Arkiv for kategorien 'Litteratur'

Litteratur – Kunsten å vere neger

Monday 12. October 2009

Are Kalvø – Kunsten å vere neger
Det norske samlaget (1996)

Kvardagskonflikter er gjerne dei vi er minst medvitne om, men likevel tenkjer mest på. Mellom desse er den daglege konflikten mellom Ola Nordmann og hans nye landsmenn. Den gjer seg stort sett dårleg som underhaldning på TV2 ein fredagskveld, og har også vanskeleg for å klare å trekkje til seg merksemd i Dagsrevyen utan at nokon kjem med meir eller mindre gjennomtenkte utspel om korleis ein skal få bukt med integreringsproblema.

Likevel finst det råd for den som vil setje fokus på dette temaet utan å verte stempla, verken som rasist eller naiv innvandringselskar, slik ein gjerne vert om ein blandar seg i diskusjonar om innvandring og kulturkrasj. Ironi, sjølvinnsikt og medfølgjande lydspor som inneheld hits av Thorbjørn Egner og Banana Airlines gjer det mogleg for Kalvø å seie si meining utan at nokon gløymer store delar av den utviklinga forfedrane har stått for sidan fossilet Ida ikkje var eit fossil.

Boka inneheld alt ein framandkulturell treng vite, både om seg sjølve og om dei som er fødde med ski på beina. At den vart skriven i ei tid då ingen visste kven Spice Girls var, gjer den ikkje mindre aktuell i dag. Skiljet mellom «oss» og «dei» er så inngrodd, delvis grunna barnelektyre som teikneseriar om «Krølle – skopusseren som ble negerkonge» og vekebladet Allers sine spanande rapportar frå bushen, at dei ikkje let seg endre på eit drygt tiår.

Kalvø gjer greie for kva ein framandkulturell bør ha i tankane dersom vedkomande ønskjer å verte godteken og kanskje til og med likt av inngrodde nordbuarar. Hovudregelen er at han eller ho bør vere litt eksotisk, det vil seie lite punktleg, lat og slurvete med tannkosten, og viktigast av alt: halde fram med å vere utlending.

Om utlendingen først finn det for godt å kome til Noreg, er hurtig opplæring i norsk skikkar og tradisjonar viktig, noko Kunsten å vere neger gjev eit godt grunnlag for. For at utlendingen verkeleg skal forstå, er dei offisielle unnskuldingane for skikkar som konfirmasjon og julebord unnletne til føremon for dei verkelege grunnane. Dessutan bør utlendingen snarast lære seg å stå på ski; det vil seie å ramle rundt med trebitar på beina medan han eller ho smiler frå øyre til øyre.

Ansvaret for å tryggje ei knirkefri intergrering ligg på innvandraren, som trass alt bør kjenne seg heldig som fekk flykte frå sitt eige land for å kome til Noreg. Alle lyte bør difor leggjast vekk, og verte erstatta med entusiasme, glede og beundring.

At Kalvø treff godt med si forklaring på kva som må til for at kravstore nordmenn skal akseptere innvandrarar som fullgode nordmenn, om enn litt dårlegare på ski enn gjennomsnittet, kjem særleg til uttrykk ved at dette er den einaste av bøkene hans som har vorte omsett til andre språk. Truleg skuldast dette delvis at tyskarar og danskar har same interesse som nordmenn av at innvandrarar skal forstå og tilpasse seg, og delvis at to av dei landa som ligg oss nærast også finn det vanskeleg å forstå kvifor vi nyttar julehøgtida til å ete lutefisk og feste med sjefen.

I det heile er boka ein god guide både for innvandrarar som har vanskeleg for å forstå det norske samfunnet og for innfødde som ønskjer eit nytt syn på seg sjølv og sin haldningar.

Litteratur – Den store sammensvergelsen

Wednesday 7. November 2007

BildeØystein Sørensen

Den store sammensvergelsen – historien om det hemmelige selskapet Illuminatus og dets mange ugjerninger

Aschehoug Forlag
2007

«VERDEN KAN FORTONE SEG kaotisk, forvirrende og uoversiktlig. […] Men en storslagen konspirasjonsteori kan forklare hvordan tingene egentlig henger sammen. Den kan ordne det tilsynelatende uordnede. Hendelser som tilsynelatende ikke har noe med hverandre å gjøre, ting som ser ut som rene tilfeldigheter – en konspirasjonsteori kan se sammenhengen». Slik forklarer Øystein Sørensen fenomenet konspirasjonsteorier i sin nye bok Den store sammensvergelsen – historien om det hemmelige selskapet Illuminatus og dets mange ugjerninger

HVA OM DET FANTES et hemmelig forbund som sto bak og kontrollerte mye av det som foregår og har foregått i verden? Hvordan vet vi at det ikke er slik, når alt vi vet i prinsippet kan være fabrikkert av dette mektige og hemmelige selskapet? Og når ting som tilsynelatende tyder på noe annet egentlig er et bevisst trekk fra deres side for å forvirre og skape inntrykk av at de selv ikke finnes eller står bak noe som helst? Slike spørsmål dukker opp i forbindelse med det Sørensen i sin fremstilling kaller grandiose konspirasjonsteorier, altså omfattende enhetlige teorier som søker å forklare hvordan alt egentlig henger sammen. Slike teorier kjennetegnes ifølge Sørensen av at de blir immunisert, altså umulige å kritisere.

MEN DENNE BOKEN handler mest om Illuminati, eller Illuminatus-ordenen, både den reelle og den mer eller mindre myteskapte. Den faktiske Illuminatus-ordenen ble stiftet 1. mai 1776 i Bayern i Tyskland av en viss Adam Weishaupt og både datoen og årstallet har av naturlige årsaker blitt gjenstander for spekulasjoner. Illuminatus betyr opplyst og Weishaupt, som var svært opptatt av opplysningsfilosofene, hadde stor tro på fornuftens kraft og han hadde mange svært moderne og svært radikale ideer. Selskapet måtte være hemmelig siden deres mål og meninger var såpass radikale og hadde mektige motstandere. De mente dessuten at vanlige folk ikke var modne for alle ideene deres.

I BEGYNNELSEN VAR DET hele en ganske marginal sammenslutning, men etter å ha fått innpass blant frimurerne begynte Weishaupt å rekruttere derfra. Starten av 1780-årene var antagelig ordenens storhetstid, og da hadde de celler i mange europeiske storbyer, blant annet København. Medlemmene var gjerne mektige mennesker, alle med et viss intellektuell interesse. Blant de mer kjente kan nevnes Goethe, Herder og kong Christian den sjuende av Danmark-Norge sin svigersønn, hertug Fredrik Christian.

BOKENS HOVEDANLIGGENDE har utgangspunkt i to bøker som ble gitt ut i 1797, som begge hevder at Illuminatus-ordenen sto bak den franske revolusjonen. I 1784 ble hemmelige selskaper forbudt i Bayern, og Illuminatus fikk seg en knekk. Etter et raid hos en av de mer fremtredende medlemmene konfiskerte myndighetene en rekke dokumenter. Disse ble utgitt til skrekk og advarsel og danner grunnlaget for de første bøkene om Illuminatus, og videre et lite hav av litteratur om Illuminati, konspirasjoner, hemmelige sammensvergelser og grandiose opprullinger av hvordan verden egentlig henger sammen. Sørensen går raskt, men stødig gjennom det viktigste av denne litteraturen helt frem til våre dager. Jo nærmere vi kommer nåtida, jo villere blir konspirasjonsteoriene. Mye av dette stammer fra De Forente Stater, men også vårt eget land er representert, blant annet gjennom boka Makten bak makten fra 2006. Det er også her at Sørensen sin bok er på sitt svakeste, for her blir det mye ville eksempler og mindre analyse.

HELHETLIG SETT ER fremstillingen meget god, med et lett og ledig språk. Dessverre skjemmes den noe av enkelte språklige og tematiske gjentagelser. Noe av det beste med boka er at den viser at konspiratorisk tankegang også i dag er svært levende og at enkelte sammenhenger blir til sannheter gjennom at de gjentas mange nok ganger. For eksempel er det skremmende når personer med makt og innflytelse forfekter teorier og standpunkter som er langt utenfor det de fleste kan akseptere. Sørensen konklusjon er at store og omfattende konspirasjoner ofte har vist seg å være seiglivede og svært elastiske, og fenomenet Illuminatus-ordenen stiller her i en særstilling.

LITTERATUR

Wednesday 16. May 2007

the dark towerStephen King
The Dark Tower,
Bind 1-7
1982-2004

«THE MAN IN BLACK FLED across the desert, and the gunslinger followed». Slik starter Stephen Kings bokserie som han selv anser som sitt største verk. Serien tok ham 12 år å fullføre og er blitt så populær at den har et eget offisielt nettsted.

OM DU NOEN GANG har lest noe av Stephen King, er det mulig at du har trukket hans mentale helse i tvil. De fleste bøkene hans omhandler skremmende, bisarre og ofte vannvittige hendelser, gjerne med en rolig småby som bakteppe. Han har også de mer jordnære historier å fortelle, men som regel er det mer en antydning til mystikk i bøkene hans. «The dark tower» er vanskelig å beskrive. Forfatteren har selv sagt at dette er hans fantasy-serie, innspirert av diktet « Childe Roland to the Dark Tower Came » av Robert Browning . Med forfatterens hang til det skremmende og overnaturlige i minnet er det duket for en historie som følger få opplagte spor.

VI MØTER ROLAND, den siste «gunslinger», eller revolvermann om en vil, på jakt etter hans erkefiende. Jakten har pågått i mange år, flere enn Roland selv har tall på. De beveger seg i omgivelser som kan minne om det gamle vesten. Lite befolket ørkenlandskap, med desperate mennesker. Anelsen om at det hele ikke fullt er så enkelt blir bekreftet da vi møter Jake. Han er en ti år gammel gutt og vettskremt, han ble nemlig påkjørt i New York City og døde av skadene. Så hadde han altså åpnet øynene i denne verdenen.

ROLAND JAKTER VIDERE, men tar med seg Jake. Han må ha tak i «the man in black» for å hevne moren og finne veien til det «the dark tower». Etter hvert som vi beveger oss ut i bindene blir flere personer trukket inn i Rolands verden, alle fra New York, dog ikke nødvendigvis fra samme tidsepoke. Samtlige blir med i jakten på tårnet. Reisen deres tar dem gjennom restene av et kjempesamfunn, raserte byer og små kolonier av overlevende mennesker. I en av byene ser menneskene ut til å ha forduftet. Bilene står i milevis med kø og er nærmest rustet vekk. En avis forteller dem at innbyggerne ble rammet av pest.

VEIEN TIL TÅRNET er lang og de merkelige hendelsene er bortimot talløse. Roland og Jake møter for eksempel Stephen King selv mot tampen av historien. Det hele er høytsvevende og kan vel bare fungere på grunn av karakterene. Hendelsene disse personene går igjennom er vannvittige, men forholdet mellom dem skildres varmt og nært.
DE ENDELIGE ORDENE ble skrevet i 2004, og han må ha forstått at måten han avslutter på ville skape blest. Siste bind inkluderer etterord med beskjed om at han ikke vil høre noen protester. Historien avsluttet seg selv, om vi skal tro forfatteren. Nå er den i alle fall fullført og en kan begynne på serien uten å måtte vente på oppfølgere. Dette er en fordel siden King’s univers er lett å forhekses av og vanskelig å legge fra seg.

Sagaen om Isfolket

Tuesday 13. March 2007

Sagaen om IsfolketMargit Sandemo:
Sagaen om Isfolket,
bind 1-47
Bladforlaget
+

INGERID JORDAL + aka@uib.no

Sagaen om Isfolket

I ARTIKKELEN «Vem fan läser Margit Sandemo?» skriv Jonny Eriksson om si mistru til verka av kiosklitteraturen si dronning, og slår fast at det kun er menneske med ’låga anspråk och klena referenser’ som kan finne på å lese bøkene hennar. Andre har samanlikna Margit Sandemo sine bøker med pornografi. Noko som alle brukar, men ingen vil vedkjenna seg.

BOKSERIEN HANDLAR om slekta Isfolket sine strabasar gjennom århundra, altså eit familiedrama, eller slektssaga, velkjende ord for den erfarne lesar av kiosklitteratur, eventuelt sjåar av såpeseriar på TV. Det kviler ei forbanning over slekta Isfolket. I kvar generasjon vert det fødd eit ramma barn, med magiske krefter og mykje vondskap i seg. Dette ramma bornet er anten ei heks med kjempesvære pupper, eller ein trollmann med kjempebreie skuldre og uante kapasitetar som elskar. Kvar bok tek for seg enkeltskjebnar innanfor slekta, og går som regel (med eit par hederlege unntak) ut på at to unge menneske ikkje kan få kvarandre på grunn av diverse komplikasjonar. Men til slutt må desse gje tapt for kjærleiken og endar opp med å hoppe i høyet (bokstaveleg tala, dette er jo historiske romanar). Kvar bok endar godt, men gjerne med eit forvarsel om det som skal hende i neste bok. Det som kjem er som regel nokonlunde det same som det du allereie har lest, men med nye kulisser og hovudpersonar.

SJANGEREN ER spaning og romantikk med eit varierande tilskot av overnaturlege fenomen. Språket er enkelt og drivande

– ein kan lese fort utan å gå glipp av viktig informasjon. Hovuddramaet dreier seg om oppgåva Isfolket står overfor: å oppheve den grusomme forbannelsen som heng over dei. Det er kanskje denne kontinuiteten gjennom serien som fangar lesaren av Sagaen om Isfolket, og som gjer at ein ansjåeleg del av befolkninga har sete seg ned og lese 47 bøker om meir eller mindre ingenting. For visst les me Margit Sandemo. Over 35 millionar eksemplarer har ho seld av bøkene sine.

Å MELDE OMLAG eit halvt hundre bøker i eitt kan kanskje verke vel ambisiøst. Men nøkkelen ligg nemlig i denne enkle formuleringa: Har du lese ei, har du lese alle. Og, har du lese ei, berre må du lese alle. Klisjear, husmorporno, patetisk språkføring og naive plot oppfyller eit primært behov for underhaldning. Desse bøkene er ei fantastisk gåve til alle oss som elskar billege distraksjonar.

Litteratur på liv og død

Tuesday 12. December 2006

Den hvite mannenDen vite mannen
Papalagi
Söderhavshövdingen Tuiavis
berättelse
Utgiven 1999 på
Bokförlaget Korpen,
orginalt utgiven 1920 på
tyska.
Svensk översättelse av
Leif Janzon

MYTOMSPUNNEN HÖVDING

TUIAVII ÄR HÖVDING på en ön Upolu i ögruppen Samoa i början av 1900-talet. I boken Den vite mannen är det hans berättelser från en resa till Europa vi får ta del av. Tuviaviis stam kallar de vita för «papalagi», den som stiger ned från himlen. När den första missonärne anlände till ön, trodde invånarna att skeppets vita segel var ett hål i himlen, från vilket den vite mannen steg ned till dem.

HISTORIEN OM Tuiaviis resa till Europa, som denne skall ha berättat för sin stam, blev nedskriven av Erich Scheurmann en tysk utstationerad missionär, det är den första skriftliga utgivelsen från 1920, som översatts till svenska.

HÖVDINGEN Tuiavii skall ha besökt Europa tidigt på 1900-talet. När han kommer tillbaka till sin stam, berättar han med inlevelse hur papalagi lever i Europa på denne tiden. De bor i täta stenhus i flera våningar och inte i hyddor som man gör på Samoa. Papalagi är rädd för att visa fram sin kropp, och döljer den genom att gå klädd i mattor. Vidare så kretsar papalagis vardag runt tidsbrist och att uppleva livets goder i form av god mat och dricka.

BOKEN Den vite mannen är ett speciellt dokument. Det är vanlig praxis att vita från västen reser runt i värleden och skall tolka och förklara andra samhällen. Dokumentet är en berättelse om någon som gjort den motsatta resan, och därför speciellt intressant. Ett tidigare exempel, redan från 1854 om omvända tolkningar, är Hövding Seattles tal, om hur indianerna upplever de vita i dåtidens USA.

DET FINNS röster som hävdar att Tuiavii är pseudonym för Erich Scheurmann, den tyske missonären som skrev ned berättelsen, och att hela boken är en uppdiktning. Oavsett om detta är en äkta berättelse om det europeiska livet från en ovanlig synvinkel eller en levande myt, är denna bok väl värd att läsa, om så bara för att få en del goda skratt och en smula självinsikt.

LITTERATUR STOFF

Wednesday 13. September 2006

De beste av ossHelene Uri:
De beste blant oss. Roman.
Gyldendal 2006.
438 sider.

SÅPESTOFF?

HELENE URIS roman De beste blant oss – med stoff fra det akademiske miljøet på Blindern i Oslo – har vært en ubetinget salgssuksess. Mange hevder sågar at det er Den store universitetsromanen. Dét er en overdrivelse. Men la oss ta det fra begynnelsen:

HELENE URI har nylig sagt opp sin stilling som førsteamanuensis i lingvistikk ved Universitetet i Oslo (UiO), grunnet konflikt med ledelsen. De beste blant oss skulle etter sigende være Uris revansj: En nøkkelroman som nådeløst dissekerte det akademiske miljøet til det bare var blåmerker igjen. Forhåndsomtaler i pressen lovet leserne et fyrverkeri av avsløringer: kameraderi, dårlig personalpolitikk, konkurranse, ufine metoder og trynefaktor. Endelig skulle sannheten om norsk akademia frem i lyset! Uris tidligere kollegaer skalv i buksene, og boken ble lansert med brask og bram.

DENNE ROMANEN er altså både hot stoff og godt stoff for noen hver. Men er det en god roman? Tja. De beste blant oss er en slags akademisk Hotell Cæsar. Handlingen utspiller seg i og rundt miljøet på det fiktive Institutt for futuristisk lingvistikk ved UiO. I hovedrollene finner vi den småsære professor Edith Rinkel, forskerbroileren Pål Bentzen og den underskjønne post doc.-stipendiaten Nanna Klev. Nanna arbeider med et hemmelig prosjekt som i siste instans kan komme til å forandre verden og innbringe masse penger. Pål er forelsket i Nanna, og hjelper henne med prosjektet. Professor Rinkel er glad i pur unge menn og rådyre sko. Dette er de bærende elementene i handlingen, som føres i pennen av en allvitende forteller med en plagsom forkjærlighet for cliffhangere á la Dan Brown.

JEG KJENNER en del lesere som gir opp en bok hvis den ikke holder mål i løpet av 40 sider. De vil neppe fullføre denne. Til syvende og sist skjer det nemlig ikke så altfor mye i løpet av bokens første 300 sider. En stor del av fremstillingen er viet satiriske karaktertegninger, noe som bidrar til at handlingen fremstår som overraskende stillestående. Deretter skjer alt i et rasende tempo, og vi befinner oss plutselig midt i en akademisk thriller der noen dolkes i ryggen, andre blir lurt, noen må pakke sammen og the winner takes it all. Men straks det er lansert, er thriller-plotet rimelig gjennomsiktig. Leseren forstår tidlig hva som er på gang, og sitter dermed ikke målløs igjen når siste punktum er satt.

HVA SÅ MED den nådeløse avsløringen av norsk akademia? Vel: Om vi skraper sammen rubb og rake, viser De beste blant oss kanskje mest av alt at også akademiske kollegaer baksnakker hverandre, at de konkurrerer innbyrdes og at de til syvende og sist minner om ansatte i bedrifter flest. Gosh!

KONKLUSJON: Lettlest og til tider underholdende? Ja visst! Men De beste blant oss er dessverre ikke den indrefileten av en akademisk nøkkelroman vi hadde gledet oss til.

NORMALITETS LITTERATUR

Saturday 13. May 2006

Torgeir Skorgen
Artenes Oppfinnelse
Rasetenkningens Historie
272 sider
Spartacus Forlag 2002

«KVA ER EIT MENNESKE?» spør forfattaren innleiingsvis. Finst det noko universelt menneskeleg som bind menneskeslekta saman, eller må dette spørsmålet svarast for av kvart folk og kvar gruppe især?

ARTENES OPPFINNELSE er ein gjennomgong av europeisk rasetenking, historia om korleis dette spørsmålet har vorte handsama opp gjennom tidene. Frå dei greske klassisistiske venleiksideala til skallemåling i Norge, har ei lang rekkje med teoretikarar, filosofar, legar og vitskapsmenn sett sitt preg på kva «rasetenking» eigentleg er, og kva funksjon denne har. Framandfrykt er eit gamalt begrep, men rasisme (direkte oversett «raselære») som er bygd på ideen om at ytre biologi predikerer indre mentalitet, er eit relativt moderne fenomen. Det var fyrst i 1700-talets Europa at den klassiske rasismen oppstod, og opp gjennom vel tre hundre år har den teke mange former og hatt mange tilhengjarar.

HER ER DET MYKJE vitskap på ville vegar, som boka har mange eksempel på undervegs. Heldigvis er ikkje dette ei oppramsing av sjokkerande fakta. Forfattaren har ungått å kvile ved sensasjonelle historiar om metodar mot «livsuverdig liv», men har samstundes freista å gje eit bilete på dei miljø, teoriar og haldningar som ligg til grunn for desse. Ikkje berre var innprenting av raseteoriar politiske reiskap som har rettferdiggjort t.d. nedslaktinga av indianarane, slavehandelen, koloniseringa eller undertrykkjinga av samane, dei ansvarlege vitskapsfolka som sto bak var ofte overtydde om at dei gjorde menneskeslekta ei teneste ved å «luke bort ugresset».

SKORGEN HEVDAR at å dele inn menneske i rasar er noko anna enn å fastslå biologiske forskjellar. «Raseinndeling handler først og fremst om min og din identitet, om hvordan vi oppfatter oss selv og ’de andre’ som mennesker». For å danne identitet, må me som kjent fyrst definere oss som det me ikkje er, og til dette føremålet trengs dei andre, som me tilskriv alle dei negative egenskapane me ynskjer å distansere oss frå.

BOKA ER SKRIVE
som ein respons til dei haldningar som framleis florerer i dagens samfunn, og ikkje berre som ei historisk latterleggjering av og distansering frå fortidas feilgrep. Me vert minte på at sjølv om openberre og offentlege raseteoriar kanskje ikkje er like lette å få auge på i dag, lever dei i beste velgåande, som institusjonelle, kulturelle eller etniske former for rasisme. Uttrykk som «temperament» har t.d. sitt utspring i teoriar rundt fysiognomi. Det mindre intellektuelt stimulerande vert framleis henvist til som «lavpanna».

ARTENES OPPFINNELSE
er ei informativ og velskrive bok om systematisk normalisering og abnormalisering på grunnlag av biologiske og kulturelle forskjellar. Her er ei innføring i temaet, men for djuptgåande detaljar og analyse bør ein oppsøkje kjeldene. Mykje biletmateriale bidreg til ei interessant lesing, og ein del trykkfeil til tross er den vel verdt eit par timar. Til tiders tragikomisk og framleis aktuell.

MAKTLITTERATUR

Monday 10. April 2006

av INGERID JORDAL + aka@uib.no

KAMERAT STALIN

Stalin-Den Røde Tsarens Hoff
Simon Sebag Montefiore
oversettelse: Jorunn og Arne-Carsten Carlsen
Cappelen 2006 710 s.

DENNE BOKA ser så monumental ut at den kan gje inntrykk av å vere eit fullt kronologisk dokument av Josef Vissarionovitsj Stalins liv og levnet. Det er den faktisk ikkje, boka tek kun for seg åra mellom 1928 og 1953 då Stalin regjerte i Sovjetunionen. Her er det likevel nok stoff å ta av.

MYKJE AV BOKA er sjølvsagt velkjend verdshistorie. Men frå Stalins veg til makta fram til 1932, gjennom den store terroren, den Andre Verdskrigen og til hans død i 1953, gjer boka oss eit annleis innsyn i desse hendingane. Me vert vitne til Stalins tett samanfiltra politiske og personlege liv. Hans medarbeidarar i Kreml vart kalla ’familien’, og eit familiedrama med meir sex, vald og skandaler skal du leite lenge etter. Her møter me Stalins deprimerte kone, oversette barn, forfylla, perverterte medarbeidarar og hensynslause mordarar m/familie. Og Stalin sjølv, Koba blant venner, som den tvetydige, humørsjuke og despotiske eineherskaren med dametekke og sangstemme.

I BYRJINGA framstår dei fleste i persongalleriet som ganske ordinoere menneske, og Stalin sjølv vert beskrive som ein overraskande sympatisk person, med ein sjarmerande personlegdom og høgt intellekt. Hans kone Nadja blir framstilt som ei nevrotisk kvinne som begår eit sjølvmord i 1953. Etter denne tragedien erkloerer Stalin, som elska henne svoert høgt, sitt hjarte for dødt og går heretter kraftig inn for å bevise nettopp det. Klarare og klarare kjem hans sterke sjalusi til uttrykk i hans politiske avgjere då hans personlege misnøye med eit medlem av politbyrået, eller ein heil avdeling, kunne koste dei livet.

I terror-aksjonane spesielt rundt 1937 opererte regimet som kjent med kvotelikvidering av partifolk som vel som sivile. Det heile er fortalt så nøytralt og edrueleg av forfattaren, at ein som lesar i større grad kan identifisere hendingane som den farseaktige paranoiaen det jo var. Dessverre var dette ein farse som gjekk på bekostning av store delar av den russiske befolkning.

FOR MEG VAR HOVUDINTERESSA ved boka dei absurde motsetnadane. Ein kan lese muntre historier om dagleglivet i Kreml, med familiemiddagar, fyllekuler og ferieutflukter. Likeeins kan ein lese om pedofili, massedrap, tortur og den intense psykiske makta som Sovjetunionens leiar hadde over alle og ein kvar. Som eit historisk dokument er dette ei fordjuping krydra med så mange anekdoter og innskot at det burde tilfredsstilla ein kvar med ei grunnleggjande interesse. Det humoristiske og det grusomme møtes til tider i eit uttrykk for ein beksvart humor som nokon vil setje pris på, andre ikkje.

AT STALIN VAR ein uhyrlig leiar veit vi, men her kan ein få eit meir nyansert bilete som går ut over desse allmenne oppfatningane. Historisk sett er dette ei viktig bok, som analyserer vår noere fortid, men den har og relevanse for å forstå dagens samfunn. Forfattar Montefiore har gjennomgått det som kan oppdrivast av kjeldemateriale frå arkiver, bøker og artiklar, både publiserte og upubliserte, og har intervjua gjenlevande frå Stalins familie og politiske apparat. Dette har resultert i ei bok det er vel verdt å lese, sjølv om nokre trykkfeil kanskje kunne vore unngått når den fyrst skal koste så mykje.

KODELITTERATUR

Thursday 1. December 2005

SINDRE HOLME + aka@uib.no

HIPP HISTORIE

DEN HØYT ANSETTE kulturjournalisten i New York Times, John Leland har denne gangen valgt å ta for seg et ofte misbrukt og for mange en litt diffus størrelse – hipsteren.

LELAND HAR GJORT en grundig jobb, og for å ta tak i dette begrepet skikkelig, tar han oss med på tur fra slavetiden, via bohemisk 1800-tallslitteratur, videre til bebop og beatlitteratur, og frem til punken og Eminem. Og Leland belyser fenomenet gjennom folk som Walt Whitman, Miles Davis, N.W.A og Jack Kerouac.

LELAND SKRIVER om hipsteren, og plasserer ham utelukkende i amerikansk populærkultur. For uten en amerikansk populærkultur, ingen hipster, sier Leland. Og uten en afrikansk innflytelse, ingen hepi. Sa du hepi?

litteretur

+ John Leland
Hip: The History

Harper Perennial 2005

JA. LELAND STARTER i 1619 i Vest-Afrika. Han mener å finne hipsteren som wolofenes «hepi», som igjen betyr «å se» eller «å åpne noens øyne». Begrepet var derfor i utgangspunktet forbundet med opplysning og oppmerksomhet. Slavene som kom til Amerika fikk straks et behov for å distansere seg fra de hvite, og i et forsøk på å opprettholde en viss autonomi og ivareta en stolthet, utviklet de sitt eget språk. På plantasjene ble slavenes språklige koder etablert, slik at det kunne kommunisere seg i mellom og uten at plantasjeeierne forstod språket. Dette språket, som markerte en avstand til det bestående ved å bruke ironi (svarte som kalte hverandre «bad nigger» etc), og annen ukonvensjonell språkbruk som den hvite majoriteten ikke forstod, ble hipster lingo.

HIP BLIR OFTE sammenblandet med trender. Leland argumenterer for at det heller handler om de elementer og krefter som legger grunnlaget for en trend. Når folk snakker om hippe hoteller eller restauranter eller hvordan trailerbarten er den «nye» hockeysveisen eller mokasiner har blitt hipt, så gir det litt lite mening. For mens en trend er et markedsfenomen, er hip et dyperegående kulturelt fenomen, sier Leland. Hip er motstrøms, det er progressivt og det eksisterer utenfor det etablerte samtidig som det også virker inn og påvirker etablissementet.

I ET EKSEMPEL forklarer også Leland hva hip ikke er, og trekker frem folkemusikk-fantasten Keith Butler som ropte «Judas!» fordi Bob Dylan spilte el-gitar istedetfor akustisk under en konsert i 1966. Keith Butler var aldri noen hipster.

LELAND ER VITTIG, han skriver lettbeint og essayistisk. Boken er et interessant dokument over en viktig del av USAs politiske og kulturelle historie.