Arkiv for kategorien 'reportasje'

Myter: reportasje i bilder og trykk.

Wednesday 7. November 2007

caTHRInE HØSTmaRk, FØDT 970 I ÅLESunD, PRESEnTERER
I DEnnE uTgavEn av aka aRbEIDER SOm unDERSØkER
myTEn I uLIkE SammEnHEngER.
Hun TaR ÅRSSTuDIum I SPanSk SPRÅk Og SØRamERIkanSk
kuLTuR, Og HaR TIDLIgERE STuDERT bILLEDkunST mED
gRaFIkk SOm SPESIaLOmRÅDE, bLanT annET vED kHIb.

Bilde

«EaT yOuR DaRLIngS» ER FRa En HaPPEnIng/uTSTILLIng HvOR TEmaET
ER LakS Og OPPDRETT av DEnnE. DEn EkSPORTERES Og PRESEnTERES SOm
LukSuSvaRE Og byggER OPP unDER myTEn Om nORgE SOm SymbOLET PÅ
aLT SOm ER FRISkT Og kjEkT. TaLLERkEnEn vISER En kjEmPEFORSTØRRET
gyRODacTyLuS SaLaRIS, En vELkjEnT PaRaSITT FOR DE FLESTE.
foto: caTHRInE HØSTmaRk

Bilde

Bilde

DVD-MELDING: BLINDPASSASJER

Wednesday 16. May 2007

blindpassasjerManus: Bing & Bringsværd
Regi: Stein Roger Bull
Produksjonsår: 1978
Speletid: 111 min

TIDFESTA HISTORIAR SOM SPÅR OM FRAMTIDA BLIR ALLTID UTDATERTE, MEN DET ER KANSKJE OGSÅ NOKO AV DET SOM GJER DEI MOROSAME Å SJÅ PÅ I ETTERTID. I 1978 VART NOREGS FØRSTE SCIENCE FICTION-SERIE PRODUSERT, OG DET AV SJØLVASTE NRK.

SERIEN HEITTE BLINDPASSASJER og var basert på eit manus av Jon Bing og Tor Åge Bringsværd. Han utspelar seg om bord på stjerneskipet Marco Polo medan mannskapet er på veg heim etter endt oppdrag. Dei har lege i rom-dvale, og då dei vaknar oppdagar dei at ein av dei har blitt erstatta av ein kopi; eit kunstig menneske. Problemet er at dei ikkje veit kven.

DET ER EIT ELEGANT mysterium, og sjølv om skodespelet er prega av det stivt fjernsynsteatralske vert ein absorbert i den gode historia, særleg dersom ein er av dei som lett let seg fascinere av romfart og futuristiske tema. Det at skodespelet er stivt er heller ikkje naudsynt ein dårleg ting; eg får riktignok inntrykk av at det er menneske frå NRK sine innspelingar av Ibsen-stykke som har forvilla seg inn på eit romskip, men det er ei interessant kjensle – kanskje til og med litt modernistisk. Kontrasta mellom den gamaldagse stilen og det futuristiske innhaldet inviterer difor sjåaren inn i morosame idéar. Dette er fjernsynsteater vi aldri har sett maken til.

DET LÅGE PRODUKSJONSBUDSJETTET medførte at ein måtte vera særs kreativ med kulisser og rekvisittar, men dei teknologiske spådomane – til dømes ved nokre ganske fikse «minnepinnar» – er tidvis imponerande framsynte. Datagrafikken som er nytta i vignetten er derimot, i lys av vår tid, meir nostalgisk og komisk enn moderne og framsynt. «Framtidsmusikken» her må også kunne nevnast, som eit av Egil Monn-Iversen sine meir kuriøse verk – det er musikk ein absolutt ikkje kan stille seg likegyldig til og dei stikkande synth-effektene passar nesten for godt.

FORFATTARANE UTTALTE nyleg i Filmfront (NRK P2, 25.3.07), i høve DVD-utgjevinga av serien, at Stanley Kubrick sin 2001: ein romodyssé (1968) var ei av inspirasjonskjeldene. På trass av skilnaden i budsjett er det tydeleg kvar inspirasjonen kjem frå, sjølv om det er nesten ti år mellom dei to produksjonane, og fascinasjonen over ein av medpassasjerane på romskipet som hemmeleg skurk er eit åpenbart fellestrekk. Året etter kom Alien (1979), ein film som på sett og vis også kan samanliknast, sidan det også her er ein blindpassasjer på skipet – han heiter jamvel. Den
åttande passasjer på norsk. Forfattarane uttalte seg om at det var trist for Blindpassasjer at Alien kom så tett på serien, men det demonstrerer jo også den samtidige interessa for romfart i film og fjernsyn; Star Wars (1977) må jo også nevnast i denne samanhengen.

VI KAN SJØLVSAGT LE av at dei til dømes framleis ikkje har funne opp flatskjermar verken i Alien eller Blindpassasjer, men det kan jo samstundes tenkjast at dei berre var litt kjappare enn oss med å utvikle romfarten, så det kan vera spanande å tenke seg korleis det truleg hadde vore å reise i verdsrommet på denne måten i 1970-åra. I Alien er det til dømes ei scene der mannskapet sit og røyker ved frokostbordet som ser veldig ut som noko frå ein tidstypisk gangsterfilm.

KVAR ER BUNADEN?

Tuesday 13. March 2007

foto:  INGERID JORDAL
–DET ER IKKJE NASJONALROMANTIKK EG FORMIDLAR, DET ER MUSIKK! SPELLDAM ANNLAUG BØRSHEIM ER SIKKER PÅ DETTE PUNKTET. OM HO OPPTRER I BUNAD ELLER MED COWBOYBOOTS ER DET DET SAME: MUSIKKEN STÅR I SENTRUM.
tekst og foto: INGERID JORDAL + aka@uib.no

KVAR ER BUNADEN?

–OMGREPET FOLKEMUSIKK er utdatert. Eg meiner tradisjonsmusikk er eit betre ord. Musikken har utvikla seg frå å vere ein tradisjon som folk flest tek del i til å verte ein sjanger. Ein sær sjanger.

–Før var tradisjonsmusikken ein naturleg del av livet til folk flest. Den blå/skeive/naturlege tonaliteten som ofte vert nemnt som eit særpreg i folkemusikken låg som ein naturlege tonalitet før den tempererte tonaliteten som er rådande i dag vart innført. Denne gamle tonaliteten er noko som dagens utøvarar innan folkemusikk må tillæra seg. Du finn den og att i mykje anna tradisjonsmusikk eller folkemusikk rundt om i verda, kanskje mest kjend i dag gjennom bluesen. Men kor mange er det i dag som eigentleg har eit forhold til det me kallar folkemusikk?

ANNLAUG ER UTDANNA folkemusikar frå Høgskulen i Telemark og Ole Bull-akademiet på Voss. Ho arbeidar som frilansmusikar på vanleg fele, hardingfele, song og gitar. I tillegg til eigne prosjekt, vert ho gjerne hyra inn av hotell eller næringsliv som «kulturelt innslag». –Då stiller eg IKKJE i bunad! Kor normalt er det eigentleg å gå rundt i bunad? Eg har komt på hotell der dei rynka litt på nasen over at klesdrakta mangla, men generelt sett tykkjer både turistar og oppdragsgivarar at det er betre å stille i moderne klede.

INSTRUMENTET HARDINGFELE vert forbunde med nasjonalromantikken, den norske folkesjela og kulturarven. Hardingfela har sine eigne geografiske områder, og framleis har dei aller fleste utøvarane si opprinning frå Telemark, Valdres, Setesdal eller Hardanger. Dette er tilknytt det nasjonalromantiske idealet som vaks fram mot slutten av 1800-talet. Det var på denne tida at ideen om «høgstatusområder», dei delane av landet som i størst grad representerte det særeigne innan norsk kultur og natur, vart populær blant borgarskapet i byane. Henrik Wergeland var ein av dei som oppmoda til storstilt nasjonalitet- og identitetsbyggjing. Norsk folkemusikk vart samla inn på landsbygdene rundt om i landet, og presentert for eit begeistra urbant publikum. Men konsekvensen var sjølvsagt at hovudvekta av det innsamla materialet kom frå desse geografisk avgrensa høgsetene for norsk kultur. Dette har gjort at folkemusikken både tradisjonelt sett og i dag har betre kår innanfor desse områda.

-DET HAR PÅ EIN MÅTE vore meir legitimt å kome frå Skjåk enn å kome frå Oslo. Men ein svært dyktig utøvar innan norsk tradisjonsmusikk på hardingfele og vanleg fele er Ånon Egeland frå Bærum. Kanskje ein av mine personlege favorittar.

DEN TIDA DÅ hardingfele verkeleg var eit folkeinstrument, var det ein viktig del av høgtid og fest. Ein spelemann som skulle spela til bryllup måtte ha eit skreddarsydd repertoar inne og han måtte vere i stand til å spele tre dagar til ende på stadig aukande promille. Kvart einaste ritual i feiringa skulle ha sin eigen slått, og mange av dei har fått namnet sitt etter bruksområdet. Til dømes ungkoneslåtten, når brura får på seg koneskautet sitt, og grautaslåtten, til maten. Eller storasengslåtten som spelte brureparet til sengs.

NORSK TRADISJONSMUSIKK har vorte basert hovudsakeleg på direkte, munnleg overlevering der gehøret står i høgsetet. Det finst noter til hardingfele, men majoriteten av opplæringa og musikken er notefri. Kven du har lært slåtten av, korleis det gjekk til og ikkje minst kor gamal han er, kan verke som at det har like stor relevans som sjølve musikkstykket. – For meg er denne delen av overleveringa mindre viktig. Det vert berre ei innmari langdryg historie om alle dei ledda som har tilverka til korleis du har klart å tileigne deg denne slåtten. Det bryr eg meg fint lite om. Dersom du gjer dette utanomsnakket til ein stor del av framføringa, stengjer du ute mykje av publikum som ikkje har nokon bakgrunnskunnskap om desse personane. For meg er det musikken som står i sentrum. Har ein ei god historie som kan knytast til musikken så er det greit nok, men lange foredrag og oppramsingar ser eg på som lite meiningsfullt i ein scenisk samanheng.

LANDSKAPPLEIKEN ER den største folkemusikkfestivalen me har i landet, men det er for meg ikkje særleg folkeleg.

–Ein kjem inn på ei scene, gjerne iført bunad, spelar to låtar for dommarpanelet og går ut att. Å ha ein konkurranse som landet sitt hovudarrangement innan folkemusikk tykkjer eg er litt trist. Det kan fort bli for mykje alvor ut av det. Konkurranse innan musikk generelt ser eg på som ganske vonlaust, men på ein landskappleik møter ein venner, kjende og nye folk, og det blir som oftast mykje bra musikk gjennom jamming og dans utover kveldar og netter …

ANNLAUG HAR for tida samarbeidsprosjekter med tradisjonsmusikarar frå Shetland.

–Der er musikken ein større del av den samtidige kulturen, ikkje minst festkulturen. Det bur om lag 23000 menneske på Shetland, og når fleire tusen av desse er spelemenn, seier det seg sjølv at miljøet er stort.

–DEI ER MEIR OPNE musikalsk sett. Om ein slått kjem frå Irland eller Norge, om den er gamal eller ny, har mindre å seie. På den måten har Norge vore noko konservativt.

–EG MEINER tradisjonsomgrepet skal vere i rørsle. I Norge har det stått i ro, eller gått bakover, på grunn av ein sterk konservatisme. Berre i Sverige har dei jo vore mykje tidlegare ute med å eksperimentere med folkemusikken. Samstundes har dei nok sedd på oss i Norge som heldige, fordi me i mykje større grad har teke vare på så mykje av musikken og dei gamle tradisjonane.

–TING HAR no endra seg, og det er mykje som skjer innan nyskaping og vidareføring av norsk tradisjonsmusikk. Det er ikkje lenger ein forutsetnad å kome frå indre Telemark eller djupaste Hardanger for å spele hardingfele. No er det fleire unge som utdannar seg, og det skapar nye, positive impulsar.

-KORLEIS HAR folkrocken påverka tradisjonsmusikken? Har utøvarar som gruppa Gåte og Odd Nordstoga bana veg for at unge i dag er opnare innstilte til trekkspel og fele?

–JA, DET TRUR EG absolutt. Men dei fleste folkrockbanda er eigentleg eit kompromiss mellom folk og rock. Den eine sida taper mot den andre. Sett på spissen har det ofte vore eit rockeband som tek med seg ei fele. Kanskje spelar dei ei folkelåt, men alt går etter rocken sine premissar, til dømes takt, akkompagnement og uttrykk.

I denne samanhengen nemnar Annlaug den svensk/finske gruppa Hedningarna, som ho meinar har lukkast i å blande dei to sjangrane og på den måten skape eit nytt uttrykk.

Bilde
NO VENTAR TURNE MED BANDET SALT, SOM VITJAR BERGEN
I VEKE 12 MED KONSERTAR PÅ HOTELL AUGUSTIN OG COLUMBI EGG.

SJØLV KOMPONERAR HO musikk for hardingfele og vanleg fele. Denne musikken går ofte utanom dei tradisjonelle slåtteformene som har sine ulike standard når det gjeld takt, melodiføring og rytme. Teknisk spelar ho tradisjonelt, med ornament og trillar som er spesielle for hardingfele, men freistar å stå friare når det gjeld melodi, takt og rytme.

–Svært mange av dei tradisjonelle låtane for hardingfele går i dur, eg likar godt å spele i moll, og har difor laga ein god del musikk i moll.

-Den siste tida har eg jobba ein del med tekst og komponering på gitar. Ellers arbeidar eg med å overvinne min teknologiske angst og leikar meg med lydkort, Cubase og innspeling på min gode venn Mac.

EIN BLIR INSPIRERT og påverka av alt det ein høyrer på og har rundt seg, og i mitt tilfellet er det svært mykje forskjellig. Kan like gjerne vera minimalistisk elektronika eller rett fram rock n’ roll. Ein låner og stel litt her og der, ofte ubevisst, slik alle andre som skaper musikk gjer. Om det er frå tradisjonsmusikken eller andre sjangrar er ikkje så viktig, det viktigaste er at resultatet blir god musikk.

–Ein kan ikkje leve av å berre spele slåttar. Uansett skal ein ikkje vere nødt til å unnskylde seg for å spele den musikken ein likar.

–SOM MUSIKAR høyrer eg ikkje heilt heime nokon plass, korkje i pop, rock eller slått. Det er kanskje betre å ha eit bein i kvar leir.

–EG SYNST jo sjølv det er litt heavy å sitja ein time i strekk og høyra på hardingfelemusikk. Det er veldig intenst.

KVINNEN UNDER GLASSKLOKKEN

Tuesday 12. December 2006

HISTORIEN OM EN GENIAL MARTYR, ELLER EN OVERROMANTISERT TRAGEDIE?

KVINNEN UNDER GLASSKLOKKEN

tekst: Helene Lindqvist + aka@uib.no

I 1963 BLE romanen The bell jar utgitt under psevdonymet Victoria Lucas.Kort tid etter tok forfatteren livet sitt. Kvinnen, som i virkeligheten het Sylvia Plath, var da bare tretti år gammel og etterlot seg to små barn og diktsamlingen Ariel mer eller mindre klar til trykking. Etter et liv som relativt ukjent, nådde Sylvia Plath nærmest ikonstatus etter sin død. Hennes dikt er kjent for å holde en god kvalitet og å være originale. Likevel har selvmordet utvilsomt gitt hennes tekster en ekstra dimensjon.

DA AMERIKANSKE Plath startet på Smith College i 1950 hadde hun allerede en imponerende rekke publiserte tekster bak seg. På Smith fortsatte hun også å skrive dikt. Til tross for en perfekt overflate, hadde hun det imidlertid ikke like ryddig på innsiden, noe mange blant annet forklarer med sorgen over farens bortgang da hun var åtte. Sommeren Plath var såkalt gjesteredaktør i Mademoiselle Magazine, forsøkte hun å ta sitt eget liv med sovepiller.
Denne episoden ble ti år senere en viktig del av romanen The bell jar. I 1955 vant Plath et stipend til å studere i Cambridge i England. Det var også her hun møtte og giftet seg med den engelske poeten Ted Hughes. England var i tillegg landet hvor Plaths første bok, lyrikksamlingen The Colossus (1960) ble publisert. Dette ble den eneste lyrikksamlingen hun fikk utgitt mens hun levde.

THE COLOSSUS fikk en jevnt over fin mottakelse. De fleste Ariel-diktene som hun senere er blitt svært berømt for, ble derimot refusert da Plath sendte dem til tidsskrifter og aviser høsten 1962. Etter at søndagsavisen the Observer skrev en liten melding om hennes død sammen med noen av hennes dikt, begynte imidlertid interessen for henne å bre seg. Å lese disse diktene skal ha vært som å høre henne tale fra graven. Etter hvert ble stadig mer upublisert stoff utgitt. I 1965, to år etter Plaths død, ble samlingen Ariel publisert, og senere er Crossing the water, Winter trees, Johnny panic and the Bible of dreams, The collected poems, Letters home og The bed book kommet til i rekka.

PLATH ER kanskje likevel best husket for The bell jar, romanen om unge Esther Greenwoods sammenbrudd. Flere hendelser i boka ligger nært opp til Plaths eget liv. Romanen er altså basert på egne erfaringer, men er likevel ingen selvbiografi. Den er dessuten skrevet ti år etter at hendelsene den baserer seg på fant sted, slik sett har forfatteren også fått litt avstand til stoffet. Fortellingens ytre ramme er en ung kvinnes første møte med den rike siden av New York som gjesteredaktør i et magasin, og kommer etter hvert inn på Esthers ulike problemer med identitetsfølelse og relasjoner til omverdenen – noe som resulterer i sammenbrudd og sykdom.

The Bell JarTHE BELL JAR ble først utgitt i England, og Plath ba om at den, for å skåne familie og kjente, ikke skulle bli utgitt i USA. Også etter Plaths død motsatte hennes mor, Aurelia Plath, seg lenge at romanen skulle bli utgitt i USA. Da boka i 1971 omsider utkom i USA i Plaths navn, solgte den i store opplag. I 1974 ble Glassklokken utgitt i Norge.

MINST LIKE mange bøker som Plath skrev selv, er i etterkant skrevet om henne. Litteraturen om Sylvia Plath er av stort omfang og dreier seg om mange sider av hennes korte liv. Avsløringer om hennes liv og familie selger og har solgt stort. Stikkord er forholdet til faren, hennes problematiske ekteskap, og hennes selvmordsforsøk. Diktene hun etterlot seg da hun døde handlet også mye om disse temaene, og samlingen Ariel sies å varsle om hennes forestående død.

I TILLEGG TIL å bli en salgssuksess, ble Plath adoptert av feministbevegelsen som eksempelfigur. Marianne Egeland skriver at en Plath-biografi synes å være mest salgbar når hennes ektemann Ted Hughes opptrer som bøddel. Ted Hughes får av mange skylden for hennes død, og mang en gang har hans etternavn blitt hugget av hennes gravstein av sinte Plath-tilhengere. Interessen for Sylvia Plath har fremdeles ikke lagt seg. Så sent som i 2003 kom Christine Jeffs film Sylvia med Gwyneth Palthrow i tittelrollen. Denne filmen tok også veien til norske kinoer.

DA PLATH DØDE skal hennes kollega og venninne Anne Sexton ha sagt til sin psykiater at «den døden var min». Også Sexton ønsket seg en spektakulær død og et ettermæle. De to venninnene hadde snakket mye om selvmord, og Sexton var ergerlig over å ha blitt frastjålet sitt opplegg. Da Anne Sexton tok sitt liv i 1974 var imidlertid selvmord gammelt nytt. Det virket på ingen måte fremmende på hennes karriere. Men det skal heller ikke ha vært derfor hun til slutt tok dette valget, det var snarere et resultat av alkohol og pilleproblemer.

DET ER IKKE til å komme fra at mange har en fascinasjon for selvmord, og kanskje spesielt de som er utført av tilsynelatende vellykkede unge mennesker. I Woody Allens film Annie Hall kommenterer Allens karakter, Alvy Singer, en kopi av Plaths diktsamling Ariel på ekte allensk vis: «Syliva Plath – interesting poetess whose tragic suicide was misinterpreted as romantic by the college girl mentality.» Plaths liv og forfatterskap i kombinasjon skaper et godt utgangspunkt for mytespinning. Kanskje blir også hennes dikt om død og romanen The bell jar oppfattet som spesielt ekte og troverdige ettersom forfatteren selv valgte å avslutte livet.

I TIDSSKRIFTET Psychology Today skrev Alissa Quart for noen år tilbake en krass artikkel om tilhengere av Sylvia Plath. Overskriften lød: «Dying for melodrama: why does Sylvia Plath still seduce the adolescent psyche?». Quart irriterer seg over unge jenter som hevder de forstår Plath mye bedre enn sine klassekamerater, at de nærmest er Plath selv. Hun ler av blogger kalt «bell jar» og «ladylazarus», og hotmailadresser av typen sylviaplath86. De samme jentene var ifølge Quart negative til at Hollywoodyndlingen Gwyneth Palthrow skulle spille Sylvia Plath i filmen Sylvia.

KAY REDFIELD JAMISON, professor i psykiatri ved Johns Hopkins University i Baltimore, USA, påpeker at Plath ikke er et litterært ikon på grunn av sitt rike språk og metaforer, eller hennes arbeids oppriktighet. Tvert imot hevder han at Plaths appell dessverre hører til det at hun tok livet sitt, noe som ikke er noe å beundre. Mange er langt mer interessert i å lese om Plath, enn å lese hennes egne tekster. Spesielt unge jenter har, i følge Jamison, vanskelig for å komme lenger enn Plaths biografi.

AT DET IKKE
nødvendigvis er Plaths skrivestil som vekker interesse, kan et boksøk på Amazon.com også bekrefte. Her ser man at folk som kjøpte Sylvia Plaths The bell jar også kjøpte Elisabeth Wurtzels Prozac nation og Jeffrey Eugenides Virgin suicides. Snarere enn stil ser det ut til at det er tema som depresjon og selvmord som gjør at mang en jente trykker disse filmatiserte bøkene til sine bryst.

PROBLEMATISEK eller ei, det kan se ut til at Sylvia Plath nesten er blitt en fiktiv figur selv. En kvinnerolle å spinne videre på og identifisere seg med.

Kilder:
Egeland, Marianne (1997): Sylvia Plath. Gyldendal.
Egeland, Marianne (2001): «Sylvia Plath, en av de unge døde». I: Suicidologi 1/2001.
Quart, Alissa (2003): «Dying for melodrama: why does Sylvia Plath still seduce the adolescent psyche?».I: Psychology Today. Nov-des/2003.
Plath, Sylvia (1999): The bell jar. First Perennial Classics. (Første gang utgitt i 1963 under navnet Vicotria Lucas).

MADE IN AFRICA

Wednesday 13. September 2006

tekst og illustrasjon: JORUNN HAUGSE

Made in africaDEN NIGERIANSK-BRITISKE kunstnaren Yinka Shonibare har sidan 80-talet arbeidd med tekstiler i arbeida sine. I verka hans ser vi fargerike, afrikanske trykk på stoff, som han nyttar m.a. til å sy elegante kjolar i kolonialsk stil, trekka over møbler, og til og med tapetsera heile rom. Det er nettopp den kolonialske stilen som dominerer ein del av hans arbeider. I verket Reverend on ice har han nitidig kopiert eit måleri av Sir Henry Raeburn – ein 1800-tals-prest på skøyter – til ein tredimensjonal installasjon, men latt presten vera hodelaus som ei utstillingsdukke, og gjeve dei gamalmodige kleda hans afrikanske mønster. I fotoserien African Dandy ser vi Shonibare sjølv ståande som dandyen, midt i eit kolonialsk innreia rom der tapeta og møblene har afrikanske trykk, omgjeve av kvite tjenarar. Til å byrje med kan vi se dette som ein lett humoristisk miks av vestleg og afrikansk, og som ein ironisk replikk til kolonitida per se – vestlege land okkuperte afrikanske land, tok med sine eigne stiluttrykk, som Shonibare så har imitert med afrikanske tekstiler. Men det ligg meir bak desse arbeidene enn det som umiddelbart møter auga.

DEI FAKTISKE TEKSTILENE Shonibare bruker, er nemlig produserte i Helmond, Nederland og Manchester, England. Det meste av dagens tekstiler med afrikanske trykk er laga i desse to landa. Her ser vi plutseleg ein dobbel ironi: Yinka Shonibare sitt opphavsland, Nigeria, var koloni under Storbritannia frå slutten av 1800-talet fram til 1960. Nederland var ein av dei største kolonimaktene og rådde over m.a. Ceylon (Sri Lanka), Formosa (Taiwan), Malacca (Vest-Malaysia), Tobago og sjølvsagst Sør-Afrika, der dei oppretta det berykta Apartheid (det er ikkje lenger sidan enn 1994 at den svarte befolkinga i Sør-Afrika fekk stemmerett). Begge produserer no replika av tekstiler frå landa dei ein gong rådde over, og Shonibare, ein svart mann, bruker dei til å sy og innreda i same stil som dei eingong innførte til sine koloniar.

DET SOM KAN paradoksalt, er at det i Vest-Afrika vert sett på som prestisjefylt å ikle seg ekte Dutch Wax-tekstiler, som vert produserte i Nederland. Det er sett på som eit uttrykk for «african pride». Sjølv om tekstilene er produserte langt frå det afrikanske kontinentet, er sjølve mønstera genuint afrikanske. I tillegg baserer mange produsentar seg på fair trade, noko som innebèr import av faktiske handtrykte afrikanske batikker, samt knappar og perler.

DET ER LIKAVEL ikkje til å leggja skjul på at britisk- og hollandskproduserte ‹‹afrikanske›› tekstiler vert eksporterte til afrikanske land, der dei ofte er billegare i innkjøp enn dei som faktisk er produserte lokalt. At importerte varer for den afrikanske ‹‹forbru-kar›› ofte er billegare enn lokale varer er eit problem som viser seg ikkje berre innan tekstiler. Det er ein del av den tendenens vi ser at mykje av verdiproduksjonen i visse afrikanske land går tilbake til vestlege land, i tillegg til eventuell gjeld dei afrikanske landa har til vesten.

EI TID TILBAKE viste NRK ein dokumentar om eit team beståande av ein designar og ei gruppe studentar som farta verda rundt på jakt etter tekstiler til ein ‹‹verdenskjole››. Stoffbitane vart sette saman til eit globalt kunstverk i sin eigen rett, og i alt tekstilmylderet finn vi ein liten blå, håndfarga bit tøy frå Afrika.

I dokumentaren kunne ein sjå designaren gå frå bod til bod, butikk til butikk, på jakt etter dette berømte blå tøyet, som var så karakteristisk for området. Og rett nok hang det blått tøy overalt, men alt var importert frå vestlege produsentar. Den opphavelege, håndfarga varianten var nesten utrydda, fordi det importerte stoffet, i kraft av å vera rimelegare, hadde skvisa det lokale tøyet av markedet – med det resultat at det var vorte endå dyrare. Til opplysning fann dei til slutt ein bit av dette famøse blå stoffet, hjå ein av stoffhandlarane som enno holdt ved dei gamle tradisjonane.

Tekstilindustrien og den import/eksport som skjer mellom vestlege og afrikanske land, viser godt det skeive forholdet mellom dei respektive landa. Kanskje kan ein seie at det er denne skeivheita Yinka Shonibare vil visa med sine rom, møbler og klede. Og kanskje kan vi strekkja oss så langt som å seie at han på eit vis både retter noko av skeivheita opp, ved å vise rollene snudd opp ned som i African Dandy eller forsterker den, ved at han i same håndvending viser til at kolonitida var reell, strakk seg inn i moderne tid, og både var og er ei inntektskjelde for vesten, og ei utgift for dei afrikanske landa.

Kjelder:
Wikipedia,
www.yinka-shonibare.co.uk,
www.iss.co.za
Constiturional rights foundation (http://crf-usa.org)
Museum Boijmans van Beuningen (http://www.boijmans.rotterdam.nl)
www.africanfabric.co.uk

MAKT ER FOR SOSIOLOGER SOM VANN FOR BIOLOGER

Monday 10. April 2006

MAKT ER FOR SOSIOLOGER SOM VANN FOR BIOLOGER. MEN HVORFOR SNAKKER DE SÅ LITE OM DET FOR TIDEN? ER SOSIOLOGER MINDRE SKRÅSIKKER PÅ SEG SELV, ELLER ER DE BARE LEI AV Å ALLTID VÆRE DE SOM SYTER OFFENTLIG? ER DET SOSIOLOGENE, SAMFUNNET ELLER SELVE FAGDISIPLINEN SOM HAR ENDRET SEG?

tekst: synnøve økland jahnsen + aka@uib.no</div

MAKT ER FOR SOSIOLOGER SOM VANN FOR BIOLOGER

HISTORISK SETT har norsk sosiologi vært politisk orientert. På et relativt unikt vis har fagdisiplinen evnet å øve politisk innflytelse både gjennom media og i viktige politiske innstillinger.

DET KAN DERIMOT se ut til at dette er forbigående. Instituttleder ved UiO, Geir Høgsnes uttalte til Universitas 1.2.2006: «vi kan ikke ha gullalder til evig tid». Gudmund Hernes hevder på sin side i Morgenbladet 3.3.2006 at norsk sosiologi mangler et mer helhetlig teoretisk begrepsverk for å kunne forklare, og ikke bare beskrive, de sentrale utviklingstrekk og utviklingdynamikker i det moderne norske samfunnet.

MORTEN STRØKSNES påpeker ganske freidig i sin anmeldelse av «Annerledeslandet» i tidsskriftet Prosa 6/2005 at norsk sosiologi like godt kan legges ned hvis «Annerledeslandet» av Ivar Frønes er det beste faget har å tilby.
EN SKAL IKKE glemme at sosiologi har fremmet mange flinke samfunnskritikere som for eksempel Cathrine Holst.
Det er kanskje likevel noe i det faktum at det er lettere å nevne pensjonerte og snart pensjonerte aktive sosiologer, enn det er å nevne unge og virkende sosiologer. Blir man mer linselus med årene eller er det noe med selve faget som har endret seg?

DET KAN VIRKE som de politisk orienterte studiene har blitt mindre sentrale i faget. Det kan også virke som om det er lengre mellom de gode kritiske studiene som virkelig evner å sette offentlighetens søkelys på ulike sosiale problemer. Bør sosiologien igjen bli mer politisk orientert?

DET ER IKKE nytt å erklære sosiologi som et fagfelt i krise. Deler av krisen ligger i at sosiologi ikke bare kritiserer samfunnet, men i stor grad også kritiserer andre sosiologer og egen fagdisiplin. For studenter kan denne konstante krisetilstanden manifestere seg som ett stykke krampeaktig eksistensiell forvirring.

ER SOSIOLOGER mer opptatt av å diskutere fagets kunnskapsgrunnlag med hverandre, enn å tilby utfordrende og kritiske samfunnsanalyser? Det holder ikke lenger med endimensjonale modeller, rundinger, bokser og en haug med piler. Metaforer og modeller tilslører og begrenser vår forståelse like mye som de kaster lys over de sosiale dynamikkene de forsøker å forklare. Hvordan vi studerer makt er avhengig av hvordan vi definerer det.
Dette er ikke en banal opplysning, men kanskje en forklaring på hvorfor sosiologi stadig erklæres i krise.

ET AV HOVEDPROBLEMENE for dagens sosiologer er at de ikke er helt enig i hvor makten befinner seg og hvordan den arter seg. Sosiologifaget kan dermed på den ene siden sies å ha utviklet seg og alle har blitt litt smartere, samtidig som det på den andre siden på en måte blitt litt vanskeligere å «gjøre» sosiologi.

HVIS «MAKT ER å få det som en vil» stiller sosiologer ofte spørsmålstegn ved hvor viljen oppstod og kommer fra, og hvor en isåfall fikk ideen om at den var individuell fra. Noen mener at denne uenigheten aldri kan diskuteres tilstrekkelig eller overhode bli en antydning til kjedelig, mens andre mener at det burde være mulig å bli enige om typologier og definisjoner for å komme videre i arbeidet som sosiologien egentlig skal gjøre.

DEN TILSYNELATENDE perfekte løsningen til sosiologer i krise er i følge Erik Olin Wrights kommende bok «Envisioning Real Utopias», sosiologer i offentligheten. Prosjektet er frigjørende og kalles Emancipatory social science.
Dette skal være en ny normativ sosial vitenskap.

HOVEDFORMÅLET ER å utvikle en sosial vitenskap som utvinner kunnskap som er relevant for et kollektivt prosjekt som motarbeider ulike former for menneskelig undertrykkelse. Det er vitenskapelig i den form at kunnskapen innhentes systematisk, emancipatory ved at det er en vitenskap med moralsk målsetning og sosial idet den ser dette som en kollektiv målsetning ønske om å endre verden. Sosiologi skal i følge en slik målsetning gjøre tre ting. For det første utvikle systematiske og kritiske diagnoser av verden, for det andre foreslå gode alternativer, og til sist forstå de eventuelle hinder alternativene. Makt er hos Wright en felles enighet om de kollektive målsetningene.

MAKT VAR OGSÅ temaet da tidskriftet BJS, for og av studenten ved sosiologisk institutt i Berkeley, makerte sin 50 års feiring. Tilstede var sosiologiske tungvektere og som Wright, Dwane Moon, Peter Evans, Angela Harris og Michael Burawoy.
Wright fikk her manifistert sin bunnløse tro på normativ sosiologi og sosialisme som politisk retning å gå. Men ikke alle soiologer deler hans analyser av samfunnet, og noen synes sosiologer skal overlate bokser, rundinger og høyt forbruk av piler til økonomene. Wright har kanskje likevel noe å komme med som alle sosiologer kan ta til seg – nye utfordringer og ny optimisme.

LØSNINGEN WRIGHT presenterer er fin og ideell. Samtidig må det innvendes at dette ikke er særlig nytt, og at det ikke er så vanskelig å finne utallige eksempler på lignende forslag. Er det ikke pussig at Wright ikke nevner noen av dem? En mer sentral innvendig enighet og utopia for hvem? Hva skal grunnlaget for en slik normativ vitenskap være?

HVIS MAKT ER å få det som en vil, hvordan skal vi bli enige om hva den kollektive viljen er, og hvordan den skal se ut? Hvem skal være arkitekten bak den nye vitenskapen?
Hvem skal få delta i samtalen og sitte ved forhandlingsbordet? Selv om den intellektuelle vilje og tro på et bedre samfunn eksistrer, stilte Angela Harris, professor i Juss, Berkeley, spørsmålstegn ved om «real utopia existed in real space?» Videre påpekte hun de demografiske problemstillingene ved en slik vitenskap og spurte om noen i lokalet kjente til et forum «cross gender, class, race and ethnicity,– that is functional..»

DE FLESTE FORUM besittes som oftes av menn uten forsørgeransvar og med en masse tid. En ny sosiologi kan ikke glemme dem som ofte er tause i den offentlige dialog. Den må også kunne inkludere utover dem som liker regler og som er glad i å høre sin egen stemme.

OPTIMISMEN WRIGHT ønsker å tilføre sosiologi henviser i såfall bare til viljen mens pessimismen fortsetter å henvise til intellektet. Det høres kanskje ut som om Wright ble avvist og tøyset ut av debatten. En trenger derimot ikke å tolke uenighet mellom sosiologiens superstjerner og en innadvendt selvrefleksjon av forskningstradisjonens ontologiske og epistemologiske grunnlag som et tegn på oppløsning, avvisning og delegitimering av et forskningsfelt – eller som en av tilhørerene i salen påpekte, at panelet bestod av en gjeng med partypoopers.

DEN VITENSKAPELIGE diskurs, som resten av verden, drives ikke alltid frem med en målsetning om å komme til felles enighet. Snarere kan en se kontinuerlig utforsking av vitenskapens ytre grenser og den vitenskapelige selvransaking av kunnskapens legitimeringsgrunnlag som et sunt og positivt tegn på utvikling og vitalitet, fremfor stridighet og stagnasjon.

UENIGHET OG ULIKE perspektiver betyr også at ikke alle sosiologer trenger å bedrive normativ forskning. Det betyr at det finnes mange sosiologer som har forskjellige perspektiver og forskjellig kunnskap om verden. Alle som jeg refererte til i denne teksten har gode poenger ved å påpeke at sosiologien i dag ikke er som den engang var, men det trenger ikke nødvendigvis å være en dårlig ting. Problemet oppstår hvis nye studenter begynner å tro at dette innebærer at sosiologi har utspilt sin rolle i samfunnet i dag.

DET ER STORT SETT bare 68-erne og et par rockeband som synes alt var så mye bedre før. Det var like mye tull og tøys på 70 tallet som det er nå.
Problematikken masterstudentene på sosiologi i Bergen tar opp ved årets fagkritiske dag har flere viktige elementer ved seg.

MANGFOLDET I SOSIOLOGIER bra, men gitt de menneskelige utfordringer verden står ovenfor i dag, mangler vi kanskje en seriøs debatt på sosiologiens og samfunnsvitenskapens evne og potensiale til å skape utfordrende og alternative samfunnsanalyser til økonomiske og markedsliberalistiske løsninger med eller uten piler, bokser og rundinger.

HVIS EN ÅPNER opp for Wrights forståelse av makt som felles enighet og legger til innsikten i det postmoderne epistemet, kan en si at makten også ligger i dialogen forut for en felles enighet.
Da blir utfordringen for nye sosiologer å ta dette til seg, uten å paralyseres av at fagpersoners analyser i dialog med offentligheten har konsekvenser og virkninger i samfunnet.

LIKE BARN LEKER BEST, og det kan virke som om sosiologer trives best med å diskutere med andre soiologer. Det blir ikke nødvendigvis så mye fremgang eller nytenkning av en slik måte å kommunisere på. Det handler ikke bare om at sosiologer må ta sin egen fagdisiplin på alvor, men også om at sosiologer må ta offentligheten på alvorlig og delta.

Synnøve Jahnsen er mastergradstudent i sosiologi, for tiden utvekslingsstudent ved University of California, Berkeley

SOSIAL MAKT OG SOSIALE HIERARKI

Monday 10. April 2006

Å VERKELEG FORSKE PÅ SOSIALE NETTVERK OG KORLEIS SOSIALE HIERARKI FUNGERER, ER – MED MINDRE TANKELESING VERT MOGLEG – EI UMOGELEG OPPGÅVE. DETTE ER IKKJE EIN VITSKAPLEG ARTIKKEL, MEN EIN UNDERHALDANDE, IRONISK TEKST. HEILE TEORIEN I SEG SJØLVE ER UVITSKAPLEG, ETTERSOM DEN VERKEN KAN VERIFISERAST ELLER FALSIFISERAST. LES DEN MED EI KLYPE SALT.

tekst: DANIEL VAGSTAD + aka@uib.no

SOSIAL MAKT OG SOSIALE HIERARKI

MEDAN DET i eldre tider innebar stor status og enorm makt å kunne lese og skrive, er det i dag ein like verdifull eigenskap å ha sosial makt, evna til å danne og oppretthalde sosiale hierarki. Dette er ei lita innføring i korleis desse sosiale hierarkia oppstår og fungerer. Fenomenet er vanleg i større venekretsar, spesielt i byar og andre relasjons-uoversiktlege stader.

AKKURAT SOM OLJA, er vener ein begrensa ressurs. Akkurat som det fins oljenasjonar som kontrollerer oljereservane, fins det visse mennesketypar som til ein stor grad kan kontrollere venereservane.
Allereie på barneskulen vil desse mennesketypane peike seg ut, gjerne med ei tilsynelatande medfødd evne til å skape sosiale relasjonar og knyte band.
Dei har kvalitetar som gjer at folk føler seg vel saman med dei, og dermed vil vere vener med dei, sjølv om desse typane gjerne har andre kvalitetar venene ikkje likar. Eit hierarki vert danna, der typen, no Kongen (eller Dronninga), står på toppen.

KONGEN VIL GJERNE ha ein relativt liten venekrets på planet under seg, som regel barndomskameratar. Desse kallar eg Presidentar. Dei kan krangle so busta fyk, både innbyrdes og med Kongen, men vil sjeldan eller aldri verte uvener på permanent basis. Det er sjeldan personar av motsett kjønn ber President-rolla.
Som ein hovudregel vil Kongen alltid ha mannlege Presidentar, medan Dronninga vil ha kvinnelege. Dette for å unngå unødvendige intrigar. Under desse igjen finn ein vener av Presidentane, Vener med stor V, som har vorte vener med desse under gleda av å vere godtekne av Kongen. Desse Venene er noko fleire i tal enn Presidentar, og vil omfatte menneske av begge kjønn. Dei kan i sin tur få seg nye vener (med liten v) som gjerne kan kome og gå, og som ikkje alltid treng å vere på godfot med Kongen.

ER EIT VELFUNGERANDE makthierarki fyrst danna, vil det halde seg i årevis utan at større endringar skjer. Kongen kan som sagt støyte ut eller ta inn både Vener og vener, men Presidentane står urørte, dei lojale medsamansvorne. Det kjem aldri nye Presidentar, og aldri forsvinn det nokon. I visse tilfelle er det Presidentane eller Venene som vil støyte ut eller ta inn vener, men Kongen har alltid siste ord i den saka.

KONGEN ER GUD. Kongen har makt til å definere kva som er inn og ut, kva som er sosialt akseptabelt og kva som er rett og gale. Treng han dame eller jobb, står hans undersåttar klare til å skaffe han det – om det so er begge delar på éin gong. Kongen vil i sin tur bruke sitt hierarkiske nettverk til å skaffe Presidentane og Venene same eller liknande frynsegoder. Seinare i livet kan Kongen vise seg å ha sterke psykopatiske trekk eller andre avvikande lidingar, men utan at dette skader hans renommé.
Medan han utviser nulltoleranse for slike tendensar på undersott-plana, vert slikt fullt akseptert av dei sjølve.

HAMNAR EIN i unåde hjå Kongen eller Dronninga, kan utfallet variere kraftig avhengig av om det er ein Konge eller ei Dronning ein har hamna i unåde hjå.
Medan Kongen i sjeldne tilfelle utfryser ein President, Ven eller ven permanent, skjer dette titt og ofte i Dronningas hierarki. Denne skilnaden botnar ut i at Dronninga har ein hyppigare tendens til å ynskje å demonstrere si enorme makt.

KONGEN ELLER Dronninga kan sjølv bestemme kor strikt regimet skal vere og kor stor grad av ”striktisme” det skal vere. Maksimal striktisme tyder at ingen får lov til å gjere seg til ven med framande utan eksplisitt løyve frå høgste hald. Moderat striktisme inneber at ein kan ta opp nye vener so mykje ein vil, men ikkje danne eit hierarki for seg sjølv.
Brot på den regelen vil under skjerpande omstende medføre permanent utfrysing.
Den sjeldnaste forma, og som helst vert unngått av Kongar og Dronningar, er liberal striktisme, der alle frå President til ven fritt kan danne nye hierarki for seg sjølv.

I SJELDNE TILFELLE kan konspirasjon førekome, som oftast i Dronningregimet.
Då er det vanlegvis Presidentane som seg i mellom vert samde om å fjerne Dronninga, anten på grunn av for streng eller for slakk striktisme – eller, i sjeldne tilfelle, på grunn av ryktespreiing om Dronninga. Etter at Dronninga er fjerna, er ho permanent utstøtt frå sitt tidlegare regime, og kan ingenting gjere for å kome inn igjen som ven, Ven eller President – langt mindre i si tidlegare Dronningrolle.
Ho er no ein Framand-gjort, utafor hierarkiet. Innfører den nye Dronninga maksimal striktisme, noko som ofte vert gjort, kan ingen i hierarkiet lenger snakke med ein Framand. Inndraging av frynsegoder vil førekome, og vedkomande står på bar bakke, overlete til ei dyster framtid der det er langt verre å danne eit nytt hierarki av Presidentar, Vener og vener.

HÅRD MAN/MJUK KVINNA

Monday 10. April 2006

NÄR MANNEN SLÅR PÅ TRUMMAN SKA KVINNAN SLÄCKA ELDEN. DENNA TEXT REFLEKTERAR RUNT PIERRE BOURDIEUS BOK «DEN MASKULINE DOMINANS» UTGIVEN PÅ PAX FORLAG A/S, OSLO 2000.

tekst: LEE DIANA WINDE + aka@uib.no

HÅRD MAN/MJUK KVINNA

I DET KABYLSKA samhället är mannen överordnad kvinnan, hela samhället är indelat efter en princip där den offentliga sfären tillhör mannen, medan kvinnan hör till i hemmet. Den kabylska myten om uppkomsten av dominansförhållandet mellan könen, börjar med att den första mannen mötte den första kvinnan. Kvinnan befann sig vid vattenhålet och mannen ville gärna släcka sin törst. Men kvinnan ville inte dela, hon hade kommit först och därmed ville hon dricka först. Mannen blev sur, och puttade kvinnan, då blottades kvinnans lår, och mannen förundrades över att kvinnans kropp såg annorlunda ut än hans egen. Kvinnan var listig, hon sa till mannen «lägg dig ner» och så visade hon mannen vad man kunde göra med hans kroppsdelar. Mannen blev tillfredställd, och följde sedan efter kvinnan var hon än gick, för kvinnan hade viktig kunskap, hon kunde göra upp eld. Men efterhand sa mannen till kvinnan, «jag vill visa dig något, lägg dig ned så ska jag lägga mig uppe på dig». Kvinnan gjorde som mannen sa, och han blev tillfredsställd igen.
Enligt myten skall mannen sedan ha sagt «Vid källan är det du som dominerar, i hemmet är det jag». Eftersom män bäst minns det som sist blev sagt, så är det män som bestiger kvinnan, och det är mannen som härskar.

KVINNAN BEFANN SIG VID VATTENHÅLET OCH MANNEN VILLE GÄRNA SLÄCKA SIN TÖRST…

TEXTEN HAR VISSA uttryck som kan tolkas i både i förhållande till dominansförhållandet som existerar också i det västliga samhället genom till exempel en del sexuella uttryck. Nedan skall en kort kommentering presenteras.

DEN INDELNING som finns i det kabylska samhället kan gärna till dels ses i vårt samhälle. Män har gärna högre lön och mer ansvar utanför hemmet, medan kvinnan står för omsorgsuppgifterna.
Maskulint/feminint ses som motsättningar, och de förbinds också gärna med motsättningar som hårt/mjukt, torr/fuktig eller normal/onormal. Kvinnan ses som «den andra» i förhållande till mannen som det «normala».

NÄR MANNEN i det kabylska samhället blir sexuellt upphetsad, då kan man metaforiskt säga att «grytan hans brinner» eller «hans trumma har blivit varm».
Kvinnan omtalas i den samma situationen som att hon kan «släcka eld», «avkyla» eller «ge dricka». Så när mannen slår på trumman, då skall kvinnan släcka elden!

KA FARSKEN? – OM Å FORSTÅ KYSTFISKERE I LOFOTEN

Thursday 1. December 2005

teksT og foto: SINDRE HOLME + aka@uib.no

HVA GJØR DU NÅR DU IKKE KLARER Å FORSTÅ HVA INFORMANTENE DINE SNAKKER OM? SVENN-ERIK JENSEN BEGYNTE Å SLØYE FISK.

Fskehavn i lofoten

SVENN-ERIK JENSEN er sosialantropolog, og i fjor leverte han hovedfagsoppgaven ved UiB. Som alle antropologistudenter på hovedfagsnivå, dro Svenn-Erik på feltarbeid. Men han valgte ikke å tilbringe noen måneder hos en utrydningstruet indianerstamme i Sør-Amerika, og han valgte heller ikke å se på hirse- og jamsbønder i Pashtun-provinsen i Pakistan. Nei, Svenn- Erik tok feltarbeidet i Norge, Nordland, Lofoten, Stamsund og for å være veldig presis; ombord i fiskebåten Polaris.

STAMSUND ER ET LITE, værhardt og vakkert fiskevær. Det ligger vendt mot Vestfjorden på østsiden av Lofoten. Stamsund er såpass lite, at når det går i land ett stykk skjeggete sosialantropolog fra Bergen, så vekker det litt oppsikt. Svenn-Erik ankom fiskeværet i januar i forkant av lofotfisket. I veska hadde han noen notatblokker og et utkast til en problemstilling som i grove trekk gikk ut på å studere relasjoner mellom kystfiskere og deres omgivelser, relasjoner fiskere imellom og relasjoner mellom fiskere og andre aktører i fiskerinæringen.

ETTER Å HA gjennomgått et sikkerhetskurs møtte Svenn-Erik fiskerne. Han mønstret på den 49,5 fot store garnbåten Polaris.
– Jeg følte meg som en fremmed. Lofotfisket er tradisjonelt det viktigste fisket i løpet av en sesong for mange kystfiskere i Nord-Norge. Her er det mulig å tjene mye penger på kort tid og slik sikre seg økonomisk for resten av året. Der kom jeg, med null erfaring og skulle være med en tur på havet.

OMBORD I POLARIS startet altså feltarbeidet. Det var det første møtet med de som skulle bli hans kollegaer de neste 4 månedene.
– I begynnelsen var fiskerne forsiktige. De hadde vel alle om bord sin egen forståelse av hva jeg drev med, men å gi en entydig forklaring på hva en sosialantropolog egentlig er ute etter på feltarbeid er vanskelig. Ikke hadde jeg med spørreskjemaer, eller teknisk utstyr som man kanskje forestiller seg at forskere har, jeg gjorde jo stort sett bare det samme som fiskerne selv gjorde og dette var vel kanskje litt vanskelig for fiskerne å forstå hensikten med.

SVENN-ERIK VAR skårunge, førstereisgutt og fersking, og han oppdaget straks at hans kunnskaper om fiske var begrensede. Han stilte spørsmål, men de viste seg å være irrelevante for fiskerne.
– Problemet mitt var at når jeg stilte spørsmål, så var det spørsmål som for dem virket litt dumme. Jeg prøvde å forstå kommunikasjonen ombord, hva de snakket om seg imellom, og via radio med andre båter. Jeg forstod ordene, men ikke hva som lå til grunn for det de snakket om. Jeg fikk ikke med meg helheten. De andre fiskerne hadde en bakgrunn som tilsa at det å gå ombord i denne båten ikke var så fremmed. At de andre ombord kom fra et fiskevær innebar at de hadde en del kunnskap som jeg ikke satt inne med.

I HOVEDFAGSOPPGAVEN refererer Svenn-Erik til en artikkel i Norsk antropologisk tidsskrift skrevet av Hanne Müller. Artikkelen «Veier inn til den tause kunnskapen» viser hvordan Müller underveis i selve læreprosessen gjør bruk av språklige og billedmessige tegn før den praktiske kunnskapen er blitt rutine og lagret i kroppen som taus og ordløs kunnskap. Denne tause kunnskapen kommer til syne i for eksempel utførelsen av en arbeidsoppgave. En slik arbeidsoppgave basert på taus kunnskap læres gjennom å være på et bestemt sted, innenfor en bestemt sammenheng, skriver Müller. Svenn-Erik fant at dette også var relevant for hans opplevelse med fiskerne ombord på Polaris. I oppgaven skriver han:
«Det slo meg hvor stille alt var under selve arbeidet med halinga av garnlenka, alle jobbet og hjalp til uten varsel der det trengtes, det hele foregikk for det meste uten verbal kommunikasjon. En merkelig stemning følte jeg, rolig og behagelig. Det snødde tett og jeg tok meg selv i å sitte helt stille, bekymret for å forstyrre mannskapet. Slik var følelsen den første turen på havet, jeg følte meg usikker og ganske fremmed »

SVENN-ERIK UTDYPER:
– De hadde en ikke-muntlig kommunikasjon seg imellom. Det var ikke behov for å si ting. Alt skjedde automatisk. De forstod kroppsspråket til hverandre. Alt satt i kroppen deres. Det gjorde det vanskelig for meg som observatør å forstå hva som foregikk.
Svenn-Erik refererer også til Gisli Pálssons bok Coastal economies, cultural accounts: Human ecology and Icelandic discourse i sin oppgave. Pálsson snakker om personlige ferdigheter og kroppsliggjort kunnskap bygget på individuelle erfaringer som ikke kan isoleres fra de sosiale omgivelsene man er engasjert i. Dette, sier han, er grunnlaget for felles erfaringer og delt praktisk kunnskap og gir rom for en forståelse av at mannskapet slik sett utgjør et handlingsfellesskap. Svenn-Erik fant ut at hvis han skulle klare å forstå de sosiale og yrkesmessige kodene, hvis han skulle klare å sette seg inn i deres situasjon, så måtte han rett og slett prøve så godt som mulig å bli en av dem.

– DET SLO MEG at det bare er én måte å tilnærme seg dette fellesskapet på – å bli del av det selv. Jeg måtte ta del i praksisen ombord for å få et grunnlag for å tilegne meg deres kunnskaper. Den eneste måten å oppnå dette på, var å bli en del av handlingsfellesskapet, for deretter å kunne bli en del av et erfaringsfellesskap. På den måten kunne jeg kanskje oppnå et bedre tolkningsgrunnlag. Med denne erfaringen ble det som om en helt ny verden åpnet seg.
Utgangspunktet for Jensens feltarbeid var å studere relasjoner mellom lofotfiskere og deres omgivelser. Han var interessert i å tilegne seg en forståelse av den kunnskap fiskere må ha for å praktisere sitt yrke. Dette krevde at han ikke bare forstod de gjøremål som praktiseres på en fiskebåt, men også de relasjoner fiskerne inngår i. Men først måtte han lære litt av denne praksisen. Her forteller han om sin første dag ombord. Dette var den første dagen hvor fiskerne kunne merke at innsiget av skrei hadde kommet til fiskefeltene lenger øst i Lofoten:

«FANGSTEN ER GOD og noen skikkelige rugger kommer inn, som antas å være på en 25-30 kilo. Eller som Tore bryter ut når han ser den første virkelig store komme opp av havet:
– Der kommer hu mor sjøl.
Arbeidet går fint, og jeg får flere arbeidsoppgaver, jeg setter på stein på garnlenka og bløgger fisk. Kar fylles på ny opp og jeg får beskjed om å hjelpe Nora, som nå har satt i gang med å sløye. Jeg tar opp en fisk og sløyer så godt som jeg kan.
– Nei sånn kan du ikke gjøre det, den der får vi ikke solgt, sier Nora.
– Hæ? sier jeg. Det viser seg at jeg har sløyd fisken på feil måte, mottakene er nøye på kvaliteten på den ferdigsløyde fisken. En sløyd skrei er ikke som annen sløyd fisk viser det seg.»

SVENN-ERIK oppdager at sløyingen av fisken er et veldig viktig aspekt ved jobben som fisker. At dette foregår på riktig måte er av stor betydning for kvaliteten på de ferdig foredlede produktene av tørrfisk og klippfisk. For at fisken skal oppnå den beste kvalitet som tørrfisk, må sløyesnittet skje mellom brystfinnene, kniven må ikke skade fiskekjøttet eller innvoller. Hodekapping av skreien skal også skje på en forskriftsmessig måte, feil hodekappet fisk kan samle vann i ryggsøylen under tørkeprosessen og slik gjøre fisken sur. Eksemplet viser at andre faktorer, som krav fra marked og mottak på land preger den praksis som finner sted om bord. Etter å ha vært på tokt i flere måneder, hadde så Svenn-Erik god kjennskap til fiskernes praksis. Han mener at den sosialantropologiske metode – deltagende – observasjon var helt avgjørende for å kunne tilegne seg den kunnskapen han fikk ombord på Polaris.
– Det gjorde at jeg kunne forstå hvordan denne næringskjeden hang sammen. Ved å bli en del av dette handlingsfellesskapet fikk jeg dekodet kommunikasjonen ombord og på den måten skaffet meg et utgangspunkt for å forstå hvordan fiske, kvoter, og foredling skjer, og hvordan en av de viktigste næringene vi har, fungerer.