Arkiv for kategorien 'Samtale'

Samtalen

Monday 26. October 2009

tekst: MARIANNE BOGE KARLSEN + aka@uib.no foto: MARIANNE BOGE KARLSEN & ØYSTEIN KUMMEN + aka@uib.no

«Eg har studert politikk, ikkje fiskerisektoren!» Om lag slik ordla han seg, ein av mine medstudentar ei av dei fyrste vekene me var i praksis på ein ungdomsskule. Han er ikkje den einaste med liknande erfaringar.

FYRST EIN GRAD, eller i alle fall 180 studiepoeng med minst to årseiningar, i et undervisningsfag for ungdomsskulen eller vidaregåande. Deretter eit år praktisk pedagogikk. 14 veker teori, 14 veker praksis i skulen. Dette er eit av løpa som kan gjera deg til lærar. Til ein person som skal leggja opp undervising ut frå læreplan, moglege emne og fordjupingsgrad og tida ein har til rådvelde. Som skal snakka til og med menneske som er fleire år yngre og ikkje nødvendigvis like motiverte som våre medstudentar.

EIN TING ER korleis ein lærarstudent taklar møtet med elevane. Ein annan ting korleis me klarar overgangen frå faga me har studert til faga me skal undervisa i. Kva kan me ta med oss frå våre studium til klasserommet og det emnet me skal undervisa i? Vanlegvis plar ein verta meir og meir spesialisert etterkvart som ein klatrar i undervisningssystemet. Så korleis er overgangen attende til grunnskulen? Korleis høver faga ein sjølve har studert med dei emna ein skal undervisa i? Det er dette eg såg på ut frå eigen og to medstudentars erfaringar i løpet av vår fyrste praksisperiode.

Aleksander Vestby Husøy

Aleksander Vestby Husøy
Bachelor i samanliknande politikk og årseining i engelsk
Undervisningsfag: samfunnsfag og engelsk

I ENGELSK PÅ universitetet handlar det om både grammatikk, fonetikk og lingvistikk, og kultur og litteratur, med lik vekt på båe. Når det kjem til undervising i ungdomsskulen har eg brukt det me lærte om grammatikk, men noko forenkla. Fonetikk har med uttale, korleis me fysisk brukar taleorganet. Dette kjem jo inn når ein skal forklara kvifor engelsk har a eller an når det skal vera bestemt form. Det har ei forklarig frå korleis ein uttalar orda som kjem etter, ikkje ei grammatisk grunngjeving. Lingvistikken kjem litt fram i og med at elevane skal læra å forstå engelsktalande frå andre delar av verda, og at engelsk vert talt ulikt på ulike stader og i ulike miljø, altså sosiolingvistikk. Tekstane som elevane les er på eit enklare nivå, og ofte ikkje så lange. Temaet i desse tekstane plar vera stader, historiske hendingar eller personar eller tekstsjangrar. Her kan ein henta inspirasjon frå tekstar frå studiet, stader ein sjølve har vore, eller eigne interesser. Det siste gjorde eg bruk av. Eg har ei stor interesse for fantasylitteratur, og me lærte vekk sjangertrekk og lot elevane skriva eigne tekstar.

I BACHELORGRADEN min er det litt generell sosiologi, samfunnsvitskap, og metodikk frå ex-phil. For dei som ikkje er inne i kva sam.pol. er, så lærer ein om politiske styringsformer, korleis politikk vert drive og kva kriterier som er gyldige for å samanlikna system med kvarandre. Ein ser på kvifor noko fungerer betre i eit system ein stad enn i andre. Til dømes kvifor alle land i Latin-Amerika valde eit system med president, og kvifor dette feila i nesten alle land. Kvifor er den einaste vellukka presidentsstaten USA? Dette er det lite av i ungdomsskulen, og samfunnsfaget er eit svært vidt fag. Eg underviser i geografi, her er det inga dekning i min fagkombinasjon, og grunna utveksling hadde eg ikkje faget i vidaregåande skule heller. I 8. klasse er eit av temaa forvitring, erosjon og korleis fjell vert til. Dette er det vanskeleg å knytta til samfunnsfag, og det skal ein heller ikkje. Når det gjeld historiedelen har me på 9. trinn vore innom den industrielle revolusjon, og her kan ein trekkja inn sosialhistoriske element, for her er det viktig. Likeeins er fordelingspolitikk naturleg å trekkja inn når me har om jordbruk og fiske.

I DIDAKTIKKTIMANE har me særleg vore opptekne av ulike problemsstillingar som går på korleis elevane lærer faget og korleis ein kan læra frå seg. Noko har vore praktisk retta. Lærebokresearch til dømes. Me har sett på kvifor den og den boka er god, og når ein må eller kan gå utanfor boka, for avveksling eller for å få med det boka ikkje dekkjer godt nok. I engelskdidaktikken har me dessutan sett på utviklinga av korleis ein har lært vekk språk. I dag er det å læra engelsk meir likt det å læra norsk. Dei fleste har gode føresetnader av di dei vert eksponerte for det gjennom filmar, fjernsyn og popmusikk. Motivasjonen er også høgare av di ein ser bruksområde, det vert matnyttig. Dette skil engelsk frå dei andre framandspråka. Ellers har eg sakna praktiske døme på korleis ein organiserar ein undervisningstime. Korleis bør inndeling mellom teori og oppgåver elevane gjer vera. Her har eg følt meg litt usikker.

Marianne Boge Karlsen

Marianne Boge Karlsen
Bachelor i fysikk
Undervisningsfag: naturfag og matematikk

MATEMATIKKEN ER vel den som er greiast å forhalda seg til. Det største problemet har vel vore å koma ned på rett nivå sjølve. Det er mykje av det enkle som vert gløymd når faga heiter «funksjonar med fleire variable» eller «differensiallikningar». Då me i ein matematikkdidaktikktime fekk i oppgåve å dividera to enkle brøkar på kvarandre og forklara kvifor me gjorde det på denne måten, oppdaga eg at den oppgåva hadde eg ikkje fått til utan kalkulator. Skræmande, for det er ein teknikk som ein også nyttar når det gjeld meir kopliserte uttrykk. Dette syner vanskane med å kunne forklara til elevane. Det har uansett gått relativt greit. Geometri er det kan hende lenge sidan eg har vore borti, men eg kom raskt inn i det att. Trass alt snakkar me om det som har vore yndlingsfaget mitt sidan barneskulen.

NATURFAGET ER ei anna historie. I den tida eg har vore inne i naturfagsklassar har eg berre undervist i eitt tema som eg har hatt i utdanninga, klassisk mekanikk. Det vil seia tyngdekraft, Newtons lovar og friksjon. Eg har spesialisert meg innan akustikk, eit tema ein knapt er innom. Når eg no har arvelære på 10. trinn og bergartar med 8. er eg på gyngande grunn. Det siste temaet heng saman med ytre og indre krefter som endrar jorda, det vil seia jordskjelv, vulkanar, isbrear og liknande, og overlappar delvis med samfunnsfaget. Me har faktisk nytta samfunnsfagsboka til tider. At både eg og mine medstudentar, som har heilt andre fag, skulle undervisa om isbrear til 8. trinn var ganske rart å oppdaga. Eg har og hatt ein time om ljos. I løpet av 40 minutt hadde eg fortald halvdelen av det eg veit om emnet sjølve. Heldigvis har me didaktikktimar i naturfag saman med dei som har hatt biologi og kjemi, slik at når det har vore døme på undervisningsopplegg, har det vore frå ulike fagområde. I tillegg får ein lært litt når ein snakkar med medstudentar, og så er det berre å setja seg ned og lesa i bøkene og sjekka ut nettsider. Det fins heldigvis mange resursar til oppgåver og øvingar der. Pluss lærarane på skulen, som har undervist i dette tidlegare.

Øystein Kummen

Øystein Kummen
Master i sosiologi og årsstudium i historie
Undervisningsfag: samfunnsfag

SAMFUNNSFAGET i ungdomsskulen er veldig variert, det er emner frå historie, geografi og samfunnskunnskap. I geografidelen er det til dels stor forskjell frå sosiologien, spesielt dei delane som går på kreftene i naturen. Her måtte eg starta frå bunnen av. Nyare historie og samfunnskunnskap, derimot, ligg tett opp mot dei generelle tema i sosiologien og spesialiseringsemna mine, som er økonomisk sosiologi og arbeidssosiologi. Her ligg styrken i sosiologien, han er mindre avgrensa enn andre samfunnsvitskapar. Det dreier seg om sosiale prosessar, årsaker og samanhengar. Dette kan ein overføra til dei fleste tema. Til dømes handla mastergraden min om konsekvensane av kommunikasjonsteknologi i arbeidslivet. Sjølv om det har lite med dampmaskiner å gjera har endringsprosessane og konsekvensane av desse mange likskapstrekk som ein kan nytta når temaet er den industrielle revolusjonen.


EMNER EIN ER INNOM I DEI ULIKE FAGA:

Matematikkfaget: geometri, algebra, statistikk, brøk, likningar med ein ukjend, trigonometri, måling, prosentrekning.

Naturfaget: biologi, geologi, organisk kjemi, geografi, økologi, uorganisk kjemi, fysikk, zoologi.

Samfunnsfaget: nyare historie, samfunnsfag, geografi, geologi, eldre historie,
Engelskfaget: gramatikk, ordforråd, munnleg og skriftleg forståing, produksjon av eigne tekstar.

ATEOLOGISTEN

Wednesday 7. November 2007

alt

tekst: Peter Henning Balling Andersen + aka@uib.no foto: mads iversen + aka@uib.no

Filosofen Michel Onfray vitja nyleg studentarsamfunnet for å foredra rundt sin nyleg omsette bok Vi trenger ingen Gud. En håndbok i ateologi.

GRUNNLEGGJANDE meiner Onfray at vi må samordna vitskapsfag og nytta vår totale rasjonelle viten til å demontera og granska religionane, og slik på eit vitskapleg og rasjonelt grunnlag handsama omgrepa kring religion, Gud og trua.

HAN VISTE gjennom sitt føredrag til mange døme på inkonsekvens i kristen og islamsk historikk, og konkluderte med at desse religionane var tufta på ei samanstilling av oppdikta historier og myter. Gjennom demonteringa av religionsstrukturen og deretter ei vitskapeleg (og ofte tverrfagleg) handsaming av dei einskilde elementa, meiner Onfray å kunna visa at den institusjonelle religionskonstruksjonen byggjer på eit falsum.

SÆRLEG VAR han nådelaus mot den islamske religionen, som han karakteriserte som ein «krigsreligion». Alt som den franske stat og folk står for, fridom, likskap og brorskap, vert i konflikt med tankar og levesett hjå truande muslimar. Sidan Onfray var på besøk i Noreg gjorde han òg litt meir ut av korleis kristendomen har innverknad på våre institusjonelle liv. Han viste mellom anna til korleis ikkje-vitskapleg dokumentert kristent tenkjesett og dogma er ein vesentleg basis for haldningar og tradisjonar i våre mest grunnleggjande samfunnsinstitusjonar: rettsvesenet, skule- og helsesystemet. Og han oppmoda til å slå ned på det sjølvsagte, granske det og fri det frå kristne normer og illusjonar.

MOT SLUTTEN av føredraget, som sjølvsagt tok dobbelt tid pga. tolkinga, og der alle sat og fraus på beina av di det var ganske golvkaldt, vart det klårt at det berre ville bli ei kort spørjerunde. Men då vart det plutseleg heitt i lokalet. Eg hadde kanskje venta nokre glupe og litt intrikate spørsmål, men i staden fekk eg oppleva skikkeleg godt gamalt vestlandsk bedehusvitnemøte, om enn i ein setting eg ikkje heilt var budd på.

OPP FRÅ salen sprang ei jente til scena og tok mikrofonen. Og ho hadde mykje å seia om si tru og sin kjærleik til Jesus, om sin seksuelle fridom og å vera ein feminin kristen. Michel Onfray hadde heldigvis tolken som buffer og tok situasjonen ganske fatta. Han svara med å visa til at den etablerte og konstitusjonelle trua sannsynlegvis ikkje ville akseptera hennar måte å vera på. Og så kom neste jente, som på same måte vitna om si tru, sin kjærleik til Gud og Jesus og at ho kunna leva ut sin seksualitet og feminitet fritt og skjønt. Ein kan jo lura på kva filosofen Onfray tenkte då, men han svara slik som før og la til at han aksepterte at folk har si eiga tru og gudstolking, men at dei etablerte, og særleg dei institusjonelle haldningane verkar undertrykkjande. Endeleg, som tredje og siste spørjar i plenum, kom det ein kar som spurde korleis Onfray tenkte seg ei ny pedagogikk. Onfray svara at det må vera rom for glede og at det er moro å læra. Vi treng ikkje eit konkurransebasert system for å læra og vi treng ikkje eit konkurranse- og karakterbasert system for å leva og utvikla samfunnet.

ETTER MØTET fekk AKAs utsende ein prat med Michel Onfray, med Guro Johansen som tolk.

For ei tid sidan var eg i Nice der eg møtte ein gamal kinesar. Han spurte meg kva eg trudde på, og eg svara at eg ikkje trudde på noko, men respekterte at andre hadde si tru. Eg spurte så han kva han trudde på. Han svara han heller ikkje trudde på nokon Gud, men at han trudde på “ghosts”, forfedranes ånder. Trur du at mennesket har ei sjel?

Ja! Eg meiner mennesket har ei materiell sjel, som er uavhengig av nokon Gud, og ikkje kan eksistere utanfor kroppen.

Så når kroppen døyr, døyr sjela?
Heilt rett.

Du hadde ein definisjon på Gud som eg kjenner igjen frå da eg som 15 åring tenkte på slikt. Eg definerte Gud som det vi ikkje veit, av di når vi forstår eit fenomen vert det vitskap og ikkje tru. Så etterkvart som vi veit meir vert det mindre rom for tru og for Gud.

Kva er spørsmålet?
Du seier det må skje noko nytt. Vi må demontera religionen og trua. Men kva skjer så? Vi må jo få ein meir rasjonell og heilt ny måte å sjå verda på – eit nytt verdsbilete. Kva skjer i det tomrommet som oppstår når ein tek trua frå folk?

Det som er att er klokskapen til filosofane. Om Gud forsvinn frå menneska, så gir det plass for premissane og rasjonaliteten til filosofane.

Men vert ikkje filosofien òg ei tru?
Forskjellen er at filosofien ikkje trur på ei verd bak denne, men set fokus på verda som ho er.

Men om vi fjernar trua og all religionen i verda, kva vil då denne rasjonaliteten føre til? Er det ikkje grunn til bekymring når du tek bort all mystikken og stemning? Religion fyller kanskje ein misjon som rasjonaliteten ikkje kan?

Nei! Det er ikkje er naudsynt å læra bort myter til barna eller vaksne. Eg meiner verda ikkje har bruk for illusjonar. Det er snarare på grunn av illusjonane at verda er så valdeleg som ho er. Ein har drepe i Gud sit namn! Og eg trur ikkje at verda vert kaldare av di ein ikkje lengre trur på myter og illusjonar.

For eit års tid sidan registrerte eg at ein svensk lækjar hadde gjort ei vitskapeleg undersøking kor han samanlikna religiøsitet og genetiske kodar. Han fann at det var ein viss samanheng. Trur du at menneskja kan ha eit religiøst gen?
Nei! Så absolutt ikkje. Religiøsitet kjem fram gjennom religionane, som er kulturelt basert. Eg tykjer det er eit dumt spørsmål. Det er typisk amerikansk tangegods der ein trur at alle fenomen kan reduserast til, og forklarast som, genetikk.

Du angrip dei konstitusjonelle, og særleg dei monoteistisk, religionane av di dei skapar hat og liding, men opnar du for ein personleg tru?
Ja eg har ikkje noko i mot personleg tru. Folk må få gjera kva dei vil, men eg er i mot at religionen skal fortelja meg og andre kva vi skal gjera.

Vil det vera meir akseptabelt om kvar mann har sin Gud og si gudstru?
Ja! Det er mindre farleg med religionar som har fleire gudar. Det eg ikkje likar med dei fleste religionar er den «bakenforliggande» verda.

DEN MEST interessante bodskapen til Michel Onfray er kanskje at vi som studentar og forskarar må vera kritiske overfor dogmatiske og innarbeidde tankar. Vi må sjå med vitskapelege, kritiske auge på alle etablerte institusjonelle system, og vurdera på ny om desse, deira målsetjingar og deira handsaming av menneska kanskje er etablerte på eit feil grunnlag. Innan alle fag er det kanskje emne som treng avmystifisering. Og dette har jo Onfray så rett i. Uansett kva vi jobbar med eller forskar på bør vi stadig ha for auge at vårt grunnlag er empirisk, røynslebasert og delvis påverka av fordoms tankar. Uansett kor grundige vi er i vår tid, vil alltid grunnlaget endra seg, slik at gamle sanningar stadig treng fornying.

FRAMTIDEN I DE SMÅ GRÅS HENDER?

Wednesday 16. May 2007

tekst: HELENE LINDQVIST + aka@uib.no

DE FLESTE FORBINDER UFOER MED FILM OG TV. FOR NOEN FÅ ER DE ET AKADEMISK SYSSEL. FOR ANDRE IGJEN ER DE UIDENTIFISERTE FLYGENDE OBJEKTENE NOE
MER. AKA HAR SNAKKET MED TORGEIR SJØSTRØM HANSEN I NETI, OG LEST LITT I RELIGIONSVITENSKAPLIGE BØKER.

TAKEN, INDEPENDENCE day, Nærkontakt av tredje grad, ET, Plan 9 from outer space, Babylon 5, Star wars, Signs, Alien; Vi har vel alle latt oss underholde av utenomjordlige vesener. Noen ganger har de vært vennene våre, andre ganger har de spist oss.

ET KJENT UFO-FENOMEN i Norge skal være en eggformet ring i bakken på Bømlo oppdaget i 1976. I tillegg har stedet Hessdalen mellom Røros og Trondheim markert seg sterkt på UFO-kartet. På 80-tallet var det gjort så mange UFO-observasjoner der at folk spekulerte i om Hessdalen kunne være en slags UFO-base. Observasjonene dreide seg om lysfenomener og sigar gjenstander.

I NORGE FINNES to organisasjoner som jobber opp mot UFO-gåten: UFO Norge og NETI. UFO Norge ble opprettet i 1973 og het da Norsk UFO Center. Organisasjonen har en åpen og kritisk holdning til fenomenet – og ser etter naturlige forklaringer der det er mulig. I tillegg arbeider de med det de kaller USO – Uidentifisert Submarint Objekt.

NETI – Norwegian organization for the study of Extra Terrestrial Intelligence – presenterer seg på sine nettsider som «en frittstående-, politisk uavhengig-, non-profit organisasjon, som arbeider for å finne svaret bak UFO-gåten». I organisasjonen, som ble stiftet i 1997, er det åndelige aspektet ved UFO-interessen sterkere enn i UFO Norge.

TORGEIR SJØSTRØM HANSEN har vært aktiv i NETI i nær ti år, og er en av rundt 20 aktive i Bergen.

HVORDAN KOM DU INN i organisasjonen?
– I 1997 ble det arrangert en internasjonal UFO-kongress i Oslo, hvor en av foredragsholderne oppfordret oss til å starte en organisasjon. Han ble tatt på ordet, og flere av oss som var der snakket sammen om dette. Jeg var ikke med på det første møtet, men meldte meg inn kort tid etter at jeg fikk vite at NETI var i gang.

HVA BETYR NETI for deg?
– NETI utviklet seg til å bli en motpol til UFO Norge, og akkurat det var viktig for meg da jeg meldte meg inn. Videre gir mitt engasjement i NETI meg muligheten til å forfølge det som kanskje er det største mysteriet i menneskehetens historie. Dette mysteriet mener vi i NETI at langt på vei kan forklares.

FÅR DU NEGATIVE tilbakemeldinger fra folk? Hva svarer du til UFO-skeptikere?
– Negative tilbakemeldinger har vært en gjennomgangsmelodi i mange år, men nå i det siste har det dabbet av litt. Det tror jeg er fordi tanken om at «det kan ikke bare være oss» har fått et sterkere feste i folks bevissthet. Til de som likevel er skeptiske, sier jeg «sjekk bevisene!». Bevisene vi har i dag er formidable, og ønsker man å bruke litt tid på det som er å oppdrive, så vil man bli forbauset over hva som finnes.

KOMBINERER DU medlemskapet i NETI med tilknytning til en annen religion?
– Nei, det gjør jeg ikke. Religionene, slik jeg ser dem, er sterkt begrensende på menneskesinnet. De er både kontrollerende og dømmende, og det tiltaler meg rett og slett ikke. Men når det er sagt, så tror jeg på benevnelsen Gud, men jeg tror jeg kanskje har en litt annen innfallsvinkel enn folk flest.

alienHVA TENKER DU OM populærkulturens framstilling av vesener fra andre planeter?
– Den type framstilling av utenomjordiske som vi finner i populærkulturen består stort sett av skremselspropaganda. På slutten av 50-tallet så vi en utstrakt svartmaling av utenomjordisk liv i datidens sci-fi-filmer. Det hele handlet om å skremme mennesker, skape så mye frykt som mulig. Det for å ha noe å spille på den dagen utenomjordiske skulle vise seg i sine skip -altså for å skape enda en fiende å krige mot. Vi må litt kortere tilbake i tid for å finne filmer som gir et annet inntrykk, for eksempel til åttitallet og filmene E.T. og Cocoon. Av nyere dato kan Mission to Mars være verdt å få med seg. Ellers kan jeg jo nevne at min egen erfaring med utenomjordisk liv ikke har skremt vettet av meg, men derimot gitt meg innsikt.

PÅ NETTSIDENE STÅR DET at NETI jobber for å få UFO-saken under demokratisk kontroll. Hva mener dere med det?
– UFO-spørsmålet styres helt og holdent av det militære og militær etterretning. Disse har stått, og står fremdeles, for etterforskningen av alt av UFO-observasjoner og driver i tillegg aktivt med bortforklaringer. NETI vil ha dette inn i folkevalgte organer; regjeringer må inn i bildet slik at våre folkevalgte kan slippe denne informasjonen ut til folket.

NÅR ER UFO-GÅTEN løst, tror du?
– Mye er løst, men informasjonen holdes som sagt hemmelig. Dette er den største hemmeligheten noensinne, men stadig skjer det nye ting, så informasjonen kan komme både i morgen og om 10 år. Det siste som er sluppet er rapporter fra CNES – den franske romfartsorganisasjonen. CNES har lagt ut cirka 1600 rapporter, og vil følge opp med ytterligere 1400 rapporter med både bilder og filmklipp. Hvem vet – kanskje er det franskmennene som skal sprekke boblen?
TIL SIST: HVA ER for deg det viktigste med en organisasjon som NETI? – Det viktigste er at vi får informere andre om at vi ikke er alene i universet. Så interesserte lesere må gjerne ta kontakt med oss.
FORSKERE OG de som tilhører den gruppen som forskes på, er ikke alltid like enige. Ofte kan også forskeres tilnærming
virke sårende. Det er likevel sjelden forskernes intensjon – de prøver bare å angripe emnet fra sitt eget ståsted. Det er skrevet flere fagbøker som tar for seg UFOer og menneskene som «tror» på dem. Fra samtalen med Torgeir Sjøstrøm Hansen fra NETI beveger vi oss nå over til religionsvitenskapelig faglitteratur om UFOer.
I DEN DANSKE religionshistorikeren Mikael Rothsteins bok UFOer og rumvæsener – Myten om de flyvende tallerkener, kan man lese at begrepet «flygende tallerkener» først dukket opp i amerikanske nyhetsmedier sommeren 1947. Det etter at piloten Kenneth Arnold rapporterte å ha sett ni merkelige flygende objekter under en flytur. Han beskrev dem som halvmåneformede, og forklarte at de bevegde seg slik en tallerken ville gjøre om man kastet den bortetter vannet. I avisen ble forklaringen hans noe skrevet om. Der ble objektene han observerte beskrevet som «flygende tallerkener» heller enn halvmåneformede objekter. Beskrivelsen spredte seg til flere aviser – og etter hvert trådte flere og flere vitner fram med sine observasjoner av flygende tallerkener.
I DAG BRUKER de fleste gjerne UFO som betegnelse på kjøretøyene, men alle vet likevel hva man mener med «flygende tallerkener». Rothstein trekker fram det påfallende i at senere varslede observasjoner lignet mer på avisenes fortelling enn Kenneth Arnolds egen. Han går så langt som til å betegne presseomtalen av Arnolds opplevelse som en slags «grunnleggelsesmyte».

I 1952 MØTTE en annen mann, George Adamski, en høy og vakker mann ute i ørkenen i California. Mannen presenterte seg som Orthon fra planeten Venus. Orthon kontaktet Adamski for å fortelle at beboerne på hans planet var bekymrede over menneskenes kjernefysiske eksperimenter – og at de derfor holdt jorden under oppsikt. Adamski er den første kjente personen som har hatt det man kaller nærkontakt av tredje og fjerde grad, hvilket vil si å ha sett og erfart romvesener på nært hold.

SELV OM ENKELTE romvesener beskrives som høye og blonde idealmennesker, eller som små hårete troll, er den dominerende utseendebeskrivelse av romvesenene i dag en annen. Den mest vanlige beskrivelsen er en cirka halvannen meter høy skikkelse med lange armer, grålig hud og store skrå øyne.

I NESTEN 300 ÅR har man regnet med at vitenskapen skulle komme til å erstatte religionen. Likevel har vi ennå til gode å oppleve religionens død. Så lenge vitenskapen ikke kan gi oss svarene på de eksistensielle spørsmål, må vi sannsynligvis også vente på religionens død. Det skriver religionsviterne Ingvild Gilhus og Lisbeth Mikaelsson i boka Kulturens refortrylling – Nyreligiøsitet i moderne samfunn.

GILHUS OG MIKAELSSON trekker fram det de kaller UFO-religioner som eksempler på tendenser til at vitenskap og religion går inn i hverandre. Enten ved at de forener religion og vitenskap, eller ved at religionen forstår seg selv som vitenskap. Karakteristisk er at de religiøse mener at den vitenskapen religionen står for representerer et høyere nivå av innsikt enn det den jordelige vitenskapen selv gjør. Samtidig påpeker Gilhus og Mikaelsson at denne vitenskapen skiller seg fra vanlig vitenskap ved å ikke ha empiriske kilder. Likevel er det rent teoretisk sett ikke dermed sagt at den er «gal».

DET SOM SKILLER UFO-religioner fra andre religioner som også opererer med ulike skikkelser på himmelen – for eksempel kristendommen – er at UFOene er til stede i menneskenes eget fysiske rom. Men hvorfor får vi besøk? Som oftest forklares årsaken til de mange besøkene med den atomtrussel vår verden står overfor. Romvesenene ønsker altså å passe på at vi ikke utløser en atomkrig og slik forstyrrer balansen i universet. En annen vanlig forklaring er at vesenene ønsker å formere seg med mennesker. Her hører man gjerne om kvinner som blir gravide for så å bli fratatt fosteret. En tredje gjenganger er mennesker som er blitt utsatt for vitenskapelige eksperimenter. Men hvorfor tas problematikken så sjelden opp i seriøse medier eller i politikken?

SLIK HANSEN også oppga, er det en vanlig påstand fra UFO-interesserte at årsaken til at fenomenet er så lite kjent, er at regjeringer og etterretningstjenester tilbakeholder bevismateriale fra offentligheten. Gilhus og Mikaelsson på sin side, betegner dette som en del av UFO-myten: De som oftest diffuse historiene om hvordan bevismateriale blir holdt vekk fra offentligheten er blitt en del av UFO-overleveringen. Slik kan ingen slå hull på de UFO-interessertes påstander – ettersom myten om de store sammensvergelsene forklarer hvorfor eksistensen av UFOer ikke kan bevises. Myten om UFOene og myten om konspirasjonen både forutsetter og underbygger hverandre.

AKKURAT SOM det er med andre religioner, er også UFO-religionene – eller den klare troen på UFOer, slik som i for eksempel NETI – interessante fenomener selv om de ikke nødvendigvis kan tilby «sannheten». Folklorister, for eksempel, ser på UFO-troen som en form for moderne folkereligiøsitet beslektet med forestillinger om alver, nisser og troll.

PÅ NETIS HJEMMESIDER står det «NETI – Vi Ikke Bare Tror – … Vi Vet!!!» For oss som enda ikke er overbeviste kan det kanskje virke noe drøyt – men samtidig kan vi vel ikke avfeie det helt heller?

Kilder:

  • Gilhus, Ingvild og Mikaelsson, Lisbeth (1998): Kulturens refortrylling – Nyreligiøsitet i moderne samfunn. Universitetsforlaget.
  • Rothstein, Mikael (2000): UFOer og rumvæsener – Myten om de flyvende tallerkener. Gyldendal.
  • NETI: http://www.galactic.to/neti/
  • UFO Norge: http://www.ufo.no/

BLÅSE ELLER DREIE?

Tuesday 13. March 2007

AKA SNAKKER MED KERAMIKER LIV SUNDAL OG GLASSBLÅSER INGRID NORD OM Å HA KUNSTEN SOM LEVEBRØD.
Bilde

tekst: Jannike Gottschalk Ballo + foto: Mads Iversen + aka@uib.no

NÅR OPPSTO KUNSTFORMEN?

LIV SUNDAL:
+ utdannet ved Danmark designskole.
Driver atelier i Bergen.

INGRID NORD:

+ BA-grad fra Edinburgh College of Art
Åpner snart eget utsalg.

INGRID: Glassblåsing er en veldig gammel kunst, fra lenge før Kristus. Men lite har skjedd siden den gang. Vi bruker fortsatt de samme verktøyene og de samme teknikkene. Kanskje er noen av rørene blitt smalere og enklere, men i praksis arbeider vi på samme måten nå som de gjorde for flere tusen år siden.

LIV: Jeg pleier å si at keramikerkunsten er verdens eldste yrke. Den oppsto da man fant leire og oppdaget at denne ble hard etter å ha vært i ilden. Terracotta betyr faktisk brent jord. I begynnelsen ble det laget kokekar og krukker. Den porøse strukturen i brent terracotta gjør den spesielt godt egnet til oppbevaring av mat. Kaldt vann i en terracottakrukke kan holdes kaldt over lang tid, selv om det gjerne er førti grader utenfor krukken.

kunstner
KERAMIKER LIV SUNDAL DRIVER ET ATERLIER I BERGEN.

I likhet med glassblåsing er teknikkene keramikere bruker i dag de samme, selv om elektrisitet har gjort livet enklere. Dreieskiven er for eksempel elektrisk. Når det gjelder ovner varierer dette veldig fra kunstner til kunstner. Noen bruker gass, noen ved, noen olje og noen elektrisk ovn.

INGRID: Elektrisiteten har betydd mye for glassblåsingen også. I gamle dager krevde det å smelte glassmassen så mye energi at man gjerne blåste flere måneder i strekk når man først var i gang. Jeg har hørt om folk som omkom under blåsingen. Glassblåste produkter var lenge luksusvarer som var myntet på overklassen.

HVORFOR HAR DERE VALGT DET YRKET DERE HAR?

INGRID: Jeg har lenge visst jeg ville gjøre noe med hendene. Jeg ville skape noe og samtidig bruke kroppen fysisk. At det ble glassblåsing tror jeg er tilfeldig. Det jeg liker ved glassblåsingen er spenningen, man må jobbe raskt, ting må skje fort og man driver hele tiden med problemløsning. Som glassblåser har man kontroll over hele skapelsesprosessen. Alt fra å varme ovnen og smelte massen, til det ferdige produktet tas ut av avspenningsovnen.

LIV: Jeg husker det på samme måten. Jeg visste jeg ville gjøre noe hvor jeg kunne bruke hendene og samtidig gi av meg selv. Da jeg møtte leira for første gang var det avgjort. Da var jeg 23 år og gikk på folkehøgskole i Søgne. Jeg har utdannelsen min fra Danmark, og har hatt verksted og utsalg på Tysnes i flere år. Nå er det godt å være i eget ateliet i Bergen sentrum.

INGRID: Jeg gikk også på folkehøgskole, men i Danmark. Skolen hadde en linje som drev med glassblåsing.

HVA SKAL TIL FOR Å LYKKES SOM KUNSTNER?

«Glassblåste produkter var lenge luksusvarer som var myntet på overklassen.»

LIV: Akkurat nå underviser jeg i keramikk ved en folkehøgskole som en jobb ved siden av mitt eget arbeid. Og jeg merker en forskjell på elevene fra den gang jeg selv gikk på folkehøgskole. Vi kastet oss over de materialene vi hadde til rådighet med iver. I dag er det annerledes. Ungdommene i dag har gått gjennom ungdomss kolen og videregående, mens de hele tiden har blitt fortalt hva de skal gjøre. De er ikke vant til å ta initiativ selv. Mange gir for lett opp når de møter motstand. Får de det ikke til med en gang så gir de seg, heller enn å prøve på nytt. Det er her min rolle kommer inn. Jeg må prøve å få ungdommene til å forstå at å skape keramikk er en prosess hvor man må hente inspirasjon innenfra. Det å venne seg til at man må komme med ideene selv, og videreutvikle disse, for å få det til, er ikke like lett for alle. Jeg tror kanskje dagens unge har så mange valg at de glemmer, eller ikke tør, å benytte seg av dem.

INGRID: Jeg har opplevd mye av det samme som Liv. Jeg har møtt folk som gir seg når arbeidet ikke bare er gøy lenger. Man må forstå at når man ikke får det til på første forsøk, så må man terpe og trene. Skal man kunne leve av kunsten kan man ikke bare gi seg.

KAN MAN LEVE AV Å SKAPE KUNST?

kunstner2
GLASSBLÅSER INGRID NORD ÅPNER SNART SITT EGEN UTSALG I BERGEN.

«Keramikerkunsten er verdens eldste yrke»

LIV: Det er viktig å innse at det faktisk også handler om penger i kassen. Og at det å være keramiker kanskje ikke er så lett forenlig med et familieliv. Mange har dette rosarøde bilde av et verksted i hjemmet med småbarn rundt dreieskiven. Slik er det ikke. Som kunstner må man gå i seg selv og hente energien og kraften innenfra. Det er krevende. Det hender jeg bare må lukke meg inne og være alene. Det er utrolig egoistisk, men noe jeg føler er nødvendig for å kunne være kreativ, og å kunne skape.

INGRID: Siden jeg ikke har åpnet utsalget mitt ennå, vet jeg ikke hvordan det økonomiske kommer til å se ut. Jeg tror mange kunstnere sliter med det samme dilemma om hva man skal lage. Skal man rette seg etter publikum og lage kunst som selger godt, eller skal man stå fast på det man ønsker å gjøre selv? Det er ikke lett, men jeg tror det handler om å finne en grei middelvei. Det viktigste er at man selv har tro på det man gjør.

LIV: Tro og tålmodighet er veldig viktig. En måte man å løse problemet på, er å gjøre begge deler. Man kan lage noe som man vet selger godt, og samtidig jobbe med det man virkelig har lyst til å lage.

HVA GJØR DERE NÅR INSPIRASJONEN MANGLER?

INGRID: Hos meg tror jeg det er helt motsatt. Jeg er så full av inspirasjon. Det er så mye jeg har lyst å gjøre at jeg bare vil komme i gang så fort så mulig.

LIV: Jeg har aldri opplevd at det har stoppet opp, at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. Man er selvfølgelig ikke like kreativ hele tiden. Jeg har opplevd å prøve på noe og måtte legge det vekk fordi jeg ikke har lykkes. Det er fint å gå tilbake til prosjektet noen måneder eller år etterpå. Da har man utviklet seg og kommet videre og klarer kanskje noe man før ikke mestret. Slik har man som regel alltid noen prosjekter på gang. Det finnes så mange muligheter, det føles som om det aldri tar slutt.

OG SÅ DA?

Tuesday 12. December 2006

Amir Hashemi & Svein Larsen

tekst: Jannike Gottschalk Ballo + foto: Ingerid Jordahl + aka@uib.no

FINNES DET ET LIV ETTER DØDEN?

SVEIN MAGNUS LARSEN
+ Lektor ved UiB, filosofi
Har i femten år forelest i Ex.Phil ved
UiB
AMIR MASSOUD HASHEMI
+ Lektor ved HiB, fysikk og matematikk

AMIR: Jeg er fra Iran og tilhører den siste verdensreligionen Bahá’i. Vi tror at mennesket er født uten synder. Menneskene er som dråper i havet. Vi skal leve i denne verden og vi skal bli gjenfødt i en neste verden, Guds verden. Vi mener at vi lever for å tilegne oss gode egenskaper. Livet er så kort i forhold til livet i den neste verden. Ingen vet hva som skjer etter døden, det eneste som er sikkert er at det finnes et liv etterpå. Vi kan ikke benekte at vi har vært i livmoren, og slik kan vi heller ikke benekte at det finnes et liv etter døden.

SVEIN: Hvis det er en guddommelig verden vi lever i før fødselen og etter døden, så kan ikke denne guddommelige verden være noe statisk. Den guddommelige må virke inn på mennesket hele tiden, ellers kan man betrakte det hinsidige liv som en gymsal hvor alle samles før livet og etter døden. Hvis dette er tilfelle, at det finnes noe guddommelig som har påvirkning på mennesket i livet på jorden, opprettholder verdensånden og hjelper mennesket med dets tanker, da er tanken om menneskets frihet ugyldig. Vi er som barn som er styrt av noe annet. Sier man ja til livet før fødselen og etter døden, så sier man også ja til at man påvirkes av det guddommelige hele tiden. Dette er uforenelig med tanken om det frie mennesket.

AMIR: Vi ser ikke på dette som noe problem. En forestilling om en guddommelig verden som påvirker livet er til vår fordel. Vi kan se på den guddommelige innvirkning som en rettesnor, som et kart. Hvis vi sammenligner livet med en vandring mot på toppen av et fjell, kan religionen, det guddommelige, sammenlignes med kartet.
Vi kan bruke religionen som et kart for å finne den korteste veien til topps. Friheten ligger i at vi kan velge om vi ønsker å bruke kart eller ikke. Vi kan velge om vi vil tro på at religionen hjelper oss til et godt liv på jorden, og et godt liv i den neste verden. På den måten er vi helt fri. Ingen tvinger oss til å tro på en neste verden.

KAN VI IGNORERE ALL MORAL HVIS DET FINNES ET LIV ETTER DØDEN?

Svein Magnus LarsenSVEIN: Det mener jeg ikke. Moralen er utsatt i religiøse systemer. Skal man virkelig bli moralsk bør man være skeptisk til religiøse systemer. Hvis man har mange liv kan man tenke at å drepe en person ikke betyr noe, han vil jo komme tilbake i et neste liv uansett. Å blande moral og religion er meget betenkelig. Moral har med det jordiske menneskets valg å gjøre, jeg mener det er viktig at disse valg ikke påvirkes av det guddommelige. Hvis man påvirkes av religion vil det ikke være det enkelte mennesket som handler, men en automat. Moralen eksisterte før religionen.

HVILKEN BETYDNING HAR MORAL I LIVET HER OG NÅ?

SVEIN: Hjelper du et mennesket fordi en profet sier det, er det profeten som handler og ikke du selv. Hvis man virkelig skal handle etisk bør man handle uten guddommelig påvirkning i det hele tatt. Med et senere liv i tankene, vil all handling være en vanlig investering i din egen fremtid.

HVORFOR HAR VI EN IDÉ OM NOE HINSIDIG? HVORFOR ER DETTE SÅ VIKTIG FOR MANGE?

AMIR: De fleste som tror på en religion er redde. De lever ikke i denne verden for å tilegne seg gode egenskaper, men de er redde for at de i den neste verden skal komme til et såkalt helvete. Et hvert menneske, selv om det ikke tilhører en religion, prøver å hjelpe andre. Jeg er matematiker, jeg kan løse problemer med eller uten formler, men ved hjelp av formler kommer jeg raskere frem til en løsning. Religionens læresetninger er matematikkens formler. Man kan gjøre gode gjerninger ved hjelp av religionens læresetninger, og slik få et godt liv, også etter døden.

ER IDEEN OM DET NESTE LIV OPPSTÅTT PÅ GRUNN AV FRYKT FOR DØDEN?

AMIR: Det neste liv er uunngåelig og vil alltid komme, uansett hvordan man lever livet på jorden. I min religion er det helt forbudt å ta sitt eget liv. Vi tenker at hvis vi hadde visst hvordan livet etter døden er, ville vi ha ønsket å ta våre liv. Hvis vi i denne verden lever på en god måte kan vi få et tegn fra den neste verden.

SVEIN: Hvis vi har levd mange liv som er knyttet til hverandre, kommer ideen om karma inn. Tanken om at du har en skjebne.
Man kan tenke at hvis jeg kanskje har klappa til deg i et tidligere liv føler du et hat til meg i det nåværende liv. Påstanden om at alt er meningsfylt i denne verden, indikerer at det ligger skjebnetråder over alt. All handling og alle hendelser står i et årsak – virkning forhold til hverandre. Det religiøse mysteriet blir borte. Jeg er ganske likegyldig til om det finnes et liv etter døden.
Jeg har ikke noe problem med verken det ene eller det andre. Men det jeg synes er skummelt er at man vitenskapeliggjør det som er et mysterium.

AMIR: Baha’i bruker livmoren som eksempel.
Barn gråter når de blir født. De vil ikke ut av den kjente, behagelige varmen i morens mage. De er redd for den verden de er blitt en del av. På samme måten er menneskene redde for døden. De vil ikke forlate livet av frykt for hva som skjer etterpå.
Det å tro på et neste liv forutsetter at man tror på sjelen. Baha’i sier at etter døden atskilles en fra kroppen, mens sjelen vil gjøre framskritt i all evighet. Sjelen er utgått fra de åndelige riker, er skapt i Guds bilde, og er i stand til å tilegne seg guddommelige egenskaper.

HVORFOR ER DET SÅ SPENNENDE Å LURE PÅ HVA SOM SKJER ETTER DØDEN?

SVEIN: Jeg tror mange er pretensiøse, mange vil komme videre, leve videre, komme til et høyere plan. Akkurat det er noe jeg ikke helt kan forstå. Hvorfor vil folk til et høyere plan? På en annen side kan man si at mange er for opptatt av sitt liv på jorden, uten å gjøre seg tanker om det hinsidige. Når livet nærmer seg slutten kan man snakke om hvor mange sko man har slitt ut, hvor mange bukser man har gått med i løpet av livet, hvor mange bildekk man har kjøpt osv.

Filosofien er gjerne en mellomting, at man ikke stiller for høyt og ikke for lavt i forhold til spørsmål om hvor man kommer fra og hvor man skal. I stedet bør man se på den bevisstheten man har, og undersøke den. Gjør man det har man nok å gjøre her i livet med å forstå virkeligheten som den er. Jeg har nettopp fått en datter, som nå er syv uker. I dette barnet er det en personlighet til stede. Er denne personligheten noe fast, en substans, en essens som er uforanderlig gjennom livet?
Aristoteles ville kanskje si at essensen i personligheten åpenbarer seg gjennom livet. Parmenides spør om forandring kan finne sted. Kraftsentrumet som er til stede i dette barnet, kan det bli borte noen gang?

Amir HashemiAMIR: Jeg tror ikke at essensen kan endres. Jeg har ikke valgt å være Amir. Jeg har ikke valgt å være Baha’i. Jeg kunne kanskje vært en kristen Iraner, eller en drapsmann. Det er ting man får med fødselen.
Muligheten til å forbedre deg har du allikevel, gjennom å velge hvordan du lever ditt liv. Du har ikke valgt å være deg selv. Det du får med deg fra barndommen er med deg hele tiden.

HAR BAHA’I EN KONKRET FORESTILLING OM HVORDAN DEN NESTE VERDEN SER UT?

AMIR: Hvis vi hadde visst ville livets mysterium vært løst. Jeg kan lage mine egne bilder, men det eneste jeg vet er at jeg kan treffe mine nærmeste i den neste verden. Jeg vet også at det ikke finnes noe helvete.
Den neste verden ligner mer på paradis enn på helvete. Livet etter døden er delt i syv forskjellige stadier. Et menneske som har en frisk kropp i denne verden, kan ha en funksjonshemmet kropp i den neste verden hvis han ikke har tilegnet seg gode egenskaper. Et menneske som sitter i rullestolen og tenker hele livet, han har tilegnet seg gode egenskaper, og kan være fullstendig i den neste verden. Det er en fjern verden, den er utenfor vår fatteevne.

SVEIN: Når du graderer mennesket i forskjellige stadier, vil du som mystikeren gjør skue astrallegemet deres, eller dele dem inn i forskjellige grupper. Du ikke lenger interessert i hva vedkommende sier.
Dette kan man ofte møte hos forskjellige religiøse mennesker. De er ikke interessert i hva du faktisk sier eller hvordan du argumenterer for dine meninger. Jeg mener dette kan være en stor fare både med en positivistisk naturvitenskap som gjør mennesket til en ting, og en religiøs filosofi som også gjør mennesket til en ting, bare en åndelig ting. Det mest virkelige vi har å gå inn i er det mennesket som faktisk tenker.
Mennesker som går gjennom religiøse kriser søker ofte til filosofien for å komme frem til hvordan de selv tenker og hvordan de skal bli fri i sitt eget liv. Det handler om hvordan man skal begrunne forskjellige deler av seg selv. I en jordisk filosofi finner man disse begrunnelsene lettere enn i transendente visjoner om det hinsidige. Rudolf Steiner mente at Marx i et tidligere liv i middelalderen, overlot sin storgård til Engels mens han var på en utenlandsreise.
Marx kom så tilbake til sin egen storgård, hvor Engels var blitt leder. Marx fikk bare husmannsplass på gården. Hatet mot overklassen stammer fra dette maktforholdet i hans liv fra 1818 og utover. En åndelig mekanikk er mye farligere enn til og med et naturvitenskapelig mekanisk syn. Den åndelige reduksjonismen som religionen kan representere bryter med respekten for mennesket. Respekten for mennesket ligger i det faktisk tenkende, selvstendige mennesket. Det er derfor filosofien fra Sokrates er en mellomting mellom det jordiske og det eventuelt himmelske. Du vet at du ikke vet noe, og du vil fortsette å vite at du ikke vet noe.

AMIR: I vår religion er alle likeverdige. Uansett religion, uansett hvilket liv du har levd. Selv om Baha’i mener at den neste verden er delt inn i forskjellige stadier er menneskene allikevel likeverdige. Den ene ser ikke ned på den andre, men man blir gitt forskjellige hjelpemidler til å leve videre avhengig av hvilket liv man har levd på jorden.

FAMILIE AV NOE SLAG

Wednesday 6. December 2006

Grei FollevågLITTERATURFORSKNING MED UTGANGSPUNKT I EGET LIV – ET INTERVJU MED GEIR FOLLEVÅG

FAMILIE AV NOE SLAG

tekst: Tone Sverdrup Ørebeck + foto: Mads Iversen + aka@uib.no

Geir Follevåg ved Institutt for lingvistikk og litteraturvitenskap skal snart disputere med sin doktorgradsavhandling Biologosentrisme. Om litterære framstellingar av adopsjon, spesielt Kong Oidipus og Mansfield Park, selv med bakgrunn som adoptert. I intervjuet forklarer han sammenhengen mellom adopsjonsproblematikken og litteraturvitenskapen.

HVA HANDLER DOKTORGRADSAVHANDLINGEN OM?
– Det jeg konkret har gjort er å analysere den greske tragedien Kong Oidipus og Jane Austens Mansfield Park, med spesifikt blikk på adopsjonstematikken. Grunnen til at jeg har valgt den innfallsvinkelen er paradokset at litteraturen viser en overveldende mengde av mulige måter å vokse opp på uten sin biologiske familie, men likevel er det gjort svært lite med adopsjonstematikken i litteraturforskningen. Den forskningen som har blitt gjort på familie er blitt gjort ut fra det perspektivet jeg vil kalle «biologosentrisme»: At den «virkelige» og «ekte» familien er den biologiske familien, mens ikke-biologiske familiekonstellasjoner er «falske», «uegentlige» og annenrangse. Dette gir seg utslag på mange måter i litteraturen, og forskningen på den. Et eksempel er tittelen Kong Oidipus. På gresk heter den Oidipus turannos. Turannos blir oversatt til «konge». Problemet er at på gresk er det to begrep for konge som blir brukt i teksten: turannos og basileus. Forskjellen er at turannos er en som har blitt valgt til konge, mens basileus har biologisk arverett til tronen. Og det er dette som karakteriserer hele tragediens tematikk: Oidipus tror han er turannos i Theben, men det skal vise seg at han – i alle fall sannynligvis – er basileus og at han dermed har drept sin biologiske far og giftet seg med sin biologiske mor. I teksten er det også to farsbegrep. Et mer generelt, pater, som kan være en biologisk far, men også en annen autoritetsfigur, for eksempel en prest. Så er det også et litt mer spesifikt farsbegrep i teksten: phuteusantos patros: Den som er far i tråd med naturen, dvs. biologisk far. Mye av ironien ligger i at Oidipus ikke tenker over at det kanskje er en forskjell mellom disse begrepene og at han dermed misforstår spådommen fra Apollon: Han tror hans adoptivfar (pater) kong Polybos i Korint er den biologiske faren (phuteusantos patros) han er spådd å drepe. Hele tragedien spiller på distinksjonen biologisk – ikkebiologisk. Men dette blir ignorert i oversettelser og fortolkinger av verket.

HVILKE REAKSJONER HAR DU FÅTT PÅ AT DU BRUKER DITT EGET LIV SOM UTGANGSPUNKT FOR LITTERATURFORSKNING?

Holdningene jeg har møtt til mitt prosjekt har vært litt enten-eller. På en måte har det blitt brukt mot meg; noen har vært litt mistenksomme, spurt seg om jeg ville klare å være objektiv nok i mine vurderinger av en litterær tekst; om jeg har et eller annet skjult, personlig eller ideologisk motiv. Eller jeg har blitt møtt av den motsatte holdningen: At med mitt eget liv som utgangspunkt for forskningen, har jeg ekstra autoritet, en særlig troverdighet.

Mitt utangspunkt er først og fremst historisk-filosofisk: Jeg vil sette tematikken adopsjon inn i en historisk kontekst, spesifikt en litteraturhistorisk kontekst, for på den måten se om det har vært tenkt annerledes om adopsjon tidligere, eller om våre forestillinger om adopsjon faktisk er eldgamle automatiserte forestillinger. Etter jeg nå har skrevet doktorgradsavhandlingen, holder jeg mer på det siste. Jeg ønsket å undersøke om det i litteraturen finnes problematiseringer av familie som gjør at vi kan tenke familie på en måte som ikke lager et urettmessig hierarkisk forhold mellom biologi og adopsjon. Alle biologiske familier er nemlig ikke «gode», og alle adoptivfamilier er ikke «dårlige». Distinksjonen biologisk – adopsjon er ikke tilstrekkelig for å forklare om det går dårlig eller bra med en familie.
Jeg har ikke nytte av min bakgrunn som adoptert på den måten at jeg «kjenner meg igjen» i for eksempel hva Heathcliff i Wuthering Heights opplever. Men min interesse for, og bevissthet om, adopsjonsproblematikken gjør at jeg har bedre forutsetninger for å observere ting i en tekst som har med adopsjon å gjøre. Det kom særlig fram i min lesning av Mansfield Park: De fleste har ikke vært bevisst adopsjonsproblematikken som ligger helt eksplisitt i den, og dermed oversett helt sentrale ting. Hovedpersonen Fanny Price omdefinerer eksplisitt ordet «hjem» til å gjelde adoptivfamilien, og ikke den biologiske familien, som er det vanlige. Likevel er det mange som sier at Fanny er «hjemløs»! De registrerer rett og slett ikke Fannys omdefinering av «hjem» eller de tar den ikke alvorlig fordi det strider mot forestillingen om at den biologiske familien er primær i forhold til adoptivfamilien.

FINNES DET FLERE SAMMENHENGER MELLOM ADOPSJON OG LITTERATUR, ENN DEN RENT TEMATISKE?

Ja. Jeg forsøker å undersøke om man kan finne biologosentrisk tenkning i litteraturteorien. Ta ordet «genre»; det henger sammen med ordet «genesis». Og på gresk innebærer svært mange ord som har gen i seg biologisk reproduksjon. Ordet genre er slik en modell som er hentet fra det biologiske slektskapstreet. Slik går selve ordet genre imot den nyere litteraturteorien, som hevder at alle tekster er intertekstuelle: De låner fra hverandre, gjerne på tvers av «familiegrensene», og en forfatter er således aldri det enestående opphavet til et verk. Dette innebærer at forfatteren når han eller hun skriver må forholde seg til noe som allerede fins; det samme som adoptivforeldre gjør i forhold til sine barn.
Et annet problem med «genre-betegnelsen», er at de aller fleste store litterære verk i kanon, er de som ikke entydig lar seg plassere innenfor genre-rammen. Romanen har blitt kalt en bastard, altså et «uekte barn». Den kan ta opp i seg alle de andre genrene, den kan inneholde dikt, dramasekvenser, og så videre. Det samme gjelder essayet. Jeg stiller spørsmålet: Er mulig å finne en annen måte å dele inn tekster på som gjør at det ikke oppstår så mange anomalier, som gjør at vi må dele inn i «rene» og «urene» tekster? Genre-systemet er ikke godt nok for å klassifisere og kartlegge den faktiske litterære produksjonen. Det har vært altfor lettvint å bruke den enkle, lineære og oversiktlige biologiske familiemodellen på komplekse fenomener som litteratur.

HVORDAN VIL DU BESKRIVE MÅTEN DU TILNÆRMER DEG TEMAET ADOPSJON, TIL FORSKJELL FRA EN SOSIOLOG?

Det har åpenbart med faglig bakgrunn å gjøre. Sosiologene er generelt mer empirisk orienterte, mens jeg er historisk-filosofisk orientert. Men jeg tror ikke det er der hovedskillet nødvendigvis ligger. Det mest avgjørende er rett og slett hvilken bevissthet en har rundt det jeg kaller biologosentrisme.
Om en sosiolog har vilje til å stille kritiske spørsmål omkring den biologiske familiens tradisjonelle hegemoni, så ville nok han/hun ha kommet fram til mange av de samme observasjonene og konklusjonene og det ville ha fått konsekvenserfor forståelsen av de empiriske funnene han/hun finner frem til. Det har altså å gjøre med en bevissthet omkring sine egne automatiserte oppfatninger og fordommer, mer enn bare faglig bakgrunn. Men det er jo klart at en som har utdanning fra det historisk-filosofiske fakultet har lettere for å tenke historisk-filosofisk enn en sosiolog. Det skulle jo bare mangle.

HVA SYNES DU OM LITTERATURFORSKNINGENS FOKUS PÅ TEORI OG SPRÅKFILOSOFI? BURDE FLERE FORSKERE SKRIVE OM AKTUELLE SAMFUNNSPROBLEMER, BELYST GJENNOM LITTERATUREN?

Jeg er glad i generell litteraturteori. Og det har vært avgjørende for mitt prosjekt. Men det har nok vært litt for mye enten-eller i forståelsen av hva litteraturfaget skal være: «autonomt» eller «ideologisk/politisk».
Hvorfor heller ikke prøve å i større grad undersøke hvordan teorien og språkfilosofien henger sammen med, og kan belyses gjennom aktuelle samfunnsproblemer, og vice versa? Litteraturviteren er ikke løsrevet fra, og har ikke mistet sitt engasjement i, verden og samfunnet når han/hun lukker døren på kontoret sitt. En fisk er fremdeles engasjert i havet selv om den gjemmer seg under en stein. Det jeg har prøvd å vise i avhandlingen min, er at selv i forhold til litteraturteoriens grunnlagsproblemer, så spiller våre samfunnsmessige fordommer om for eksempel familie inn, enten vi vil eller ikke. Analogier og metaforer basert på den biologiske familien spiller ofte en sentral rolle i litteraturteorien. Som jeg har vært inne på med «genre», så har altså en biologisk slektskapsmodell blitt brukt for å klassifisere tekster. Et annet eksempel er at det helt siden antikken har vært vanlig å snakke om forfatteren som «biologisk forelder» til sin tekst: Forfatteren «føder» og «unnfanger» en tekst. Da kan vi jo spørre oss: Finnes det «adoptivforfattere», og er deres tekster, per definisjon, av lavere kvalitet?
Kan disse «adoptivtekstene» passe inn i genre-systemet, som jo er basert på det biologiske prinsipp? I tillegg har eksemplene jeg har nevnt vist at våre kulturelle fordommer spiller inn også i lesningen og fortolkningen av litterære verker uansett hvor «autonome» vi prøver å være: De kan gjøre oss «blinde» for hva som faktisk står i en tekst, slik mange ikke har fått med seg at Fanny Price har et «hjem» selv om det ikke er hos den biologiske familien. Det jeg aller helst vil ha, er et fag som har like stor aksept for begge måter å jobbe på, eller eventuelt som i mitt prosjekt, at man kan forene de måtene å jobbe på. Jeg understreker at jeg ikke mener at alle må gjøre som meg. Dette er min måte å jobbe på akkurat nå. Men hvis noen vil gjøre som meg, bør det være like stor aksept for det, som å skrive om mer «tradisjonelle» og «rene» teoretiske problemstillinger.

HVORDAN HAR ANDRE FAGKRETSER MOTTATT DOKTORGRADSARBEIDET DITT?

Reaksjonene har vært motstridende, tvetydige. På mange måter havner jeg mellom ulike fakulteter. På HF aksepterer folk at jeg jobber med den litteraturen jeg gjør. Men jeg er blitt møtt med en del skepsis rundt innfallsvinkelen, tematikken. Når jeg snakker med folk på SV-fakultetet er det omvendt: De synes tematikken er utrolig interessant, men skjønner ikke at jeg bruker litteratur som kildemateriale, og de etterlyser statistikk og spørreundersøkelser.
Det som har vært feilen i reaksjonene på mitt prosjekt, er at en har definert fagtilhørighet ut i fra hvilken problematikk en tar for seg. Man tenker at familie som problematikk hører hjemme på SV, og ikke HF, og dermed er ikke prosjektet mitt et «ekte barn» av HF-fakultetet. Det jeg derimot prøver å vise er at familien i høyeste grad er en viktig og relevant historiskfilosofisk problemstilling. Familien som fenomen inngår i helt grunnleggende deler av vår verdensforståelse. Den biologiske familien som modell har blitt brukt analogt for å forstå andre fenomen i verden, som for eksempel litteratur. I gresk mytologi er verden og alt som finnes beskrevet som en biologisk familie: Jorden og himmelen har unnfanget og født fjellene. Det som er avgjørende for hvor en problematikk hører hjemme er ikke nødvendigvis temaet alene, men tilnærmingsmåten til temaet.
Slik sett har jeg absolutt ingen tilknytning til SV-fakultetet. Jeg vil heller si at jeg som HF-forsker prøver å frata SV-fagene deres hegemoni på forskingen på familie.

HVA SKAL DU SKRIVE OM NÅ, ETTER AVSLUTTET DOKTORGRADSAVHANDLING?

GeirDet vet jeg ikke. Men for å si det sånn, uansett hva jeg gjør, eller hvilke tema jeg skulle velge, så er det viktig for meg personlig at det på en eller annen måte kan ha relevans utover universitetets grenser. Samtidig har jeg ikke noe ønske om å skulle bruke litteraturen til å argumentere entydig og ideologisk, for eller i mot noe som helst. I forhold til adopsjonstematikken har jeg for eksempel ingen planer om å finne argumenter for eller mot at homofile skal få adoptere. Jeg vil heller bruke litteraturen for å problematisere de allmenne oppfatningene om hva det nå enn skulle være. Ved å stille kritiske spørsmål ved biologosentrisme ønsker jeg på et grunnleggende nivå å problematisere og endre på forståelsen av adopsjon. Hva er det første en person på gata i dag tenker i tilknytning til ordet adopsjon? At den adopterte er en som «mangler» noe den ikke-adopterte har. At den adopterte per definisjon er mangelfull, at den adopterte «mangler røtter», dvs. noe helt avgjørende slik en plante er avhengig av sine røtter, og at dette avgjørende er biologisk familie. Og i forhold til utenlandsadopterte er det vanlig å tenke på utenlandsadopterte, som om de ikke «egentlig» hører til i Norge, og den typiske forestillingen er tilbakereisen eller gjenforeningen med den biologiske familien. Litt slik som en tenkte om kvinner før: Er hun gift, har hun barn? I dag er det langt mer åpent. Vi kan tenke: Den kvinnen der, er hun statsminister? Er hun profesjonell fotballspiller? Er hun astronaut? Likedan er det jeg vil at folk skal tenke om den adopterte. Ikke: Har den personen funnet sine biologiske foreldre igjen? Vil personen reise tilbake til sitt opprinnelsessted? Men: Hva gjør den personen på? Hvem er hun eller han? Hva har den personen oppnådd og prestert? I forlengelsen tror jeg et prosjekt som mitt ikke bare vil føre til idémessige, men også praktiske endringer, slik den akademiske feminismen har framprovosert praktiske endringer i samfunnet. Men det er ikke de praktiske endringene som eventuelt skulle oppstå, som er mitt fokus.

TEGNET STOFF

Thursday 14. September 2006

Tor ÆrlingUNDER SIN presentasjon av utgivelsen Ser du meg nå? på tegneseriefestivalen Raptus, sa serieskaper Tor Ærlig blant annet at «det er mye godt stoff i barndommen». Gjennom utgivelsene av bladene Evig Ung 1-5, Hjertemosaikk 1-3 og boka Ser du meg nå? som kom tidligere i år, har det vært en økende grad av selvbiografiske elementer i hans serier. I omtrent samme takt har han høstet stadig mer positiv kritikk og oppmerksomhet fra media. Her følger et kort intervju med Tor Ærlig rundt temaet selvbiografisk stoff.

I HVILKEN GRAD BRUKER DU PERSONLIGE HENDELSER I DINE SERIER?

JEG HAR i det siste brukt mye selvbiografisk stoff i seriene mine. Jeg merker imidlertid at jo mer jeg jobber med det, jo friere blir jeg i forhold til stoffet. Fra et utgangspunkt som kanskje gikk ut på å fortelle noen historier som jeg forestiller meg var tatt ganske rett ut ifra minnet jeg hadde om dem, går jeg mer og mer over til å plukke ideer fra virkelige hendelser, som jeg spinner videre på. Det føles allikevel som om det lille elementet av sannhet som tross alt finnes i det ferdige produktet, på merkelig vis gir det en tilknytning til det virkelige livet som jeg ikke hadde vært i stand til å se ellers. Jeg er ikke sikker på om dette er noe som bare jeg personlig merker, fordi jeg tross alt vet hva som er sant og ikke sant.

HVOR HENTER DU STOFFET FRA? PÅ PRESENTASJONEN AV SER DU MEG NÅ? VISTE DU FOR EKSEMPEL FRAM FOTOGRAFIER OG UTKLIPP FRA AVISER.

GRUNNEN TIL at jeg viste fram disse, er at denne spesielle utgivelsen har bakgrunn i en reise jeg foretok for over tjue år siden. Vi var tre unge venner som dro på en slags «ekspedisjon» i en liten båt fra Norge til Marokko, og jeg har brukt denne turen som en slags rammefortelling i boka. Det er stort sett hendelsene som har rot i virkeligheten, og ikke personene. Jeg følte at denne historien var såpass spesiell at jeg ville ha med litt «fakta fra virkeligheten» både som tillegg i boka og i foredraget. Jeg har fått flest positive tilbakemeldinger på dette, men én anmelder mente at tillegget var unødvendig. Jeg liker selv å lese slike bakgrunnshistorier for hvordan forskjellige litterære verk har blitt til, så det er vel også en grunn til at jeg tok det med selv. Ellers så henter jeg stort sett inspirasjon fra hukommelsen, i hvert fall når det gjelder selvbiografiske ting. I tillegg bruker jeg nettet, bøker og lignende, blant annet for å finne fram til den rette tidskoloritten.

MÅ ‹‹RÅSTOFFET›› BEARBEIDES ELLER ENDRES, OG PÅ HVILKE MÅTER FOREGÅR DETTE?

JEG BEARBEIDER stoffet i større eller mindre grad, ja. Ett eksempel er at jeg ofte trekker forskjellige personer sammen til én. Slik får jeg jo også øye på sammenhenger jeg ikke har sett før, ved at forskjellige personer faktisk kan ha hatt en lignende funksjon for meg i forskjellige epoker av livet mitt. Dette kan ta form som et slags detektivarbeid i mitt eget liv, og kan det jo være ganske spennende. Ellers så flytter jeg gjerne litt om på hendelser for lage en god historie. Det er viktig ikke å glemme at det er dette som er formålet, å fortelle en historie. Det biografiske er bare råstoffet som kan være med på å gi fortellingen en allmenn klangbunn.

HVA SKJER MED DE OPPRINNELIGE MINNENE OG OPPLEVELSENE NÅR DE REPRODUSERES I EN TEGNESERIE?

DET ER NOK en fare for at man misbruker sin egen hukommelse litt. At man til slutt ikke husker hva som egentlig skjedde. Til gjengjeld tror jeg at man gjennom arbeidet med dette «stoffet» får mange nye innsikter og trenger ned til såpass mange «glemte» hendelser, at det går litt opp i opp.

JAKTA PÅ STOFF

Wednesday 13. September 2006

‹‹EIN GOD JOURNALIST ER PÅ JAKT ETTER SAKER OVERALT.››

JAKTA PÅ STOFF

Tekst: Marianne Karlsen / Foto: Ingrid Jordahl

EIRIN EIKEFJORD
+ Redaktør i Studvest

RUNE STØLÅS
+ Frilandsjournalist i Bergens Tidende

AKA HAR FÅTT REDAKTØR I STUDVEST, EIRIN EIKEFJORD, OG FRILANSJOUNALIST I BERGENS TIDENDE, RUNE STØLÅS, TIL Å SNAKKA LITT OM DET Å FINNA STOFF TIL AVISARTIKKLAR.

KVA ER EI BRA SAK?
EIRIN: Ei god sak tilførar leseren noko. Det kan vere eit nyhetspoeng eller at den engasjerer, tilfredsstiller ein nysgjerrighet eller leier til refleksjon.

Rune TølåsRUNE: Tenkjer om ei god sak på same måten som om ein film – gode skodespelararprestasjonar, at du får noko å tenkja på, bra kameraføring – det er dette som gjer ein bra film. Det er litt på same måten når det gjeld saker. Saker kan vera veldig viktige, dei kan vera kuriøse utan at dei er vesentlige eller relevante og nære. Nokon som har opplevd noko spesielt, t.d. ein person som har vore i ein brann og fortel om korleis det var, gjer saka betre enn berre referat. Dersom ei sak inneheld ei eller fleire av desse punkta så er ho bra.

KVAR FINN DE STOFF TIL SAKER Å SKRIVE OM?

RUNE: Det er fleire ulike måtar. Har ein skrive ei sak før, kjem kanskje nokon ein har snakka med i samband med den med tips til saker ein kan skriva seinare.

EIRIN: Me har ein del rutinar: sjekkar postjournalar, pressemeldingar, får inn tips. Me har ein redaksjon med eit ganske breitt nedslagsfelt og som har bekjente som kjem med tips til dei.

RUNE: Om du er ilag med vener og høyrer ein fortel ei bra historie, så tenkjer du «denne her skulle ha vore i avisa».

FORKLAR DET MED POSTJOURNALAR.
Eirin EikefjordEIRIN: Noko av korrespondansen til offentlege institusjonar og verksemder er tilgjengeleg, t.d. universitetet. Det vert laga ei liste over inn- og utgåande korrespondanse, og i henhold til offentlegheitslova får me tilgjenge til den og kan bestilla kopi av dei breva som kan vera interessante å sjå nærare på.

RUNE: I lista står det at den og den skreiv brev då og då til den og den og ei kort setning om innhaldet i brevet.

EIRIN: Ut frå denne kan me sjå om det er noko som kan vera relevant å skriva om.

RUNE: Ein kan og finna kjelder, t.d. avsendar og andre som er nemnd i brevet. Dei som har skrive brevet veit jo mykje om saka.

EIRIN: Me ringer dei og så vil kanskje dei senda deg vidare til nokon som veit meir om det.

RUNE: Samstundes har du nokre ting som vert skrive brev om mellom offentlege etatar eller det offentlege og bedrifter som avsendaren vil halda hemmeleg og ikkje vil seia noko om. Så då har me gjerne ein god inngang med at «han ville ikkje kommentera dette overfor Bergens Tidende, men i brev av sånn og sånn sei han slik og slik».

DET ER MANGE SAKER DE IKKJE FINN SJØLVE, NOKRE KJEM VEL TIL DYKK OG?
EIRIN: Ein må vera kritisk og merksam slik at ein ikkje vert nyttige idiotar for kommersielle aktørar. Me vert alltid oppsøkt av arrangørar som ynskjer publisitet.

RUNE: Me får inn mange tips som me ikkje brukar. Det kan vera pressemeldingar, pressekonferansar, folk som har gjeve ut noko nytt, parti som har ei meining om noko og ynskjer å koma i media, familiekranglar eller ting som nokre synes er spanande men som me vurderar at dei fleste ikkje vil synast er interessant.

EIRIN: Folk er ofte veldig indignerte over mange ting som ikkje rammer andre enn dei sjølve

RUNE: Skaper det problem for veldig mange så er det aktuelt å skriva om det. Samstundes er me jo heilt avhengige av tips, seier dei i kor

RUNE: Avhengige av kontakt med lesarane i det heile tatt.

MEN KVA OM EG MELDER AT DET ER NOKO BRUNT I FJORDEN, SIKKERT EI VALDSAM MILJØØYDELEGGJING… EG KAN JO VERA HEILT UVITANDE OG UPÅLITELEG?
EIRIN: Om det høyres ut som ei interessant sak, går ein skrittet vidare og tek kontakt med nokon som vil veta kva dette er. Anten vert det avfeid fordi det får ei naturleg forklaring, eller så vert det ei sak.

RUNE: Me får faktisk ein del slike telefonar. Oftast er det ein offentleg myndigheit som har ansvaret for dette område som kanskje må ut og sjekka det sjølve. T.d. tips om oljesøl i Vågen, då må havnevesenet sjekka om det har skjedd noko og kor alvorleg det er.

KVEN/KVA EGNER SEG SOM KJELDER?
EIRIN: Skal me forklara fenomen går me til dei som har kompetanse på området.

RUNE: Kjekt å ha professorar for å gje litt tyngde til saker.

EIRIN: Det er viktig med kjelder med ulik ståstad slik at saka vert belyst frå fleire sider.

RUNE: Det er ikkje alltid me er på jakt etter fakta, det kan like gjerne vera ei meining. Og har me ei meining så må me ha ein som balanserer den. Eit typisk tilfelle kan vere at me snakkar med ein miljøorganisasjon og så med NAF eller ein annan organisasjon for bilførarar. Klassisk.

EIRIN: Ja, og viss me har nokon som vert klandra for eit eller anna må dei jo kunne få imøtegå skuldingane.

RUNE: Helst i same artikkel om me får det til.Dessutan er det veldig mange forskjellige interesseorganisasjonar rundt omkring som er kjekke å ha når me skal jakte på ei meining som skal balansere ei anna.

EIRIN: Ja, og så politikarar, professorar…

RUNE: Ja politikarar er veldig kjekke og. Då veit du gjerne på førehand kva dei meiner så du kan plukke politikarar etter kvar dei står og veit du får ei balansert sak ved å ringa til den og den.

EIRIN: Og så er det veldig kjekt med folk som gjev spenstige sitat…

RUNE: …og politikarar kan jo vera flinke til det, dei er i alle fall vant til å uttala seg.

EIRIN: Med mindre dei er høgt på strå og har ein pressetalsmann som sjekkar alt dei seier.

RUNE: For å ta eit døme: ei krimsak me får frå retten. Då vil me gjerne snakka med båe parter. Ofte vert det då aktor, og dersom me får snakka med den tiltalt òg kan det verta veldig bra, om han vil snakka med oss og det ikkje er nokre grunnar mot at han skal få uttala seg. Elles vert det då advokaten hans. Er det offer i saka vil me gjerne snakka med dei. Kanskje dei har ei god historie, uansett så bør dei få kome til orde. Dei har gjerne andre ting å seie enn politi og forsvarar. Er det spesielle saker som er vanskelege å forstå, eller er prinsipielle, kan me henta inn kjelder som jobbar med juss, jussprofessorar t.d.

EIRIN: Og er det er ein del av eit fenomen så kan me snakka med ein som forskar på noko liknande.

RUNE: Ein kan òg snakke med mannen i gata. Er det noko som gjeld dei som bur i Bergen så kan me snakka med folk og få forskjellige syn.

EIRIN: Berører det mange så er det jo fint med ein enquete, fem på gata. Det er jo ein litt interessant greie med den norske case-journalistikken der alt alltid skal vera nært, eit lokalt hovud som har problem som me skal henga heile saka på.

RUNE: Det gjer jo saka mykje betre om du har det. Har du eit politisk vedtak som kjem og du kan presentere saka med ein barnefamilie i Bergen som vert berørt av dette vedtaket vert det meir interessant å lesa enn om det berre var tabellar og grafar.

EIRIN: Det gjer at folk kan relatera seg lettare til problemstillinga. Poenget er å fanga interessa. Ein skal på ein eller annan måte identifisera seg med det som kjem fram for å gidda å lesa det. Desom det byrjar med ein traurig politikar som snakkar om tal så er det lettare å hoppa av.

RUNE: Når eg sjølv les saker på nett og ser på overskrifta og ingressen som handlar om noko som er litt sprøtt, så ser eg på kategorien. Er det utanriks så tenkjer eg «jaja, det måtte vel skje i verda før eller sidan». Er det innanriks så er det litt betre, men står det Bergen på det så må eg nesten lesa det fordi det er så nært. Så for min del har det mykje å seia kor nært det vert. Har du ein person som dette går utover, så vert det nærare. Skriv du om korleis denne personen vert råka og korleis han opplever det vert det meir spanande.

MÅ HA NOKON FRÅ VÅR BY NÅR DET SKJER ULUKKER UTANLANDS.
EIRIN: Det er reint psykologisk. Ein relaterer seg lettare til sakene når det er nokon som er ramma i vårt nærmiljø. Som studentavis skriv me for studentar og difor er det naturleg å velja studentar som kjelder fordi dei problemstillingane som rammar desse vil og ramma andre studentar. Samtidig treng det jo ikkje vera ein studentcase for at det skal vera studentrelevant.

RUNE: Dersom ei sak handlar om noko studentrelevant i utgangspunktet…

EIRIN: …så vil ein jo sjølvsagt ha ein student som vert påverka.

KVIFOR ER PERSONAR SÅ VIKTIGE KJELDER, KVA MED LEKSIKON, OSB?
RUNE: Det er fullt mogleg å leite fram og lese frå leksikon og andre bøker, men det tek for lang tid, og informasjonen er ikkje alltid oppdatert.

EIRIN: Ein vil gjerne ha ein genuinitet over det. Det vert meir ekte om ein har eit bilete av ein som hevdar noko enn å sitera noko eg fann i ei bok eller på internett.

RUNE: Dersom du skriv noko ut ifrå bøker er du sjølv ansvarleg for det som står der, men har du sitat frå ein person som skal ha greie på det så står det som vert sagt for hans rekning.

EIRIN: Samtidig som folk er interessert i kva kjente personar, personar med autoritet eller personar i nærmiljøet meiner om ei sak. Det vekkjer meir nysjerrighet eller interresse.

RUNE: Du får ein meir levande inngang til stoffet, meir driv. Dessutan kan ein stilla oppfylgingsspørsmål og kritiske spørsmål til ein person, det kan ein ikkje gjera til ei bok. Ofte skal saka inn same dag, det er tidspress. Då er det utruleg mykje kjappare å ringa til nokon og spørje om det du lurar på enn å lesa deg opp på emnet. Litteraturen vert oftast nytta til bakgrunnsinformasjon, for å finna ting å spørja om. Me veit jo ikkje alt om alle ting me skriv om.

EIRIN: I ei bok kan ein finna faktainformasjon, nøytrale opplysingar. Særleg om ein jobbar med ei større historie der ein treng bakgrunnsinformasjon eller bakgrunnshistorie. Desse set ein gjerne i ein faktaboks medan sjølve artikkelen er basert på personkjelder.

KOR MANGE KJELDER TRENGS?
EIRIN: Samstundes som ein sak skal vera balansert så vil ein jo ikkje skapa forvirring hjå lesaren ved å trekkja inn for mange. Me treng ikkje få fram alle gråsonene, helst berre den svarte og den kvite, og så ein meir nøytral midt i mellom der. Sjangeren gjer jo og at ein må avgrensa seg.

RUNE: Vil du ha folk til å lesa så kan det ikkje vera så langt, ein gløymer namna og kven som sa kva. Men du kan bruka utruleg mange kjelder, og berre ha nokre få som kjem fram i sjølve artikkelen. Ein nyttar kjelder til å kontrollera opplysningane, og ein finn fram til dei beste kjeldene ved å bruka mange.

EIRIN: Dersom ein har mange som seier omlag det same, vel ein den av dei med dei beste sitata.

RUNE: Når du har gjort eit intervju så skriv ikkje du det rett av. Nokre sitat vert beholdt, men det meste vert komprimert til ein artikkel som er lett å lesa og inneheld fakta. I overskrifta og ingressen skriv du på ein måte alt som har med saka å gjera. Slik skal lesaren få med seg det aller meste, og gje dei lyst å lesa heile artikkelen.

FRODIG BEGJÆR

Saturday 13. May 2006

av ANEMARI NEPLE

LUKTEN AV BRENT OVERHEADPLAST OM MORGENEN, SELSOM OMGANG MED MYRMOSE OG ET EKTEPAR SOM VIL AT ORDFØREREN SKAL ERKLÆRE KOMMUNEN FOR EN ANARKISTISK STAT. DETTE ER BARE NOEN AV INGREDIENSENE I ØYSTEIN VIDNES’ NYE, FRAMIFRÅ ROMAN EKSTASAR (SAMLAGET 2006).

Vindnes bok«Eg gjekk inn på arbeidsrommet og sette meg framfor
datamaskinen, som gav frå seg dei kjende surkle- og snorkeaktige
lydane då eg slo han på.»(s. 74).

Øysten VindnesØYSTEIN VIDNES (1976) debuterte med den kritikerroste Bondeforteljingar i 2002. Ekstasar er hans andre bok. Hovedpersonen i denne romanen er en ordfører som trygt kan sies å bevege seg på grensen av det normale.

foto: HERBORG PEDERSEN


AKA MINI-INTERVJUER ØYSTEIN VIDNES:
Først et spørsmål om kategoriene ”normalitet” og ”ekstase”. Vil du si at dette er kategorier som utelukker hverandre, eller er de kanskje også gjensidig avhengige av hverandre? Og kan det finnes en ”normal ekstase”?

–Ja, om vi snakkar om mennesklege tilstandar eller opplevingar:
ein normaltilstand og eit eksempel på noko som ikkje er ein normaltilstand. Dermed blir vel «normalitet» og «ekstase» gjensidig utelukkande. Men òg avhengig av veksling: Det er vanskeleg, eller rettare sagt umogleg, å tenkje seg ein permanent ekstase. Det vil vi i så fall namngi med ein diagnose. Tydinga av ordet er jo noko i retning av å stå utanfor seg sjølv. Etymologisk sporer dei ordet ekstasis frå gresk, der verbet histanai tyder å plassere, statisk, men forstavinga ek frigjer resten av ordet, så det blir ut av det statiske. Historisk knyter ein vel det ekstatsike til religiøse opplevingar, men ulike kulturar og epokar har jo sett både ulike ekstasar og ulike måtar å kome inn i dei på. Dermed er det nærliggande å hevde at alle ekstasar på sett og vis er normale, iallfall om ein ser litt stort på det. Enkelte ekstasar er jo også så normale at vi knapt legg merke til dei, knytt til søvn, mat og andre ut-av- eller inn-i-kroppenopplevingar.

Så til et typisk forfatterintervju-spørsmål: Dette er din andre bok. Andreboka kalles som kjent gjerne ”den vanskelige andreboka”. Hvor normalt er det at andreboka er vanskelig for en forfatter, tror du? Og hvor vanskelig var andreboka i ditt tilfelle?

–Ja, det er normalt at andreboka er vanskeleg. Ikkje nødvendigvis meir vanskeleg enn den første, men på ein litt annan måte. Det ein vinn på å ikkje vere nybegynnar, taper ein ved å ha forventningar. Som regel mest sine eigne forventningar, sjølvsagt, men det er jo dei som er viktigast og verst. Kanskje er eg unormal, for denne andreboka var om lag akkurat like vanskeleg som den første. Eg brukte om lag like lang tid – tre år, pluss minus – og ho vart på om lag like mange sider.

Til sist et spørsmål av mer samfunnsmessig art: Hvor langt ut er det tilrådelig for den jevne ordfører å bevege seg i retning av normalitetens grenser?

–Det er ikkje tilrådeleg for ein ordførar å tenkje gjennom eit slikt spørsmål. Å vere ordførar jo ikkje ei lett rolle å innta, og det blir sjølvsagt frykteleg komplisert dersom han i tillegg til å vere ordførar også skal vere normal.

FAG OG LIVSSYN

Monday 10. April 2006

tekst & foto: ØYVIND HALSKAU + aka@uib.no

VI HAR SNAKKET MED TO STIPENDIATER OM LIVSSYNET
DERES, OM DET HAR FORANDRET SEG OVER STUDIETIDEN
OG OM DET INNVIRKER PÅ FORSKNINGEN DERES: TO FAG,
TO SYN, TO INTERVJU

Sølve SelstøSØLVE SELSTØ
+ Stipendiat i atomfysikk

HAR DU NOE DU VIL KALLE ET GRUNNLEGGENDE VERDISYN?
– Ja. Jeg er kristen og tror at Jesus er verdens frelser og sønnen til Gud, som er verdens skaper.

DU ER HØYT UTDANNET INNEN NATURVITENSKAPEN. I HVILKEN GRAD HAR ERVERVELSEN AV KUNNSKAP PÅVIRKET MÅTEN DU OPPFATTER VERDEN PÅ?
– Det har mye å si. En hel del av den kjennskap jeg har om verden baserer seg på det jeg har lest og lært gjennom studiene. Men min oppfatning av verden baserer seg selvsagt mest på mange andre ting.

HAR UTDANNING OG FORSKNINGEN DIN PÅVIRKET DITT GRUNNLEGGENDE VERDISYN?
– Ja, det har det nok. Nå har jo de tingene jeg studerer stort sett bare med materie å gjøre, så det som har med mellommenneskelige relasjoner å gjøre har ikke blitt påvirket noe særlig. Men studier har hatt stor betydning for min opplevelse av Gud som skaper og oppbyggingen av skaperverket.

I HVILKEN GRAD ER NATURVITENSKAPELIG INNSIKT BERETTIGET I FILOSOFISKE SPØRSMÅL?
– Jeg vil si i veldig høy grad. Med den moderne fysikken har vi blitt nødt til å modifisere vår oppfatning av rom og tid, og kvantemekanikken gjør det meningsløst å snakke om absolutt determinisme. Dette er noen av flere eksemplet på hvordan fysikken har hatt konsekvenser for hvordan vi ser på verden. I kosmologien finnes det også mange spennende eksempler.

OG I ETISKE SPØRSMÅL?
– Der óg, siden naturvitenskap er grunnlaget for teknologi som kan brukes til godt og vondt. To klassiske, ekstreme eksempler kan være medisin og atomvåpen.

HVILKEN MAKT HAR VERDISYNET OVER FORSKNINGEN DIN?
– Ideelt sett ingen. Men jeg må innrømme at jeg foretrekker noen hypoteser ovenfor andre på grunn av mitt livssyn. Selv om det ikke påvirker forskningen så utfyller det forskningen og setter den inn i en sammenheng. Det er veldig tilfredsstillende for meg å se symmetrien og ordenen som en observer når en undersøker de minste byggesteinene – da kan jeg bli imponert av at selv disse små tingene, som en aldri kan se på direkte, har Han gjort vakre.

Intervju 2:

Kristin Viste

KRISTIN VISTE

+ Stipendiat i biokjemi, Institutt for biomedisin

HAR DU NOE DU VIL KALLE ET GRUNNLEGGENDE VERDISYN?
– Jeg skulle gjerne kalt meg humanist, men føler at Human-Etisk Forbund har lagt beslag på den betegnelsen, og jeg har egentlig aldri hatt noe med dem å gjøre. Kanskje Kardemomme-filosofien er den jeg bekjenner meg mest til?

DU ER HØYT UTDANNET INNEN NATURVITENSKAP. I HVILKEN GRAD HAR ERVERVELSEN AV KUNNSKAP PÅVIRKET MÅTEN DU OPPFATTER VERDEN PÅ?
– Dette er en prosess som går så gradvis gjennom studiene at det er vanskelig å si når og hvordan påvirkningen skjedde. En kan kanskje si noe om hvor en står nå, men det er vanskelig å huske nøyaktig hvor en stod tidligere. Som medisiner setter ofte møte med enkelte menneskeskjebner spor. Men her må vi skille mellom «legevitenskap» og «legekunst». Jeg liker å tro at jeg har blitt mer kritisk når det gjelder tolkning av ekspertuttalelser og forskningsresultater, men dette gjelder selvsagt i mindre grad felt som er fjerne fra mitt.

HAR UTDANNINGEN OG FORSKNINGEN DIN PÅVIRKET DITT GRUNNLEGGENDE VERDISYN?
– Jeg tror ikke det. Men igjen er det snakk om 8 år. Hva husker en fra verdenssynet sitt når en var atten?

MEN OM DU VAR I EN SITUASJON HVOR DU MÅTTE FORETA MEDISINSKE PRINSIPIELLE PRIORITERINGER, VILLE DU HANDLET ANNERLEDES NÅ ENN DA DU BEGYNTE PÅ STUDIET DITT?
– Da jeg begynte på studiet hadde jeg en del tanker om at alt som kunne gjøres måtte gjøres i behandlingen av en pasient. Etter hvert har jeg lagt mer vekt på at pasientens livskvalitet kan være vel så viktig som lengden på livet som skal leves, og at det å lindre og trøste ofte er beste behandling.

I HVILKEN GRAD ER NATURVITENSKAPELIG INNSIKT BERETTIGET I FILOSOFISKE SPØRSMÅL?
– Akkurat det syns jeg er et spørsmål som ikke går an å besvare på generelt grunnlag. Det kommer an på hvilket filosofisk spørsmål det er snakk om. Jeg mener at de fleste naturvitenskapelige problemstillinger også har en filosofisk side.

MEN NATURVITENSKAPEN HAR HATT MYE SI FOR VERDENSBILDET VÅRT?

– Ja, helt klart. Men en vil gjerne prøve å tolke naturvitenskapen inn i sin opprinnelige verdensanskuelse så langt dette er mulig. Ser en på hvor like gener er i mange organsimer – en kan finne likheter i for eksempel proteiners aminosyresekvenser mellom mennesker, fruktfluer og andre organismer med cellekjerne, og i noen tilfeller til og med bakterier, som ikke har cellekjerne. Jeg vil velge å forstå dette ut i fra utviklingslæren, mens jeg vil anta at det også kan tolkes som genialiteten i Guds skaperverk.

OG I ETISKE SPØRSMÅL?

– I svært stor grad, vil jeg si. Vanskelige etiske beslutninger som tas innen klinisk medisin bør i størst mulig grad hvile på forskningskunnskap om nytte og skade, målt i kvalitet for pasienten det gjelder.

HVILKEN MAKT HAR VERDISYNET OVER FORSKNINGEN DIN?
– Jeg liker å tro at jeg er mer objektiv når jeg analyserer forskningsresultatene mine enn når jeg setter forskningsresultatene inn i mitt verdensbilde. Etikken kan selvsagt bli potensielt viktig i en vurdering av hva som skal publiseres og hvilke prosjekter det er etisk forsvarlig å sette i gang.