Arkiv for kategorien 'AKAdemiet'

KOR E ALLE PESSIMISTER HEN?

Wednesday 7. November 2007

Navn: Jon Eikhaug
Fag: Master i sosiologi, UiB

WEBER, KOM TILBAKE!

De store religionene dyrker hat og opphøyer lidelse, og Jesus har forresten aldri levd. Disse og lignende uttalelser ble servert av den franske filosofen Michel Onfray (som for øvrig er intervjuet i dette nummeret av AKA, red.anm.) da han gjestet Bergen nylig. Onfray inntar en svært pessimistisk holdning til de monoteistiske verdensreligionene, og især den institusjonaliserte religionen. I stedet hyller han rasjonaliteten og fornuften, og mener samfunnet bør bygges på rasjonalitet. Det fikk sosiologen i meg til å våkne. For rasjonalitet er ikke bra, eller? Kanskje det er på tide å børste støvet av gamle pessimister, og pessimisme som sådan, for å nyansere pessimistiske filosofers og optimistiske økonomers verdensoppfatninger og myter?

DEN KLASSISKE epoken innen sosiologien på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, bestod stort sett av en gjeng med pessimister. Storheter som Durkheim, Simmel, Marx og Weber var gjennomsyret av pessimisme, spesielt når det gjaldt synet på fremtiden. Durkheim fryktet samfunnets moralske forfall og en opphøying av individet på bekostning av kollektive verdier og -solidaritet; Simmel snakket om kulturens tragedie som iboende i det menneskelige liv, nærmere bestemt hvordan kulturen på sikt ville få en mer tvingende kraft over individene som igjen ville føre til upersonlige relasjoner mellom mennesker, og yrker bestående av meningsløse arbeidsoppgaver; Marx kritiserte kapitalismen og dens fremmedgjøring og utbytting av individene, hvor arbeid kun ble et middel for å tjene penger og ikke lenger et mål i seg selv; Weber mente vi ville bli fanget i rasjonalitetens jernbur, hvor samfunnet er sterkt preget av en formell rasjonell og byråkratisk organisering.

Max Weber - en real pessimist

DET SKAL SIES at disse teoretikerne ikke utelukkende var pessimistiske. Marx klamret seg til håpet om en revolusjon som ville kaste det kapitalistiske samfunnet og innføre kommunismen; Durkheim ante konturene av det han kalte «the cult of the individual», en moderne form for solidaritet der individuelle interesser ville ofres grunnet troen på en individualitet som alle har felles; Simmel hadde forhåpninger om at individers rettigheter og verdighet ville anerkjennes i det moderne samfunnet, trass i kulturens tragedie. Weber derimot mente at alt ville gå til helvete.

TEMATIKKEN hos de fleste av de klassiske sosiologiene spinner rundt de negative aspektene ved overgangen fra føydalsamfunnet til det moderne, industrielle samfunnet. Især rasjonalitetens voksende utbredelse er mye omtalt. Man skulle gjerne anta at slike pessimistiske beskrivelser av samfunnet har lite for seg, men pessimistenes tendens til å innta et kritisk blikk på det eksisterende samfunnet må sies å være en positiv bieffekt. Sosiologenes bekymringer gav et annet syn på samfunnet enn for eksempel økonomenes tiltro til frie markeder, rasjonelle aktører og økonomisk vekst. Spørsmålet er om denne pessimismen, og dermed også det kritiske aspektet, har gått tapt i dagens sosiologi. Sosiologien er i dag en moden vitenskap, og burde derfor klare å riste av seg eventuelle levninger av ungdommelig naivitet. Stjepan G. Meštrovic skrev følgende i 1989:

It is striking that the pessimistic strand in sociological thought has been almost completely suppressed in contemporary textbooks. The ideas of progress, faith in science, and other components of optimism are simply taken for granted, as if the darker side of life does not even exist (Meštrovic 1989:278).

ER DAGENS sosiologer fremdeles for optimistiske? Har det kritiske blikket blitt tilsløret av et nær positivistisk syn på samfunnet og utviklingen? Har man glemt rasjonalitetens skrekkinnjagende grep om individ og samfunn? En som verken har glemt pessimismen eller rasjonaliteten er George Ritzer, professor i sosiologi ved University of Maryland. Hos ham får selv Weber konkurranse hva pessimisme angår. I The McDonaldization of Society fra 2004 tar Ritzer et oppgjør med rasjonalitetens utbredelse i samfunnet, nærmere bestemt hvordan rasjonaliteten som prinsipp manifesterer seg på områder langt utover fast-food-bransjen. Dette har implikasjoner for mennesker verden over som er tvunget til å tilpasse seg et samfunn bygget rundt rasjonalitet som ideologi. Ritzer bruker McDonald’s som et eksempel og symptom på et stadig mer inhumant samfunn, og boken har sterke elementer av samfunnskritikk. Ritzer bruker i stor grad begreper fra Max Webers teorier, og gjennom atskillige eksempler setter han disse i en moderne sammenheng. I følge Ritzer har samfunnet blitt «mcdonaldisert».

McDONALDISERINGEN er Ritzers moderne oversettelse av Webers begrep om rasjonalisering. Denne koblingen til Weber blir tydeliggjort når man leser Ritzers mål for boken: «I hope this book will not only inform but also serve as a warning and, perhaps most important, point the reader in directions that can help make the ‘iron cage of McDonaldization’ a more human setting in which to work and live». Denne henvisningen til Webers jernbur viser at mcdonaldisering er en prosess bygget på formell rasjonalitet. Et samfunn styrt av totalt rasjonaliserte systemer og strukturer som man ikke kan flykte fra er hva Weber legger i begrepet rasjonalitetens jernbur. Et av hovedpoengene til Ritzer er at dette samfunnet eksisterer i dag i form av mcdonaldisering.

McDONALD’S er et av verdens største multinasjonale selskaper. Du finner McDonald’s-restauranter i 118 land, og 46 millioner kunder serveres daglig. Oppskriften til suksess for McDonald’s, og mange andre vellykkede organisasjoner rundt om i verden, har basert seg på rasjonalitet som hovedingrediens. The McDonaldization of Society er ikke ment som en kritikk av McDonald’s per se, men en kritikk av det Ritzer anser som en generell trend i dagens samfunn, en samfunnsform bygget opp rundt en stadig økende fokus på rasjonalisering. McDonald’s som organisasjon og dens struktur brukes som et eksempel på dette. Men selv om McDonald’s er et kroneksempel på en formelt rasjonelt drevet organisasjon, er ikke McDonald’s og fast-food-bransjen de eneste Ritzer kritiserer. Han gir også eksempler på rasjonalitetens inntog fra en rekke andre organisasjoner og områder. Dermed er det viktig å skille mellom bedriften McDonald’s og prosessen mcdonaldisering. Sistnevnte begrep henviser til: «the process by which the principles of the fast-food restaurant are coming to dominate more and more sectors of American society as well as the rest of the world» .

FIRE SENTRALE dimensjoner utgjør mcdonaldiseringen. Disse er effektivitet, beregnelighet, forutsigbarhet og kontroll. Dimensjonene forklarer logikken som ligger bak mcdonaldiseringen. Effektivitet innebærer å velge og maksimere det optimale middelet for å nå et mål. I praksis har dette gitt utslag i strømlinjeforming av prosesser, forenkling av varer og tjenester, og bruken av kundene til å utføre ubetalt arbeid som ansatte tidligere ble betalt for å gjøre (for eksempel å rydde av bordet). Ritzer peker på hvordan kravet og higen etter effektivitet har utgangspunkt i organisasjonens behov og mål, ikke forbrukernes. Ofte er løsningene som velges effektive for bedriften, men ikke nødvendigvis effektive for forbrukerne. Kvantitet og kvantifiserbarhet er aktuelle stikkord når det gjelder den andre dimensjonen, beregnelighet. I mcdonaldiserte systemer er fokus ofte på kvantitet. Både prosesser og resultater måles i tall. Ulempene Ritzer nevner ved beregnelighet er en overfokus på kvantitet med tilhørende negative konsekvenser for produktenes eller tjenestenes kvalitet. Innen helsevesenet for eksempel, kan økt fokus på å maksimere antall behandlede pasienter med tilhørende redusert tid med hver pasient, føre til økte inntekter for organisasjonen, men lavere kvalitet på de tjenestene som tilbys. Tredje dimensjon er forutsigbarhet. For å sikre forutsigbarhet fokuserer mcdonaldiserte systemer på disiplin, orden, formaliserte rutiner, systematisering og metodisk operasjon. Ritzer setter mcdonaldisering i en historisk sammenheng ved å koble dens typiske utforming til scientific management-tradisjonen og samlebåndsproduksjonen, hvor standardisering og spesialisering av arbeidsoppgaver var et uttalt mål. Dette fører til effektivitet og forutsigbarhet i produksjonen, men innebærer en rekke ulemper ettersom arbeidet bærer sterke preg av rutine. Ritzer frykter at kjedsomhet kan bli en større trussel enn litt uforutsigbarhet. Til og med pakketurer for turister er preget av forutsigbarhet i følge Ritzer. Som oftest er aktivitetene for hver dag fastlagt på forhånd, og det er få overraskelser. Amerikanske turoperatører i Europa benytter ofte amerikanske guider, amerikanske hotellkjeder og amerikanske restauranter. Dette gir de amerikanske turistene en trygg og forutsigbar ramme for sin Europa-ferie, men hva har man egentlig opplevd av lokal kultur på de stedene man har besøkt? Den siste dimensjonen er kontroll. Ritzer påpeker at mennesker er den største kilden til ineffektivitet, usikkerhet og uforutsigbarhet i et rasjonelt system. Derfor har vi sett en utvikling hvor arbeidsgivere sikrer kontroll gjennom å erstatte menneskelig arbeidskraft med ikke-menneskelig teknologi. Maskiner er mer pålitelige og effektive enn mennesker. Ritzer viser at også forbrukere blir kontrollert gjennom bruk av ikke-menneskelig teknologi, for eksempel ved bruk av stemmestyrte bestillingssystemer, hvor forbrukerens svaralternativer er begrenset av teknologien. Dermed er, i følge Ritzer, både ansatte og forbrukere i et mcdonaldisert samfunn kontrollert gjennom bruk av ikke-menneskelig teknologi. Disse fire dimensjonene henger sammen; etter hvert som prosesser er kvantifisert kan produksjonen skje raskere, effektivitet kan måles og determineres, produktene blir mer forutsigbare, og ved å kvantifisere får man kontroll over tiden og ressursene som trengs for å utføre en oppgave.

I TILLEGG TIL disse fire er det et femte særpreg ved den formelle rasjonaliteten. Det er de rasjonelle systemenes tendens til å ha irrasjonelle konsekvenser for de involverte aktører og systemene selv, den såkalte rasjonalitetens irrasjonalitet. Weber nevner tendensene til at verden blir mindre magisk, og til slutt mindre meningsfull for folk, som et eksempel på dette. Ritzer bygger i The McDonaldization of Society videre på denne tankegangen og tar opp rasjonalitetens irrasjonalitet slik den manifesteres i mcdonaldiseringen. Han viser hvordan de fire prinsippene om effektivitet, beregnelighet, forutsigbarhet og kontroll fører til demystifisering av de rasjonelle systemene, urimelighet og manglende humanitet. I verste fall kan det føre til ineffektivitet, uberegnelighet, uforutsigbarhet og tap av kontroll – stikk i strid med rasjonalitetens grunnprinsipper. Innen høyere utdanning finner man eksempler på dette. Store studentmasser, store forelesningssaler med lite eller ingen kontakt med foreleser eller medstudenter, multiple-choice eksamener og utdanning over internett er med på å dehumanisere forholdene ved universiteter verden over. Ritzer mener at mange av de ovennevnte irrasjonaliteter ved mcdonaldiserte systemer ofte oppveier de fordelene man oppnår med økt rasjonalitet. Især forbrukerne får lide.

RITZER ER en fullbåren pessimist. Han ser ingen realistisk vei ut av mcdonaldiseringens jernbur. Min oppfordring er ikke at sosiologer, og folk ellers, skal forsøke å overgå Ritzers bunnløse pessimisme. Men på den annen side, høsten er vorden og samfunnet trenger noen pessimister…

LITTERATURLISTE
Meštrovic, Stjepan G. (1989). Rethinking the Will and Idea of Sociology in the Light of Schopenhauer’s Philosophy. The British Journal of Sociology, Vol. 40, No. 2. (Jun., 1989), s. 271-293. 

Ritzer, George (2004). The McDonaldization of Society. Thousand Oaks: Pine Forge Press

Ritzer, George og Douglas J.Goodman (2003). Sociological theory. New York: McGraw Hill

Å sortere våre omgivelser

Wednesday 7. November 2007

Navn: ann cecilie hjelm
Fag: master i samfunnsarbeid, hib

Rimfrost

Et essay om hvorfor og hvordan noe blir annerledes

HVORDAN TENKER VI om annerledeshet, og hva gjør at noe blir annerledes for oss? Hva skaper disse grensene, disse forestillingene som gjør at vi oppfatter noen som «oss» eller «de andre»? Begrepene normalitet, avvik og marginalisering er ord som fortjener oppmerksomhet når vi ser nærmere på hvordan annerledeshet blir til. Marginalisering handler om å befinne seg i ytterkant av noe, – med fare for å bli ekskludert. Du er i margen, men allikevel på arket. På den måten er vi dermed alle marginaliserte i gitte sammenhenger, og nettopp dette er et spennende perspektiv å ha i tankene når man skal snu og vende på forhold som handler om annerledeshet.

DETTE ER SPØRSMÅL jeg har stilt som bakteppe for dette essayet, og ønsker å se nærmere på i denne sammenheng. Som det kommer frem finnes det en del hvem, hva og hvordan knyttet til min innledning. Og det er nettopp slik jeg forstår annerledesheten – med mange spørreord og nødvendige krumspring.

FOR Å TYDELIGGJØRE hvordan disse begrepene lever rundt oss, vil jeg dele en annerledes erfaring jeg selv gjorde meg. Det handler om et lite plagg og en kirkegård, men mest handler det om min opplevelse av det «andre».

I OKTOBERUTGAVEN av magasinet Rimfrost 2006 er undertegnede å finne, om ikke midtsides, som «korsettmodell» for en sak som skulle skrives om dette «plagget». En venn av meg var på oppdrag som journalist og fotograf, og ba meg innstendig om min deltagelse. Jeg stilte opp. Rimfrost er et magasin som omhandler temaene musikk, film, mote, kunst og uteliv. Som alle andre magasin, har bladet antagelig en spesielt interessert leserskare; Rimfrost er Norges første og eneste goth-magasin. Før fortellingen fortsetter, passer det kanskje å klargjøre ha goth er – og hvem gjør vel dette bedre enn en gother selv?

DIVERSE FORUM eksisterer på verdensveven, og på nettsiden http://www.nettby.no/ skriver «Broken» et innlegg som tar for seg nettopp dette spørsmålet. Overskriften lyder altså: «Hva er goth?»

Goth, definert i sin enkleste form, er en subkultur. Mennesker som setter pris på hverandres selskap. Det finnes ingen spesifikk ting, eller spesifikt samlingspunkt som forener alle i miljøet. Kanskje med unntak av de foretrukne sorte klærne, som forøvrig ikke er obligatoriske. Menneskene i miljøet har ulik musikk-smak, har ulike religioner, har forskjellige typer yrker, hobbyer og interesser. Derimot hersker et utall oppfatninger av hva som er stereotypisk goth. Sannheten er at kulturen er like variert som samfunnet forøvrig. Man vil finne en stor kontingent homofile menn og kvinner, politiske out-casts, og andre mer eller mindre «misfits» i gothmiljøet. Dette har sin forklaring i at gothmiljøet har få fordommer, og at toleransen i miljøet er en av grunnene til at mange velger å bli goth. Mange gir uttrykk for at de er lei av det normale, klassiske samfunnet. Samfunnet på sin side er også godt fornøyd med denne ordningen, da gothmiljøet holder de mørke, skumle menneskene borte og samlet. Historisk sett stammer gotikken fra et uttrykk brukt om bygningsstruktur på 1600 og 1700 tallet, da man begynte å ornamentere nybygg heller enn å følge en streng, monumental stil. Datidens borgerstand anså dette bruddet som barbarisk, og derav gotisk. (Som i de gotiske barbarene.) Det eneste den moderne gothstilen har til felles med det opprinnelige uttrykket, er en forkjærlighet til utsmykking av klær, hår, smykker og musikk. Stilen slik vi kjenner den i dag har sitt opphav fra punken, og er en avart av denne stilen, som så sitt lys tidlig 80 tallet. Gothstilen har utviklet seg til å bli en livsstil og kultur, som innebefatter medlemmer i ungdomsårene til godt voksne mennesker. Grunntanken i gothen er forakt for blind aksept av samfunnsverdier og normer. 

PATRIK SAHLSTRØM  skriver at gothsjangeren i sin fødsel opponerte mot hippienes bekymringsløshet, og punkens (etter hvert) innholdsløshet. Uttrykket er dystert og mørkt, men det er i dette gotherne søker skjønnhet. Kjennetegnene når det gjelder klær er kanskje det mest karakteristiske. Sort, hvitt, rødt, blek hud, gjerne sminket, – det hele preget av eleganse. I motsetning til punken, som ofte bar klær for å sjokkere og provosere, bærer gotherne sine kleskoder for å speile sine «mørke sjeler». Gothmiljøet som vokste frem på 80-tallet har blitt sammenlignet med forrige århundres bohemmiljø. Særlig da det kommer til ignoreringen av hva «andre» måtte mene, og for deres fascinering av kunst i alle former. 

TILBAKE TIL utgangspunktet. Jeg skulle altså få gjøre en gjesteopptreden i et miljø jeg kun kjente fra avstand. Uten å vite (eller bry meg med) hva som ventet meg, møtte jeg opp på avtalt sted, ikledd mine dagligdagse klær og med mitt kostyme under armen. Tre andre jenter sto også slik. Jeg hadde noen forestillinger av hva slags bilder som skulle knipses, og jeg forsto at vi var ute i samme ærend. I motsetning til meg, så de tre jentene ut til å være ferdig skiftet til seansen. Så kom min venn, og vi skred til verket.

DET MÅTTE SKIFTES, sminkes og ordnes generelt, og den som trang forandringen mest, var selvsagt meg. Jeg ble ikledd mitt kostyme, og vårt lille mannskap gikk mot vår endelige destinasjon der bildene skulle tas: en kirkegård. Så der sto jeg, (og de) en høstdag. Betegnelsen «rolleinnehaver» er en passende beskrivelse av hvordan jeg følte meg, og jeg mener å huske at tankene blygt vandret i mine gamle sosiologibøker. Når det er sagt – det ble en interessant ettermiddag på kirkegården, der vi poserte som mørkets gudinner på høylys dag. Resten av historien går som følger: bilder ble tatt, saken skrevet og trykket i påfølgende utgave. For meg var dette en helt ny opplevelse. Jeg har vært på karneval som liten, men denne utkledningen var annerledes. Dessuten opplevde jeg at for de andre deltagerne, dreide det seg på ingen måte om utkledning eller kostymer. For ærlighetens skyld hører det med til historien at vi også hadde andre klær på oss.

OK. SELV OM jeg trolig ville vært den av oss som vekket minst oppmerksomhet i andre sammenhenger, var jeg her avvikeren. Streitingen som tilpasset seg sine omgivelser for anledningen.  Heggen, Jørgensen og Paulgaard sier om marginalisering følgende:

Marginalisering dreier seg dypest sett om hvordan vi ordner livet vårt mellom «oss» som vi er sammen med, som vi liker og føler vi har noe til felles med, og de andre som vi ikke liker, som vi føler avstand til og har lite til felles med. 
Marginalisering innebærer, slik jeg forstår begrepet, noen vesentlige tilleggsspørsmål: marginalisert i forhold til hva, hvem og ikke minst til hvilken tid? Jeg skal spinne litt videre på dette.

I DENNE sammenheng, der jeg har valgt gotherne for å si noe om hvordan «oss» og de «andre» skapes, blir det for meg av betydning å snakke om ønsket, eller behovet for å være på utsiden. Nøkkelord i denne sammenheng er grenseoverganger og verdsetting av disse.  Uansett, på spørsmålet om gotherne er en marginalisert gruppe, vil jeg si nei. De befinner seg kanskje i utkanten, ja, men allikevel er dette en aktiv posisjonering. Og som vi følger av argumentasjonen til Sahlstrøm og «Broken», er det forakten for det normale, det vanlige, som er med å skape dette skillet mellom «oss» og «de». I Heggen, Jørgensen og Paulgårds definisjon av marginaliseringsprosesser, kan jeg samtidig forstå gotherne som en gruppe mange kategoriserer som «de andre», noen de føler avstand til, eller ikke har noe til felles med.

Utenfor vårt univers
Dverger avslører våre
dimensjoner,
blinde gjennomskuer
vår egen blindhet
Og de gamle bevisstgjør
vårt skjulte forfall
Derfor stikker vi hviskende
hodene sammen,
kaller dem dverger, de gamle og
setter dem utenfor
vårt univers.
Finn Carling (1975, i Dalland, 1999).

SOSIAL AVSTAND og forståelseskløfter mellom mennesker fylles ofte av stereotype antagelser. Den tyskamerikanske sosiologen Alfred Schutz 10 hevder at alle mennesker, sett fra et individs synspunkt, kan settes inn på en linje. Den sosiale avstanden øker parallelt med minkende sosial omgang. Man vil da få grad av informasjon som strekker seg fra personlig kjennskap, – helt til grovmasket kunnskap. Dette gjør det mulig å kategorisere mennesker som ulike typer; eksempelvis de syke, de fattige, de arbeidsledige. Jo lenger fra oss selv, desto mer typifisert er vår forståelse av mennesker langs linjen. «Vi» blir den gruppen vi forstår, som vi føler tilhørighet til, og «de» er på motsatt side de gruppene vi ikke forstår, ikke har adgang til eller ikke ønsker å ha tilhørighet til. I de tilfellene der vår forståelse er preget av stereotypiske oppfatninger, er vårt bilde av gruppen kanskje utydelig og dermed også preget av frykt. Og nettopp fordi vi mennesker er evaluerende skapninger, nøyer vi oss ikke med å passivt observere hverandres handlinger, holdninger og utseende, vi har også normative oppfatninger av hva vi observerer, og altså hva vi syns er innenfor og utenfor rimelighetens grenser.

SAMTIDIG VIL avvik for noen, nødvendigvis ikke være avvik for andre, og dermed blir det opplagt at avviket avhenger av sammenhengen det opptrer i. Det blir ikke regnet som særlig sosialt avvikende å være beruset en lørdag kveld, mens er du synlig beruset mandag morgen på jobb, er det ikke grenser for hvilken avvikerposisjon du kan ha satt deg i. Gotherne er heller ikke avvikende blant andre gothere, det er det tydeligvis jeg som er.

JEG HAR med tiden fått et relativt problematisk forhold til normalitetsbegrepet. Tiden, i denne sammenheng, er mange års arbeid med mennesker med psykisk utviklingshemming. Det er få andre steder normalitet diskuteres så mye som her. I løpet av min arbeidserfaring har jeg ikke tall på hvor mange ganger jeg har vært vitne til en diskusjon rundt normalitet. Summen av alt dette kan oppsummeres ganske enkelt: hva pokker er egentlig normalt, og hvem er normale? Og er det mulig å noen gang komme til noen felles forståelse av dette? Får ikke selve begrepet noe unormalt over seg, straks det debatteres?

THOMAS HYLLAND ERIKSEN taler om et normalitetsregime som kan se ut til å basere seg på prinsippet om «polytetisk klassifikasjon». Altså; dersom vi sier at det finnes si tolv kriterier for normalitet, så trenger man nødvendigvis ikke oppfylle alle disse for å bli oppfattet som OK. Oppfyller du si ni av disse, uvesentlig hvilke, så er det greit. Da er du grei. Avviker du derimot ved å være en røykende, homofil innvandrer, med hjerte og karsykdommer og dårlig språkføring, bør du ha en god grunn for hvorfor.

NORMALITETSBEGREPET kan i dag, som vi forstår, anses som et stadig skiftende og kontekstuelt begrep.11 Dette leder over i et annet spørsmål som Hylland Eriksen stiller i denne sammenheng: finnes det èn eller flere normaliteter?

Kan man tenke seg at Norge er blitt et så pluralistisk samfunn at ulike, og kanskje motsatte, kriterier for avgrensning og inkludering gjør seg gjeldene i ulike subkulturer eller delsystemer, og at disse er i stand til å leve relativt friksjonsfritt side om side uten altfor mye kontakt med hverandre? 12

I MIN FORSTÅELSE av normalitetbegrepet er det nettopp dette som er tilfellet. Spørsmålet blir da ikke om det finnes, men hvor mange normaliteter som finnes side om side. Det vil jo selve prinsippet om polytetisk klassifikasjon innebære.

SOLVANG PRESENTERER, i flere av sine litterære utfoldelser, og tanker om at normalitet kan forsåes på mange måter. 13 På den ene siden som et problem, fordi normaliteten representerer undertrykkelse av forskjeller og tilstrebing av det gjennomsnittlige. Den virker i denne sammenheng ekskluderende på alt som ikke faller inn under denne kategorien. På den andre siden kan nettopp annerledesheten bli selve normen, det man søker og begjærer. Slik blir normalitetsbegrepet utfordret av annerledesheten, og vi er igjen tilbake til de innledende spørsmålene; normalt for hvem og til hvilken tid?

sko type goth

FOR Å KOMME tilbake til de mørkkledde; vi kunne lese av innlegget til «Broken» at det hersker et utall oppfattninger av gothmiljøet. På et punkt i sin kronikk sier forfatteren også at samfunnet trolig er fornøyd med det skillet som eksisterer, da gothmiljøet holder «de skumle, mørke menneskene» samlet. Noen samfunnsgrupper er mer utsatt for mytedanning enn andre, og disse mytene har mer eller mindre sammenheng med virkeligheten. Myter er med å skape fantasier, forestillinger og vrengebilder av faktiske forhold. Gjentas disse ofte nok, kan de fungerer som realiteter. Ikke fordi de inneholder sannheter, men rett og slett fordi vi tror på dem.14 Slike sannheter kan bli våre tryggheter, vår konformitet, og våre grensesettere.15

GOTHERNE HAR trolig blitt assosiert med Black Metal-miljøet opp gjennom tidene, på grunn av sine mørke klær, og tydelige uttrykk. Metal-miljøet har sine egne stereotypier å håndtere, da miljøet fikk et svært belastet rykte etter rettssaken og dømmingen av Varg Vikernes, alias «Greven» i 1993, for kirkebranner i Bergen, og drapet på Øystein Aarseth i Oslo. Vikernes fikk 21 års fengsel, og media hadde totalt sett en ekstrem høy dekning av saken. Både lokalt i Bergen, men også landsdekkende og internasjonalt vakte denne hendelsen sterke reaksjoner. Media har i ettertid blitt kritisert for fremstillingen av saken i sin helhet.

I Torstein Grudes dokumentar Satan rides the media, er Bergens Tidende særlig i søkelyset for hvordan de håndterte dekningen av rettssaken mot Vikernes. Det dreier seg spesielt om fremlegging av falsk informasjon, og ekstremeksponering av overskrifter og detaljer i saken. Media fikk også kritikk for å indirekte øke rekrutteringen til miljøet, ved å nærmest framstilte Black Metal-miljøet som en satanistisk subkultur å begjære. Det norske Black Metal-miljøet i sin helhet, men kanskje spesielt i Bergen, ble i tiden som fulgte etter rettssaken overvåket av politiet. Familiemedlemmer og venner ble kalt inn til avhør, og miljøet har etter dette blitt koblet til satanisme. Satanisme kan derimot kun tilskrives en liten kjerne i goth- og metalmiljøet som helhet.16

KANSKJE ER det eksempler som dette de fleste av oss har lettest for å hente fram fra glemselen, da de mørkkledde, eller grupper vi ikke har grundig kjennskap til, skal beskrives?

I DAGBLADET (24.03.2006) kan man lese at «Gothere gjør det godt». Det som presenteres i denne artikkelen er basert på en doktorgradsavhandling skrevet av Dunja Brill ved Sussex University, England, i 2004. Studiet er utført blant gothere i Brighton, Edinburgh, Berlin og Køln. Brill igangsatte studiet fordi hun mente gothkulturen fikk et urettferdig rykte etter hendelsene på Colombine High School, USA i 1999. Gothkulturen ble i kjølvannet av denne hendelsen koblet til de to guttene, som sto bak drapet på 15 mennesker, inkludert seg selv. Guttene var angivelig medlemmer av gothkulturen.

DET BRILLS studie viser, er at gotherne sjeldent er voldelige, sjeldent er satandyrkere, og at det eksisterer et lavt forbruk av narkotiske stoffer. I følge Brill er verdiene gotherne preges av i stor grad typiske høyere middelklasseverdier; utdannelse, kunnskap, litteratur, poesi, klassisk musikk og kunst. De er flinke på skolen, og blir gjerne suksessfulle voksne.17 På Sussex-universitetets hjemmesider kommenterer Brill sitt eget arbeid, under overskriften How to recognice a Goth. I artikkelen sier hun at om ikke Gotherne setter pris på sitt «nye» rykte, så er det antagelig en del foreldre som vil like å vite at statistisk sett så går det bra med barna deres – liksminke og svarte klær til tross.

AVVIK ER, for å gjenta, en definisjonssak. Uten gjennomsnittet, konformitet og normer eksisterer ikke avviket. Gotherne er, så vidt jeg har forstått annerledesheten, en gruppe som befinner seg i ytterkanten av storsamfunnet, men ikke på grunn av svekket anledning til å delta her – snarere tvert imot. Jeg tolker de som en ressurssterk gruppe, som etter eget ønske har posisjonert seg der de er: litt bortenfor det tradisjonelle.

DET ER MANGE begreper som overlapper hverandre når man skal forstå sosiale prosesser og fenomener knyttet til disse. Det betyr ikke nødvendigvis at de er like relevante i samme diskusjon.

Ofte brukes begreper på en slik måte at de trekker med seg betydningen av andre nærliggende ord på samme tid. Sosialt avvik og normalitet er ord som må forståes i sin kontekst. På denne måten kan vi kanskje få til en fornuftig sortering av våre omgivelser, og skape sannheter som kan leve side om side. Gother som streiting.

Litteratur

Bauman, Z., May, T. (2004) Å tenke sosiologisk. Abstrakt Forlag, Oslo.

Brill, D. (2006) How to recognise a Goth: Kronikk. University of Sussex Bulletin

”Broken” (2006) Om Gothic: Kronikk. [Internett] Tilgjengelig fra http://www.nettby.no/gruppe/goth.

Dalland, O. (1999) Pedagogiske utfordringer for helse og sosialarbeidere. Universitetsforlaget, Oslo.

Goffman, E. (1964) Stigma. Notes on the management of spoiled identity. Trykket opp igjen 1986. Penguin. Harmondsworth.

Grude, T. (2003) Satan Rides the media. Filmdokumentar. Manus og regi ved Grude, T. [Internett] Tilgjengelig fra http://www.dailymotion.com/visited/search/satan+rides+the+media/1. Sett 30.01.2007.

Halvorsen, K. (2002) Sosiale problemer. En sosiologisk innføring. Fagforlaget. Oslo

Heggen, K., Jørgensen G., Paulgaard G. (2003) De andre. Ungdom, risikosoner og marginalisering. Fagbokforlaget, Bergen.

Hylland Eriksen, T., Breivik, J.K. (red.) (2006) Normalitet. Universitetsforlaget, Oslo.

Lupton, D. (1999) Risk. Routledge, London.

Rimfrost Magizine (u.å) [Internett] Tilgjengelig fra www.gothic.no/rimfrost.htm. Lest 26.04.2007.

Sahlstrøm, P. (1995) Gothic Punk: Kronikk. [Internett] Tilgjengelig fra http://www.hf.uio.no/ff/filologen/95-1/artikler.95-1/gothpunk.html. Lest 02.02.2007.

Skog, O.J. (2006) Skam og skade. Noen avvikssosiologiske temaer. Gyldendal Akademisk, Oslo.

Solheim, Jorun (1996) Forord i Douglas, M. (1966) Rent og urent – en analyse av forestillinger omkring urenhet og tabu. Pax Forlag, Oslo.

Teimansen, E. (2006) Gothere gjør det godt: Kronikk. Dagbladet 24.03.2006 [Internett] Tilgjengelig fra http://www.dagbladet.no/dinside/2006/03/24/461717.html. Lest 22.02.2007

MYTER OG REALITETER I BISTAND

Wednesday 7. November 2007

Illustrasjon: mads iversen

DET ER MANGE som har freista å skrive om myter og bistand det siste året. Ein kjapp liten googling på dei to orda resulterer i ei mengd treff og ein blir geleida inn i ein jungel av artiklar og sterke meiningar av ulikt slag.

EIN VANLEG definisjon på ei myte er: ei forteljing mange held for å være sann, men som er oppdikta. Grunnen til at dei vert helde i hevd og fortalde vidare er at dei gjev meining for den enkelte, dei fungerer som svar på ting som det gjerne er få andre forklaringar på. I tillegg er dei gjerne underhaldande. Nettopp slik er det vel med bistandsmytene også. Dei fungerer og dei gjev meining og dei er til tider underhaldande. Det siste er sikkert ikkje noko me seriøse likar å vedstå oss , men når eg no sitt og skriv ein artikkel om myter i bistand så er det for dei fleste god underhaldning til ein kaffekopp før ein suser videre med livet sitt på samme måte som før. Gjerne slik markedskreftene og gudfeldighetene vil det, ikkje med eit rensa sinn og ny bevisst tankegang om bistandspolititske spørsmål.

«DEI FATTIGE har de alltid hjå dykk». Ein av dei største filosofene frå midtausten sa dette for ca 2000 år sidan. Til no har han hatt nokså rett når det gjeld fleire ting, og spesielt når det gjelder dette. For ei naiv sjel som ikkje les mellom linjene kan det verke som hovedmålet til mange bistandsorganisasjonar er å motbevise dette mindre kjente utsagnet til Jesus.

SOM DEN FLITTIGE og samfunnsbevisste student eg er, abonnerer eg sjølvsagt på diverse propagandablad frå diverse bistandsorganisasjoner og Norad. Postkassen oversvømmes av smilende negerbarn og gamle tannløse enker ved vannbrønner. Det er desse organisasjonene som legg vekt på å illustrere fattigdom som i stor grad gir oss bilder av Afrika. Det er ikkje så merkelig at mange nordmenn blir overraska når dei kjem til Addis Abbeba og ser skyskrapere og rulletrapper. Ein gjeng etiopiske ungdomer sa ein gong til meg: «du må fortelle om Etiopia at det er meir enn svoltne barn og Aids. Fortell om dei glade folkene og den flotte naturen slik at folk vil komme her». Vel så har eg fortalt om det. Når det gjelder posten min her heime så er allikevel undertonen i stor grad: «vi skal klare det, vi kan klare å utrydde fattigdom spesielt viss du blir med». Erik Solheim understreker dette i sin artikkel «Mytene om bistandens fallitt» ved å seia:
Bistand er og blir et risikoprosjekt. Men for første gang i historien har vi de ressurser som skal til for å utrydde verdens fattigdom. Vi vet også hvilken politikk som virker. Hvis vi ikke gjør det, er det ikke fordi vi ikke kan eller ikke vet hvordan. Da vil vi det simpelten ikke nok. Elefant foto: Elin Tegnander + aka@uib.no

INNLEDNINGSVIS argumenterer Solheim for at vi trenger ein debatt basert på fakta ikkje på myter. Viss me berre vil utrydde fattigdomen er det ganske lett. Puh, det er heldigvis ikkje berre FrP som har enkle svar og gode myter vi kan tru på og leve for.

ASBJØRN EIDHAMMER som er avdelingsdirektør for evaluering i Norad, presenterer det følgjande som ei kjent myte: «bistanden kan løfte miliardar ut av fattigdomen». Vel den myta har eg iallefall høyrt, for å være heilt ærlig så har eg vel trudd på den også og gitt frå min skarve studentøkonomi (som egentlig er ein økonomi i verdsklasse, at studentar er fattige er ei anna myte) til diverse aksjonar. Men dette som er grunnlaget for alle gave-aksjoner eg til no har gitt penger til, seier lederen for NORADs bistandsevaluering er ei myte! Det er interesant og forvirrande at han uttaler dette, sikkert ikkje sagt for å få folk til å slutte å gi til bistandsarbeid, men for å rette fokus mot at det er andre ting som skjer i verda som påverker økonomien, og Norad kan ikkje ta skulda for verken det som går bra eller det som går dårlig sånn egentlig.Vel, alle utsagn har gjerne utilsikta verknadshistorier. Slik som tømmermannens utsagn for ca 2000 år sidan sikkert ikkje var tenkt å bli brukt i ein artikkel om myter i bistand.

EIN ANNAN bistandskjendis Atle Somerfeldt, leiar for Kirkens Nødhjelp, har uttalt følgjande:
Problemet med akademikerdiskusjonen er at den starter debatten med å sette spørsmålstegn ved legitimiteten til hele systemet.Det blir som vi skulle startet hver debatt om den norske skolen, med å spørre om vi trenger skolen i det hele tatt. 

PROBLEMET MED Atle Somerfeldts problem er at det på ingen måte er eit problem for akademikerene. Det kjem nok heller aldri til å bli det. Dette akademiske fenomenet som han her irriterer seg over kan gjerne kalles dobbeltkretslæring , endringer av grunnleggende antakelser i handlingsteorier. Eller som ein gjerne seier: «thinking out of the box». Når eit problem stadig vender tilbake bør vi gå bakenfor og stille spørsmål ved dei underliggende strukturane og ubevisste verdier og normer som vert tatt for gitt i den konteksten fenomenet er i. Dette bør jo få være akademikerenes privilegium då deira arbeidsplass i mindre grad er finansiert av norske bistandspenger (sjølv om desse forskarane nok også har sine sugerør inn i bistandsbudsjetta). Ein bør være sjølvsikker og raus nok til å kunne sjå på det som eit frittenkande bidrag som er eit bra korrektiv å ta med. På den andre sida kan vitskapleg kritikk til tider være eit jag etter sensasjonsnyheter og spalteplass i media. Atle Somerfeldts frustrasjoner over forståsegpåarar som aldri har hatt afrikansk jord på fingrane kan me jo derimot gjerne forstå.

NORGES KOLONIHISTORIE er lite kjent, og det er nok ei myte som mange lever i, at vi ikkje har vore koloniherrar. Dette legitimerer norsk fredsmekling i fleire samanhenger. På begynnelsen av 1700-talet var Norge i lag med Danmark aktive slavehandlare på sørkysten av India, nærmere bestemt Trankebar. Den norske guvernøren Hassius var kjent for sine grusomheter og totale hensynsløyse for å berike seg sjølv og det Ost Indiske Kompani på slavehandel. På denne tida var misjon forbudt i dei fleste hollandske og engelske kolonier fordi dei forkynte eit frigjerande budskap for slavane. Den pietistiske danske kongen Frederik IV ville ha slutt på dette og sendte to tyske misjonærer til kolonien for at dei skulle avskaffe grusomhetene . Dette er ei interessant historie som kaster eit anna lys over den tidlige misjonsepoke enn det som ofte vert hevda. Vi ser at handel og for såvidt misjon er eit gammelt anliggende, og at misjonen i lange tider har vore aktive i sin kamp for rettferd i verda. Bistand er på si side eit nytt begrep som i praksis har ein mindre en 50 år gammel historie med sitt fyrste prosjekt i Kerala i India på begynnelsen av 1960-talet. Som begrep brukt i regjeringssammenheng må heilt til 1980-talet for å finne begrepet bistand! Vil bistandsepoken bli ein epoke me ser tilbake på med samme forakt som koloniepoken? Er det eit forbigåande historisk fenomen? Og visste samfunskritikaren frå midtausten at to tyske misjonærar skulle reise frå Tyskland til India for å sette fri slavar, inspirert av hans ord 1700 år etter at han var død? Det er mange spørsmål ein kan stille seg i bistandsjungelen.

KVA SIT SÅ ein stakkars masterstudent igjen med etter å ha forvilla seg inn i bistandsjungelen? Bistand er komplekst, forvirrande, frustrerande og irriterande mangslungent. Du treng minst sju doktorgradar på like mange felt for å få ein viss oversikt. Kva skal ein så gjere? For å sitere ein av mine intervjupersonar frå feltarbeidet mitt i Etiopia: «First of all you sit down and cry». Eg trur det er eit godt råd både til misjonærer, bistandspolitikarar, bistandsagenter og stilsikre bistandsforskere. Å ta denne håpløysa innover seg bør resultere i at du grin. Viss du ikkje får til det så har du ingenting i denne debatten å gjere. Eg har lyst å slå eit slag for «akademisk nærleik». Vi må tørre å bruke heile oss som ein resurs i politikken, i bistandsjobben og i forskinga. Vi må sleppe livet og menneska inn på oss. Det er berre då me kan få verkeleg kunnskap om mennesket . Derfor vil eg til slutt være litt personleg og dele den overlevelsesmåten eg har bestemt meg for å bruke. Det er enkelt og greit å tru. Tru at eit liv kan gjere forskjell, at eit menneske allikevel kan skape forandring, at eit individ kan påvirke verda. Det har skjedd før i historia, og det kan skje igjen. Ikkje menneskers akademiske presisjon eller stilsikre formuleringar, men oppriktig engasjement motivert av kjærleik, har endra verda og kan endre verda i dag. Eg vil og tru på ein rettferdig Gud i lag med mine venner i sør fordi det gjev håp til ei skakkjørt verd.

HEKS!

Wednesday 7. November 2007

– Ein kort gjennomgang av grunnlaget for heksemyta.

NAVN: MADS IVERSEN
FAG: IDEHISTORIE

Gammal einsleg kvinne, stygg, vond, illeluktande og frekk i kjeften – dette er nokre klassiske karakteristika dersom vi skal skildre ei heks (Hagen, 2007).

KVAR KJEM VÅR OPPFATTING OM HEKSER FRÅ? Filmar og bokseriar som til dømes Harry Potter eller Isfolket set definitivt sitt preg på våre førestellingar om trolldom, og bygger vidare på eldgamle myter om hekser og trollmenn. Stadige alternativmesser og avisannonser med spåkoner, spåmenn og sjamanar utgjer ein moderne kultur som utnyttar og vedlikeheld slike førestellingar om magien og det overnaturlege.

Denne folketrua har rett nok utvikla seg i takt med tida, men jamvel Paxleksikon frå 1979 hevdar at dei opprinnelege heksene eksisterte og hadde eigne møter og festar. Sjølvsagt var det først og fremst naturmedisin og ikkje trolldom dei dreiv med, men det er likevel snakk om ei mytisk kult. Dette er vanlege førestellingar om kva som låg bak hekseprosessane og dei lever også vidare som moderne hekserørsler i dag, til dømes Wicca (Hagen, 2007). Det er imidlertid ingenting som tyder på at det faktisk eksisterte noko slikt under hekseprosessane, og omgrepet heks vart først nytta i Norden på slutten av 1600-talet – det var altså for det meste uavhengig opererande trollfolk ein avretta her til lands. Hekseomgrepet var truleg først gjort kjend gjennom Petter Dass og Ludvig Holberg, som dikta om «hexer». Det er kanskje ikkje så rart at det oppstod ei magisk heksemyte når ein kunne lese spektakulære vitneforklaringar frå gamle rettssaker. At desse gjerne var torturert fram var ikkje alle som brydde seg om.

Elina fortalte at mens hun var i tjeneste hos Anne Pedersdatter hadde Anne «brukt henne tre julenetter som hest og ridd på henne til et fjell som kalles Lyderhorn» (…) I prosessen mot Anne var det imidlertid ingen som stilte spørsmål ved denne antakelsen (Gilje, 2003:61).

Folk hadde hørt om personar som kunne ri på kosteskaft og geitebukkar i lufta til nattlege møter hjå Satan, så dette var kanskje ikkje så utruleg i høve til det mange hadde hørt om frå andre stader. Slike førestellingar kom gjerne frå den lærde demonologien, altså vitskapen om Djevelen.

HeksesakTROLLDOMSPROSESSANE FRAMSTÅR som ein myteomspunnen epoke, og skal ein dessutan ta det talet på drepne som ovennevnte leksikon kjem opp med, nemleg frå 9 til 30 millionar, kan det umogleg ha dreidd seg om ei obskur undergrunnskult, sidan gjennomsnittstalet for innbyggjarar i Europa på eit gitt tidspunkt i denne epoken kunne vera frå 80 millionar til litt over hundre. Ein nyare global bestselgarroman som Da Vinci-koden frå 2004 opererer framleis med at fem millionar kvinner vart brende, og opprettheld dermed denne myta for eit enormt, moderne publikum.

[Det er ikkje] noko anna historisk emne der det er skrive så mykje søppel som trolldomsprosessane (Hagen, 2007:23).

Forskarar i dag meiner talet umogleg kan ha overstige 60 000, og enkelte anslag er nede i 35 000, og her må det også nemnast at 25% var menn. Fleire forskarar meiner jamvel at det var oppsiktsvekkjande få heksedrap på denne tida (Hagen, 2007).

Tortur og brenning av hekser er gjerne også noko ein lett kan førestelle seg at det skjedde meir av i «den mørke mellomalderen», men tvert imot er kjerneperioden for forfølgingane frå 1570 til 1680, altså i tidleg nytid. Dersom ein i det heile tatt trudde på hekseri og trolldom i mellomalderen kunne ein risikere å bli straffa for det. Då rekna ein førestellingar om slikt som reint oppspinn, difor var det så godt som ingen heksedrap på denne tida. Denne haldninga til magi var i stor grad basert på ein tekst som heitte Canon Episcopi, eit sett med reglar frå 900-talet som representerer eit svært skeptisk syn på trolldom (Gilje, 2003).

At folk skal mistenkjast for trolldom krever sjølvsagt at mange trur på slikt, og ser det som reelt. Dette var eit syn som først fekk innpass i samband med reformasjonen, og den demoniseringa av andeverda som den førte med seg. Her vart jamvel det Luther kalla katolsk magi, til dømes tilbedinga av helgenbilete som magiske objekt, svært upopulært – noko som medførte ein omfattande biletstrid som etter kvart også rakk heilt til Bergen (Gilje, 2003).

Lutheranarane førestelte seg heile tida at dommedagen var nær, og i dette apokalyptiske perspektivet var det ein kamp mellom Gud og Satan som stadig medførte teikn på undergongen i form av magi og andre djevelske aktiviteter (Gilje 2003). Ein såg difor gjerne ting og hendingar som noko, og tolka det ut frå eit apokalyptisk perspektiv. Djevelen og magien var Gud og samfunnet sin hovudfiende, og det var ikkje til å spøke med dersom ein fekk rykte på seg for å drive med trolldom, noko som tilsvarte å stå i direkte ledtog med Satan sjølv.

Å STÅ I LEDTOG MED SATAN er berre eitt av teikna på at ein har med ei heks å gjere i følge det innverknadsrike verket Heksehammaren, eller Malleus Maleficarum (ca. 1487) Dette verket viser til i alt seks kjenneteikn på ei heks:

  1. Ei heks har alltid inngått ei pakt med Djevelen.
  2. Ei heks har seksuell omgang med Djevelen.
  3. Ei heks utfører skadevoldande trolldom retta mot mennesker og dyr.
  4. Ei heks deltek på heksedans og heksesabbat.
  5. Ei heks er medlem av ei djevelsk sekt.
  6. Ei heks er som regel ei kvinne.

Det høyrest unekteleg skummelt ut, og Heksehammaren er ei ekstremt kvinnefiendtleg skrift der kvinner vert sett på som svake og enkle for Djevelen å ta bustad i, særleg sidan kvinner har eit så umetteleg seksuelt behov, og Djevelen er mann.

“Therefore when a woman dips a twig in water and sprinkles the water in the air to make it rain, although she does not herself cause the rain (…) she herself nev ertheless deservedly bears the blame, because she is an infidel and does the devil’s work (Heksehammaren, 1497).”

Verket viser gjerne også til Canon Episcopi for å tilbakevise påstandar som sistnevnte held om at Djevelen kun kan forårsake hallusinasjonar, og forklarer at det tvert imot er snakk om fysisk besetting.

“For the women in this case are not to be held guiltless. For in the Canon (Episcopi 26. q. 2) such women are condemned for thinking that they are really and actu- ally transported, when they are so only in imagination; although, as we have shown above, they are at times bodily transported by devils (Heksehammaren, 1497).”

Denne skrifta gir dermed grobunn for meir bokstavelege tolkingar av ulike bisarre vrangførestellingar enn kva som tidlegare hadde vore tilfelle, noko som bidrar til å mystifisere og farleggjere hekser ytterlegare, og dermed skapar frykt for slike hendingar. Interessa for denne skrifta medførte storstilt heksebrenning. Lærde demonologar skreiv også på 1500-talet at heksene vart «heslege, utsondra vond lukt og fekk ein vondarta utsjånad gjennom den intime kontakten med Satan» (Hagen, 2007:33). Det er då kanskje ikkje så vanskeleg å førestelle seg kvar myta om den skrekkelege heksa med lang nase, vorter, rynkete hud og ellers særeiga kroppsleg framtoning kjem frå.

Det kunne til dømes vera kloke koner og sosiale avvikarar som fekk eit slikt rykte på seg. Kloke koner var slike som dreiv med kvit magi og signing (som i lesing av kristne vers) for å hjelpe med ulike problem som folk måtte ha, men vegen var kort frå kvit magi til skademagi. Litt forenkla kan ein seie at ei kvinne som fekk eit trolldomsrykte på seg, noko som gjerne tok eit par tiår, risikerte at ho før eller seinare kunne bli mistenkt for vonde ting som hende med folk rundt henne. Til dømes kan Anne Pedersdatter frå Bergen nemnast:

I det Anne skulle gi Jannike de tyske dalerne (…) [lot hun] «ein av dalerne falle ned for Jannikens føtter». Da

Janniken bøyde seg ned for å ta opp daleren fikk hun «straks hasteligen vondt, som om hun ble oppblåst av en unaturlig sykdom» (…) Siden dette skjedde i nærvær av Anne Pedersdatter – en kvinne som hadde ord på seg for å drive med trolldom – mistenkte hun straks Anne (Gilje, 2003:51).

Dette var ei av fleire tilsynelatande tilfeldigheiter som førte til at Anne til slutt vart dømd til døden. Eit rykte hadde bygd seg opp over lang tid, og dette er eit fellestrekk mellom mange kjende tilfeller av forfølging, noko som truleg har bidratt til myta om at det gjerne var eldre kvinner som var hekser. Både gifte og ugifte kvinner vart forfølgde, men når det skjedde med mange einslege kvinner kan det ha samanheng med eit syn me finn hjå til dømes Martin Luther og Jean Calvin om at enkjer og ugifte søker tilfredsstilling hjå demonar. Seksualiteten til einslege kvinner vart i det store heile sett på som noko skummelt og farleg (Hagen, 2007:32).

DET PRIMÆRE GRUNNLAGET for forfølginga er altså at folk trudde på magi og at dette i tidas syn no uansett var blitt noko vondt – kvit magi var kanskje godt meint, men det hadde noko med Satan å gjera og det var ikkje bra. Reformasjonen førte med seg auka religiøs og sosial oppløysing, noko som kan ha ført til meir vald. Folk på denne tida var generelt sett meir valdelege og utagerande, og dette medførte rask eskalering av konflikter. Respekta for menneskelivet var ikkje stor, og den sosiale kontrollen, med rykter, nabokranglar og sladder, til dømes i Bergen på denne tida, skapte mange avvikarar og langvarige feider (Gilje, 2003:166).

Samanhengar med økonomi og levekår er også påvist, noko som kan skuldast at mange slags endringar og omveltingar vart skulda på magi og hekser. Teikntolkingsevnene til enkelte lærde på denne tida var gjerne sterkt overutvikla, og ein tolka til dømes forma og rørslene til skyer som rebusaktige bodskap frå himmelen – det var ikkje langt derifrå til å skulde økonomisk krise på hemmelege hekseforbund og liknande vondskap.

Det høyrest kanskje fjernt ut for eit moderne menneske å tolke hendingar i ein magisk kontekst på denne måten, men det pågår i våre dagar trolldomsprosessar andre stader i verda, til dømes i Sør-Afrika, India, Mexico og Indonesia. Berre i juni 2001 vart rundt 800 hekser avretta i Aru-regionen i Kongo, og det som gjekk føre seg i Europa gjennom to hundreår er av mindre omfang enn det som har gått føre seg andre stader i verda dei siste femti åra i følge historikaren Wolfgang Behringer (Hagen, 2007:152). I Afrika i våre dagar vert barnehekser brende på bålet og det pågår debattar i Sør-Afrika om å kriminalisere hekseri, noko som vil seie at det statlege rettsapparatet kan forfølgje trollfolk.

Dette minner sterkt om innføringa av trolldomslover i europeiske land for rundt 400 år sidan, noko som resulterte i storstilt heksebrenning over heile kontinten tet (Hagen, 2007:153).

Årsaker til hekseprosessane både no og for 350 år sidan kan ha samanheng med oppkoma av moderniteten. Som følge av langvarig vestleg misjonering i Afrika har ein også oppnådd ei demonisering av andeverda som medfører at magi er vorte noko negativt og vert sett på som årsaker til ulukke, til dømes AIDS. Vrangførestellingar og myter, som til dømes at ein kan drive ut sjukdomen gjennom samleie med jomfruer bidrar til den hekserelaterte valden som i dag er eit aukande problem. Demoniseringa og årsakstenkinga som viser seg har tydelege fellestrekk med dei europeiske hekseprosessane.

Anten det gjeld «avslørte» myter frå populærkulturen, eller kollektive vrangførestellingar i fortid og notid er det eit eller anna mystisk ved heksefiguren som fascinerer oss. Det at ein mytisk figur står så sterkt at han kan utløyse kollektivt paranoia og massedrap i eit samfunn er skremmande verkeleg, uansett kor oppdikta heksa måtte vera.

KJELDER

  • Gilje, Nils – Heksen og humanisten (Fagbokforlaget, 2003)
  • Hagen, Rune Blix – Dei europeiske trolldomsprosessane (Samlaget, 2007)
  • Insitoris (Kramer), Heinrich/Sprenger, Jakob – Malleus Maleficarum/Heksehammaren (1497) via http://www.malleusmaleficarum.org

FREMTIDEN, ET NOTAT

Wednesday 16. May 2007

NAVN: INGE HALVORSEN
FAG: BACHELOR I FILOSOFI
hm
llustrasjon: MADS IVERSEN + aka@uib.no

DA VERDEN GIKK DET MAGISKE STEGET FRA 1999 TIL 2000 STOPPET DET KOLLEKTIVE ÅNDERETTET NOEN FÅ, MEN HELT AVGJØRENDE SEKUNDER.

HVORFOR? Mange av oss hadde overlevd nyttårsaften før, en overgang til et nytt år var ikke noe nytt, men snarere en nødvendighet vi har vendt oss til å leve med. Jeg vet ikke hvordan det er med dere andre, men sett bort fra en og annen rakett på avveie, og et og annet stjerneskudd i full fyr i en uheldig unges nye jakke, er nyttårsaften ikke videre spennende. Men denne aktuelle nyttårsaften ventet menneskeheten på undergangen. Ingen visste hvordan det ville foregå. Det ble, som kjent et antiklimaks. Det var ikke sjokkerende.

NÅR MAN STUDERER filosofi hender det man glemmer de enkleste av filosofiens lærdommer. Blant dem som har formulert disse lærdommene, finner man den skotske filosofen David Hume, som utrolig nok stadfestet for oss at vår forestilling om morgendagen bygger på vår erfaring om gårsdagen. Det vil si at jeg, siden jeg anser meg selv som en person av noenlunde normalt psykisk helsestilstand, ikke vil drikke av en flaske merket med «gift», men har liten og ingen problemer med en merket «Whisky». Dette kommer av at jeg har en forståelse av at «gift»vil ødelegge meg, mens «Whisky» vil gjøre meg lettere til sinns. Siden jeg ikke har drukket av en flaske merket «gift» vet jeg ikke om det vil skade meg, jeg må ta til takke med ideen om at «det som er giftig» kan leses som «det som er skadelig for en person som meg». «Whisky», derimot, har jeg erfaring med. Jeg vet hva som skjer med meg om jeg drikker et glass med whisky, og jeg kan lese den eventuelle merkelappen med «drikke som vil, etter en gitt mengde glass, gjøre meg beruset».

GITT DISSE PREMISSENE, altså ideene og erfaringene, vil årsskiftet 1999-2000 forhåpentlig være preget av empirisk forståelse i stedet for den nærmest ’frie fantasi’. Men som jeg allerede har påpekt holdt verden pusten. Datamaskinene kunne komme til å utvikle lemmer, slå seg av eller sette seg tilbake til år 0; det hadde ikke skjedd før, men ekspertene sa vi måtte forvente det verste. Tydeligvis har Y2K endelig forekommet, da det første utkastet til denne artikkelen lå ferdig på maskinen min, og jeg hadde slått den av, pakket den ned og reist til Bergen for så å åpne artikkelen igjen; stoppet alt å fungere. Ingen lys viste seg på skjermen, ingen lyd kom fra harddisken. Det hjalp ikke å banne, og ikke å slå, maskinen var like død. Etter at skrujern, baufil og trusler var behendig brukt, fikk jeg åpnet understellet og dratt ut en liten kladd av en harddisk, med et svakt håp om å få koblet denne inn i en stasjonær jeg har stående i leiligheten. Det viste seg da at harddisken ikke var kompatibel med de ledningene som var i den stasjonære. I alle mine år med maskiner hadde jeg ikke blitt utsatt for en slik situasjon før. Jeg har nå helt nye forventninger til harddiskene fra bærbare maskiner.

AT EKSPERTENE spådde det verste var ikke uventet. Gjennom hele 80-tallet hadde 2000 vært en fjern tidsperiode, det ultimative grenseland. År 2000 var Terra inkognito og Ultima Thule samlet i en god gavepakke. Vi forventet oss en sprengeferdig teknologisk utvikling. Det minste kravet var små raketter for å frakte oss til jobben, de mer ambisiøse fablet om blandebatteri i engelske håndvasker.

OM MAN TAR en rask tur ut av stuens lune rede vil man kjapt se at nordmenn enda ikke farter rundt med små miniraketter på ryggen. Man trenger heller ikke lete lenge, mer eller mindre ikke i det hele tatt, før man noterer seg at engelske håndvasker har to kraner; en for varmt og en for kaldt vann. Verden er skremmende lik dagen i forveien.

DERMED ENDER VI opp med spørsmålet: Vil da ikke noe forandre seg? Og selvsagt vil verden utvikles. Nylig slo forskere fast at verden er i sterk fare på grunn av klimaendringer, en tanke som aldri ville dukket opp under den industrielle revolusjonen. Vi farter i dag rundt i biler og fly, en gang tok det dager å komme seg fra Kirkenes og ned til Kristiansand, i våre dager tar det noen timer. Vi har motoriserte båter, hvor man før måtte satse på vind. En maskin kan i våre dager gjøre jobben til opptil flere arbeidere.

VERDEN BLIR til enhver tid noe nytt, Adam var ikke lenge utenfor Paradiset før han fant det nødvendig å oppdage ilden. Mennesket har utviklet teknologiske nyvinninger, det er plausibelt at vi vil fortsette med dette. Det er også plausibelt at vi vil utvikle teknologi som vil gjøre menneskelig arbeidskraft overflødig.

DET ER TRE TYPER tyranner i verden, konstaterer Oscar Wilde i The soul of man under socialism, disse er Prinsen, Paven og folket. Jeg skal ikke dvele for lenge over Wildes kunstbegrep, det er det verken tid eller sted for, men under den lett humoristiske fasaden hadde han, som alltid, et dypere poeng. Mennesket, sier Wilde, er ikke autonomt. Vi befinner oss alltid i en felles referanseramme. For å stjele et eksempel fra Noen filosofiske undersøkelser: Når jeg ber om en hammer, gir du meg en hammer og ikke noe som jeg ikke har bedt om, eksempelvis en spiker. Eller, om jeg ser en som roper på hjelp fra en råke i isen, går jeg ikke bort og kjøper meg en softis for så å sette meg ned for å se på at denne uheldige personen forsvinner under. Og det er mer enn det at softis på vinteren virkelig ikke er en videre god ide som hindrer meg i dette, det ville bryte med den felles referanserammen jeg har med verden omkring meg. Om jeg ser noen som trenger hjelp, har personen muligens ikke krav-rett på min hjelp, men han kan forvente at jeg ikke vil sette meg tiltaksløs ned og gjøre narr av ham. Denne handlingen ville bryte med de gjeldende referanserammer.

SÅ SPØR man seg: Hva har dette med teknologi å gjøre? Skingrende lite, Wilde bruker sin artikkel til å, på en strålende måte, kritisere kunstnerens rolle i samfunnet. Kunstneren, sier Wilde, må nødvendigvis skape. Tidligere har han konstatert at kunstnerens viktigste rolle er å skape det vakre. Det kunne gjerne være unyttig, men det måtte være vakkert. Kunstnerens rolle er å skape, og dernest å nyte sine skaperverk. Kunstneren skaper det vakre, kritikeren sørger for forståelse for det vakre, og folket får gleden av dialektikken mellom kritiker og kunstner. Og det er her Wilde mener maskiner vil komme til å spille en helt avgjørende rolle. Borgeren er avhengig av et liv bestående av, la oss være ærlige, svært ubehagelige aktiviteter. Vi må vaske gulv, rydde etter oss og sørge for at det er mat på bordet når vi er sultne, at søppel kommer seg ut av utgangsdøren og kloakk og vann fungerer som vi forventer at det skal gjøre. Man kan med frykt anta at en verden uten muligheten for å gå på anstendig toalett, eller en verden hvor vann plutselig ikke kommer ut av de skinnende blanke kranene våre, vil være en grusom versjon av Dante sitt helvete.

PROBLEMET MED å bruke, la oss være ærlige, vår svært dyrebare tid på å rydde, vaske og lage mat, er jo det at vi mye heller har lyst å bruke dagen vår på helt andre aktiviteter. Vi har mye mer glede av å lese litteratur, vandre målløst rundt i gallerier, feste med venner, kjente og ukjente og leve det glade slaraffenliv. Menneskeheten er, som en grunnregel, ikke videre glad i å utføre ubehagelige gjøremål.

«Vi må muligens bo i små fat med jordbærgele.»

Vi har mye mer glede av å gjøre det vi føler en umiddelbar trang til, enn å måtte utføre traurige plikter. Videre vil vi, når vi gjør det vi har mest lyst til, ikke slites ned av livet, men heller utfolde oss kunstnerisk og sosialt. Det er nærliggende å nevne antikkens Hellas, eller gamle Rom for å finne bevis på at borgeren, når denne har oppvartere, kan bruke tiden sin til å utvikle nye politiske tradisjoner, og samfunn hvor skjønnhet og ikke nødvendigvis funksjonalitet vil stå i høysete. For å argumentere for dette standpunktet vil det holde lenge å se på Parthenon, som ikke bare har en usedvanlig pompøs topp, men den har også skeive pilarer, en konstruksjon som strengt tatt er nødvendig for at man ikke skal føle det som om tempelet holder på å falle over en. En konstruksjon som altså først og fremst bygger på det estetiske.

SÅ FRAMTIDEN, sier Wilde, ser lys ut. Idet maskinene tar over de jobbene vi helst vil klare oss uten, og menneskene, som påpekt ikke har noe annet å ta seg til enn å være estetiske, vil vi bli lykkelige vesen. Problemet med dette er at tilstanden krever en form for slavearbeid, og dette slavearbeidet vil komme fra maskiner. Umiddelbart bør ikke dette by på store problemer. Det er ingen grunn til å nekte for at slavearbeid, når dette er utført av mennesker, er en uting. Men dette er en uting nettopp fordi vi, når vi bruker slaver, lar mennesker, som i seg selv er skremmende like oss, omgjøres fra «deg» til «det». Slaven er ingen person, den er en eiendel. Maskiner derimot har ingen mulighet til å vurdere sin egen stilling i verden. Det vil si, hvor en ordinær slave vil være nødt til å se seg selv som noe mindreverdig, vil ikke en maskin kunne ha denne innsikten.

DEN MASKINELLE SLAVEN, altså når maskinene er avanserte nok til trygt å varte opp menneskeheten, vil være tilnærmet perfekt; på dette punktet vil bare Wildes tre tyranner stå igjen. Wilde anser ikke dette som et videre problem. Positiv til den medmenneskelige intellektuelle utvikling ser han for seg en individualistisk sosialistisk stat. Sosialisme, sier han, er menneskenes eneste rettferdige styresett. Først under sosialismen er vi alle like. Det bør være unødvendig å påpeke at sosialisme ikke nødvendigvis er kommunisme, marxisme eller leninisme. I denne sammenhengen har jeg brukt Wildes definisjon, som i grunntrekk bygger på at en sosialistisk stat er en stat uten en overklasse, underklasse og lederskap. Ingen prinser (konger, presidenter, dommere), ingen paver (religion) og intet folkestyre (storting og demokratiets kaos).
Først under den sosialistiske maskinelle slavestaten er mennesket endelig snirklet rundt det hedonistiske; «When man is happy, he is in harmony with himself and his enviroment.»

VI SER DISSE tankene helt klart i filmtriologien Matrix. Her har mennesket endelig utviklet en teknologi som er fullt i stand til å ta vare på dem. Av særlig interesse i dette perspektivet er tegnefilmen The second renaissance som viser hvordan menneskeheten, når maskinene ble i stand til å gjøre arbeidet deres, faller ned i dekadens og forfall. Maskinene, som betegnende nok blir beskrevet som perfekt moralske vesen, de er lysfontener, programmert til å utføre menneskehetens beste gjennom alt sitt virke. Selv om lysfontener først ble kjent i Norge gjennom en reiseskildring for noen år siden, er begrepet en overraskende god beskrivelse av hva maskinene ser ut som for Matrix absolutte helt; Neo.
Menneskene er, ifølge Matrix, ikke i stand til å bli «onde». Et bedre uttrykk ville være det engelske: to go bad. Bad gir en artig dobbel fonetisk betydning, da det kan brukes på lik linje mellom ondskap og det å råtne.

MASKINENES PERFEKTE MORAL er et viktig moment. Maskiner vil alltid forbli maskiner, de er ikke, selv om de kan gi et inntrykk av dette, rasjonelle vesen. De har ingen, og vil neppe kunne utvikle, en selvforståelse utenfor den mennesket programmerer inn i dem. Gitt dette faktum blir Matrix snudd om. Noe som virker som en grusom dystopi, blir menneskehetens siste moralske redning. Ikke lenger raver de rundt i hedonistisk rus, maskinene har fullført sitt opprinnelige program, de har ført mennesket bort fra en spiral mot undergangen, og inn i en ny mulighet for kontinuitet. Maskinene gir menneskeheten livets rett, vi må muligens bo i små fat med jordbærgele, men vi vet ikke om dette faktum og vi blir ikke plaget av dette faktum.

«…menneskene er strategisk barberte apekatter. Apekatter som alle burde slaktes ned for fote.»

Triologien tar derimot for seg hvordan maskinene jobber for å hindre oss i å våkne fra dette. Nå kan dette sees på som den Descartianske løgnaktige Gud, en skaper som driver gjøn med oss. Descrates gikk som kjent senere bort fra dette momentet i argumentasjonen, og hevdet at Gud, som er et perfekt vesen, ikke ville narre ham. I Matrix snur man dette elegant på hode. Descartes grunnla sin hele metode på at det var en konstant, når denne konstanten forsvinner, forsvinner også alt denne konstanten signifiserer.

SÅ HVOR ender vi? Som jeg smertelig fikk erfare var Y2K ikke tidenes verste datamareritt, det maktet maskinen min å skape for meg helt alene. Den hadde ingen moralske kvaler med å krepere, men den hadde heller ingen motsetninger mot meg. En sikring kan ha røket, et kort brent seg av; maskinen var fullstendig nøytral til om den skulle starte eller ei, for meg var det derimot en katastrofe. Men datamaskiner er og forblir utenforstående. De har ingen personlig agenda mot meg, om en maskin ikke gjør som den skal er det større sjanse for at et menneske har gjort noe galt, eller ikke gjort det man burde gjøre, enn at maskinen har våknet på natten og innsett at menneskene er strategisk barberte apekatter. Apekatter som alle burde slaktes ned for fote. Jeg har ingen grunn til å tro på AI, ikke mer enn jeg trenger å tro at solen ikke står opp i morgen. Solen stod opp da jeg tok mine første spede blink mot himmelen, den stod opp i går, og tro det eller ei, i dag var den tilbake på plass. Maskiner hadde derimot ikke planer om å bli moralske vesen da jeg blinket mot mitt første solskinn. De var heller ikke i gang i går, og utrolig nok var situasjonen ikke forandret i dag. Selvsagt kan jeg ikke garantere dette. Kanskje maskiner, i dette øyeblikk, jobber på spreng med å styrte herskerrasen. På den annen side har jeg fremdeles ikke hørt noe om det, og til tross for at vi noen ganger må ta et hopp inn i ubekreftede påstander, velger jeg å la, i alle fall denne, ligge. Jeg anser ikke maskiner for menneskets største fiende, den stillingen har mennesket monopolisert siden Kain og Abel. Det kan ingen ta fra oss.

Kilder:

  • Singer, Peter, A Companion to Ethics, Blackwell Publishing, 1993
  • Wilde, Oscar,The Critic as an Artist
  • Wilde, Oscar, The soul of man under socialism
  • Wittgenstein, Ludwig, Filosofiske undersøkelser

FREMTIDENS LEDERE

Wednesday 16. May 2007

NAVN: ALEXANDER MADSEN SANDVIK
FAG: STIPENDIAT VED INSTITUTT FOR
STRATEGI OG LEDELSE, NORGES HANDELSHØYSKOLE

I FREMTIDEN KAN MEDARBEIDERNE I MANGE TILFELLER VÆRE MINST LIKE VIKTIG SOM LEDERN. DETTE GJØR AT FREMTIDENS LEDERE MÅ FINNE NYE MÅTER Å OPPNÅ INNFLYTELSE HOS MEDARBEIDERNE. FREMTIDENS LEDERE ER TRANSFORMERENDE LEDERE SOM FÅR MEDARBEIDERNE TIL Å YTE MER ENN DET SOM ER FORVENTET AV DEM GJENNOM ET KOLLEKTIVT ENGASJEMENT DER HVER ENKELT BIDRAR TIL Å REALISERE ORGANISASJONENS VISJONER.

I GODE TIDER er det lett å overse betydningen av ledelse. Men ledelse har alltid betydning, og har aldri hatt større betydning i vårt samfunn enn nå. Både nasjonalt og internasjonalt tar ledere valg som er med på å legge grunnlaget for fremtiden. Nasjonale ledere kan ta valg om å sende unge mennesker i krig og legge premisser for om isbreer i fremtiden kun er å finne på museer. I vonde tider har ledere stått for misbruk av makt, og utnyttelse av andre mennesker som har ført til både drap og lemlestelser. I arbeidslivet har ledere mindre makt, men de kan forme hverdagen til gode eller dårlige opplevelser. Vi kan også oppleve at ledere utnytter medarbeidere. En god leder kan få medarbeideren til å føle seg verdifull, mens en dårlig leder kan ødelegge hverdagen og få medarbeideren til å føle seg mindreverdig. Fokuset for denne artikkelen er ikke hvem lederen er, men mer hva lederen gjør for å være en effektiv leder overfor medarbeiderne.

NESTEN ALLE definisjoner av ledelse består av en leder og en eller flere medarbeidere. Uten noen å lede er det vanskelig å snakke om ledelse. I tillegg handler ledelse om innflytelse, og hvordan man oppnår innflytelse hos medarbeiderne. Nyere teorier har definert ledelse som en prosess der man motiverer mennesker til å arbeide sammen mot et mål. Det er spesielt forholdet til medarbeideren som har endret seg i løpet av det siste århundret. I det industrielle samfunnet var lederen plassert over medarbeideren med virkemidler som makt og kontroll. Overgangen til det postindustrielle samfunnet på 1970-tallet førte til at medarbeideren fikk høyere kompetanse, og dermed også mer innflytelse. En følge av dette er at leder og medarbeider har blitt mer sidestilte, og at lederen må finne nye virkemidler. I vår tid skal vi ikke lete lenge før vi finner aktuelle nyhetssaker om ledere som har måttet fratre sin lederposisjon på grunn av makt og kontroll. Monica Kristensen Solås (Redningsselskapet), Gerd-Liv Valla (LO) og Karl-Arne Johannessen (Norges Idrettsforbund) er eksempler på ledere som nylig har fått kritikk for bruk av makt og lederstil. Fremtidens ledere må finne nye måter å lede på, og for å sette det på spissen: medarbeideren vil være viktigere enn lederen. Tradisjonell ledelsesteori blir oppfattet som transaksjonsledelse der det foregår et bytte mellom leder og medarbeider. I transformasjonsledelse omformer (transformerer) lederen ideene om hva virksomheten er og skal være fra egne interesser til et kollektivt engasjement hvor hver enkelt bidrar til å realisere organisasjonens visjoner. Fremtidens ledere er transformerende ledere som får medarbeiderne til å yte mer.

TEORIEN OM Transformasjonsledelse (Bass, 2006) har ført til et nytt paradigme innenfor ledelsesforskningen siden den for første gang ble presentert i 1985. Det var under debatten om forskjellen mellom lederskap og administrasjon (leadership and management) at den politiske vitenskapsmannen James McGregor Burns (1978) introduserte to typer lederatferd, transformasjon og transaksjon. Burns forstår ledelse som et bytteforhold mellom leder og medarbeider, der den transformerende leder viser vei ved å definere nye mulige mål som medarbeideren ønsker å realisere. På den andre siden har vi transaksjonsledelse som er et mer instrumentelt bytteforhold der en blir enig om innsats og belønning for ytelse. Burns så for seg lederen som i et kontinuum der transaksjonsledelse var på den ene siden og transformasjonsledelse på den andre, og at lederen måtte velge hva som skulle vektlegges.

hm
illustrasjon: MADS IVERSEN + aka@uib.no

DET VAR PÅ BAKGRUNN av Burns (1978) sine tanker at Bass (1985) kom frem til teorien om transformasjonsledelse. Bass (1985) definerer ledelse ved lederens effekt på medarbeideren og hvordan man som leder oppnår innflytelse hos medarbeiderne. Teorien prøver å forklare hvordan en får medarbeidere til å gi av seg selv, hengi seg til vanskelige mål og yte mer enn det som er forventet av dem. Bass (1985) nyutvikling er at han ser for seg transformasjon og transaksjon som to separate dimensjoner, i stedet for Burns sin ene dimensjon. Bass sin argumentasjon er at en leder kan både være transformerende og transaksjonell. I tillegg identifiserer Bass (1985) mer presist de ulike lederatferdene der Burns (1978) mer presenterer en generell oversikt. I henhold til Bass (1985) er det vesentligste elementet i transformasjonsledelse hvordan lederen omformer (transformerer) sine ideer om hva virksomheten er og skal være fra egne interesser til kollektivt engasjement hvor hver enkelt bidrar til å realisere organisasjonens visjoner. De underliggende prosessene beskriver hvordan lederen motiverer medarbeiderne ved å ta hensyn og sette individuelle mål ved autonomi og bemyndiggjøring av innsats. Forskjellen mellom transaksjons- og transformasjonsledelse er støttet i forskning, og det er en betydelig mengde forskning som støtter at transformasjonsledelse er effektiv innenfor en rekke sektorer: det private, offentlige, militære, utdanningsinstitusjoner og frivillige organisasjoner (Bass, 2006).

I HENHOLD TIL BASS (1985, 2006) teori består transformasjonsledelse av fire komponenter; (i) idealisert innflytelse, (ii) inspirerende motivasjon, (iii) intellektuell stimulering og (iv) individualisert oppmerksomhet. Transaksjonsledelse består av (v) betinget belønning, (vi) ledelse ved unntak og (vii) la-det-skure-ledelse.

(I) IDEALISERT INNFLYTELSE er når lederen er en rollemodell for medarbeiderne. Lederen er sett på som et forbilde som en har tillit til og stoler på. Det er to måter en leder kan påvirke medarbeideren på: (a) ved sin egen atferd og (b) ved hendelser som blir attribuert til lederen. I tillegg er lederne ved denne komponenten kjent for å ta risiko, ha tillit og demonstrere høy moralsk og etisk standard. (ii) Inspirerende motivasjon er ledere som motiverer og inspirerer medarbeiderne ved å gi dem meningsfulle og utfordrende oppgaver. Lederen setter høye krav ved å formidle entusiasme, lagånd og optimisme. Videre er det viktig at lederen er inkluderende og demokratisk. I følge Bass (1985) kan kombinasjonen av (i) idealisert innflytelse og (ii) inspirerende motivasjon utgjøre karismatisk-inspirerende ledelse som er samme lederatferder som beskrevet i House (1977) sin karismatiske ledelsesteori. (iii) Intellektuell stimulering er ledere som stimulerer sine medarbeidere til å være innovative og kreative ved å utfordre dem, omforme problemene og finne løsninger på nye måter. Medarbeiderne er utfordret til å være kreative uten at de kritiseres offentlig. (iv) Individualisert oppmerksomhet er når ledere tar hensyn og har omsorg for medarbeiderne ved å opptre som en veileder og mentor. Medarbeiderne blir utviklet og stimulert til å yte mer ved at lederen sørger for en støttende kultur, et læringsmiljø, fellesskap og samhold på arbeidsplassen. Det er her viktig at medarbeiderne kan oppnå anerkjennelse og at lederen er flink til å ivareta de enkeltes behov.

Figur 1 - Fullspektrumsmodellen
Figur 1 – Fullspektrumsmodellen

VED TRANSAKSJONSLEDELSE har vi følgende komponenter: (v) Betinget belønning er når lederen forhandler frem innsats i henhold til belønning. Medarbeideren blir belønnet for målt innsats. En forutsetning er at belønningen skal være fysisk, og det vanligste virkemiddelet er lønn. (vi) Ledelse ved unntak kan forekomme i to former: aktiv og passiv. Aktiv ledelse ved unntak er at lederen overvåker arbeidet, og korrigerer atferd når medarbeideren avviker fra forventningene. Passiv ledelse ved unntak er at lederen kun korrigerer atferd når en feil har oppstått. Aktiv ledelse ved unntak kan være effektivt i situasjoner der fokus på sikkerhet er høy. Passiv ledelse ved unntak kan være viktig når lederen har delegert ansvar til andre. Den siste formen for transaksjonsledelse er (vii) la-det-skure-ledelse, som er fravær eller mangel på ledelse. Dette er den minst effektive formen for ledelse i forhold til alle de andre lederstilene. Beslutninger blir ikke tatt, initiativ er fraværende og ansvar for ledelse er ignorert. Lederen vil overlate ansvaret til medarbeiderne, og det vil være opp til hver enkelt om arbeidet blir utført.

HVIS VI KOMBINERER de to dimensjonene: transaksjons- og transformasjonsledelse i et rammeverk, får vi det Bass kaller for fullspektrumsmodellen (figur 1). I henhold til Bass (1985, 2006) sine empiriske funn og fullspektrumsmodellens vertikale akse, vil en effektiv leder benytte seg oftere av komponentene i transformasjonsledelse presentert ved de 4 I’ene enn komponentene fra transaksjonsledelse. Den horisontale aksen med aktiv og passiv ledelse er definert av Bass, og er en konstruert dimensjon. Den tredje dimensjonen er dybde-aksen som består av frekvensen for hvor ofte en leder viser de ulike lederstilene. Resultatene fra det nylig gjennomførte GLOBE-prosjektet som inneholder en undersøkelse av transformasjonsledelse i 62 land, støtter at transformasjonsledelse er mer effektiv enn transaksjonsledelse (Den Hartog, House, Hanges, Ruiz-Quintanilla, & Dorfman, 1999; Dorfman, Hanges & Brodbeck, 2004).

DEN MEST AKSEPTERTERTE forskningsmetoden for å måle transformasjonsledelse er spørreskjemaet Multifactor Leadership Questionnaire (MLQ) som måler komponentene i fullspektrumsmodellen (Bass & Avolio, 1997). MLQ består av to skjemaer. Det første skjemaet er et spørreskjema til lederen, der lederen skal svare på spørsmål knyttet til oppfattelsen av egen lederatferd. Forskning viser imidlertid at selvrapportering av egen lederatferd har store feilkilder. Derfor er det andre skjemaet, der medarbeiderne responderer på frekvensen til atferden til lederen den viktigste delen av MLQ. Tolkning av resultatene beskriver lederens stil og lederen kan plasseres i henhold til fullspektrumsmodellen.

BASS (2006) SELV mener han har godt belegg for å si at teorien predikerer effektiv ledelse. En leder som skårer høyt på dimensjonen transformasjonsledelse er gjennomgående mer effektiv og har mer engasjerte og tilfredse medarbeidere enn de som skårer lavt. Kritikken mot transformasjonsledelse er mot den empiriske målingen av transformasjonsledelse og mot teorifremstillingen. Når det gjelder empiriske målinger ved MLQ viser studier som bruker et rikere oppsett av lederatferder en mer kompleks struktur enn den som er gjengitt i fullspektrumsmodellen (Den Hartog, 1977; Yukl, 1997). Et annet problem er å finne igjen de ni faktorene som er beskrevet i fullspektrumsmodellen (Den Hartog, Van Muijen, & Koopman, 1997). En stor undersøkelse med 3786 respondenter viser at det er mest hensiktsmessig å kombinere idealisert innflytelse med inspirerende motivasjon, samt ledelse ved unntak (passiv) og la-det-skure-ledelse (Bass, 2006). I denne undersøkelsen avdekkes det 7 faktorer empirisk, mens man teoretisk beskriver 9 faktorer. Bass (2006) vedgår at det er en forskjell mellom den empiriske og teoretiske forståelsen av transformasjonsledelse, men at det er viktig å beholde de 9 komponentene i fullspektrumsmodellen for å bedre forklare de individuelle delelementene i teorien.

OGSÅ NÅR DET gjelder teorifremstillingen er det utfordringer. Yukl (1999) mener at når en utvikler en ledelsesteori som skal gjelde i alle situasjoner, for alle kulturer, og i alle organisasjoner, så inviterer en til å bli kritisert. En av kritikkene mot Bass (1985) teori er at den er for generell, og for snevert fokusert, ved at teorien kun fokuserer på ledere som er eksepsjonelle. Det er også usikkerhet rundt påvirkningsprosessene for hvordan en leder influerer (påvirker) medarbeideren på en transformert eller transaksjonell måte (Yukl, 1999). Teorien burde også inneholdt typiske lederatferder som ikke er en del av transformert eller transaksjonelt lederskap, som det å avklare forventninger, sette spesifikke mål til hver ansatt, koordinere aktiviteter og allokere ressurser. Yukl (1999) mener at vi mangler forskning rundt interaksjonsprosessene der en leder får medarbeideren til å identifisere seg med lederens mål og yte i henhold til den lanserte visjonen. Hvordan en leder oppnår innflytelse har verdi for å forstå effekten av ledelse, og hvordan ledere skaper holdninger, motivasjon og atferd. Transformasjonsledelse forklarer heller ikke hvordan en som leder skal få medarbeiderne til å føle seg verdifulle eller inspirerte. Det er behov for mer forskning som beskriver lederens innflytelsesprosesser mer inngående, og hvordan prosessene påvirker de medierende variablene i henhold til ytelse.

HVIS VI SER VIDERE inn i fremtiden kan vi tenke oss medarbeideren som like viktig, eller viktigere enn lederen. Argumentet er tosidig. For det første er det medarbeideren sine resultater som er grunnlaget for å belønne lederen, og for det andre kan medarbeideren sin kompetanse være viktigere enn lederens. I fremtiden kan vi oppleve at lederen kan være lettere å erstatte enn medarbeideren som har spesialkompetanse. Lederens viktigste virkemiddel er ikke lenger autoritær makt og kontroll. Det viser seg nemlig at kunnskapsmedarbeidere ikke lar seg kontrollere på samme måte som i industrisamfunnet. Fremtidens ledere må benytte seg av andre måter å utøve innflytelse hos medarbeiderne. Fokuset i ledelse har derfor endret seg fra å forstå en leders atferd som er hva ledere gjør, til hva det er som gjør at noen ledere får medarbeiderne til å yte mer enn det som er forventet av dem.

FREMTIDENS LEDERE må derfor finne nye måter å få medarbeiderne til være motiverte for å oppnå mål. Innflytelse må bli utøvd gjennom å være et forbilde til etterfølgelse (idealisert innflytelse), motivere og inspirere medarbeidere (inspirerende motivasjon), stimulere medarbeiderne til å være kreative og ved å gi dem utfordringer (intellektuell stimulering), samt å ta hensyn til hver enkelt og la medarbeiderne få følelsen av at de blir satt pris på (individualisert oppmerksomhet). Gjennom å være en transformerende leder kan fremtidens ledere formidle sine ideer om hva virksomheten er og skal være fra egne interesser til kollektivt engasjement hvor hver enkelt bidrar til å realisere organisasjonens visjoner. Helt sentralt vil være hvordan lederen motiverer medarbeiderne ved å ta hensyn til og sette individuelle mål ved autonomi og bemyndiggjøring av innsats.

    Kilder:

  • -Bass, B. M. (1985). Leadership and performance beyond expectations. Free Press, New York.
  • -Bass, B. M. (2006). Transformational leadership. Lawrence Erlbaum Associates, Publishers, London.
  • -Bass, B. M. & Avolio, B. J. (1997) Revised Manual for Multifactor Leadership Questionnaire, Palo Alto, CA:Mind Alto.
  • -Burns, J. M. (1978). Leadership. Harper & Row, New York.
  • -Den Hartog, D. N. (1997) Inspirational Leadership. Doctoral Dissertation, University of Amsterdam.
  • -Den Hartog, D. N. House, R. J., Hanges, P. J., Ruiz-Quintanilla, S. A., & Dorfman, P. W. (1999). Culture specific and cross- cultural generalizable implicit leadership theories: Are attributes of charismatic/transformational leadership universally endorsed? The Leadership Quarterly, 10, 219-256.
  • -Den Hartog, D. N., Van Muijen, J. J. & Koopman, P. L. (1997). Transactional versus transformational leadership: An analysis of the MLQ. Journal of Occupational and Organizational psychology, 70, 19-34.
  • -Dorfman, P. W., Hanges, P. J., & Brodbeck, F. C. (2004). Leadership and cultural variation: The identification of culturally endorsed leadership profiles. In R. J. House, P. J. Hanges, M. Javidan, P.W. Dorfman, & V. Gupta (Eds.), Culture, leadership, and organizations: The GLOBE study of 62 societies (pp. 669-719). Thousand Oaks CA: Sage.
  • -House, R. J. (1977). A 1976 theory of charismatic leadership, In J. G. Hunt & L. L. Larson (Eds.), Leadership: The cutting edge (pp, 198-207). Carbondale: Southern Illinois University Press.
  • -Yukl, G. (1997). Effective leadership behaviour: A new taxonomy and model. Paper presented at the Eastern Academy of Management International Conference, Dublin, Ireland.
  • -Yukl, G. (1999). An evaluation of conceptual weaknesses in transformational and charismatic leadership theories. Leadership Quarterly, 10(2), 285-305.

ENDRET MAKTBALANSE

Wednesday 16. May 2007

NAVN: MARTHE STORNES NORDTUG
STUDENT FELLOW, NORWEGIAN INSTITUTE
OF INTERNATIONAL AFFAIRS

FRA HOBBESIANSK VERDENSSTRUKTUR TIL KANTIANSK FRED: KAN FREMTIDIG FRED SIKRES GJENNOM GJENSIDIG AVHENGIGHET?

ENDRET MAKTBALANSE

Illustrasjon Mads Iversen
illustrasjon: MADS IVERSEN + aka@uib.no

DENNE INNEBYGDE frykten for andre stater kjennetegner den anarkiske naturtilstanden i det hobbesianske verdensbildet som har regjert i store deler av historien. Hva kan man gjøre for å endre dette?

DEN STERKESTE trusselen mot staters eksistens har tradisjonelt vært deres nærmeste naboer eller interne konflikter innenfor deres grenser. Derfor har sikkerhetspolitikk vært bygget på tanken om at en stat både må kunne kontrollere interne voldsutøvelser og forsvare sine grenser i tilfelle den blir utsatt for territorielle angrep fra andre stater, som oftest de den deler grense med. I tillegg har enkelte stater, gjerne de av en viss størrelse, lagt vekt på muligheten for å gå til territorielle angrep for å sikre ekspansjon av sine egne områder. Stater som frykter territorielle angrep må stadig respondere på denne utviklingen med å bygge ut sine egne forsvarsverk. Denne tankegangen kan kulminere i et kappløp om militær og territoriell makt, noe som har funnet sted gjennom hele historien.

MILITÆR AVSKREKKING er et maktmiddel som har vist seg å være svært effektivt, men også høyst risikabelt. Den kontinuerlige kampen om å besitte de mektigste militære midlene har ført til utvikling av våpen hvis destruktive kapasitet er så enorm at man ganske enkelt kan utslette alt liv på jorden.

DET FINNES internasjonale rammeverk for anskaffelse og bruk av denne typen våpen. Men de statene som er i besittelse av dem, er selvsagt suverent militært overlegne når det gjelder omfang av ødeleggelser de er i stand til å påføre andre.

VIL BESITTELSE av masseødeleggelsesvåpen være det som avgjør en stats maktposisjon og internasjonale status i fremtiden, og kan dette skape en maktbalanse som forhindrer utbrudd av alvorlige kriger og konflikter grunnet redselen for at disse vil anvendes?

DENNE ARTIKKELEN ser på sikkerhetspolitikk gjennom en regional tilnærming og diskuterer hvorvidt regionale konstellasjoner kan danne grunnlaget for en gjensidig avhengighet som genererer en fredelig utvikling, reduserer den territorielle angrepstrusselen og således behovet for besittelse av høyt utviklet militær kapasitet.

I TRADISJONELL realismeteori vil makt ofte være relatert til besittelse av ressurser. Dette er ikke bare militære ressurser, men også økonomiske, geografiske og moralske. En stat som har høy tilgang på naturressurser innenfor sitt territorium har for eksempel makt over andre stater som har mangel på disse. Den ressurssterke staten kan handle og forhandle fra et heldigere utgangspunkt enn de øvrige, og kan således enklere tilegne seg andre ressurser i tillegg. Statens makt vil øke jo mer knapphet det er på den aktuelle ressursen i andre deler av verden, men vil samtidig også være mer disponert for angrep fra andre stater som ønsker tilgang til dem. Behovet for et sterkt og overlegent forsvarsverk øker derfor.

DETTE ER et tradisjonelt mønster i konfliktutbrudd i verden, og har ført til at de fleste stater har vært i krig med sine naboer gjennom hele historien på et eller annet tidspunkt. Et svært aktuelt eksempel er mangel på tilgang til energiressurser, og hvorledes stater som er i besittelse av denne tilgangen kan skape et ubalansert avhengighetsforhold mellom seg selv og andre. Flere av statene rundt Kaspihavet og Kaukasus har for eksempel opparbeidet seg et politisk og økonomisk avhengighetsforhold til Russland, grunnet deres tilgang til landets gassressurser. Forskjellen på stater i denne regionen som har egne ressurser slik som Azerbadjan og de som ikke har det slik som Sør- Ossetia og Abkhazia, synliggjøres gjennom deres politiske og økonomiske handlingsrom. Her blir den territorielle trusselen tydelig.

DET SAMME KAN sees i forbindelse med besittelse av andre økonomiske ressurser som vann, edle metaller og andre råvarer. Ressursrike stater i Afrika har ofte lidt store humanitære tap som følge av kampen om tilgangen på disse. Her er de interne konfliktene og mangelen på kontroll av voldsutøvelse tydelig.
Hvordan kan man stikke hull på denne byllen? Jeg vil argumentere for at svaret i høy grad ligger i regional regulering av bytteforhold.

SOM BARRY BUZAN (1991) påpeker defineres stater av sin suverenitet, noe som innebærer at de ikke anerkjenner noen form for politisk autoritet høyere enn seg selv. Av dette følger at det internasjonale systemet av stater mangler denne typen regulerende organ, hvilket betyr at det internasjonale systemet reflekterer staters natur, som igjen legger til grunn en anarkisk naturtilstand. Dette er grunnleggende realismetenkning og har frem til slutten av forrige århundre vært dominerende for internasjonalt diplomati, da under navnet realpolitik. Grunnprinsippet i denne systemiske tenkningen er det hobbesianske statskonseptet som kort sagt er begrunnet i menneskets innebygde naturtilstand der alle individer har lik rett på alt, ikke minst retten til selvoppholdelse, en tilstand som kun kan brytes ved å gå inn i en samfunnskontrakt. Dette konseptet aggregeres i realismeteorier til forholdet mellom stater.

MOTSATSEN TIL denne typen internasjonalt system har man knyttet til filosofen Immanuel Kant, og debatten om de ulike strategiske kulturene i vesten har blitt delt inn i et hobbesiansk og et kantiansk internasjonalt samfunnssystem, der det kantianske systemet kjennetegnes av et mer konstruktivistisk og rettslig basert fellesskap. Det kantianske perspektivet har blitt stående som representant for et mer post-westfalsk statssystem basert på noen rettslige grunnprinsipper. Disse går blant annet på demokratiske og rettighetsbaserte samarbeidsformer der statlige grenser ikke skal representere noen hindring for borgere med ulik geografisk opphav i å delta i samfunnslivet hvor som helst. Den kantianske freden baseres på samarbeid mellom demokratiske stater, noe det hobbesianske systemet ikke legger til grunn. Her er staters samarbeid basert på makt, det være seg mellom autoritære, despotiske eller demokratiske stater.

HVORVIDT DISSE to retningene faktisk stemmer overens med de to filosofenes opprinnelige teorier vil jeg ikke ta stilling til her. Poenget er å illustrere at overgangen fra fragmenterte til integrerte regionale samfunnstilstander kan være et viktig virkemiddel for å forhindre kriger og konflikter i fremtiden.

DET REGIONALE nivået har fått økt analytisk status de siste årene. Sikkerhetstenkning har i større grad blitt aggregert fra stater til regioner, og regionale organisasjoner og institusjonelt samarbeid har blitt mer utbredt i flere deler av verden. Her kan man blant annet nevne ASEAN, Mercosur, AU og EU. Disse organisasjonene har med ulik grad av omfang og suksess organisert land innenfor geografisk avgrensede områder og dermed skapt mer eller mindre politisk autoritet på regionalt nivå.

DEN MEST INTEGRERTE organisasjonen er uten tvil den Europeiske Union hvis omfang strekker seg både dypere og bredere enn noen annen organisasjon i hele verden. Etableringen av det integrerte økonomiske fellesskapet som ble forløperen til Unionen var i seg selv en eksepsjonell affære. Den skapte et gjensidig avhengighetsforhold mellom to stater, Frankrike og Tyskland, i kjernen av Europa som i flere hundre år med kortere og lengre opphold har vært i krig med hverandre. Europas historie er for øvrig en svært blodig en, og de europeiske statsgrensene har vært i bevegelse helt opp til de siste årene. Som Buzan og Wæver (2003) understreker: Europas største sikkerhetstrussel er å returnere til sin fortid. Å skape fred i en slik region virket i utgangspunktet ganske håpløst, i alle fall uten å overføre maktkampen til et annet kontinent slik det ble gjort i koloniseringskappløpet fra midten av det nittende århundret. Det skulle godt gjøres all den tid de mellomstatlige relasjonene i Europa var preget av svekket troverdighet, særlig overfor de tidligere fascist-nasjonalistiske statene. Grobunnen for det senere unionssamarbeidet med disse viste seg å være økonomisk integrasjon og reguleringen av bytteforholdet mellom ressurser innenfor kull, stål, og atomenergi.

FOR Å KNYTTE dette opp til den kantianske tankegangen: EU som idé er basert på den demokratiske fred. Statenes stabilitet sikres gjennom samarbeid innenfor rettighetsbaserte rammer. Disse elementene, regional integrasjon, samarbeid mellom demokratiske stater og sikring av stabilitet konstituerer det som kan kalles en type kantianske fred, og Unionen er opptatt av å generere denne typen verdier rundt sine grenser.

DETTE KAN BLANT annet illustreres ved at de mest effektive virkemidlene for å sikre stabilitet, gjenoppbygging og strukturreformer i de tidligere konfliktherjede områdene i det tidligere Jugoslavia har vært mulighet for fremtidig medlemskap i EU.
Regional integrering kan redusere den mellomstatlige frykten for hverandre som eksisterer i den hobbesianske naturtilstanden da det skaper et gjensidig avhengighetsforhold som gjør at stater påvirker hverandres politikk og økonomiske utvikling gjennom institusjonelt samarbeid. Som flere aktører i de regionale organisasjonene har uttalt, både i Afrika, Asia og Latin- Amerika; man ønsker en løsning som er sin egen, og man ønsker å opprette organer som kan fungere som talerør for fellesregionale posisjoner.
Den Afrikanske Union (AU) definerer, som en av sine visjoner, å skape sikkerhet og stabilitet samt økonomisk vekst gjennom kontinentalt samarbeid. Den asiatiske organisasjonen ASEAN har lignende formuleringer i sine grunnleggende erklæringer og dokumenter. Dette reflekterer igjen at de største sikkerhetstruslene først og fremst er de som er geografisk nærme, altså frykten for territorielle angrep fra nærliggende stater.

PÅ SAMME MÅTE satte de to nyvalgte presidentene i Argentina (Kirchner) og Brasil (Lula da Silva) den regionale organisasjonen Mercosur øverst på sin agenda da de startet sine perioder i løpet av 2003, noe som igjen illustrerer utviklingen av det regionale nivåets økte signifikans.

DEN MILITÆRE TRUSSELEN er det man vanligvis forbinder med sikkerhetspolitikk. Med regional integrasjon av den typen som eksisterer innenfor EU har man etter hvert definert nye sikkerhetstrusler som krever andre typer tilnærming enn denne. Eksempler på dette er miljøtrusselen, internasjonalt organisert kriminalitet og terrorisme.

IGJEN VIL JEG ARGUMENTERE for at en sikrere og mer virkningsfull tilnærming til disse sikkerhetstruslene ligger i en felles regional håndtering. Tverrstatlig politisamarbeid og tilgang til felles databaser over regionene kan være svært effektive bidrag til å bekjempe terrorisme og internasjonalt organisert kriminalitet, og miljøproblemer blir i de fleste tilfeller mer effektivt håndtert på internasjonalt plan.

PROBLEMET ER SELVSAGT at jo flere områder som sikkerhetifiseres, jo større er behovet for aksept av en høyere politisk autoritet enn den statlige, noe som vil lede til en endring i oppfattelsen av statens natur, jamfør tidligere avsnitt. Jeg vil likevel argumentere for at det er lettere for stater å akseptere en regional løsning enn en mer hegemonisk sentrert løsning der supermaktsstater er toneangivende på grunnlag av sin besittelse av suverene militære kapasiteter.

JEG VIL PÅ INGEN måte påberope meg opphavsretten til disse ideene. Mitt poeng er å belyse det regionale nivåets signifikans og påvirkningskraft både i grunnleggende fredssamarbeid og i bekjempelse av fremtidige sikkerhetstrusler. Dette er spesielt interessant i forhold til tanken om at land som ikke inngår i disse regionale konstellasjonene, men likevel geografisk sett tilhører deres virkningsområde ofte argumenterer med at man kan utøve mer effektiv innflytelse dersom man handler uavhengig av disse. Jeg tror dette er en grov misoppfatning, og at de største fredsprosjektene og strukturelle endringer i bekjempelse av fattigdom har funnet sted gjennom regionalt samarbeid, på samme måte som nye sikkerhetstrusler mer effektivt kan bekjempes på dette nivået.

Kilder:

TIL ANTARKTIS FOR Å SIMULERE FREMTIDEN

Wednesday 16. May 2007

antaktis
foto: ANDERS SIREVAAG + aka@uib.no

NAVN: ANDERS SIREVAAG
BJERKNES CENTRE FOR CLIMATE RESEARCH

MAN TRENGER IKKE FØLGE SPESIELT GODT MED I NYHETENE FOR Å BLI MINNET PÅ HVORDAN DET STÅR TIL MED DAGENS OG IKKE MINST FREMTIDENS KLIMA. DET SKAL BLI VARMERE, MER REGN OG HEFTIGERE STORMER.

PÅ BRYGGEN HAR man montert en målestav som minner turister og fastboende ettertrykkelig på hvordan fremtidens Vågen kommer til å se ut, med klare hentydninger om å nyte attraksjonene mens man kan. Breene både i Norge og i resten av verden vil smelte sakte, men sikkert og vil gjøre sitt til at havet stiger og hytteeiere i strandsonen går fuktige tider i møte. Havisen i Arktis vil forsvinne litt etter litt og drømmen om en skitur til Nordpolen vil kunne forbli en bokstavelig talt, våt drøm for de fleste. Alle disse påstandene er ikke bare spekulasjoner og spådommer om fremtiden, men konklusjoner fra FNs klimarapport som ble utarbeidet av mer enn 2000 forskere og fremlagt tidligere i vinter. Rapporten ble offentliggjort under en pressekonferanse i Paris og sørget for et betydelig fokus på miljø og klima i den påfølgende tiden.

KONTRASTEN ER STOR mellom presseoppstyret i Paris og et forskningsskip i Antarktis. Vi befinner oss i det østlige Weddellhavet, det er august og vinter på sørlige halvkule og vi er omtrent så langt borte fra sivilisasjonen som det er mulig å komme med et skip. Etter en 12 dager lang seilas fra sydspissen av Chile, er den amerikanske forskningsisbryteren Nathaniel B. Palmer endelig inne i isen, og vi kan begynne det vitenskapelige arbeidet som har vært planlagt over flere år. De 25 forskerne om bord er stort sett oseanografer og meteorologer fra ulike nasjoner som alle driver med forskning relatert til klimaet. Muligens overraskende er det ikke fremtidig havnivåstigning eller middeltemperaturer i år 2100 det fokuseres på nå. Her er det andre, mer trivielle tema som er viktigere. Alle instrumenter skal sjekkes og klargjøres etter den lange frakten til Chile, sensorer skrus sammen og tas fra hverandre, det tørrtrenes på utsettingsprosedyrer og rutiner og det diskuteres praktisk sikkerhet på isen. Det er nå det vil vise seg hvor god planleggingen og forberedelsene har vært og man har bare en sjanse – det nytter ikke å stikke innom butikken på hjørnet for å kjøpe den lille delen man har lagt igjen i Bergen.

OVER 2000 FORSKERE har bidratt til FNs klimarapport, men hvor får klimaforskerne sine fremtidsutsikter fra? Svaret er klimamodeller og observasjoner. Klimamodeller er datamodeller satt sammen av mange sett med matematiske formler for å beregne endringer i det fysiske systemet som jordkloden er. De er i prinsippet lik de modeller som brukes til å utarbeide værvarsler. Et værvarsel utarbeides på grunnlaget av tilstanden i atmosfæren på det nåværende tidspunkt og en varslingsmodell beregner endringene i denne tilstanden for korte tidssteg fremover. Da er det viktig at de observasjonene beregningen bygger på er riktige for å kunne varsle været også frem i tid. Klimamodellen fungerer på samme måte, men i stedet for et langtidsvarsel for de neste dagene beregner den endringene i klimaet for flere titalls og hundretalls år frem i tid. Siden et værvarsel gis for en så kort periode får man raskt tilbakemelding på om varselet var bra eller ikke. Så enkelt er det ikke med en klimamodell og man må smøre seg med tålmodighet for å se om fremtiden stemmer med modellberegningene. Dette løser man ved å la modellen forsøke å simulere dagens klima. Det vil si at man lar modellen starte med utgangspunkt i klimaet på ett eller annet tidspunkt i fortiden og lar den så beregne seg frem til nåtiden og ser om den klarer å simulere dagens klima. Hvis den gjør det, kan man anta at modellen inkluderer de prosessene som er drivkreftene bak endringene i klimaet og at den derfor har forutsetningene for å klare å simulere fremtidens klima på en realistisk måte. Som med værvarsler må også klimamodellene ha gode observasjoner som utgangspunkt for beregningene sine. Gode observasjoner fra et omspennende nettverk av målestasjoner i både hav og atmosfære gjør at vi også kan studere klimaet i nyere tid og se hvilke prosesser som ligger til grunn for endringene i klimaet.

NATHANIEL B. PALMER har fortøyd til et isflak som er cirka 500 x 500 m stort og som anses å være tilstrekkelig til at vi kan sette ut instrumenter på. I polare områder om vinteren kan temperaturforskjellen mellom hav og luft være så stor som 30 grader og sjøisen har en viktig rolle ved å isolere det relativt varme havet fra den kalde atmosfæren. Isen har også en praktisk rolle for forskerne; den utgjør en stabil flytende plattform som er ideell for å gjøre målinger som, på grunn av bevegelse, vanskelig lar seg gjøre fra et skip. Her kan vi sette ut instrumenter for å gjøre detaljerte målinger av strøm, temperatur og saltholdighet i den øverste delen av havet. Samspillet mellom hav, is og atmosfære i dette området er komplekst og viktig. I Weddellhavet inneholder de dypere vannmasser en betydelig mengde varme, men dette varmereservoaret er atskilt fra isen og atmosfæren av det såkalte blandingslaget. Vannet i dette laget er litt lettere enn vannet under og flyter dermed oppå og utgjør en effektiv sperre som forhindrer at varme smelter isen eller overføres til atmosfæren. Selvfølgelig er det ikke så enkelt. Antarktis om vinteren er et aktivt område; kraftige polare lavtrykk dannes og sirkulerer regelmessig rundt kontinentet og sjøisen drives rundt, presses sammen og dras fra hverandre. Dette fører til at det også blir mye bevegelse og forandring i blandingslaget og at det med jevne mellomrom blandes opp varme fra dypere lag. Ved å gjøre målinger under isen kan vi følge med på hvor mye varme som transporteres opp, hvor mye is som smelter eller fryser og hvor mye energi som overføres fra den hurtig drivende isen til havet. Som sagt er prosessene komplekse og det bildet vi får av hav/is/atmosfære-systemet endrer seg hele tiden med endringene i strøm-, vind- og temperaturforhold. Selv etter en liten uke med målinger, når vi må forlate isflaket som brekker opp og blir mindre og mindre, sitter vi igjen med det som egentlig bare er et lite øyeblikksbilde av hva som skjer – en uke etter at vi har forlatt området kan situasjonen være en helt annen.

DET SIES at for å kunne forutsi fremtiden må man først forstå nåtiden. Innenfor geofysikk og klimaforskning er dette høyst relevant da alle simuleringer av fremtidens vær og klima baserer seg på den kunnskapen vi har av de fysiske prosessene som finner sted i hav og atmosfære. Det å forstå alle prosessene som inngår i et såpass komplisert samspill som klimaet er, er nitidig og komplisert arbeid. Mange grunnleggende prosesser er inkludert i klimamodellene og kan simuleres bra for fremtiden, men det er fortsatt en del mekanismer som ennå ikke er inkludert i modellene. Dette skyldes både at mekanismene ikke er skikkelig forstått eller at det eksisterer for få målinger som kan sammenfattes i enkle fremstillinger som kan inkluderes i modellene. Det hjelper heller ikke at de områdene som anses som de viktigste for klimaet vårt, nemlig polområdene i nord og sør, også er de mest øde og minst tilgjengelige områdene på jorden. Her finnes det få permanente målestasjoner og de observasjonene som finnes herfra stammer stort sett fra et fåtall automatiserte målestasjoner som driver med isen eller fra ekspedisjoner som er gjennomført over kortere perioder. Det er også et teknisk spørsmål. Klimamodellene skal beregne fremtidige tilstander for hele havet og atmosfæren, noe som er svært omfattende sammenlignet med en regional værvarslingsmodell. Regnekraften og tidsbruken til superdatamaskinene som arbeider med utregningene setter begrensninger for hvor detaljerte prosesser som kan tas med.

forsker-verktøy OMRÅDET RUNDT Maud Rise i Weddellhavet utgjør bare en ubetydelig del av verdens havområder, men det er ikke ubetydelige i klimasammenheng. Som tidligere forklart, får vi fra tid til annen åpninger i sjøisdekket. Hvis det samtidig blandes opp vann nedenfra er det en direkte forbindelse mellom det varme vannet og atmosfæren. En slik situasjon vil normalt bare vare en kort periode før et nytt blandingslag vil dannes og stenge av forbindelsen mellom dyphavet og luften. I enkelte tilfeller kan man kan få en tilstand av ustabilitet mellom øvre og nedre lag hvor oppblandingen av vann nedenfra ikke stopper. Når slike tilfeller inntreffer vil utvekslingen av vannmasser fra flere hundre meters dyp og opp til overflaten vedvare, og over tid vil enorme mengder varme utveksles mellom hav og atmosfære. Teorien er at dette var tilfellet for den såkalte Weddell-polynjaen; en permanent åpning i sjøisdekket i Weddellhavet som varte fra 1972 til 1974 og som modererte vannmassene i Antarktis betraktelig. Under toktet i Weddellhavet håper forskerne å få svar på hvilke forhold som kan utløse en slik ustabilitet, hva som skjer i forkant av et slikt hendelsesforløp og hva det betyr for varmetransporten mellom hav og atmosfære. Dette kan gi bedre innsikt i prosesser som er viktige for det fremtidige klimaet vårt, ikke bare lokalt i Antarktis, men også på global skala.

DET HETER seg at «The devil is in the details», et sitat som stammer fra den franske forfatteren Flaubert. For klimaforskningen er dette en påminnelse om at stadig mer avanserte simuleringer av klimaet også krever en bredere innsikt og større forståelse for viktige prosesser på liten skala. Alle disse har betydning, og derfor er omfattende studier og måleprogram viktige for å gi et så realistisk bilde av fremtidens klima som mulig. Det foregår fortsatt saker og ting i naturen som er vanskelige å forstå og det er et omfattende puslespill som skal settes sammen, selv om vi allerede nå har et godt bilde av hvordan fremtidens klima vil være.

FENGSLET FOR FATTIGDOM?

Wednesday 16. May 2007

NAVN: JON EIKHAUG
FAG: MASTERSTUDENT I SOSIOLOGI, UIB
JOBBET SOM UNDERVISNINGSASSISTENT I SAN QUENTIN STATE PRISON HØSTEN 2005

 

 

 

NOVEMBER 2005: TV-BILER FRA FOX NEWS OG NBC STÅR PARKERT UTENFOR HOVEDINNGANGEN. DET ER MINDRE ENN EN MÅNED IGJEN TIL HENRETTELSEN.

Foto: Jon Eikhaug
San Quentin State Prison er Californias eldste fengsel og har plass til 5222 fanger.
foto: JON EIKHAUG + aka@uib.no

I HELGEN PROTESTERTE et tusentalls mennesker anført av rapperen Snoop Dogg foran fengselet for å få Californias guvernør Arnold Schwarzenegger til å innvilge benådning. Stanley «Tookie» Williams skal henrettes 13. desember. Den tidligere lederen for den beryktede Crips-gjengen i L.A. sitter på death row i San Quentin State Prison, dømt for to brutale ran i 1979 hvor fire mennesker ble drept. Nyhetsreporteren fra Fox News er i gang med et innslag. Jeg går forbi henne og gjennom porten til første kontrollpost. Navn og klokkeslett må noteres, og identitetskort vises. San Quentin er et høysikkerhetsfengsel, og det er først etter å ha passert de doble jernportene tre kontrollposter senere at man er på innsiden. Fangevokterne i vakttårnene har full oversikt over gårdsplassen. Blå og oransje klær er forbeholdt de innsatte slik at fangevokterne vet hvem de skal skyte dersom det blir opprør. Før man slipper inn til fløyen hvor klasserommene ligger må man gjennom en femte kontrollpost, hvor navn og klokkeslett noteres nok en gang.

DET ER LESING som står på timeplanen i dag. Jeremy, en afroamerikaner i trettiårene, leser høyt fra en lær-å-lese-bok for barn med mange bilder og stor skrift. Den handler om det amerikanske flagget. Det går sakte. Han bruker lang tid hver gang han møter på et flerstavelsesord, men han gir ikke opp. Susan, som er lærer for gutta på B-blokken, oppmuntrer ham hver gang han klarer å uttale et vanskelig ord. Analfabetisme er utbredt blant de innsatte, og mye av undervisningen dreier seg om å lære å lese og skrive. Undervisningstilbudet er frivillig for fangene. For å motivere til deltakelse får de en dag strøket fra dommen sin for hver dag de møter opp i klassen. Men enkelte har sin egen motivasjon. Målet til Jeremy er å kunne lese godnatthistorier til datteren sin når han slipper ut.

«San Quentin, may you rot and burn in hell.
May your walls fall and may I live to tell.»
-Johnny Cash

ØKENDE SKEPSIS TIL BRUK AV FENGSLER

ET UNDERVISNINGSTILBUD til de innsatte er ingen selvfølge i amerikanske fengsler. Et fåtall av fengslene har et fungerende tilbud, hvis de har det i det hele tatt. Klasserommene i San Quentin er slitte, og malingen preller av på veggen. «The Government lost the faith in prison education», forteller Susan. «Just look at our facilities. These are the best in the state of California», sier hun oppgitt. Det dårlige undervisningstilbudet er primært et resultat av den føderale amerikanske politikken de siste tretti årene. I 1973 mottok daværende president i USA, Richard Nixon, en rapport fra The National Advisory Commision on Criminal Justice Standards and Goals. Rapporten omhandlet de siste års tendenser innen det amerikanske fengselsvesenet. Konklusjonen var klar: det er overveldende bevis for at disse institusjonene skaper kriminalitet fremfor å forebygge den. Det ble anbefalt midlertidig stopp i utbyggingen av fengselsinstitusjoner og økt bruk av prøveløslatelser og prøvetid fremfor varetekt. Målet var da å rehabilitere kriminelle, ikke oppbevare flest mulig av dem bak lås og slå.

TO ÅR SENERE gir den franske filosofen og historikeren Michel Foucault ut boken «Overvåkning og straff», hvor han kritiserer fengselet som institusjon. I følge Foucault er den grunnleggende tanken bak disiplin at man blir belønnet for prestasjoner, og straffet for mangel på prestasjoner eller non-konformitet. Ideen bak fengselet er å tvinge fanger til å leve under strenge retningslinjer slik at deres disiplin gradvis utvikles. Denne sosiale treningen skal forberede fangene på et produktivt liv utenfor murene. Men Foucault påpeker en rekke svakheter ved dette systemet. Fengslene bidrar ikke til å minske kriminaliteten slik som forventet. I stedet har fengslene en tendens til å reprodusere kriminalitet; en stor prosentandel av tidligere straffedømte begår nye kriminelle handlinger og fengslene muliggjør og delvis oppfordrer til lojalitet og sosial nettverksdanning blant de innsatte. I tillegg produserer fengslene indirekte nye lovbrytere ved at de innsattes familier kastes ut i fattigdom. På denne tiden eksisterte det dermed en bred konsensus blant politikere og forskere om at fengselet som institusjon hadde sine klare funksjonelle svakheter. Man snakket om at fengslenes tid var forbi. Men utviklingen gikk i helt motsatt retning. I perioden mellom 1985-1995 økte antallet fanger i amerikanske fengsler med nærmere en million. Dette tilsvarer 1631 flere fanger per uke. Denne økningen har vedvart. Med tanke på at det disiplinerende fengselet allerede på midten av 70-tallet var en anakronisme, hvordan kunne dette skje? Og hvorfor lever fengselet som institusjon fremdeles i beste velgående?

FENGSELET – EN RESPONS PÅ KRIMINALITET?

LOÏC WACQUANT ved University of California, Berkeley har forsket på denne problemstillingen. Han mener at den omfattende utbyggingen av fengselssystemet i USA ikke er en reaksjon på økende kriminell aktivitet, men en konsekvens av endringer i samfunnets holdning til kriminalitet, samt myndighetenes reaksjoner på kriminalitet og kriminalitetens fremste kilde, den urbane fattigdommen i de store byene. To sammenknyttede trender er sentrale her. Den ene er en økende sosio-økonomisk marginalisering med en tilhørende etnisk komponent. Denne gir seg synlige utslag i dannelsen av ghettoer i storbyer både i USA og Europa, hvor hovedsakelig svarte og immigranter utgjør de marginaliserte gruppene. Den andre trenden, som har vært mest utbredt i Europa, er spredningen av fremmedhat som følge av høy og vedvarende arbeidsledighet. Tidligere hadde ghettoen en beskyttende og integrerende funksjon for dens beboere. Den gav trygghet og vern mot det øvrige samfunnet. De svarte i USA gjenskapte sitt eget samfunn innenfor samfunnet med egne barer, skoler, kirker og andre institusjoner. Men i følge Wacquant omdannet ghettoene seg til hyperghettoer rundt 1968. Det økonomiske fundamentet kollapset, og ghettoene mistet sin beskyttende funksjon. Individualismen overtok etter kollektivismen, og marginaliseringen var et faktum. Dermed ble disse segregerte geografiske områdene i stedet forbundet med fattigdom og skam. Stoltheten man kunne finne i USAs ghettoer på 60-tallet er forsvunnet i dag. I stedet føles ghettoene som et fengsel, hvor målet er å komme seg vekk derfra fortest mulig.

ULIKE PRESIDENTER, ULIKE KRIGER

FRA 70-TALLET og utover har det skjedd en rekke endringer som har bidratt til å øke USAs satsing på fengselsvesenet. Wacquant skisserer tre hovedårsaker. For det første skjedde det en del interne endringer i det amerikanske rettsvesenet. De konservatives syn på samfunnet som bestående av enten lovlydige borgere eller kroniske avvikere ble rådende på slutten av 70-tallet, og dette førte til at troen på rehabilitering av kriminelle ble svekket. Dette påvirket straffeutmålingen som gikk fra tidsubestemte straffer (for eksempel 2-8 år avhengig av oppførsel) til mer rigide straffeutmålinger og lengre straffer. For det andre ble kriminelle representert på en annen måte i media og i politikken. Fremfor å bygge videre på Lyndon B. Johnsons «War on Poverty», hvor fokus var å minske USAs økende fattigdom gjennom sosiale velferdsprogrammer, lanserte Nixon i 1973 i stedet en «War on Crime», hvor målet var å få lovbrytere bak lås og slå. Denne krigen kunne amerikanerne sitte hjemme i godstolen og følge med på. TV-show som for eksempel Crime Watch og Cops viser i hovedsak hvite politimenn som forfølger og fanger svarte kriminelle. Ronald Reagan førte arven etter Nixon videre med økt fokus på «the War on Drugs», en krig som samtlige etterfølgende presidenter i USA har videreført og forsterket. Disse fremstillingene i media og i politikken har bidratt til å gjøre svarte amerikanere til en stigmatisert gruppe som forbindes med dop og kriminalitet. Til sist peker Wacquant på endringer i strafferettssystemets rolle. Han mener at den sosiale stratifiseringen i det amerikanske samfunnet, som egentlig er et resultat av strukturelle faktorer som fri markedskapitalisme, forsøkes løst i strafferettssystemet. Wacquant hevder at dette systemet er blitt et instrument for å holde den «farlige» svarte delen av befolkningen på trygg avstand fra den hvite. Dette gjøres ved å kriminalisere fattigdom. For eksempel er myndighetenes «War on Drugs» nærmest utelukkende konsentrert i de svarte ghettoene, selv om man kan finne et vesentlig forbruk av narkotika i andre segmenter av befolkningen, for eksempel blant hvite, rike studenter på amerikanske universiteter. Dette har ført til en enorm overrepresentasjon av svarte amerikanere i fengslene, med en fengslingsrate hos svarte som er åtte ganger så stor som hos hvite.

ET BETYDELIG ANTALL av dem sitter inne for det som kan karakteriseres som bagatellmessige narkotikaovertredelser. Susans klasse er representativ for denne tendensen. I klassen på cirka 20 stykker er 2-3 hvite, 5-6 er latinamerikanske og resten er svarte. De fleste av fangene foretrekker å bli tiltalt ved fornavn. Unntaket er José Rodriguez, en sindig meksikaner i begynnelsen av sekstiårene. «My name is José, but I prefer if you call me Mr. Rodriguez» var det første han sa da vi møttes. Ansiktet hans har markerte trekk, herdet etter over tyve år i fengsel. Denne dagen blir vi sittende og prate, og han begynner etter hvert å fortelle om livet sitt. Han immigrerte ulovlig til USA på midten av åttitallet ved å krysse Rio Grande. Målet var å skaffe en greit betalt jobb slik at han kunne forsørge familien. Men lange arbeidsdager i dårlig betalte jobber var en slitsom tilværelse, og veien til kriminalitet ble kort. Etter ett år i USA ble han fengslet og dømt til livstid. Neste år har han sonet så mye av dommen at han kan legge inn sin første søknad om benådning. Dersom han kan vise til god orden og oppførsel er det et håp om å slippe ut av fengselet.

LIVET PÅ UTSIDEN

MEN HVORDAN takler de fangene som slipper ut den nye hverdagen i frihet? Hvilke muligheter har Jeremy, som slipper ut om to år? Den skjeve inntektsfordelingen i USA med en høyt utdannet, høyt lønnet gruppe, og en lavt utdannet, lavt lønnet gruppe har skapt en polarisert befolkning. Det har blitt et et gap mellom de såkalte «haves» og «have nots». Levestandarden for den sistnevnte gruppen, som må ta til takke med ufaglærte jobber à la burgerflipping på McDonald’s, har sunket jevnt og trutt de siste tiårene. For en tidligere fange er situasjonen om mulig enda verre. «Nobody wants an ex-convict to work for them» er en gjennomgående oppfatning. Et stort antall av dem havner derfor tilbake i sitt gamle kriminelle miljø i ghettoen. En svart amerikaner med rulleblad, manglende utdanning og en adresse i en av de urbane ghettoene har minimale sjanser til å skaffe seg en (anstendig) jobb. Utgangspunktet er det samme for Mr. Rodriguez dersom han noen gang slipper ut. En konsekvens av dette har vært at flere i de urbane ghettoene begynner å selge narkotika, eller bedrive annen kriminell virksomhet, som et forsøk på å komme seg ut av fattigdommen. Susans erfaring er betegnende for situasjonen: «Within a year after their release, most of them are back here», sier hun tørt.

STANLEY WILLIAMS derimot kommer til å tilbringe resten av livet sitt innenfor murene i San Quentin. Hvor lenge han har igjen å leve avgjøres av en mann – Arnold Schwarzenegger, «The Governator». Dersom søknaden om benådning avvises har Williams mindre enn en måned igjen av livet. I løpet av sin tid i fengselet har Williams engasjert seg aktivt i arbeid mot gjengaktivisme. I 2004 bidro han til å forhandle frem en fredsavtale mellom de to mest beryktede gjengene i USA, «the Cribs» og «the Bloods». I tillegg har han skrevet flere barnebøker som oppfordrer til ikke-vold og alternativer til gjenger. Stanley Williams ble til slutt nominert til Nobels fredspris for sitt arbeid mot gjengaktivisme, og Hollywood laget film om ham. I filmen fra 2004, med Jamie Fox i rollen som Williams, fortelles historien om den tidligere gjenglederen. I tillegg til Snoop Dogg, har flere andre kjendiser, samt politikere og tidligere nobelprisvinnere engasjert seg i å få Williams benådet. Tusenvis av personer har signert på en underskriftskampanje for å få Schwarzenegger til å omgjøre dødsstraffen, og flere protester har vært arrangert.

Foto: Jon Eikhaug
Studenter ved University of California, Berkeley protesterer mot henrettelsen av Stan Williams.
foto: JON EIKHAUG + aka@uib.no

TILBAKEBLIKK

PROTESTENE SOM ble fremmet utover høsten 2005 førte ikke frem. Stanley Williams ble henrettet den 13. desember 2005 ved dødelig injeksjon. Guvernør Arnold Schwarzenegger avslo søknaden om benådning. Mr. Rodriguez venter fortsatt på sin første mulighet til å søke om benådning. Hvilken hverdag som møter ham hvis han slipper ut er usikkert. En ting er sikkert, han har ikke mye å gå tilbake til. Konen skilte seg fra ham en gang på slutten av 80-tallet, moren døde for noen år siden, og sønnene hans har ikke hatt kontakt med ham på 15 år. Jeremy slipper ut om kort tid, men hans fremtid er ikke nødvendigvis lys av den grunn. Selv om fengselsoppholdet eventuelt har lært ham tilstrekkelig med disiplin, vil han likevel møte på en rekke hindringer slik som beskrevet over.

VEIEN VIDERE

WACQUANT SER dystert på utviklingen, spesielt ettersom han mener Europa er i ferd med å gå samme vei som USA. Europa har kopiert det amerikanske systemet med deregulering av arbeidsmarkedet, noe som har ført til mangel på arbeidsplasser og tilhørende økt arbeidsledighet. Opptøyene i Frankrike, som raste på sitt verste vinteren 2005, er ett eksempel på hvilke konsekvenser marginalisering av deler av befolkningen kan medføre. Politikerne konkluderer stadig med at noe må gjøres for å bekjempe denne utviklingen. En ekspansjon av fengselsvesenet har dermed vært resultatet i USA og mange steder i Europa, og har paradoksalt nok blitt sett på som et progressivt skritt mot sikkerhet.

«San Quentin, what good
do you think you do?
Do you think I’ll be
different when you’re through?»
-Johnny Cash

FREMTIDEN TIL de innsatte i både amerikanske og europeiske fengsler
avhenger, etter min mening, ikke av de innsattes egen disiplin – den avhenger
primært av at fokus rettes mot de
strukturelle faktorer som bidrar til å vedlikeholde og reprodusere sosial lagdeling og fattigdom i samfunnet. Dagens trend hvor fengselet og ghettoen inngår i en symbiose som bidrar til å marginalisere deler av befolkningen, som igjen skaper gode vekstvilkår for kriminalitet, må motarbeides. Verden består ikke av enten lovlydige borgere eller notoriske kriminelle. En ren utbygging av fengselsvesenet fører ikke noe sted hen. Rehabilitering må være utgangspunktet.

«ALL HISTORICAL and comparative studies concur to demonstrate that the level of incarceration of a given society bears no relation to its crime rate: it is at bottom an expression of cultural and political choices» (Nils Christie, 1998).

Kilder:

  • -Christie, Nils (1998): Essai de géographie pénale. Actes de la Recherche en Sciences Sociales, 124:68–74.
  • -Foucault, Michel (1975): Surveiller et punir: naissance de la prison. Paris: Gallimard
  • -Wacquant, Loïc (1996): The Rise of Advanced Marginality: Notes on Its Nature and Implications. Acta sociologica 39-2:121-139.
  • -Wacquant, Loïc (2005): The Great Carceral Leap Backward: Incarceration in America from Nixon to Clinton. Pp. 3-26 in John Pratt et al. (eds.)
    The New Punitiveness: Current Trends, Theories, Perspectives, London: Willan, 2005.

UREALISTISK OPTIMISME OM EGEN FREMTID

Wednesday 16. May 2007

NAVN: BIRGIT FRANTZEN
FAG: PROFESJONSSTUDIUM I PSYKOLOG

HVORFOR TROR INGEN AT NEGATIVE HENDELSER VIL SKJE DEM? HVORFOR TROR ALLE AT EN SELV HAR STØRRE SANNSYNLIGHET FOR Å NÅ MÅLENE SINE ENN ALLE ANDRE? FORSKERE PRØVER Å FINNE UT OM VI RETT OG SLETT ER FOR OPTIMISTISKE, ELLER OM DETTE ER EN LIVSLØGN VI NYTER GODT AV.

INGEN KJENNER FREMTIDEN. Likevel føler vi oss ganske sikre på at bestemte ting kommer til å skje, mens andre hendelser ikke vil inntreffe. Hva baserer vi disse vurderinger om vår egen fremtid på? Humør og følelser i øyeblikket? Tidligere erfaringer? Eller har vi medfødte tendenser til å tenke på en spesiell måte? Er det slik at noen er optimister og andre pessimister av natur? Gjentatte studier har vist at vi har en tendens til å vurdere sannsynligheten for positive hendelser høyere for en selv enn andre, og sannsynligheten for negative hendelser lavere for seg selv enn for andre.

UREALISTISK OPTIMISME har særlig blitt studert innen kognitiv psykologi, som kan forklares som læren om menneskets mentale prosesser. I en typisk undersøkelse får du spørsmål om hvor stor sannsynlighet det er for at følgende hendelse vil skje deg i forhold til gjennomsnittsbefolkningen, gjerne i samme aldersgruppe eller av samme kjønn. Tendensen som finnes hos de aller, aller fleste, er at de overvurderer hvor mye godt som vil skje dem, og undervurderer egen sårbarhet i fremtiden. Dette viser seg over gjentatte forsøk, til og med når forsøkspersonene er oppmerksomme på fenomenet. Effekten har vist seg å være robust, og noe tydeligere hos menn enn hos kvinner. Likevel må det sies at det finnes en svakhet i påstanden – den har nesten bare blitt undersøkt i vestlige land. Det som er gjort av studier i mer kollektivistiske kulturer tyder på at effekten er svakere der enn i såkalte individualistiske kulturer. Det som utgjør forskjellen kan tenkes å skyldes fokuset på egne prestasjoner og individ, versus fokus på fellesskapet og relasjoner. Kjønnsforskjeller kan også virke inn på dette, men dette er heller ikke undersøkt til det fulle ennå. Noe som derimot er utprøvd er det faktum at deprimerte pasienter ikke viser optimisme, og har vanskelig for å forestille seg positive hendelser i fremtiden. Spørsmålet om hvorvidt manglende optimisme er en mulig årsak til depresjon eller en konsekvens av depresjon, er da nærliggende. Med andre ord, er urealistisk optimisme medfødt eller lært? La oss først se på noen grunnleggende prinsipper for menneskelig beslutningstaking.

I NOEN LOTTERI vinner man dersom en trekker enten A eller B. Dette kalles i statistikken for en ”disjunktiv” hendelse. I et annet lotteri må man trekke både A og B for å vinne. Da kalles hendelsen ”konjunktiv”. Empiri på området viser at mennesker har en tendens til å undervurdere sannsynligheten for disjunktive hendelser, og overvurdere sannsynligheten for konjunktive hendelser. Tenk deg at du får velge mellom å trekke en farget klinkekule fra en bolle med 2 fargede og 18 hvite kuler, og å trekke 4 fargede klinkekuler fra en bolle med 10 fargede og 10 hvite kuler. Maya Bar-Hillel har undersøkt en rekke varianter av dette spillet, og fant at folk i stor grad foretrakk å trekke fire fargede kuler (konjunktiv hendelse) enn én av to mulige (enkel hendelse) til tross for at det er like sannsynlig å vinne i de to alternativene. Men hva har dette med vurderinger av fremtiden å gjøre?

KONJUNKTIVE OG DISJUNKTIVE hendelser er ikke begrenset til lotterier. I dagliglivet kan dette applikeres til for eksempel at mange undervurderer sannsynligheten for å bli gravid minst én gang over mange år med prevensjonsbruk. På den andre siden overvurderer vi trolig sannsynligheten for at flere tusen, kanskje millioner av deler i en maskin, for eksempel et fly, vil fungere som de skal på første forsøk.

RISIKOPERSEPSJON ER et område som er forsket mye på. Mest studert er nok vår vurdering av risiko for mye omtalte, katastrofale hendelser som terror eller atomkrig. Urealistisk optimisme gjør seg gjeldende i slike vurderinger, for eksempel ved at terrorrisikoen vurderes som lavere der en selv er på ferie enn andre steder som i utgangspunktet er antatt å ha lik terrorrisiko. Muligens kommer optimismen kanskje særlig til uttrykk når det gjelder risiko som bunner i livsstil, som faren ved å røyke, eller farer i eget miljø, som boligbrann. Noen forskere på området mener å ha påvist at en, når en skal vurdere en risiko, legger større vekt på konsekvensen av hendelsen, med andre ord ”verdien”, enn sannsynligheten for at den faktisk vil inntreffe. Positive utfall ses altså på som mer sannsynlige enn negative. Dette gjelder selv om man loves belønning for riktig svar, og selv i ubetydelige oppgaver som gjetteleker.

hm

I ET EKSPERIMENT VAR oppgaven å gjette ett og ett av en rekke kort om de vil vise et smilefjes eller et surt fjes. Da 70 prosent av kortene hadde smilefjes og 30 prosent sure fjes, gjettet forsøkspersonene smilefjes 68 prosent av forsøkene. Når derimot 70 prosent av fjesene var sure, mens kun 30 prosent hadde smilefjes, gjettet forsøkspersonene gjennomsnittlig sure fjes bare 57 prosent av gangene. De hadde altså en hang til å gjette et positivt utfall heller enn et negativt, uten selv å være bevisst på det.

DE FLESTE KJENNER seg igjen i at ting tar lenger tid enn planlagt. Det kan virke som om vi aldri lærer å beregne tid. Enten det er snakk om skolearbeid, byggeprosjekter eller å pynte seg til fest, er vi ofte senere ute enn planlagt. I psykologien kalles dette ”planning fallacy”, og dreier seg egentlig om det samme fenomenet som ved vurdering av risiko og gjetting med kort. Vi overvurderer positive utfall, i dette tilfellet kanskje egen effektivitet, og undervurderer negative hendelser, som forstyrrelser og feil som forsinker arbeidet. En årsak til at vi ikke er like optimistiske på andres vegne kan være at man – selvsagt – har bedre tilgang til egne tanker, holdninger og årsaker enn andres, og dermed lettere kan avføye andres vurderinger som urealistiske.

TIDLIGERE BLE OFTE individuelle forskjeller i toleranse og motvilje innenfor risiko forklart som konsekvenser av ens personlighet. Toleranse for risiko er riktignok assosiert med enkelte trekk, blant annet utadvendthet. Noen mener imidlertid at situasjonen avgjør utfallet i vel så stor grad. Flere kjennetegn ved situasjonen kan ha betydning for hvordan en vurderer fremtiden. Hvor virkelighetsnært eller dramatisk noe er, eller hvor tydelig en kan se det for seg, gjør at det lettere fester seg i hukommelsen. Dette fører til at det også er mer tilgjengelig i minnet, og er dermed med når vi vurderer noe. De fleste som får spørsmålet ”hva er den mest vanlige dødsårsaken i USA – å bli drept av fallende flydeler eller å bli spist av hai?” svarer at det er mest vanlig å bli spist av hai. I dette tilfellet er begge alternativene ekstremt uvanlig, men å bli truffet av flydeler skjer faktisk noe mer hyppig. Det å bli spist av hai, derimot, er noe en lett kan forestille seg, særlig etter å ha sett Haisommer og lignende filmer. Media har generelt en viktig betydning for vurdering av risiko, ettersom det en nylig har hørt om, som gjentas mange ganger eller som fremstilles på en dramatisk måte vil være lett tilgjengelig i minnet.

NY FORSKNING TYDER på at man bruker humør, eller følelser en har i øyeblikket, som en pekepinn i beslutningsprosessen, i større grad enn tidligere antatt. Når en blir bedt om å evaluere sin livstilfredshet, kan en umulig tenke gjennom ethvert aspekt av livet og kalkulere gleder og sorger. Mye tyder på at man kjenner etter på humøret og tilstanden der og da, og avgir svar i stor grad ut fra det. Det samme kan gjelde for fremtidsplaner. Hvis man er sulten når man skal handle mat, kjøper man ofte mer enn man ville kjøpt hvis man ikke var sulten, fordi man regner med å ha samme sultfølelse neste dag. Er man motivert for noe, regner en med å også være motivert i fremtiden, og dermed klare å nå sine mål. Det finnes uenighet rundt hvor viktig følelser er i beslutningsprosessen. Sinnsstemningen har trolig størst betydning når man står overfor en komplisert situasjon med stor usikkerhet, og når ens følelsesmessige reaksjoner står i kontrast til en kognitiv vurdering. Noen interessante studier tyder faktisk på at det enkelte ganger lønner seg å stole på magefølelsen i stedet for å gjøre en kognitiv vurdering. Det gjelder i komplekse situasjoner hvor det er for mange faktorer som må tas i betraktning til at vi bevisst klarer å ta hensyn til alle samtidig.

I TILLEGG VET vi at tidligere erfaringer er en av de beste indikatorene vi har på fremtidige erfaringer. Urealistisk optimisme gjør seg ikke like gjeldende dersom man har opplevd den negative hendelsen en skal vurdere tidligere. På den annen side kan optimisme særlig oppstå dersom man tror at problemer som ikke hittil har dukket opp sannsynligvis heller ikke vil dukke opp i fremtiden. Optimismen øker også ved opplevd mulighet til å beskytte seg mot en eventuell negativ hendelse. Altså om man opplever at en har kontroll over situasjonen.

NETTOPP MANGLENDE opplevelse av kontroll over situasjonen er assosiert med depresjon. Diskusjon om hvorvidt det er arv eller miljø som er avgjørende for utvikling av depresjon er ikke mulig å gå innpå her, men det er rimelig å anta at det er en kombinasjon mellom disse. Noen kan trolig ha en medfødt disposisjon for depresjon uten å utvikle det, fordi ingen hendelser utløser depresjon. Andre kan ha traumatiske hendelser uten å utvikle depresjon, fordi de ikke er disponert for det. Hvilke hendelser som er utløsende er i stor grad avhengig av hvordan man har lært seg å takle slike situasjoner. Altså er tidligere erfaringer med på å forme senere erfaringer, derav uttykket ”brent barn skyr ilden”. Som nevnt tidligere, erfaringer er med på å bestemme hvor optimistisk man ser på fremtiden.

GJENNOM EVOLUSJONEN
har mennesket utviklet en rekke strategier for å velge best mulig alternativ i flest mulig situasjoner. Ofte tar vi i bruk raske, generelle strategier til fordel for grundige analyser av hvert alternativ, noe som lønner seg i det lange løp. Slike strategier kan føre til feil nå og da, men gjennomsnittlig gir de gode og effektive løsninger. Urealistisk optimisme kan ses på som en slik strategi, som i det lange løp er en styrke, fordi man er mer motivert og mindre redd enn man ellers ville vært. Verden er og har alltid vært full av farer. For å kunne leve et normalt liv, og for å oppnå noe i livet, er vi muligens avhengig av å kunne rette blikket bort fra disse farene, i det minste av og til, og mot de positive sidene av livet. I enkelte tilfeller vil strategien feile, som når man rammes av en undervurdert fare.

ER DETTE EN BRA eller dårlig egenskap? Dersom slik optimisme innebærer få forhåndsregler kan det gi svært negative konsekvenser. Undervurdert sannsynlighet for bilulykker, graviditet eller ulike sykdommer kan for eksempel føre til mer uforsiktig bilkjøring, mindre eller dårligere prevensjonsbruk, og sjeldnere legeundersøkelser og manglende vaksinering. På den annen side kan denne egenskapen være svært adaptiv. Fremtidshåp og personlige mål er den viktigste motivasjonsfaktoren for de fleste, og vi vet at et mer positivt syn på fremtiden kan gi en rekke positive konsekvenser. I en studie av pasienter som måtte gjennomgå hjertetransplantasjon, var de pasientene som rapporterte positive forventninger om fremtiden generelt i bedre humør, tilpasset seg bedre til sykdommen og hadde større livstilfredshet også i etterkant av eventuelle tilbakefall.

DET KAN SE ut til at urealistisk optimisme er en medfødt egenskap utviklet gjennom menneskets historie, men at individuell personlighet, kultur og erfaringer også har stor betydning. Muligens bør ikke urealistisk optimisme bekjempes, men det kan lønne seg å være oppmerksom på fenomenet. Både for å beskytte seg mot enkelte farer, men også for å kunne strekke seg etter å forbedre sine evner når det er nødvendig. Alt i alt er optimisme en god ting. I en usikker verden gjør denne strategien det mulig å bruke ressursene våre på andre ting enn å bekymre seg, noe som uansett ikke vil hjelpe. Så bare fortsett å se lyst på livet – det trengs!

Kilder:

  • – Plous, S. (1993). The psychology of judgement and decisionmaking. McGraw-Hill
  • – Loewenstein, G.-F., Weber, E.-U., Hsee, C.-K., & Welch, N. (2001). Risk as feelings. Psychological bulletin, 127(2), 267.
  • – MacLeod, A.-K., & Salaminiou, E. (2001). Reduced positive future-thinking in depression: Cognitive and affective factors. Cognition & emotion, 15(1), 99.
  • – Kjestveit, K. K. (2003). Opplevd risiko og boligsikkerhet. Stavanger: Rogalandsforskning
  • – Weinstein, N.-D. (1987). Unrealistic optimism about susceptibility to health
    problems: Conclusions from a community-wide sample. Journal of Behavioral Medicine, 10(5), 481
  • – Lin, Y.-C., & Raghubir, P. K. K. (2005). Gender Differences in Unrealistic Optimism About Marriage and Divorce: Are Men More Optimistic and Women More Realistic? Personality & social psychology bulletin, 31(2), 198
  • – http://www.illustrertvitenskap.com
  • – http://www.ntnu.no/universitetsavisa