Et essay om hvorfor og hvordan noe blir annerledes

HVORDAN TENKER VI om annerledeshet, og hva gjør at noe blir annerledes for oss? Hva skaper disse grensene, disse forestillingene som gjør at vi oppfatter noen som «oss» eller «de andre»? Begrepene normalitet, avvik og marginalisering er ord som fortjener oppmerksomhet når vi ser nærmere på hvordan annerledeshet blir til. Marginalisering handler om å befinne seg i ytterkant av noe, – med fare for å bli ekskludert. Du er i margen, men allikevel på arket. På den måten er vi dermed alle marginaliserte i gitte sammenhenger, og nettopp dette er et spennende perspektiv å ha i tankene når man skal snu og vende på forhold som handler om annerledeshet.

DETTE ER SPØRSMÅL jeg har stilt som bakteppe for dette essayet, og ønsker å se nærmere på i denne sammenheng. Som det kommer frem finnes det en del hvem, hva og hvordan knyttet til min innledning. Og det er nettopp slik jeg forstår annerledesheten – med mange spørreord og nødvendige krumspring.

FOR Å TYDELIGGJØRE hvordan disse begrepene lever rundt oss, vil jeg dele en annerledes erfaring jeg selv gjorde meg. Det handler om et lite plagg og en kirkegård, men mest handler det om min opplevelse av det «andre».

I OKTOBERUTGAVEN av magasinet Rimfrost 2006 er undertegnede å finne, om ikke midtsides, som «korsettmodell» for en sak som skulle skrives om dette «plagget». En venn av meg var på oppdrag som journalist og fotograf, og ba meg innstendig om min deltagelse. Jeg stilte opp. Rimfrost er et magasin som omhandler temaene musikk, film, mote, kunst og uteliv. Som alle andre magasin, har bladet antagelig en spesielt interessert leserskare; Rimfrost er Norges første og eneste goth-magasin. Før fortellingen fortsetter, passer det kanskje å klargjøre ha goth er – og hvem gjør vel dette bedre enn en gother selv?

DIVERSE FORUM eksisterer på verdensveven, og på nettsiden http://www.nettby.no/ skriver «Broken» et innlegg som tar for seg nettopp dette spørsmålet. Overskriften lyder altså: «Hva er goth?»

Goth, definert i sin enkleste form, er en subkultur. Mennesker som setter pris på hverandres selskap. Det finnes ingen spesifikk ting, eller spesifikt samlingspunkt som forener alle i miljøet. Kanskje med unntak av de foretrukne sorte klærne, som forøvrig ikke er obligatoriske. Menneskene i miljøet har ulik musikk-smak, har ulike religioner, har forskjellige typer yrker, hobbyer og interesser. Derimot hersker et utall oppfatninger av hva som er stereotypisk goth. Sannheten er at kulturen er like variert som samfunnet forøvrig. Man vil finne en stor kontingent homofile menn og kvinner, politiske out-casts, og andre mer eller mindre «misfits» i gothmiljøet. Dette har sin forklaring i at gothmiljøet har få fordommer, og at toleransen i miljøet er en av grunnene til at mange velger å bli goth. Mange gir uttrykk for at de er lei av det normale, klassiske samfunnet. Samfunnet på sin side er også godt fornøyd med denne ordningen, da gothmiljøet holder de mørke, skumle menneskene borte og samlet. Historisk sett stammer gotikken fra et uttrykk brukt om bygningsstruktur på 1600 og 1700 tallet, da man begynte å ornamentere nybygg heller enn å følge en streng, monumental stil. Datidens borgerstand anså dette bruddet som barbarisk, og derav gotisk. (Som i de gotiske barbarene.) Det eneste den moderne gothstilen har til felles med det opprinnelige uttrykket, er en forkjærlighet til utsmykking av klær, hår, smykker og musikk. Stilen slik vi kjenner den i dag har sitt opphav fra punken, og er en avart av denne stilen, som så sitt lys tidlig 80 tallet. Gothstilen har utviklet seg til å bli en livsstil og kultur, som innebefatter medlemmer i ungdomsårene til godt voksne mennesker. Grunntanken i gothen er forakt for blind aksept av samfunnsverdier og normer. 

PATRIK SAHLSTRØM  skriver at gothsjangeren i sin fødsel opponerte mot hippienes bekymringsløshet, og punkens (etter hvert) innholdsløshet. Uttrykket er dystert og mørkt, men det er i dette gotherne søker skjønnhet. Kjennetegnene når det gjelder klær er kanskje det mest karakteristiske. Sort, hvitt, rødt, blek hud, gjerne sminket, – det hele preget av eleganse. I motsetning til punken, som ofte bar klær for å sjokkere og provosere, bærer gotherne sine kleskoder for å speile sine «mørke sjeler». Gothmiljøet som vokste frem på 80-tallet har blitt sammenlignet med forrige århundres bohemmiljø. Særlig da det kommer til ignoreringen av hva «andre» måtte mene, og for deres fascinering av kunst i alle former. 

TILBAKE TIL utgangspunktet. Jeg skulle altså få gjøre en gjesteopptreden i et miljø jeg kun kjente fra avstand. Uten å vite (eller bry meg med) hva som ventet meg, møtte jeg opp på avtalt sted, ikledd mine dagligdagse klær og med mitt kostyme under armen. Tre andre jenter sto også slik. Jeg hadde noen forestillinger av hva slags bilder som skulle knipses, og jeg forsto at vi var ute i samme ærend. I motsetning til meg, så de tre jentene ut til å være ferdig skiftet til seansen. Så kom min venn, og vi skred til verket.

DET MÅTTE SKIFTES, sminkes og ordnes generelt, og den som trang forandringen mest, var selvsagt meg. Jeg ble ikledd mitt kostyme, og vårt lille mannskap gikk mot vår endelige destinasjon der bildene skulle tas: en kirkegård. Så der sto jeg, (og de) en høstdag. Betegnelsen «rolleinnehaver» er en passende beskrivelse av hvordan jeg følte meg, og jeg mener å huske at tankene blygt vandret i mine gamle sosiologibøker. Når det er sagt – det ble en interessant ettermiddag på kirkegården, der vi poserte som mørkets gudinner på høylys dag. Resten av historien går som følger: bilder ble tatt, saken skrevet og trykket i påfølgende utgave. For meg var dette en helt ny opplevelse. Jeg har vært på karneval som liten, men denne utkledningen var annerledes. Dessuten opplevde jeg at for de andre deltagerne, dreide det seg på ingen måte om utkledning eller kostymer. For ærlighetens skyld hører det med til historien at vi også hadde andre klær på oss.

OK. SELV OM jeg trolig ville vært den av oss som vekket minst oppmerksomhet i andre sammenhenger, var jeg her avvikeren. Streitingen som tilpasset seg sine omgivelser for anledningen.  Heggen, Jørgensen og Paulgaard sier om marginalisering følgende:

Marginalisering dreier seg dypest sett om hvordan vi ordner livet vårt mellom «oss» som vi er sammen med, som vi liker og føler vi har noe til felles med, og de andre som vi ikke liker, som vi føler avstand til og har lite til felles med. 
Marginalisering innebærer, slik jeg forstår begrepet, noen vesentlige tilleggsspørsmål: marginalisert i forhold til hva, hvem og ikke minst til hvilken tid? Jeg skal spinne litt videre på dette.

I DENNE sammenheng, der jeg har valgt gotherne for å si noe om hvordan «oss» og de «andre» skapes, blir det for meg av betydning å snakke om ønsket, eller behovet for å være på utsiden. Nøkkelord i denne sammenheng er grenseoverganger og verdsetting av disse.  Uansett, på spørsmålet om gotherne er en marginalisert gruppe, vil jeg si nei. De befinner seg kanskje i utkanten, ja, men allikevel er dette en aktiv posisjonering. Og som vi følger av argumentasjonen til Sahlstrøm og «Broken», er det forakten for det normale, det vanlige, som er med å skape dette skillet mellom «oss» og «de». I Heggen, Jørgensen og Paulgårds definisjon av marginaliseringsprosesser, kan jeg samtidig forstå gotherne som en gruppe mange kategoriserer som «de andre», noen de føler avstand til, eller ikke har noe til felles med.

Utenfor vårt univers
Dverger avslører våre
dimensjoner,
blinde gjennomskuer
vår egen blindhet
Og de gamle bevisstgjør
vårt skjulte forfall
Derfor stikker vi hviskende
hodene sammen,
kaller dem dverger, de gamle og
setter dem utenfor
vårt univers.
Finn Carling (1975, i Dalland, 1999).

SOSIAL AVSTAND og forståelseskløfter mellom mennesker fylles ofte av stereotype antagelser. Den tyskamerikanske sosiologen Alfred Schutz 10 hevder at alle mennesker, sett fra et individs synspunkt, kan settes inn på en linje. Den sosiale avstanden øker parallelt med minkende sosial omgang. Man vil da få grad av informasjon som strekker seg fra personlig kjennskap, – helt til grovmasket kunnskap. Dette gjør det mulig å kategorisere mennesker som ulike typer; eksempelvis de syke, de fattige, de arbeidsledige. Jo lenger fra oss selv, desto mer typifisert er vår forståelse av mennesker langs linjen. «Vi» blir den gruppen vi forstår, som vi føler tilhørighet til, og «de» er på motsatt side de gruppene vi ikke forstår, ikke har adgang til eller ikke ønsker å ha tilhørighet til. I de tilfellene der vår forståelse er preget av stereotypiske oppfatninger, er vårt bilde av gruppen kanskje utydelig og dermed også preget av frykt. Og nettopp fordi vi mennesker er evaluerende skapninger, nøyer vi oss ikke med å passivt observere hverandres handlinger, holdninger og utseende, vi har også normative oppfatninger av hva vi observerer, og altså hva vi syns er innenfor og utenfor rimelighetens grenser.

SAMTIDIG VIL avvik for noen, nødvendigvis ikke være avvik for andre, og dermed blir det opplagt at avviket avhenger av sammenhengen det opptrer i. Det blir ikke regnet som særlig sosialt avvikende å være beruset en lørdag kveld, mens er du synlig beruset mandag morgen på jobb, er det ikke grenser for hvilken avvikerposisjon du kan ha satt deg i. Gotherne er heller ikke avvikende blant andre gothere, det er det tydeligvis jeg som er.

JEG HAR med tiden fått et relativt problematisk forhold til normalitetsbegrepet. Tiden, i denne sammenheng, er mange års arbeid med mennesker med psykisk utviklingshemming. Det er få andre steder normalitet diskuteres så mye som her. I løpet av min arbeidserfaring har jeg ikke tall på hvor mange ganger jeg har vært vitne til en diskusjon rundt normalitet. Summen av alt dette kan oppsummeres ganske enkelt: hva pokker er egentlig normalt, og hvem er normale? Og er det mulig å noen gang komme til noen felles forståelse av dette? Får ikke selve begrepet noe unormalt over seg, straks det debatteres?

THOMAS HYLLAND ERIKSEN taler om et normalitetsregime som kan se ut til å basere seg på prinsippet om «polytetisk klassifikasjon». Altså; dersom vi sier at det finnes si tolv kriterier for normalitet, så trenger man nødvendigvis ikke oppfylle alle disse for å bli oppfattet som OK. Oppfyller du si ni av disse, uvesentlig hvilke, så er det greit. Da er du grei. Avviker du derimot ved å være en røykende, homofil innvandrer, med hjerte og karsykdommer og dårlig språkføring, bør du ha en god grunn for hvorfor.

NORMALITETSBEGREPET kan i dag, som vi forstår, anses som et stadig skiftende og kontekstuelt begrep.11 Dette leder over i et annet spørsmål som Hylland Eriksen stiller i denne sammenheng: finnes det èn eller flere normaliteter?

Kan man tenke seg at Norge er blitt et så pluralistisk samfunn at ulike, og kanskje motsatte, kriterier for avgrensning og inkludering gjør seg gjeldene i ulike subkulturer eller delsystemer, og at disse er i stand til å leve relativt friksjonsfritt side om side uten altfor mye kontakt med hverandre? 12

I MIN FORSTÅELSE av normalitetbegrepet er det nettopp dette som er tilfellet. Spørsmålet blir da ikke om det finnes, men hvor mange normaliteter som finnes side om side. Det vil jo selve prinsippet om polytetisk klassifikasjon innebære.

SOLVANG PRESENTERER, i flere av sine litterære utfoldelser, og tanker om at normalitet kan forsåes på mange måter. 13 På den ene siden som et problem, fordi normaliteten representerer undertrykkelse av forskjeller og tilstrebing av det gjennomsnittlige. Den virker i denne sammenheng ekskluderende på alt som ikke faller inn under denne kategorien. På den andre siden kan nettopp annerledesheten bli selve normen, det man søker og begjærer. Slik blir normalitetsbegrepet utfordret av annerledesheten, og vi er igjen tilbake til de innledende spørsmålene; normalt for hvem og til hvilken tid?

FOR Å KOMME tilbake til de mørkkledde; vi kunne lese av innlegget til «Broken» at det hersker et utall oppfattninger av gothmiljøet. På et punkt i sin kronikk sier forfatteren også at samfunnet trolig er fornøyd med det skillet som eksisterer, da gothmiljøet holder «de skumle, mørke menneskene» samlet. Noen samfunnsgrupper er mer utsatt for mytedanning enn andre, og disse mytene har mer eller mindre sammenheng med virkeligheten. Myter er med å skape fantasier, forestillinger og vrengebilder av faktiske forhold. Gjentas disse ofte nok, kan de fungerer som realiteter. Ikke fordi de inneholder sannheter, men rett og slett fordi vi tror på dem.14 Slike sannheter kan bli våre tryggheter, vår konformitet, og våre grensesettere.15

GOTHERNE HAR trolig blitt assosiert med Black Metal-miljøet opp gjennom tidene, på grunn av sine mørke klær, og tydelige uttrykk. Metal-miljøet har sine egne stereotypier å håndtere, da miljøet fikk et svært belastet rykte etter rettssaken og dømmingen av Varg Vikernes, alias «Greven» i 1993, for kirkebranner i Bergen, og drapet på Øystein Aarseth i Oslo. Vikernes fikk 21 års fengsel, og media hadde totalt sett en ekstrem høy dekning av saken. Både lokalt i Bergen, men også landsdekkende og internasjonalt vakte denne hendelsen sterke reaksjoner. Media har i ettertid blitt kritisert for fremstillingen av saken i sin helhet.

I Torstein Grudes dokumentar Satan rides the media, er Bergens Tidende særlig i søkelyset for hvordan de håndterte dekningen av rettssaken mot Vikernes. Det dreier seg spesielt om fremlegging av falsk informasjon, og ekstremeksponering av overskrifter og detaljer i saken. Media fikk også kritikk for å indirekte øke rekrutteringen til miljøet, ved å nærmest framstilte Black Metal-miljøet som en satanistisk subkultur å begjære. Det norske Black Metal-miljøet i sin helhet, men kanskje spesielt i Bergen, ble i tiden som fulgte etter rettssaken overvåket av politiet. Familiemedlemmer og venner ble kalt inn til avhør, og miljøet har etter dette blitt koblet til satanisme. Satanisme kan derimot kun tilskrives en liten kjerne i goth- og metalmiljøet som helhet.16

KANSKJE ER det eksempler som dette de fleste av oss har lettest for å hente fram fra glemselen, da de mørkkledde, eller grupper vi ikke har grundig kjennskap til, skal beskrives?

I DAGBLADET (24.03.2006) kan man lese at «Gothere gjør det godt». Det som presenteres i denne artikkelen er basert på en doktorgradsavhandling skrevet av Dunja Brill ved Sussex University, England, i 2004. Studiet er utført blant gothere i Brighton, Edinburgh, Berlin og Køln. Brill igangsatte studiet fordi hun mente gothkulturen fikk et urettferdig rykte etter hendelsene på Colombine High School, USA i 1999. Gothkulturen ble i kjølvannet av denne hendelsen koblet til de to guttene, som sto bak drapet på 15 mennesker, inkludert seg selv. Guttene var angivelig medlemmer av gothkulturen.

DET BRILLS studie viser, er at gotherne sjeldent er voldelige, sjeldent er satandyrkere, og at det eksisterer et lavt forbruk av narkotiske stoffer. I følge Brill er verdiene gotherne preges av i stor grad typiske høyere middelklasseverdier; utdannelse, kunnskap, litteratur, poesi, klassisk musikk og kunst. De er flinke på skolen, og blir gjerne suksessfulle voksne.17 På Sussex-universitetets hjemmesider kommenterer Brill sitt eget arbeid, under overskriften How to recognice a Goth. I artikkelen sier hun at om ikke Gotherne setter pris på sitt «nye» rykte, så er det antagelig en del foreldre som vil like å vite at statistisk sett så går det bra med barna deres – liksminke og svarte klær til tross.

AVVIK ER, for å gjenta, en definisjonssak. Uten gjennomsnittet, konformitet og normer eksisterer ikke avviket. Gotherne er, så vidt jeg har forstått annerledesheten, en gruppe som befinner seg i ytterkanten av storsamfunnet, men ikke på grunn av svekket anledning til å delta her – snarere tvert imot. Jeg tolker de som en ressurssterk gruppe, som etter eget ønske har posisjonert seg der de er: litt bortenfor det tradisjonelle.

DET ER MANGE begreper som overlapper hverandre når man skal forstå sosiale prosesser og fenomener knyttet til disse. Det betyr ikke nødvendigvis at de er like relevante i samme diskusjon.

Ofte brukes begreper på en slik måte at de trekker med seg betydningen av andre nærliggende ord på samme tid. Sosialt avvik og normalitet er ord som må forståes i sin kontekst. På denne måten kan vi kanskje få til en fornuftig sortering av våre omgivelser, og skape sannheter som kan leve side om side. Gother som streiting.

Dette innlegget ble publisert Wednesday 7. November 2007 klokken 20:09 og er arkivert under AKAdemiet, tema: Myter. Du kan følge med på responsen til innlegget med RSS 2.0-strømmen. Du kan legge igjen en tilbakemelding eller en tilbakesporing fra din egen side.