Arkiv for kategorien 'tema: framtid'

UREALISTISK OPTIMISME OM EGEN FREMTID

Wednesday 16. May 2007

NAVN: BIRGIT FRANTZEN
FAG: PROFESJONSSTUDIUM I PSYKOLOG

HVORFOR TROR INGEN AT NEGATIVE HENDELSER VIL SKJE DEM? HVORFOR TROR ALLE AT EN SELV HAR STØRRE SANNSYNLIGHET FOR Å NÅ MÅLENE SINE ENN ALLE ANDRE? FORSKERE PRØVER Å FINNE UT OM VI RETT OG SLETT ER FOR OPTIMISTISKE, ELLER OM DETTE ER EN LIVSLØGN VI NYTER GODT AV.

INGEN KJENNER FREMTIDEN. Likevel føler vi oss ganske sikre på at bestemte ting kommer til å skje, mens andre hendelser ikke vil inntreffe. Hva baserer vi disse vurderinger om vår egen fremtid på? Humør og følelser i øyeblikket? Tidligere erfaringer? Eller har vi medfødte tendenser til å tenke på en spesiell måte? Er det slik at noen er optimister og andre pessimister av natur? Gjentatte studier har vist at vi har en tendens til å vurdere sannsynligheten for positive hendelser høyere for en selv enn andre, og sannsynligheten for negative hendelser lavere for seg selv enn for andre.

UREALISTISK OPTIMISME har særlig blitt studert innen kognitiv psykologi, som kan forklares som læren om menneskets mentale prosesser. I en typisk undersøkelse får du spørsmål om hvor stor sannsynlighet det er for at følgende hendelse vil skje deg i forhold til gjennomsnittsbefolkningen, gjerne i samme aldersgruppe eller av samme kjønn. Tendensen som finnes hos de aller, aller fleste, er at de overvurderer hvor mye godt som vil skje dem, og undervurderer egen sårbarhet i fremtiden. Dette viser seg over gjentatte forsøk, til og med når forsøkspersonene er oppmerksomme på fenomenet. Effekten har vist seg å være robust, og noe tydeligere hos menn enn hos kvinner. Likevel må det sies at det finnes en svakhet i påstanden – den har nesten bare blitt undersøkt i vestlige land. Det som er gjort av studier i mer kollektivistiske kulturer tyder på at effekten er svakere der enn i såkalte individualistiske kulturer. Det som utgjør forskjellen kan tenkes å skyldes fokuset på egne prestasjoner og individ, versus fokus på fellesskapet og relasjoner. Kjønnsforskjeller kan også virke inn på dette, men dette er heller ikke undersøkt til det fulle ennå. Noe som derimot er utprøvd er det faktum at deprimerte pasienter ikke viser optimisme, og har vanskelig for å forestille seg positive hendelser i fremtiden. Spørsmålet om hvorvidt manglende optimisme er en mulig årsak til depresjon eller en konsekvens av depresjon, er da nærliggende. Med andre ord, er urealistisk optimisme medfødt eller lært? La oss først se på noen grunnleggende prinsipper for menneskelig beslutningstaking.

I NOEN LOTTERI vinner man dersom en trekker enten A eller B. Dette kalles i statistikken for en ”disjunktiv” hendelse. I et annet lotteri må man trekke både A og B for å vinne. Da kalles hendelsen ”konjunktiv”. Empiri på området viser at mennesker har en tendens til å undervurdere sannsynligheten for disjunktive hendelser, og overvurdere sannsynligheten for konjunktive hendelser. Tenk deg at du får velge mellom å trekke en farget klinkekule fra en bolle med 2 fargede og 18 hvite kuler, og å trekke 4 fargede klinkekuler fra en bolle med 10 fargede og 10 hvite kuler. Maya Bar-Hillel har undersøkt en rekke varianter av dette spillet, og fant at folk i stor grad foretrakk å trekke fire fargede kuler (konjunktiv hendelse) enn én av to mulige (enkel hendelse) til tross for at det er like sannsynlig å vinne i de to alternativene. Men hva har dette med vurderinger av fremtiden å gjøre?

KONJUNKTIVE OG DISJUNKTIVE hendelser er ikke begrenset til lotterier. I dagliglivet kan dette applikeres til for eksempel at mange undervurderer sannsynligheten for å bli gravid minst én gang over mange år med prevensjonsbruk. På den andre siden overvurderer vi trolig sannsynligheten for at flere tusen, kanskje millioner av deler i en maskin, for eksempel et fly, vil fungere som de skal på første forsøk.

RISIKOPERSEPSJON ER et område som er forsket mye på. Mest studert er nok vår vurdering av risiko for mye omtalte, katastrofale hendelser som terror eller atomkrig. Urealistisk optimisme gjør seg gjeldende i slike vurderinger, for eksempel ved at terrorrisikoen vurderes som lavere der en selv er på ferie enn andre steder som i utgangspunktet er antatt å ha lik terrorrisiko. Muligens kommer optimismen kanskje særlig til uttrykk når det gjelder risiko som bunner i livsstil, som faren ved å røyke, eller farer i eget miljø, som boligbrann. Noen forskere på området mener å ha påvist at en, når en skal vurdere en risiko, legger større vekt på konsekvensen av hendelsen, med andre ord ”verdien”, enn sannsynligheten for at den faktisk vil inntreffe. Positive utfall ses altså på som mer sannsynlige enn negative. Dette gjelder selv om man loves belønning for riktig svar, og selv i ubetydelige oppgaver som gjetteleker.

hm

I ET EKSPERIMENT VAR oppgaven å gjette ett og ett av en rekke kort om de vil vise et smilefjes eller et surt fjes. Da 70 prosent av kortene hadde smilefjes og 30 prosent sure fjes, gjettet forsøkspersonene smilefjes 68 prosent av forsøkene. Når derimot 70 prosent av fjesene var sure, mens kun 30 prosent hadde smilefjes, gjettet forsøkspersonene gjennomsnittlig sure fjes bare 57 prosent av gangene. De hadde altså en hang til å gjette et positivt utfall heller enn et negativt, uten selv å være bevisst på det.

DE FLESTE KJENNER seg igjen i at ting tar lenger tid enn planlagt. Det kan virke som om vi aldri lærer å beregne tid. Enten det er snakk om skolearbeid, byggeprosjekter eller å pynte seg til fest, er vi ofte senere ute enn planlagt. I psykologien kalles dette ”planning fallacy”, og dreier seg egentlig om det samme fenomenet som ved vurdering av risiko og gjetting med kort. Vi overvurderer positive utfall, i dette tilfellet kanskje egen effektivitet, og undervurderer negative hendelser, som forstyrrelser og feil som forsinker arbeidet. En årsak til at vi ikke er like optimistiske på andres vegne kan være at man – selvsagt – har bedre tilgang til egne tanker, holdninger og årsaker enn andres, og dermed lettere kan avføye andres vurderinger som urealistiske.

TIDLIGERE BLE OFTE individuelle forskjeller i toleranse og motvilje innenfor risiko forklart som konsekvenser av ens personlighet. Toleranse for risiko er riktignok assosiert med enkelte trekk, blant annet utadvendthet. Noen mener imidlertid at situasjonen avgjør utfallet i vel så stor grad. Flere kjennetegn ved situasjonen kan ha betydning for hvordan en vurderer fremtiden. Hvor virkelighetsnært eller dramatisk noe er, eller hvor tydelig en kan se det for seg, gjør at det lettere fester seg i hukommelsen. Dette fører til at det også er mer tilgjengelig i minnet, og er dermed med når vi vurderer noe. De fleste som får spørsmålet ”hva er den mest vanlige dødsårsaken i USA – å bli drept av fallende flydeler eller å bli spist av hai?” svarer at det er mest vanlig å bli spist av hai. I dette tilfellet er begge alternativene ekstremt uvanlig, men å bli truffet av flydeler skjer faktisk noe mer hyppig. Det å bli spist av hai, derimot, er noe en lett kan forestille seg, særlig etter å ha sett Haisommer og lignende filmer. Media har generelt en viktig betydning for vurdering av risiko, ettersom det en nylig har hørt om, som gjentas mange ganger eller som fremstilles på en dramatisk måte vil være lett tilgjengelig i minnet.

NY FORSKNING TYDER på at man bruker humør, eller følelser en har i øyeblikket, som en pekepinn i beslutningsprosessen, i større grad enn tidligere antatt. Når en blir bedt om å evaluere sin livstilfredshet, kan en umulig tenke gjennom ethvert aspekt av livet og kalkulere gleder og sorger. Mye tyder på at man kjenner etter på humøret og tilstanden der og da, og avgir svar i stor grad ut fra det. Det samme kan gjelde for fremtidsplaner. Hvis man er sulten når man skal handle mat, kjøper man ofte mer enn man ville kjøpt hvis man ikke var sulten, fordi man regner med å ha samme sultfølelse neste dag. Er man motivert for noe, regner en med å også være motivert i fremtiden, og dermed klare å nå sine mål. Det finnes uenighet rundt hvor viktig følelser er i beslutningsprosessen. Sinnsstemningen har trolig størst betydning når man står overfor en komplisert situasjon med stor usikkerhet, og når ens følelsesmessige reaksjoner står i kontrast til en kognitiv vurdering. Noen interessante studier tyder faktisk på at det enkelte ganger lønner seg å stole på magefølelsen i stedet for å gjøre en kognitiv vurdering. Det gjelder i komplekse situasjoner hvor det er for mange faktorer som må tas i betraktning til at vi bevisst klarer å ta hensyn til alle samtidig.

I TILLEGG VET vi at tidligere erfaringer er en av de beste indikatorene vi har på fremtidige erfaringer. Urealistisk optimisme gjør seg ikke like gjeldende dersom man har opplevd den negative hendelsen en skal vurdere tidligere. På den annen side kan optimisme særlig oppstå dersom man tror at problemer som ikke hittil har dukket opp sannsynligvis heller ikke vil dukke opp i fremtiden. Optimismen øker også ved opplevd mulighet til å beskytte seg mot en eventuell negativ hendelse. Altså om man opplever at en har kontroll over situasjonen.

NETTOPP MANGLENDE opplevelse av kontroll over situasjonen er assosiert med depresjon. Diskusjon om hvorvidt det er arv eller miljø som er avgjørende for utvikling av depresjon er ikke mulig å gå innpå her, men det er rimelig å anta at det er en kombinasjon mellom disse. Noen kan trolig ha en medfødt disposisjon for depresjon uten å utvikle det, fordi ingen hendelser utløser depresjon. Andre kan ha traumatiske hendelser uten å utvikle depresjon, fordi de ikke er disponert for det. Hvilke hendelser som er utløsende er i stor grad avhengig av hvordan man har lært seg å takle slike situasjoner. Altså er tidligere erfaringer med på å forme senere erfaringer, derav uttykket ”brent barn skyr ilden”. Som nevnt tidligere, erfaringer er med på å bestemme hvor optimistisk man ser på fremtiden.

GJENNOM EVOLUSJONEN
har mennesket utviklet en rekke strategier for å velge best mulig alternativ i flest mulig situasjoner. Ofte tar vi i bruk raske, generelle strategier til fordel for grundige analyser av hvert alternativ, noe som lønner seg i det lange løp. Slike strategier kan føre til feil nå og da, men gjennomsnittlig gir de gode og effektive løsninger. Urealistisk optimisme kan ses på som en slik strategi, som i det lange løp er en styrke, fordi man er mer motivert og mindre redd enn man ellers ville vært. Verden er og har alltid vært full av farer. For å kunne leve et normalt liv, og for å oppnå noe i livet, er vi muligens avhengig av å kunne rette blikket bort fra disse farene, i det minste av og til, og mot de positive sidene av livet. I enkelte tilfeller vil strategien feile, som når man rammes av en undervurdert fare.

ER DETTE EN BRA eller dårlig egenskap? Dersom slik optimisme innebærer få forhåndsregler kan det gi svært negative konsekvenser. Undervurdert sannsynlighet for bilulykker, graviditet eller ulike sykdommer kan for eksempel føre til mer uforsiktig bilkjøring, mindre eller dårligere prevensjonsbruk, og sjeldnere legeundersøkelser og manglende vaksinering. På den annen side kan denne egenskapen være svært adaptiv. Fremtidshåp og personlige mål er den viktigste motivasjonsfaktoren for de fleste, og vi vet at et mer positivt syn på fremtiden kan gi en rekke positive konsekvenser. I en studie av pasienter som måtte gjennomgå hjertetransplantasjon, var de pasientene som rapporterte positive forventninger om fremtiden generelt i bedre humør, tilpasset seg bedre til sykdommen og hadde større livstilfredshet også i etterkant av eventuelle tilbakefall.

DET KAN SE ut til at urealistisk optimisme er en medfødt egenskap utviklet gjennom menneskets historie, men at individuell personlighet, kultur og erfaringer også har stor betydning. Muligens bør ikke urealistisk optimisme bekjempes, men det kan lønne seg å være oppmerksom på fenomenet. Både for å beskytte seg mot enkelte farer, men også for å kunne strekke seg etter å forbedre sine evner når det er nødvendig. Alt i alt er optimisme en god ting. I en usikker verden gjør denne strategien det mulig å bruke ressursene våre på andre ting enn å bekymre seg, noe som uansett ikke vil hjelpe. Så bare fortsett å se lyst på livet – det trengs!

Kilder:

  • – Plous, S. (1993). The psychology of judgement and decisionmaking. McGraw-Hill
  • – Loewenstein, G.-F., Weber, E.-U., Hsee, C.-K., & Welch, N. (2001). Risk as feelings. Psychological bulletin, 127(2), 267.
  • – MacLeod, A.-K., & Salaminiou, E. (2001). Reduced positive future-thinking in depression: Cognitive and affective factors. Cognition & emotion, 15(1), 99.
  • – Kjestveit, K. K. (2003). Opplevd risiko og boligsikkerhet. Stavanger: Rogalandsforskning
  • – Weinstein, N.-D. (1987). Unrealistic optimism about susceptibility to health
    problems: Conclusions from a community-wide sample. Journal of Behavioral Medicine, 10(5), 481
  • – Lin, Y.-C., & Raghubir, P. K. K. (2005). Gender Differences in Unrealistic Optimism About Marriage and Divorce: Are Men More Optimistic and Women More Realistic? Personality & social psychology bulletin, 31(2), 198
  • – http://www.illustrertvitenskap.com
  • – http://www.ntnu.no/universitetsavisa

ORDGYTERI

Wednesday 16. May 2007

FREMTID: Kommende tid, periode som ligger langt frem i tid.

FUTURISME
var en bevegelse innen italiensk kunst og litteratur på 1900-tallet. Den skulle være en fremtidsrettet kunst der fart, teknologi og vold var temaene

«OG INGEN fremtid er åpen,
når selv du har stengt din port
og kastet nøkkelen fra deg,
da er det gjort»
-Arnulf Øverland

LITTERATURENS fremtid sies å ligge i digitalisering, i følge noen kilder.

LEDER

Wednesday 16. May 2007

«TIDA ER DEN BESTE læraren; diverre drep ho alle sine studentar.»
-ukjend
DET EINASTE VI KAN VITE sikkert om framtida er at vi alle skal døy og at alt skal gå til grunne. Likevel legg vi planar for morgondagen – basert på det vi antar kjem til å hende. Mange har ein filofax og fleire har ei klokke – både er måtar å konkretisere livet inn i eit system på. Slike hjelpemiddel får oss gjerne til å føle at vi har oversikt og kontroll over det som skal koma, kanskje særleg dersom vi er studentar og har litt uregelmessig kvardag. Fortida klistrar vi inn i fotoalbumet – eller dersom vi framleis vil henge med i framtida: på Facebook.com.

«ALT ER RELATIVT» sa Einstein, og det gjeld i høgste grad også framtida. Det er brei einigheit om at klimaet på jorda vil komme til å endre seg drastisk, jamvel at det har endra seg svært mykje allereie, og mange forsøker difor å finne ut kva som faktisk vil skje med klimaet vårt i framtida, slik at vi kan ordne opp i det no. Vil Bryggen stå under vatn to gonger for dagen om førti år? For mange er det kanskje meir påtrengande å finne ut kva ein skal ha til middag i dag enn å tenke over den slags spørsmål. Vi prioriterer framtida etter kor nær ho her; dess nærare vi kjem noko, dess høgare opp på prioriteringslista klatrar det.

TILVÆRET SOM STUDENT handlar i stor grad om framtida. Først og fremst kanskje om eksamenen, som gjerne har vore nedprioritert i lang tid, på lik linje med klimaspådomane, men også i ein litt større skala: om kva slags jobb vi vil komme til å få etter endt studium. Våre forventingar om framtida gir grobotn til mange kjensler; mellom anna von, spaning og det at vi gledar oss til noko. No er det kanskje ikkje så mange som gledar seg til eksamen, men utan framtida ville nok livet vore ganske innhaldslaust, så sjølv om ho berre er ei relativ førestelling, så har vi eigentleg ganske godt av å ha ho der. Det er faktisk ein annan ting vi kan vite sikkert om framtida: ho kjem.

Framtiden, den kommer