KOR E ALLE PESSIMISTER HEN?

Navn: Jon Eikhaug
Fag: Master i sosiologi, UiB

WEBER, KOM TILBAKE!

De store religionene dyrker hat og opphøyer lidelse, og Jesus har forresten aldri levd. Disse og lignende uttalelser ble servert av den franske filosofen Michel Onfray (som for øvrig er intervjuet i dette nummeret av AKA, red.anm.) da han gjestet Bergen nylig. Onfray inntar en svært pessimistisk holdning til de monoteistiske verdensreligionene, og især den institusjonaliserte religionen. I stedet hyller han rasjonaliteten og fornuften, og mener samfunnet bør bygges på rasjonalitet. Det fikk sosiologen i meg til å våkne. For rasjonalitet er ikke bra, eller? Kanskje det er på tide å børste støvet av gamle pessimister, og pessimisme som sådan, for å nyansere pessimistiske filosofers og optimistiske økonomers verdensoppfatninger og myter?

DEN KLASSISKE epoken innen sosiologien på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, bestod stort sett av en gjeng med pessimister. Storheter som Durkheim, Simmel, Marx og Weber var gjennomsyret av pessimisme, spesielt når det gjaldt synet på fremtiden. Durkheim fryktet samfunnets moralske forfall og en opphøying av individet på bekostning av kollektive verdier og -solidaritet; Simmel snakket om kulturens tragedie som iboende i det menneskelige liv, nærmere bestemt hvordan kulturen på sikt ville få en mer tvingende kraft over individene som igjen ville føre til upersonlige relasjoner mellom mennesker, og yrker bestående av meningsløse arbeidsoppgaver; Marx kritiserte kapitalismen og dens fremmedgjøring og utbytting av individene, hvor arbeid kun ble et middel for å tjene penger og ikke lenger et mål i seg selv; Weber mente vi ville bli fanget i rasjonalitetens jernbur, hvor samfunnet er sterkt preget av en formell rasjonell og byråkratisk organisering.

Max Weber - en real pessimist

DET SKAL SIES at disse teoretikerne ikke utelukkende var pessimistiske. Marx klamret seg til håpet om en revolusjon som ville kaste det kapitalistiske samfunnet og innføre kommunismen; Durkheim ante konturene av det han kalte «the cult of the individual», en moderne form for solidaritet der individuelle interesser ville ofres grunnet troen på en individualitet som alle har felles; Simmel hadde forhåpninger om at individers rettigheter og verdighet ville anerkjennes i det moderne samfunnet, trass i kulturens tragedie. Weber derimot mente at alt ville gå til helvete.

TEMATIKKEN hos de fleste av de klassiske sosiologiene spinner rundt de negative aspektene ved overgangen fra føydalsamfunnet til det moderne, industrielle samfunnet. Især rasjonalitetens voksende utbredelse er mye omtalt. Man skulle gjerne anta at slike pessimistiske beskrivelser av samfunnet har lite for seg, men pessimistenes tendens til å innta et kritisk blikk på det eksisterende samfunnet må sies å være en positiv bieffekt. Sosiologenes bekymringer gav et annet syn på samfunnet enn for eksempel økonomenes tiltro til frie markeder, rasjonelle aktører og økonomisk vekst. Spørsmålet er om denne pessimismen, og dermed også det kritiske aspektet, har gått tapt i dagens sosiologi. Sosiologien er i dag en moden vitenskap, og burde derfor klare å riste av seg eventuelle levninger av ungdommelig naivitet. Stjepan G. Meštrovic skrev følgende i 1989:

It is striking that the pessimistic strand in sociological thought has been almost completely suppressed in contemporary textbooks. The ideas of progress, faith in science, and other components of optimism are simply taken for granted, as if the darker side of life does not even exist (Meštrovic 1989:278).

ER DAGENS sosiologer fremdeles for optimistiske? Har det kritiske blikket blitt tilsløret av et nær positivistisk syn på samfunnet og utviklingen? Har man glemt rasjonalitetens skrekkinnjagende grep om individ og samfunn? En som verken har glemt pessimismen eller rasjonaliteten er George Ritzer, professor i sosiologi ved University of Maryland. Hos ham får selv Weber konkurranse hva pessimisme angår. I The McDonaldization of Society fra 2004 tar Ritzer et oppgjør med rasjonalitetens utbredelse i samfunnet, nærmere bestemt hvordan rasjonaliteten som prinsipp manifesterer seg på områder langt utover fast-food-bransjen. Dette har implikasjoner for mennesker verden over som er tvunget til å tilpasse seg et samfunn bygget rundt rasjonalitet som ideologi. Ritzer bruker McDonald’s som et eksempel og symptom på et stadig mer inhumant samfunn, og boken har sterke elementer av samfunnskritikk. Ritzer bruker i stor grad begreper fra Max Webers teorier, og gjennom atskillige eksempler setter han disse i en moderne sammenheng. I følge Ritzer har samfunnet blitt «mcdonaldisert».

McDONALDISERINGEN er Ritzers moderne oversettelse av Webers begrep om rasjonalisering. Denne koblingen til Weber blir tydeliggjort når man leser Ritzers mål for boken: «I hope this book will not only inform but also serve as a warning and, perhaps most important, point the reader in directions that can help make the ‘iron cage of McDonaldization’ a more human setting in which to work and live». Denne henvisningen til Webers jernbur viser at mcdonaldisering er en prosess bygget på formell rasjonalitet. Et samfunn styrt av totalt rasjonaliserte systemer og strukturer som man ikke kan flykte fra er hva Weber legger i begrepet rasjonalitetens jernbur. Et av hovedpoengene til Ritzer er at dette samfunnet eksisterer i dag i form av mcdonaldisering.

McDONALD’S er et av verdens største multinasjonale selskaper. Du finner McDonald’s-restauranter i 118 land, og 46 millioner kunder serveres daglig. Oppskriften til suksess for McDonald’s, og mange andre vellykkede organisasjoner rundt om i verden, har basert seg på rasjonalitet som hovedingrediens. The McDonaldization of Society er ikke ment som en kritikk av McDonald’s per se, men en kritikk av det Ritzer anser som en generell trend i dagens samfunn, en samfunnsform bygget opp rundt en stadig økende fokus på rasjonalisering. McDonald’s som organisasjon og dens struktur brukes som et eksempel på dette. Men selv om McDonald’s er et kroneksempel på en formelt rasjonelt drevet organisasjon, er ikke McDonald’s og fast-food-bransjen de eneste Ritzer kritiserer. Han gir også eksempler på rasjonalitetens inntog fra en rekke andre organisasjoner og områder. Dermed er det viktig å skille mellom bedriften McDonald’s og prosessen mcdonaldisering. Sistnevnte begrep henviser til: «the process by which the principles of the fast-food restaurant are coming to dominate more and more sectors of American society as well as the rest of the world» .

FIRE SENTRALE dimensjoner utgjør mcdonaldiseringen. Disse er effektivitet, beregnelighet, forutsigbarhet og kontroll. Dimensjonene forklarer logikken som ligger bak mcdonaldiseringen. Effektivitet innebærer å velge og maksimere det optimale middelet for å nå et mål. I praksis har dette gitt utslag i strømlinjeforming av prosesser, forenkling av varer og tjenester, og bruken av kundene til å utføre ubetalt arbeid som ansatte tidligere ble betalt for å gjøre (for eksempel å rydde av bordet). Ritzer peker på hvordan kravet og higen etter effektivitet har utgangspunkt i organisasjonens behov og mål, ikke forbrukernes. Ofte er løsningene som velges effektive for bedriften, men ikke nødvendigvis effektive for forbrukerne. Kvantitet og kvantifiserbarhet er aktuelle stikkord når det gjelder den andre dimensjonen, beregnelighet. I mcdonaldiserte systemer er fokus ofte på kvantitet. Både prosesser og resultater måles i tall. Ulempene Ritzer nevner ved beregnelighet er en overfokus på kvantitet med tilhørende negative konsekvenser for produktenes eller tjenestenes kvalitet. Innen helsevesenet for eksempel, kan økt fokus på å maksimere antall behandlede pasienter med tilhørende redusert tid med hver pasient, føre til økte inntekter for organisasjonen, men lavere kvalitet på de tjenestene som tilbys. Tredje dimensjon er forutsigbarhet. For å sikre forutsigbarhet fokuserer mcdonaldiserte systemer på disiplin, orden, formaliserte rutiner, systematisering og metodisk operasjon. Ritzer setter mcdonaldisering i en historisk sammenheng ved å koble dens typiske utforming til scientific management-tradisjonen og samlebåndsproduksjonen, hvor standardisering og spesialisering av arbeidsoppgaver var et uttalt mål. Dette fører til effektivitet og forutsigbarhet i produksjonen, men innebærer en rekke ulemper ettersom arbeidet bærer sterke preg av rutine. Ritzer frykter at kjedsomhet kan bli en større trussel enn litt uforutsigbarhet. Til og med pakketurer for turister er preget av forutsigbarhet i følge Ritzer. Som oftest er aktivitetene for hver dag fastlagt på forhånd, og det er få overraskelser. Amerikanske turoperatører i Europa benytter ofte amerikanske guider, amerikanske hotellkjeder og amerikanske restauranter. Dette gir de amerikanske turistene en trygg og forutsigbar ramme for sin Europa-ferie, men hva har man egentlig opplevd av lokal kultur på de stedene man har besøkt? Den siste dimensjonen er kontroll. Ritzer påpeker at mennesker er den største kilden til ineffektivitet, usikkerhet og uforutsigbarhet i et rasjonelt system. Derfor har vi sett en utvikling hvor arbeidsgivere sikrer kontroll gjennom å erstatte menneskelig arbeidskraft med ikke-menneskelig teknologi. Maskiner er mer pålitelige og effektive enn mennesker. Ritzer viser at også forbrukere blir kontrollert gjennom bruk av ikke-menneskelig teknologi, for eksempel ved bruk av stemmestyrte bestillingssystemer, hvor forbrukerens svaralternativer er begrenset av teknologien. Dermed er, i følge Ritzer, både ansatte og forbrukere i et mcdonaldisert samfunn kontrollert gjennom bruk av ikke-menneskelig teknologi. Disse fire dimensjonene henger sammen; etter hvert som prosesser er kvantifisert kan produksjonen skje raskere, effektivitet kan måles og determineres, produktene blir mer forutsigbare, og ved å kvantifisere får man kontroll over tiden og ressursene som trengs for å utføre en oppgave.

I TILLEGG TIL disse fire er det et femte særpreg ved den formelle rasjonaliteten. Det er de rasjonelle systemenes tendens til å ha irrasjonelle konsekvenser for de involverte aktører og systemene selv, den såkalte rasjonalitetens irrasjonalitet. Weber nevner tendensene til at verden blir mindre magisk, og til slutt mindre meningsfull for folk, som et eksempel på dette. Ritzer bygger i The McDonaldization of Society videre på denne tankegangen og tar opp rasjonalitetens irrasjonalitet slik den manifesteres i mcdonaldiseringen. Han viser hvordan de fire prinsippene om effektivitet, beregnelighet, forutsigbarhet og kontroll fører til demystifisering av de rasjonelle systemene, urimelighet og manglende humanitet. I verste fall kan det føre til ineffektivitet, uberegnelighet, uforutsigbarhet og tap av kontroll – stikk i strid med rasjonalitetens grunnprinsipper. Innen høyere utdanning finner man eksempler på dette. Store studentmasser, store forelesningssaler med lite eller ingen kontakt med foreleser eller medstudenter, multiple-choice eksamener og utdanning over internett er med på å dehumanisere forholdene ved universiteter verden over. Ritzer mener at mange av de ovennevnte irrasjonaliteter ved mcdonaldiserte systemer ofte oppveier de fordelene man oppnår med økt rasjonalitet. Især forbrukerne får lide.

RITZER ER en fullbåren pessimist. Han ser ingen realistisk vei ut av mcdonaldiseringens jernbur. Min oppfordring er ikke at sosiologer, og folk ellers, skal forsøke å overgå Ritzers bunnløse pessimisme. Men på den annen side, høsten er vorden og samfunnet trenger noen pessimister…

LITTERATURLISTE
Meštrovic, Stjepan G. (1989). Rethinking the Will and Idea of Sociology in the Light of Schopenhauer’s Philosophy. The British Journal of Sociology, Vol. 40, No. 2. (Jun., 1989), s. 271-293. 

Ritzer, George (2004). The McDonaldization of Society. Thousand Oaks: Pine Forge Press

Ritzer, George og Douglas J.Goodman (2003). Sociological theory. New York: McGraw Hill

Legg igjen en kommentar

Du må være innlogget for å kunne legge igjen en kommentar.