.

TEMAET LIV & DØD vart bestemt tidleg i haust, og då var det ein song som gjentekne gonger vart spelt på ulike radiokanalar. Den går rett inn i vårt tema, kanskje er det difor han sette seg så fast i hovudet mitt. Du har gjerne høyrt den óg, Lars Martin Myhres Trøstesang (frå plata Stengetid?, 2006): «Så skål for vår fødsel, vårt liv og vår død. Vår daglige dont og vårt daglige brød. Skål for den evige hvile»

NESTE NUMMER kjem i februar 2007, og har tema tradisjon. Dessutan vil det vel bæra litt preg av at AKA har eksistert i fem år.

STUDENTPOLITIKK PÅ LIV OG DØD

Wednesday 6. December 2006

HVA FÅR UNGE MENNESKER TIL Å RISIKERE LIVET FOR SIN EGEN OG ANDRES RETT TIL UTDANNING?

STUDENTPOLITIKK PÅ LIV OG DØD

tekst: Kine Mari Karlseng og Signe Andersen + foto: Kine Mari Karlseng + aka@uib.no

I COLOMBIA HAR den voldelige konflikten mellom geriljagrupper, paramilitære og regjering gjort livet til sivilbefolkningen utrygt i flere tiår. Som vanlig i slike konflikter er det de som tør å si i fra om overgrepene som blir begått som lever farligst. En av disse gruppene er Asociación Colombiana de Estudiantes Universitarios (ACEU), den største studentorganisasjonen i Colombia. ACEU engasjerer seg i kampen for like rettigheter til utdanning og respekt for menneskerettighetene. Over 50 studenter har de siste årene blitt drept på grunn av sitt engasjement enten i ACEU eller andre studentorganisasjoner.

KONFLIKTEN I COLOMBIA er en komplisert affære som går langt tilbake i landets historie med mange aktører og interesser som flettes inn i hverandre. Dette gjør den til en svært vanskelig floke å løse. I tillegg har utenlandske interesser, spesielt USA, blandet seg inn. På grunn av konflikten topper Colombia statistikken som det landet med flest internt fordrevne flyktninger i verden. I følge Flyktninghjelpen kan over 3,4 millioner mennesker være på flukt internt i Colombia. Colombia dekker et enormt landområde med et uoversiktlig terreng som gjør det vanskelig å kontrollere. Dette gir gode rammer for geriljakrigen, hvor de tre største stridende partene er ELN, FARC og de paramilitære styrkene. ELN og FARC er geriljagrupperinger med røtter i den politiske venstrefløyen som ble opprettet på 1960-tallet. Selv om de fortsatt holder på sine ideologiske og politiske mål er deres virksomhet gått mer over i gråsonen mellom beskyttere av befolkningen mot statlige overgrep til innblanding i narkotikatrafikk og kidnappinger. De paramilitære styrkene defineres som uavhengige militære fraksjoner som engasjeres av privatpersoner, firmaer, mafia, og i visse tilfeller statlige interesser, til å kjempe mot fiender i alt fra geriljagrupperinger til småbønder som sitter på jordeiendommer en ønsker å bruke, og menneskerettighetsaktivister.

ACEU ER DEN største studentorganisasjonen i landet og representerer flertallet av studentene. Den ble grunnlagt i 1998 for å forsvare de offentlige universitetene, etter at en lov vedtatt i 1992 åpnet for økt grad av privatisering. Utdanningsreformen som fulgte har ført til store kutt i midlene til de offentlige universitetene og, i følge ACEU, en svekkelse av retten til utdanning, ettersom de med få ressurser ikke har mulighet eller råd til å gå på de private universitetene og de offentlige forfaller. I tillegg til å jobbe med dette er ACEU også sterkt engasjert i den brutale konflikten i Colombia, uten å støtte noen av de væpnede grupperingene. De er politisk uavhengige, selv om det er en sterk venstreorientert profil blant medlemmene. Blant annet krever de at regjeringen skal ta opp igjen fredssamtaler og involverer sivilbefolkningen i dette. Det er et svært risikofylt arbeid, ettersom medlemmer av ACEU blir definert som opprørere og terrorister av regjeringen, fordi de ikke stiller seg på deres side. Media er også med på å opprettholde dette bildet av studentene.

ACEU FØRER EN ikke-voldslinje, og dokumenterer og kartlegger brudd på menneskerettigheter begått av myndighetene og de paramilitære. Organisasjonen gir også juridisk hjelp til studenter som har blitt utsatt for overgrep. De krever at regjeringen respekterer den grunnlovsfestede retten til å protestere. Det har blitt gjennomført en rekke demonstrasjoner i protest mot president Uribes informantnettverk ved universitetene, manglende budsjett og intern korrupsjon i universitetsledelsene. 21 september i år var det i følge ACEU store demonstrasjoner i Bogota og Cali, hvor tusenvis av studenter fordømte forfølgelsen av medlemmer i organisasjonen.

I FORBINDELSE MED utdelingen av Studentenes Fredspris i 2005 uttalte Ana Paola Romero, fra menneskerettighetssekretariatet til ACEU, at 47 studenter var blitt drept og 12 bortført i løpet av de siste to årene under president Alvaro Uribes regjering. Mange studenter blir også arrestert uten lov og dom og utsatt for drapstrusler og politirazzia. Det er de paramilitære som har opprettet dødslister over aktive ACEU-medlemmer som antas å stå bak de fleste drapene.

CLAUDIA FLOREZ (T.V.) OG ANA PAOLA ROMERO ETTER UTDELINGEN AV STUDENTENES FREDSPRIS 2005I FEBRUAR 2005 kom Claudia Florez og Ana Paola Romero fra ACEU til Norge for å motta Studentenes Fredspris for organisasjonens arbeid for fred, demokrati og menneskerettigheter i Colombia. De var to tøffe jenter som kom for å spre kunnskap om ACEU til så mange som mulig, ikke bare for å motta en hyllest fra norske studenter. Begge to var svært ivrige etter å møte andre studentpolitikere og studentaktivister de kunne utveksle erfaringer med, og dette fikk de muligheten til flere steder rundt om i landet. I møtet med andre som støttet dem og viste oppriktig engasjement i ACEUs arbeid, fikk de viktig inspirasjon til arbeidet videre. Etter at de kom tilbake til Colombia, fortsatte Claudia og Ana Paola å jobbe for at menneskerettigheter og studenters rettigheter blir ivaretatt. Formålet med fredsprisen er å bidra til en bedring av studentenes situasjon gjennom økonomisk støtte og større internasjonal oppmerksomhet rundt overgrepene. Men dessverre har volden fortsatt. Senest i oktober i år ble de to studentlederne, Julián Hurtado Castillo og Milton Troyano Sanchez, drept. Castillo var studentenes representant til styret ved Colombias nest største universitet, og Sanchez aktuell kandidat til studentsetet ved sitt fakultet. Begge var aktive i ACEU og kjente kritikere av de colombianske myndighetene. De paramilitære antas å stå bak drapene. ACEU holder regjeringen ansvarlig.

ANA PAOLA ROMERO skriver i en e-mail til SAIH at situasjonen fortsatt er vanskelig. Både hun og Claudia har i den senere tid mottatt anonyme trusler i posten. Ana har derfor måttet forlate studier og hjem, og flytte til en annen by. «Å måtte forlate hjem, venner og arbeid for å beskytte sitt eget liv er det motsatte av det en forventer i arbeidet med å beskytte studentenes rettigheter. Men hvis vi ikke fortsetter vårt arbeid vil demokratiets fiender vinne til slutt. Det kan vi ikke tillate, selv under disse forholdene», forteller hun.

MED TANKE PÅ drapene i høst og situasjonen til aktivister som Ana Paola og Claudia er det av og til vanskelig å forstå at unge mennesker orker å engasjere seg i organisasjoner som ACEU. På tross av oppmerksomheten og støtten de har fått de siste årene er det tydelig en lang vei å gå. Men som Ana Paola sier, kan de bare ikke tillate at menneskerettigheter og demokrati blir skjøvet til siden. På tross av det som har hendt så er en av de viktigste grunnene til å fortsette at de vet at de blir sett og hørt, også utenfor Colombia.

STUDENTENES OG Akademikernes Internasjonale Hjelpefond (SAIH) har, siden starten i 1961, jobbet ut i fra ideen om at kunnskap er en viktig nøkkel til frigjøring, både på privat og offentlig plan. Utdanning gjør folk selvstendige og i stand til å skape sin egen framtid. Utdanning gir kompetanse til å bygge opp og stabilisere samfunn. Kunnskap er ikke bare viktig for de som kjemper for å komme seg ut av vanskelige situasjoner, det er også en viktig kilde til støtte og inspirasjon utenfra. Det gir styrke og inspirasjon å vite at omverdenen følger med på det som skjer og at de sier i fra. I Colombia er det å spre informasjon til utlandet om brudd på menneskerettigheter viktig. Det legger et press på de stridende partene, som ikke ønsker negativ oppmerksomhet.

SAIH støtter ikke ACEU økonomisk, men vi har et tett samarbeid og følger opp organisasjonen nettopp fordi spredning av informasjon er så viktig. Det gjør sterkt inntrykk på en å møte studenter som må leve med at både de selv og deres omgangskrets risikerer livet for det de jobber med. Det er ikke sjelden en tar seg selv i å lure på hva som driver dem. Og når en spør får man alltid samme svar: de har ikke noe alternativ. Det er ikke noe valg å ikke kunne bestemme over sitt eget liv, å ikke kunne si i fra om urettferdighet og overgrep på en selv og ens nærmeste. Og så lenge de vet at de ikke er alene, at de blir hørt og sett, får de styrke til å fortsette.

FAMILIE AV NOE SLAG

Wednesday 6. December 2006

Grei FollevågLITTERATURFORSKNING MED UTGANGSPUNKT I EGET LIV – ET INTERVJU MED GEIR FOLLEVÅG

FAMILIE AV NOE SLAG

tekst: Tone Sverdrup Ørebeck + foto: Mads Iversen + aka@uib.no

Geir Follevåg ved Institutt for lingvistikk og litteraturvitenskap skal snart disputere med sin doktorgradsavhandling Biologosentrisme. Om litterære framstellingar av adopsjon, spesielt Kong Oidipus og Mansfield Park, selv med bakgrunn som adoptert. I intervjuet forklarer han sammenhengen mellom adopsjonsproblematikken og litteraturvitenskapen.

HVA HANDLER DOKTORGRADSAVHANDLINGEN OM?
– Det jeg konkret har gjort er å analysere den greske tragedien Kong Oidipus og Jane Austens Mansfield Park, med spesifikt blikk på adopsjonstematikken. Grunnen til at jeg har valgt den innfallsvinkelen er paradokset at litteraturen viser en overveldende mengde av mulige måter å vokse opp på uten sin biologiske familie, men likevel er det gjort svært lite med adopsjonstematikken i litteraturforskningen. Den forskningen som har blitt gjort på familie er blitt gjort ut fra det perspektivet jeg vil kalle «biologosentrisme»: At den «virkelige» og «ekte» familien er den biologiske familien, mens ikke-biologiske familiekonstellasjoner er «falske», «uegentlige» og annenrangse. Dette gir seg utslag på mange måter i litteraturen, og forskningen på den. Et eksempel er tittelen Kong Oidipus. På gresk heter den Oidipus turannos. Turannos blir oversatt til «konge». Problemet er at på gresk er det to begrep for konge som blir brukt i teksten: turannos og basileus. Forskjellen er at turannos er en som har blitt valgt til konge, mens basileus har biologisk arverett til tronen. Og det er dette som karakteriserer hele tragediens tematikk: Oidipus tror han er turannos i Theben, men det skal vise seg at han – i alle fall sannynligvis – er basileus og at han dermed har drept sin biologiske far og giftet seg med sin biologiske mor. I teksten er det også to farsbegrep. Et mer generelt, pater, som kan være en biologisk far, men også en annen autoritetsfigur, for eksempel en prest. Så er det også et litt mer spesifikt farsbegrep i teksten: phuteusantos patros: Den som er far i tråd med naturen, dvs. biologisk far. Mye av ironien ligger i at Oidipus ikke tenker over at det kanskje er en forskjell mellom disse begrepene og at han dermed misforstår spådommen fra Apollon: Han tror hans adoptivfar (pater) kong Polybos i Korint er den biologiske faren (phuteusantos patros) han er spådd å drepe. Hele tragedien spiller på distinksjonen biologisk – ikkebiologisk. Men dette blir ignorert i oversettelser og fortolkinger av verket.

HVILKE REAKSJONER HAR DU FÅTT PÅ AT DU BRUKER DITT EGET LIV SOM UTGANGSPUNKT FOR LITTERATURFORSKNING?

Holdningene jeg har møtt til mitt prosjekt har vært litt enten-eller. På en måte har det blitt brukt mot meg; noen har vært litt mistenksomme, spurt seg om jeg ville klare å være objektiv nok i mine vurderinger av en litterær tekst; om jeg har et eller annet skjult, personlig eller ideologisk motiv. Eller jeg har blitt møtt av den motsatte holdningen: At med mitt eget liv som utgangspunkt for forskningen, har jeg ekstra autoritet, en særlig troverdighet.

Mitt utangspunkt er først og fremst historisk-filosofisk: Jeg vil sette tematikken adopsjon inn i en historisk kontekst, spesifikt en litteraturhistorisk kontekst, for på den måten se om det har vært tenkt annerledes om adopsjon tidligere, eller om våre forestillinger om adopsjon faktisk er eldgamle automatiserte forestillinger. Etter jeg nå har skrevet doktorgradsavhandlingen, holder jeg mer på det siste. Jeg ønsket å undersøke om det i litteraturen finnes problematiseringer av familie som gjør at vi kan tenke familie på en måte som ikke lager et urettmessig hierarkisk forhold mellom biologi og adopsjon. Alle biologiske familier er nemlig ikke «gode», og alle adoptivfamilier er ikke «dårlige». Distinksjonen biologisk – adopsjon er ikke tilstrekkelig for å forklare om det går dårlig eller bra med en familie.
Jeg har ikke nytte av min bakgrunn som adoptert på den måten at jeg «kjenner meg igjen» i for eksempel hva Heathcliff i Wuthering Heights opplever. Men min interesse for, og bevissthet om, adopsjonsproblematikken gjør at jeg har bedre forutsetninger for å observere ting i en tekst som har med adopsjon å gjøre. Det kom særlig fram i min lesning av Mansfield Park: De fleste har ikke vært bevisst adopsjonsproblematikken som ligger helt eksplisitt i den, og dermed oversett helt sentrale ting. Hovedpersonen Fanny Price omdefinerer eksplisitt ordet «hjem» til å gjelde adoptivfamilien, og ikke den biologiske familien, som er det vanlige. Likevel er det mange som sier at Fanny er «hjemløs»! De registrerer rett og slett ikke Fannys omdefinering av «hjem» eller de tar den ikke alvorlig fordi det strider mot forestillingen om at den biologiske familien er primær i forhold til adoptivfamilien.

FINNES DET FLERE SAMMENHENGER MELLOM ADOPSJON OG LITTERATUR, ENN DEN RENT TEMATISKE?

Ja. Jeg forsøker å undersøke om man kan finne biologosentrisk tenkning i litteraturteorien. Ta ordet «genre»; det henger sammen med ordet «genesis». Og på gresk innebærer svært mange ord som har gen i seg biologisk reproduksjon. Ordet genre er slik en modell som er hentet fra det biologiske slektskapstreet. Slik går selve ordet genre imot den nyere litteraturteorien, som hevder at alle tekster er intertekstuelle: De låner fra hverandre, gjerne på tvers av «familiegrensene», og en forfatter er således aldri det enestående opphavet til et verk. Dette innebærer at forfatteren når han eller hun skriver må forholde seg til noe som allerede fins; det samme som adoptivforeldre gjør i forhold til sine barn.
Et annet problem med «genre-betegnelsen», er at de aller fleste store litterære verk i kanon, er de som ikke entydig lar seg plassere innenfor genre-rammen. Romanen har blitt kalt en bastard, altså et «uekte barn». Den kan ta opp i seg alle de andre genrene, den kan inneholde dikt, dramasekvenser, og så videre. Det samme gjelder essayet. Jeg stiller spørsmålet: Er mulig å finne en annen måte å dele inn tekster på som gjør at det ikke oppstår så mange anomalier, som gjør at vi må dele inn i «rene» og «urene» tekster? Genre-systemet er ikke godt nok for å klassifisere og kartlegge den faktiske litterære produksjonen. Det har vært altfor lettvint å bruke den enkle, lineære og oversiktlige biologiske familiemodellen på komplekse fenomener som litteratur.

HVORDAN VIL DU BESKRIVE MÅTEN DU TILNÆRMER DEG TEMAET ADOPSJON, TIL FORSKJELL FRA EN SOSIOLOG?

Det har åpenbart med faglig bakgrunn å gjøre. Sosiologene er generelt mer empirisk orienterte, mens jeg er historisk-filosofisk orientert. Men jeg tror ikke det er der hovedskillet nødvendigvis ligger. Det mest avgjørende er rett og slett hvilken bevissthet en har rundt det jeg kaller biologosentrisme.
Om en sosiolog har vilje til å stille kritiske spørsmål omkring den biologiske familiens tradisjonelle hegemoni, så ville nok han/hun ha kommet fram til mange av de samme observasjonene og konklusjonene og det ville ha fått konsekvenserfor forståelsen av de empiriske funnene han/hun finner frem til. Det har altså å gjøre med en bevissthet omkring sine egne automatiserte oppfatninger og fordommer, mer enn bare faglig bakgrunn. Men det er jo klart at en som har utdanning fra det historisk-filosofiske fakultet har lettere for å tenke historisk-filosofisk enn en sosiolog. Det skulle jo bare mangle.

HVA SYNES DU OM LITTERATURFORSKNINGENS FOKUS PÅ TEORI OG SPRÅKFILOSOFI? BURDE FLERE FORSKERE SKRIVE OM AKTUELLE SAMFUNNSPROBLEMER, BELYST GJENNOM LITTERATUREN?

Jeg er glad i generell litteraturteori. Og det har vært avgjørende for mitt prosjekt. Men det har nok vært litt for mye enten-eller i forståelsen av hva litteraturfaget skal være: «autonomt» eller «ideologisk/politisk».
Hvorfor heller ikke prøve å i større grad undersøke hvordan teorien og språkfilosofien henger sammen med, og kan belyses gjennom aktuelle samfunnsproblemer, og vice versa? Litteraturviteren er ikke løsrevet fra, og har ikke mistet sitt engasjement i, verden og samfunnet når han/hun lukker døren på kontoret sitt. En fisk er fremdeles engasjert i havet selv om den gjemmer seg under en stein. Det jeg har prøvd å vise i avhandlingen min, er at selv i forhold til litteraturteoriens grunnlagsproblemer, så spiller våre samfunnsmessige fordommer om for eksempel familie inn, enten vi vil eller ikke. Analogier og metaforer basert på den biologiske familien spiller ofte en sentral rolle i litteraturteorien. Som jeg har vært inne på med «genre», så har altså en biologisk slektskapsmodell blitt brukt for å klassifisere tekster. Et annet eksempel er at det helt siden antikken har vært vanlig å snakke om forfatteren som «biologisk forelder» til sin tekst: Forfatteren «føder» og «unnfanger» en tekst. Da kan vi jo spørre oss: Finnes det «adoptivforfattere», og er deres tekster, per definisjon, av lavere kvalitet?
Kan disse «adoptivtekstene» passe inn i genre-systemet, som jo er basert på det biologiske prinsipp? I tillegg har eksemplene jeg har nevnt vist at våre kulturelle fordommer spiller inn også i lesningen og fortolkningen av litterære verker uansett hvor «autonome» vi prøver å være: De kan gjøre oss «blinde» for hva som faktisk står i en tekst, slik mange ikke har fått med seg at Fanny Price har et «hjem» selv om det ikke er hos den biologiske familien. Det jeg aller helst vil ha, er et fag som har like stor aksept for begge måter å jobbe på, eller eventuelt som i mitt prosjekt, at man kan forene de måtene å jobbe på. Jeg understreker at jeg ikke mener at alle må gjøre som meg. Dette er min måte å jobbe på akkurat nå. Men hvis noen vil gjøre som meg, bør det være like stor aksept for det, som å skrive om mer «tradisjonelle» og «rene» teoretiske problemstillinger.

HVORDAN HAR ANDRE FAGKRETSER MOTTATT DOKTORGRADSARBEIDET DITT?

Reaksjonene har vært motstridende, tvetydige. På mange måter havner jeg mellom ulike fakulteter. På HF aksepterer folk at jeg jobber med den litteraturen jeg gjør. Men jeg er blitt møtt med en del skepsis rundt innfallsvinkelen, tematikken. Når jeg snakker med folk på SV-fakultetet er det omvendt: De synes tematikken er utrolig interessant, men skjønner ikke at jeg bruker litteratur som kildemateriale, og de etterlyser statistikk og spørreundersøkelser.
Det som har vært feilen i reaksjonene på mitt prosjekt, er at en har definert fagtilhørighet ut i fra hvilken problematikk en tar for seg. Man tenker at familie som problematikk hører hjemme på SV, og ikke HF, og dermed er ikke prosjektet mitt et «ekte barn» av HF-fakultetet. Det jeg derimot prøver å vise er at familien i høyeste grad er en viktig og relevant historiskfilosofisk problemstilling. Familien som fenomen inngår i helt grunnleggende deler av vår verdensforståelse. Den biologiske familien som modell har blitt brukt analogt for å forstå andre fenomen i verden, som for eksempel litteratur. I gresk mytologi er verden og alt som finnes beskrevet som en biologisk familie: Jorden og himmelen har unnfanget og født fjellene. Det som er avgjørende for hvor en problematikk hører hjemme er ikke nødvendigvis temaet alene, men tilnærmingsmåten til temaet.
Slik sett har jeg absolutt ingen tilknytning til SV-fakultetet. Jeg vil heller si at jeg som HF-forsker prøver å frata SV-fagene deres hegemoni på forskingen på familie.

HVA SKAL DU SKRIVE OM NÅ, ETTER AVSLUTTET DOKTORGRADSAVHANDLING?

GeirDet vet jeg ikke. Men for å si det sånn, uansett hva jeg gjør, eller hvilke tema jeg skulle velge, så er det viktig for meg personlig at det på en eller annen måte kan ha relevans utover universitetets grenser. Samtidig har jeg ikke noe ønske om å skulle bruke litteraturen til å argumentere entydig og ideologisk, for eller i mot noe som helst. I forhold til adopsjonstematikken har jeg for eksempel ingen planer om å finne argumenter for eller mot at homofile skal få adoptere. Jeg vil heller bruke litteraturen for å problematisere de allmenne oppfatningene om hva det nå enn skulle være. Ved å stille kritiske spørsmål ved biologosentrisme ønsker jeg på et grunnleggende nivå å problematisere og endre på forståelsen av adopsjon. Hva er det første en person på gata i dag tenker i tilknytning til ordet adopsjon? At den adopterte er en som «mangler» noe den ikke-adopterte har. At den adopterte per definisjon er mangelfull, at den adopterte «mangler røtter», dvs. noe helt avgjørende slik en plante er avhengig av sine røtter, og at dette avgjørende er biologisk familie. Og i forhold til utenlandsadopterte er det vanlig å tenke på utenlandsadopterte, som om de ikke «egentlig» hører til i Norge, og den typiske forestillingen er tilbakereisen eller gjenforeningen med den biologiske familien. Litt slik som en tenkte om kvinner før: Er hun gift, har hun barn? I dag er det langt mer åpent. Vi kan tenke: Den kvinnen der, er hun statsminister? Er hun profesjonell fotballspiller? Er hun astronaut? Likedan er det jeg vil at folk skal tenke om den adopterte. Ikke: Har den personen funnet sine biologiske foreldre igjen? Vil personen reise tilbake til sitt opprinnelsessted? Men: Hva gjør den personen på? Hvem er hun eller han? Hva har den personen oppnådd og prestert? I forlengelsen tror jeg et prosjekt som mitt ikke bare vil føre til idémessige, men også praktiske endringer, slik den akademiske feminismen har framprovosert praktiske endringer i samfunnet. Men det er ikke de praktiske endringene som eventuelt skulle oppstå, som er mitt fokus.