Arkiv for November 2007

AKA#35 – Konflikt

Wednesday 7. November 2007

AKA35 - Konflikt, er ute på nett

Litteratur – Den store sammensvergelsen

Wednesday 7. November 2007

BildeØystein Sørensen

Den store sammensvergelsen – historien om det hemmelige selskapet Illuminatus og dets mange ugjerninger

Aschehoug Forlag
2007

«VERDEN KAN FORTONE SEG kaotisk, forvirrende og uoversiktlig. […] Men en storslagen konspirasjonsteori kan forklare hvordan tingene egentlig henger sammen. Den kan ordne det tilsynelatende uordnede. Hendelser som tilsynelatende ikke har noe med hverandre å gjøre, ting som ser ut som rene tilfeldigheter – en konspirasjonsteori kan se sammenhengen». Slik forklarer Øystein Sørensen fenomenet konspirasjonsteorier i sin nye bok Den store sammensvergelsen – historien om det hemmelige selskapet Illuminatus og dets mange ugjerninger

HVA OM DET FANTES et hemmelig forbund som sto bak og kontrollerte mye av det som foregår og har foregått i verden? Hvordan vet vi at det ikke er slik, når alt vi vet i prinsippet kan være fabrikkert av dette mektige og hemmelige selskapet? Og når ting som tilsynelatende tyder på noe annet egentlig er et bevisst trekk fra deres side for å forvirre og skape inntrykk av at de selv ikke finnes eller står bak noe som helst? Slike spørsmål dukker opp i forbindelse med det Sørensen i sin fremstilling kaller grandiose konspirasjonsteorier, altså omfattende enhetlige teorier som søker å forklare hvordan alt egentlig henger sammen. Slike teorier kjennetegnes ifølge Sørensen av at de blir immunisert, altså umulige å kritisere.

MEN DENNE BOKEN handler mest om Illuminati, eller Illuminatus-ordenen, både den reelle og den mer eller mindre myteskapte. Den faktiske Illuminatus-ordenen ble stiftet 1. mai 1776 i Bayern i Tyskland av en viss Adam Weishaupt og både datoen og årstallet har av naturlige årsaker blitt gjenstander for spekulasjoner. Illuminatus betyr opplyst og Weishaupt, som var svært opptatt av opplysningsfilosofene, hadde stor tro på fornuftens kraft og han hadde mange svært moderne og svært radikale ideer. Selskapet måtte være hemmelig siden deres mål og meninger var såpass radikale og hadde mektige motstandere. De mente dessuten at vanlige folk ikke var modne for alle ideene deres.

I BEGYNNELSEN VAR DET hele en ganske marginal sammenslutning, men etter å ha fått innpass blant frimurerne begynte Weishaupt å rekruttere derfra. Starten av 1780-årene var antagelig ordenens storhetstid, og da hadde de celler i mange europeiske storbyer, blant annet København. Medlemmene var gjerne mektige mennesker, alle med et viss intellektuell interesse. Blant de mer kjente kan nevnes Goethe, Herder og kong Christian den sjuende av Danmark-Norge sin svigersønn, hertug Fredrik Christian.

BOKENS HOVEDANLIGGENDE har utgangspunkt i to bøker som ble gitt ut i 1797, som begge hevder at Illuminatus-ordenen sto bak den franske revolusjonen. I 1784 ble hemmelige selskaper forbudt i Bayern, og Illuminatus fikk seg en knekk. Etter et raid hos en av de mer fremtredende medlemmene konfiskerte myndighetene en rekke dokumenter. Disse ble utgitt til skrekk og advarsel og danner grunnlaget for de første bøkene om Illuminatus, og videre et lite hav av litteratur om Illuminati, konspirasjoner, hemmelige sammensvergelser og grandiose opprullinger av hvordan verden egentlig henger sammen. Sørensen går raskt, men stødig gjennom det viktigste av denne litteraturen helt frem til våre dager. Jo nærmere vi kommer nåtida, jo villere blir konspirasjonsteoriene. Mye av dette stammer fra De Forente Stater, men også vårt eget land er representert, blant annet gjennom boka Makten bak makten fra 2006. Det er også her at Sørensen sin bok er på sitt svakeste, for her blir det mye ville eksempler og mindre analyse.

HELHETLIG SETT ER fremstillingen meget god, med et lett og ledig språk. Dessverre skjemmes den noe av enkelte språklige og tematiske gjentagelser. Noe av det beste med boka er at den viser at konspiratorisk tankegang også i dag er svært levende og at enkelte sammenhenger blir til sannheter gjennom at de gjentas mange nok ganger. For eksempel er det skremmende når personer med makt og innflytelse forfekter teorier og standpunkter som er langt utenfor det de fleste kan akseptere. Sørensen konklusjon er at store og omfattende konspirasjoner ofte har vist seg å være seiglivede og svært elastiske, og fenomenet Illuminatus-ordenen stiller her i en særstilling.

TREDJESISTE

Wednesday 7. November 2007

Pupptekst: Elinn Sebjørnsen
foto: Erik Espedal Boge

NORSKE KVINNER er best på amming! Det skulle jo ikke være noen konkurranse dette her, men slik er det visst. Vi ammer mer, mye mer, enn i land det er naturlig å sammenligne oss med, og vi har tradisjoner for å amme og for morsmelk langt bak i tiden. Jeg har i mange tilfeller undret meg over alle de rare utsagnene og alt som blir sagt til nybakte mødre og foreldre. Dette er noe alle vil mene noe om, og ikke minst har erfaring med. Det er nærmest ingen begrensninger i hva man kan få seg til å si til en barselkvinne, og om hvilke råd hun bare må følge, hvis ikke kan det gå både sånn og slik.

DET ER MANGE MYTER knyttet til morsmelk. Slike ting man sa og trodde på, og noen tror det kanskje fremdeles. Jeg overhørte for eksempel en samtale mellom to kolleger der den ene var blitt bestemor. Den andre damen gratulerte og lurte på hvordan det gikk. Jo da, bare bra, svarte den første, og barnet drikker masse melk. Ja, det er flott, svarte den andre, bare de passer på at hun ikke får mat om natten etter fylte seks måneder. Da kan hun nemlig bli hjulbeint! Jeg kommenterte ikke samtalen. Før i tiden, og mange tror det vel muligens ennå, trodde og mente man at dersom mor fikk brystbetennelse etter fødsel, i realiteten en ganske vanlig tilstand kjent som barselfeber, ja, så måtte hun umiddelbart slutte å amme, i hvert fall på det vonde brystet hvis det var bare ett. Et sprengt bryst som ikke blir tømt, kan ende opp med å bli enda vondere og mye mer betent, og jeg har en mistanke om at en slik behandling vil kunne ha ført til et svært lite ønsket utfall for mange. Kvinner fikk også ofte beskjed om å binde opp brystene, pakke dem inn og stramme til. Sikkert ikke så veldig behagelig det heller, nei.

ET ANNET TEMA ER trøske, eller sopp, som en del barselkvinner uheldigvis kan komme til å bli utsatt for. Det å ha soppangrep i forbindelse med amming er selvsagt ikke noe nytt. Før i tiden ble tilstanden kalt for brystsvie, og man trodde at hvis barnet var født med masse hår var det ille ute med stakkars mor, for nå ville brystsvien melde seg. Det har vel aldri blitt forsket på området, men jeg tror sikkert vi kan fastslå at barnets hårvekst ikke kan ha noe med utvikling av sopp å gjøre. Min mor, som har født fem barn og hvis mormor var jordmor, forteller at behandlingen på hennes tid, var å unngå å amme på det sviende brystet og å skylle godt med kaldt vann for å unngå svie! Vi kan jo alle tenke oss hvordan det gikk …

SÅ HAR VI JO SELVSAGT alle historiene om når man kunne begynne å amme, eller å legge barnet til brystet. I våre dager skjer det umiddelbart etter forløsningen, men slik har det ikke alltid vært, må vite. Det kunne være slik at man ikke skulle legge barnet til før etter tre dager fordi at melkeproduksjonen startet først da. Dette hører man også ofte i våre dager. Eller at man ikke skulle legge til barnet fordi mor hadde blødning og var uren, eller at barnet var sykt, og trengte likevel ikke føde. Noen steder var det også slik at barnet måtte få alt mulig annet, eksempelvis øl(!) før det fikk die, eller at mor måtte innta det ene og det andre før melken hennes kunne gis til barnet.

NÅ ER VI JO SÅ HELDIGE i dag – vi vet så mye! Dog, vi skal ikke langt ut i den store verden før en møter fordommer og mangelfull kunnskap hva amming og morsmelk angår. I vårt «nesten-naboland» Storbritannia, er ammefrekvensen forbausende lav, og mange unge britiske jenter er sykelig opptatt av kropp og utseende, uten tanke for hva kroppen er til for. En hadde likevel aldri tenkt å amme for det var så ekkelt! Brystene, mente hun, var sex-objekter og ikke til mat. Dessuten, mente det samme uvitende vesenet, hadde hun selv blitt ammet med det resultatet at hun nå var fet mens søsteren hennes hadde ikke blitt ammet og var slank. Det kan være noe å le av, men også sørgelig og trist. Lenger ute i verden vet vi at i de landene som vi så ofte ynder å kalle for usiviliserte, der kunnskapen om viktigheten av morsmelken, har vært beholdt og ført videre fra generasjon til generasjon har nå kommet så langt fra utgangspunktet at man faktisk ikke lenger vet at det livgivende for ethvert spedbarn er morens bryst. I mange krigsrammede områder dør barn i mødrenes armer, fordi den stakkars moren ikke har lært at barnet må legges til brystet. Så mye for mytene, altså!

KOR E ALLE PESSIMISTER HEN?

Wednesday 7. November 2007

Navn: Jon Eikhaug
Fag: Master i sosiologi, UiB

WEBER, KOM TILBAKE!

De store religionene dyrker hat og opphøyer lidelse, og Jesus har forresten aldri levd. Disse og lignende uttalelser ble servert av den franske filosofen Michel Onfray (som for øvrig er intervjuet i dette nummeret av AKA, red.anm.) da han gjestet Bergen nylig. Onfray inntar en svært pessimistisk holdning til de monoteistiske verdensreligionene, og især den institusjonaliserte religionen. I stedet hyller han rasjonaliteten og fornuften, og mener samfunnet bør bygges på rasjonalitet. Det fikk sosiologen i meg til å våkne. For rasjonalitet er ikke bra, eller? Kanskje det er på tide å børste støvet av gamle pessimister, og pessimisme som sådan, for å nyansere pessimistiske filosofers og optimistiske økonomers verdensoppfatninger og myter?

DEN KLASSISKE epoken innen sosiologien på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, bestod stort sett av en gjeng med pessimister. Storheter som Durkheim, Simmel, Marx og Weber var gjennomsyret av pessimisme, spesielt når det gjaldt synet på fremtiden. Durkheim fryktet samfunnets moralske forfall og en opphøying av individet på bekostning av kollektive verdier og -solidaritet; Simmel snakket om kulturens tragedie som iboende i det menneskelige liv, nærmere bestemt hvordan kulturen på sikt ville få en mer tvingende kraft over individene som igjen ville føre til upersonlige relasjoner mellom mennesker, og yrker bestående av meningsløse arbeidsoppgaver; Marx kritiserte kapitalismen og dens fremmedgjøring og utbytting av individene, hvor arbeid kun ble et middel for å tjene penger og ikke lenger et mål i seg selv; Weber mente vi ville bli fanget i rasjonalitetens jernbur, hvor samfunnet er sterkt preget av en formell rasjonell og byråkratisk organisering.

Max Weber - en real pessimist

DET SKAL SIES at disse teoretikerne ikke utelukkende var pessimistiske. Marx klamret seg til håpet om en revolusjon som ville kaste det kapitalistiske samfunnet og innføre kommunismen; Durkheim ante konturene av det han kalte «the cult of the individual», en moderne form for solidaritet der individuelle interesser ville ofres grunnet troen på en individualitet som alle har felles; Simmel hadde forhåpninger om at individers rettigheter og verdighet ville anerkjennes i det moderne samfunnet, trass i kulturens tragedie. Weber derimot mente at alt ville gå til helvete.

TEMATIKKEN hos de fleste av de klassiske sosiologiene spinner rundt de negative aspektene ved overgangen fra føydalsamfunnet til det moderne, industrielle samfunnet. Især rasjonalitetens voksende utbredelse er mye omtalt. Man skulle gjerne anta at slike pessimistiske beskrivelser av samfunnet har lite for seg, men pessimistenes tendens til å innta et kritisk blikk på det eksisterende samfunnet må sies å være en positiv bieffekt. Sosiologenes bekymringer gav et annet syn på samfunnet enn for eksempel økonomenes tiltro til frie markeder, rasjonelle aktører og økonomisk vekst. Spørsmålet er om denne pessimismen, og dermed også det kritiske aspektet, har gått tapt i dagens sosiologi. Sosiologien er i dag en moden vitenskap, og burde derfor klare å riste av seg eventuelle levninger av ungdommelig naivitet. Stjepan G. Meštrovic skrev følgende i 1989:

It is striking that the pessimistic strand in sociological thought has been almost completely suppressed in contemporary textbooks. The ideas of progress, faith in science, and other components of optimism are simply taken for granted, as if the darker side of life does not even exist (Meštrovic 1989:278).

ER DAGENS sosiologer fremdeles for optimistiske? Har det kritiske blikket blitt tilsløret av et nær positivistisk syn på samfunnet og utviklingen? Har man glemt rasjonalitetens skrekkinnjagende grep om individ og samfunn? En som verken har glemt pessimismen eller rasjonaliteten er George Ritzer, professor i sosiologi ved University of Maryland. Hos ham får selv Weber konkurranse hva pessimisme angår. I The McDonaldization of Society fra 2004 tar Ritzer et oppgjør med rasjonalitetens utbredelse i samfunnet, nærmere bestemt hvordan rasjonaliteten som prinsipp manifesterer seg på områder langt utover fast-food-bransjen. Dette har implikasjoner for mennesker verden over som er tvunget til å tilpasse seg et samfunn bygget rundt rasjonalitet som ideologi. Ritzer bruker McDonald’s som et eksempel og symptom på et stadig mer inhumant samfunn, og boken har sterke elementer av samfunnskritikk. Ritzer bruker i stor grad begreper fra Max Webers teorier, og gjennom atskillige eksempler setter han disse i en moderne sammenheng. I følge Ritzer har samfunnet blitt «mcdonaldisert».

McDONALDISERINGEN er Ritzers moderne oversettelse av Webers begrep om rasjonalisering. Denne koblingen til Weber blir tydeliggjort når man leser Ritzers mål for boken: «I hope this book will not only inform but also serve as a warning and, perhaps most important, point the reader in directions that can help make the ‘iron cage of McDonaldization’ a more human setting in which to work and live». Denne henvisningen til Webers jernbur viser at mcdonaldisering er en prosess bygget på formell rasjonalitet. Et samfunn styrt av totalt rasjonaliserte systemer og strukturer som man ikke kan flykte fra er hva Weber legger i begrepet rasjonalitetens jernbur. Et av hovedpoengene til Ritzer er at dette samfunnet eksisterer i dag i form av mcdonaldisering.

McDONALD’S er et av verdens største multinasjonale selskaper. Du finner McDonald’s-restauranter i 118 land, og 46 millioner kunder serveres daglig. Oppskriften til suksess for McDonald’s, og mange andre vellykkede organisasjoner rundt om i verden, har basert seg på rasjonalitet som hovedingrediens. The McDonaldization of Society er ikke ment som en kritikk av McDonald’s per se, men en kritikk av det Ritzer anser som en generell trend i dagens samfunn, en samfunnsform bygget opp rundt en stadig økende fokus på rasjonalisering. McDonald’s som organisasjon og dens struktur brukes som et eksempel på dette. Men selv om McDonald’s er et kroneksempel på en formelt rasjonelt drevet organisasjon, er ikke McDonald’s og fast-food-bransjen de eneste Ritzer kritiserer. Han gir også eksempler på rasjonalitetens inntog fra en rekke andre organisasjoner og områder. Dermed er det viktig å skille mellom bedriften McDonald’s og prosessen mcdonaldisering. Sistnevnte begrep henviser til: «the process by which the principles of the fast-food restaurant are coming to dominate more and more sectors of American society as well as the rest of the world» .

FIRE SENTRALE dimensjoner utgjør mcdonaldiseringen. Disse er effektivitet, beregnelighet, forutsigbarhet og kontroll. Dimensjonene forklarer logikken som ligger bak mcdonaldiseringen. Effektivitet innebærer å velge og maksimere det optimale middelet for å nå et mål. I praksis har dette gitt utslag i strømlinjeforming av prosesser, forenkling av varer og tjenester, og bruken av kundene til å utføre ubetalt arbeid som ansatte tidligere ble betalt for å gjøre (for eksempel å rydde av bordet). Ritzer peker på hvordan kravet og higen etter effektivitet har utgangspunkt i organisasjonens behov og mål, ikke forbrukernes. Ofte er løsningene som velges effektive for bedriften, men ikke nødvendigvis effektive for forbrukerne. Kvantitet og kvantifiserbarhet er aktuelle stikkord når det gjelder den andre dimensjonen, beregnelighet. I mcdonaldiserte systemer er fokus ofte på kvantitet. Både prosesser og resultater måles i tall. Ulempene Ritzer nevner ved beregnelighet er en overfokus på kvantitet med tilhørende negative konsekvenser for produktenes eller tjenestenes kvalitet. Innen helsevesenet for eksempel, kan økt fokus på å maksimere antall behandlede pasienter med tilhørende redusert tid med hver pasient, føre til økte inntekter for organisasjonen, men lavere kvalitet på de tjenestene som tilbys. Tredje dimensjon er forutsigbarhet. For å sikre forutsigbarhet fokuserer mcdonaldiserte systemer på disiplin, orden, formaliserte rutiner, systematisering og metodisk operasjon. Ritzer setter mcdonaldisering i en historisk sammenheng ved å koble dens typiske utforming til scientific management-tradisjonen og samlebåndsproduksjonen, hvor standardisering og spesialisering av arbeidsoppgaver var et uttalt mål. Dette fører til effektivitet og forutsigbarhet i produksjonen, men innebærer en rekke ulemper ettersom arbeidet bærer sterke preg av rutine. Ritzer frykter at kjedsomhet kan bli en større trussel enn litt uforutsigbarhet. Til og med pakketurer for turister er preget av forutsigbarhet i følge Ritzer. Som oftest er aktivitetene for hver dag fastlagt på forhånd, og det er få overraskelser. Amerikanske turoperatører i Europa benytter ofte amerikanske guider, amerikanske hotellkjeder og amerikanske restauranter. Dette gir de amerikanske turistene en trygg og forutsigbar ramme for sin Europa-ferie, men hva har man egentlig opplevd av lokal kultur på de stedene man har besøkt? Den siste dimensjonen er kontroll. Ritzer påpeker at mennesker er den største kilden til ineffektivitet, usikkerhet og uforutsigbarhet i et rasjonelt system. Derfor har vi sett en utvikling hvor arbeidsgivere sikrer kontroll gjennom å erstatte menneskelig arbeidskraft med ikke-menneskelig teknologi. Maskiner er mer pålitelige og effektive enn mennesker. Ritzer viser at også forbrukere blir kontrollert gjennom bruk av ikke-menneskelig teknologi, for eksempel ved bruk av stemmestyrte bestillingssystemer, hvor forbrukerens svaralternativer er begrenset av teknologien. Dermed er, i følge Ritzer, både ansatte og forbrukere i et mcdonaldisert samfunn kontrollert gjennom bruk av ikke-menneskelig teknologi. Disse fire dimensjonene henger sammen; etter hvert som prosesser er kvantifisert kan produksjonen skje raskere, effektivitet kan måles og determineres, produktene blir mer forutsigbare, og ved å kvantifisere får man kontroll over tiden og ressursene som trengs for å utføre en oppgave.

I TILLEGG TIL disse fire er det et femte særpreg ved den formelle rasjonaliteten. Det er de rasjonelle systemenes tendens til å ha irrasjonelle konsekvenser for de involverte aktører og systemene selv, den såkalte rasjonalitetens irrasjonalitet. Weber nevner tendensene til at verden blir mindre magisk, og til slutt mindre meningsfull for folk, som et eksempel på dette. Ritzer bygger i The McDonaldization of Society videre på denne tankegangen og tar opp rasjonalitetens irrasjonalitet slik den manifesteres i mcdonaldiseringen. Han viser hvordan de fire prinsippene om effektivitet, beregnelighet, forutsigbarhet og kontroll fører til demystifisering av de rasjonelle systemene, urimelighet og manglende humanitet. I verste fall kan det føre til ineffektivitet, uberegnelighet, uforutsigbarhet og tap av kontroll – stikk i strid med rasjonalitetens grunnprinsipper. Innen høyere utdanning finner man eksempler på dette. Store studentmasser, store forelesningssaler med lite eller ingen kontakt med foreleser eller medstudenter, multiple-choice eksamener og utdanning over internett er med på å dehumanisere forholdene ved universiteter verden over. Ritzer mener at mange av de ovennevnte irrasjonaliteter ved mcdonaldiserte systemer ofte oppveier de fordelene man oppnår med økt rasjonalitet. Især forbrukerne får lide.

RITZER ER en fullbåren pessimist. Han ser ingen realistisk vei ut av mcdonaldiseringens jernbur. Min oppfordring er ikke at sosiologer, og folk ellers, skal forsøke å overgå Ritzers bunnløse pessimisme. Men på den annen side, høsten er vorden og samfunnet trenger noen pessimister…

LITTERATURLISTE
Meštrovic, Stjepan G. (1989). Rethinking the Will and Idea of Sociology in the Light of Schopenhauer’s Philosophy. The British Journal of Sociology, Vol. 40, No. 2. (Jun., 1989), s. 271-293. 

Ritzer, George (2004). The McDonaldization of Society. Thousand Oaks: Pine Forge Press

Ritzer, George og Douglas J.Goodman (2003). Sociological theory. New York: McGraw Hill

Å sortere våre omgivelser

Wednesday 7. November 2007

Navn: ann cecilie hjelm
Fag: master i samfunnsarbeid, hib

Rimfrost

Et essay om hvorfor og hvordan noe blir annerledes

HVORDAN TENKER VI om annerledeshet, og hva gjør at noe blir annerledes for oss? Hva skaper disse grensene, disse forestillingene som gjør at vi oppfatter noen som «oss» eller «de andre»? Begrepene normalitet, avvik og marginalisering er ord som fortjener oppmerksomhet når vi ser nærmere på hvordan annerledeshet blir til. Marginalisering handler om å befinne seg i ytterkant av noe, – med fare for å bli ekskludert. Du er i margen, men allikevel på arket. På den måten er vi dermed alle marginaliserte i gitte sammenhenger, og nettopp dette er et spennende perspektiv å ha i tankene når man skal snu og vende på forhold som handler om annerledeshet.

DETTE ER SPØRSMÅL jeg har stilt som bakteppe for dette essayet, og ønsker å se nærmere på i denne sammenheng. Som det kommer frem finnes det en del hvem, hva og hvordan knyttet til min innledning. Og det er nettopp slik jeg forstår annerledesheten – med mange spørreord og nødvendige krumspring.

FOR Å TYDELIGGJØRE hvordan disse begrepene lever rundt oss, vil jeg dele en annerledes erfaring jeg selv gjorde meg. Det handler om et lite plagg og en kirkegård, men mest handler det om min opplevelse av det «andre».

I OKTOBERUTGAVEN av magasinet Rimfrost 2006 er undertegnede å finne, om ikke midtsides, som «korsettmodell» for en sak som skulle skrives om dette «plagget». En venn av meg var på oppdrag som journalist og fotograf, og ba meg innstendig om min deltagelse. Jeg stilte opp. Rimfrost er et magasin som omhandler temaene musikk, film, mote, kunst og uteliv. Som alle andre magasin, har bladet antagelig en spesielt interessert leserskare; Rimfrost er Norges første og eneste goth-magasin. Før fortellingen fortsetter, passer det kanskje å klargjøre ha goth er – og hvem gjør vel dette bedre enn en gother selv?

DIVERSE FORUM eksisterer på verdensveven, og på nettsiden http://www.nettby.no/ skriver «Broken» et innlegg som tar for seg nettopp dette spørsmålet. Overskriften lyder altså: «Hva er goth?»

Goth, definert i sin enkleste form, er en subkultur. Mennesker som setter pris på hverandres selskap. Det finnes ingen spesifikk ting, eller spesifikt samlingspunkt som forener alle i miljøet. Kanskje med unntak av de foretrukne sorte klærne, som forøvrig ikke er obligatoriske. Menneskene i miljøet har ulik musikk-smak, har ulike religioner, har forskjellige typer yrker, hobbyer og interesser. Derimot hersker et utall oppfatninger av hva som er stereotypisk goth. Sannheten er at kulturen er like variert som samfunnet forøvrig. Man vil finne en stor kontingent homofile menn og kvinner, politiske out-casts, og andre mer eller mindre «misfits» i gothmiljøet. Dette har sin forklaring i at gothmiljøet har få fordommer, og at toleransen i miljøet er en av grunnene til at mange velger å bli goth. Mange gir uttrykk for at de er lei av det normale, klassiske samfunnet. Samfunnet på sin side er også godt fornøyd med denne ordningen, da gothmiljøet holder de mørke, skumle menneskene borte og samlet. Historisk sett stammer gotikken fra et uttrykk brukt om bygningsstruktur på 1600 og 1700 tallet, da man begynte å ornamentere nybygg heller enn å følge en streng, monumental stil. Datidens borgerstand anså dette bruddet som barbarisk, og derav gotisk. (Som i de gotiske barbarene.) Det eneste den moderne gothstilen har til felles med det opprinnelige uttrykket, er en forkjærlighet til utsmykking av klær, hår, smykker og musikk. Stilen slik vi kjenner den i dag har sitt opphav fra punken, og er en avart av denne stilen, som så sitt lys tidlig 80 tallet. Gothstilen har utviklet seg til å bli en livsstil og kultur, som innebefatter medlemmer i ungdomsårene til godt voksne mennesker. Grunntanken i gothen er forakt for blind aksept av samfunnsverdier og normer. 

PATRIK SAHLSTRØM  skriver at gothsjangeren i sin fødsel opponerte mot hippienes bekymringsløshet, og punkens (etter hvert) innholdsløshet. Uttrykket er dystert og mørkt, men det er i dette gotherne søker skjønnhet. Kjennetegnene når det gjelder klær er kanskje det mest karakteristiske. Sort, hvitt, rødt, blek hud, gjerne sminket, – det hele preget av eleganse. I motsetning til punken, som ofte bar klær for å sjokkere og provosere, bærer gotherne sine kleskoder for å speile sine «mørke sjeler». Gothmiljøet som vokste frem på 80-tallet har blitt sammenlignet med forrige århundres bohemmiljø. Særlig da det kommer til ignoreringen av hva «andre» måtte mene, og for deres fascinering av kunst i alle former. 

TILBAKE TIL utgangspunktet. Jeg skulle altså få gjøre en gjesteopptreden i et miljø jeg kun kjente fra avstand. Uten å vite (eller bry meg med) hva som ventet meg, møtte jeg opp på avtalt sted, ikledd mine dagligdagse klær og med mitt kostyme under armen. Tre andre jenter sto også slik. Jeg hadde noen forestillinger av hva slags bilder som skulle knipses, og jeg forsto at vi var ute i samme ærend. I motsetning til meg, så de tre jentene ut til å være ferdig skiftet til seansen. Så kom min venn, og vi skred til verket.

DET MÅTTE SKIFTES, sminkes og ordnes generelt, og den som trang forandringen mest, var selvsagt meg. Jeg ble ikledd mitt kostyme, og vårt lille mannskap gikk mot vår endelige destinasjon der bildene skulle tas: en kirkegård. Så der sto jeg, (og de) en høstdag. Betegnelsen «rolleinnehaver» er en passende beskrivelse av hvordan jeg følte meg, og jeg mener å huske at tankene blygt vandret i mine gamle sosiologibøker. Når det er sagt – det ble en interessant ettermiddag på kirkegården, der vi poserte som mørkets gudinner på høylys dag. Resten av historien går som følger: bilder ble tatt, saken skrevet og trykket i påfølgende utgave. For meg var dette en helt ny opplevelse. Jeg har vært på karneval som liten, men denne utkledningen var annerledes. Dessuten opplevde jeg at for de andre deltagerne, dreide det seg på ingen måte om utkledning eller kostymer. For ærlighetens skyld hører det med til historien at vi også hadde andre klær på oss.

OK. SELV OM jeg trolig ville vært den av oss som vekket minst oppmerksomhet i andre sammenhenger, var jeg her avvikeren. Streitingen som tilpasset seg sine omgivelser for anledningen.  Heggen, Jørgensen og Paulgaard sier om marginalisering følgende:

Marginalisering dreier seg dypest sett om hvordan vi ordner livet vårt mellom «oss» som vi er sammen med, som vi liker og føler vi har noe til felles med, og de andre som vi ikke liker, som vi føler avstand til og har lite til felles med. 
Marginalisering innebærer, slik jeg forstår begrepet, noen vesentlige tilleggsspørsmål: marginalisert i forhold til hva, hvem og ikke minst til hvilken tid? Jeg skal spinne litt videre på dette.

I DENNE sammenheng, der jeg har valgt gotherne for å si noe om hvordan «oss» og de «andre» skapes, blir det for meg av betydning å snakke om ønsket, eller behovet for å være på utsiden. Nøkkelord i denne sammenheng er grenseoverganger og verdsetting av disse.  Uansett, på spørsmålet om gotherne er en marginalisert gruppe, vil jeg si nei. De befinner seg kanskje i utkanten, ja, men allikevel er dette en aktiv posisjonering. Og som vi følger av argumentasjonen til Sahlstrøm og «Broken», er det forakten for det normale, det vanlige, som er med å skape dette skillet mellom «oss» og «de». I Heggen, Jørgensen og Paulgårds definisjon av marginaliseringsprosesser, kan jeg samtidig forstå gotherne som en gruppe mange kategoriserer som «de andre», noen de føler avstand til, eller ikke har noe til felles med.

Utenfor vårt univers
Dverger avslører våre
dimensjoner,
blinde gjennomskuer
vår egen blindhet
Og de gamle bevisstgjør
vårt skjulte forfall
Derfor stikker vi hviskende
hodene sammen,
kaller dem dverger, de gamle og
setter dem utenfor
vårt univers.
Finn Carling (1975, i Dalland, 1999).

SOSIAL AVSTAND og forståelseskløfter mellom mennesker fylles ofte av stereotype antagelser. Den tyskamerikanske sosiologen Alfred Schutz 10 hevder at alle mennesker, sett fra et individs synspunkt, kan settes inn på en linje. Den sosiale avstanden øker parallelt med minkende sosial omgang. Man vil da få grad av informasjon som strekker seg fra personlig kjennskap, – helt til grovmasket kunnskap. Dette gjør det mulig å kategorisere mennesker som ulike typer; eksempelvis de syke, de fattige, de arbeidsledige. Jo lenger fra oss selv, desto mer typifisert er vår forståelse av mennesker langs linjen. «Vi» blir den gruppen vi forstår, som vi føler tilhørighet til, og «de» er på motsatt side de gruppene vi ikke forstår, ikke har adgang til eller ikke ønsker å ha tilhørighet til. I de tilfellene der vår forståelse er preget av stereotypiske oppfatninger, er vårt bilde av gruppen kanskje utydelig og dermed også preget av frykt. Og nettopp fordi vi mennesker er evaluerende skapninger, nøyer vi oss ikke med å passivt observere hverandres handlinger, holdninger og utseende, vi har også normative oppfatninger av hva vi observerer, og altså hva vi syns er innenfor og utenfor rimelighetens grenser.

SAMTIDIG VIL avvik for noen, nødvendigvis ikke være avvik for andre, og dermed blir det opplagt at avviket avhenger av sammenhengen det opptrer i. Det blir ikke regnet som særlig sosialt avvikende å være beruset en lørdag kveld, mens er du synlig beruset mandag morgen på jobb, er det ikke grenser for hvilken avvikerposisjon du kan ha satt deg i. Gotherne er heller ikke avvikende blant andre gothere, det er det tydeligvis jeg som er.

JEG HAR med tiden fått et relativt problematisk forhold til normalitetsbegrepet. Tiden, i denne sammenheng, er mange års arbeid med mennesker med psykisk utviklingshemming. Det er få andre steder normalitet diskuteres så mye som her. I løpet av min arbeidserfaring har jeg ikke tall på hvor mange ganger jeg har vært vitne til en diskusjon rundt normalitet. Summen av alt dette kan oppsummeres ganske enkelt: hva pokker er egentlig normalt, og hvem er normale? Og er det mulig å noen gang komme til noen felles forståelse av dette? Får ikke selve begrepet noe unormalt over seg, straks det debatteres?

THOMAS HYLLAND ERIKSEN taler om et normalitetsregime som kan se ut til å basere seg på prinsippet om «polytetisk klassifikasjon». Altså; dersom vi sier at det finnes si tolv kriterier for normalitet, så trenger man nødvendigvis ikke oppfylle alle disse for å bli oppfattet som OK. Oppfyller du si ni av disse, uvesentlig hvilke, så er det greit. Da er du grei. Avviker du derimot ved å være en røykende, homofil innvandrer, med hjerte og karsykdommer og dårlig språkføring, bør du ha en god grunn for hvorfor.

NORMALITETSBEGREPET kan i dag, som vi forstår, anses som et stadig skiftende og kontekstuelt begrep.11 Dette leder over i et annet spørsmål som Hylland Eriksen stiller i denne sammenheng: finnes det èn eller flere normaliteter?

Kan man tenke seg at Norge er blitt et så pluralistisk samfunn at ulike, og kanskje motsatte, kriterier for avgrensning og inkludering gjør seg gjeldene i ulike subkulturer eller delsystemer, og at disse er i stand til å leve relativt friksjonsfritt side om side uten altfor mye kontakt med hverandre? 12

I MIN FORSTÅELSE av normalitetbegrepet er det nettopp dette som er tilfellet. Spørsmålet blir da ikke om det finnes, men hvor mange normaliteter som finnes side om side. Det vil jo selve prinsippet om polytetisk klassifikasjon innebære.

SOLVANG PRESENTERER, i flere av sine litterære utfoldelser, og tanker om at normalitet kan forsåes på mange måter. 13 På den ene siden som et problem, fordi normaliteten representerer undertrykkelse av forskjeller og tilstrebing av det gjennomsnittlige. Den virker i denne sammenheng ekskluderende på alt som ikke faller inn under denne kategorien. På den andre siden kan nettopp annerledesheten bli selve normen, det man søker og begjærer. Slik blir normalitetsbegrepet utfordret av annerledesheten, og vi er igjen tilbake til de innledende spørsmålene; normalt for hvem og til hvilken tid?

sko type goth

FOR Å KOMME tilbake til de mørkkledde; vi kunne lese av innlegget til «Broken» at det hersker et utall oppfattninger av gothmiljøet. På et punkt i sin kronikk sier forfatteren også at samfunnet trolig er fornøyd med det skillet som eksisterer, da gothmiljøet holder «de skumle, mørke menneskene» samlet. Noen samfunnsgrupper er mer utsatt for mytedanning enn andre, og disse mytene har mer eller mindre sammenheng med virkeligheten. Myter er med å skape fantasier, forestillinger og vrengebilder av faktiske forhold. Gjentas disse ofte nok, kan de fungerer som realiteter. Ikke fordi de inneholder sannheter, men rett og slett fordi vi tror på dem.14 Slike sannheter kan bli våre tryggheter, vår konformitet, og våre grensesettere.15

GOTHERNE HAR trolig blitt assosiert med Black Metal-miljøet opp gjennom tidene, på grunn av sine mørke klær, og tydelige uttrykk. Metal-miljøet har sine egne stereotypier å håndtere, da miljøet fikk et svært belastet rykte etter rettssaken og dømmingen av Varg Vikernes, alias «Greven» i 1993, for kirkebranner i Bergen, og drapet på Øystein Aarseth i Oslo. Vikernes fikk 21 års fengsel, og media hadde totalt sett en ekstrem høy dekning av saken. Både lokalt i Bergen, men også landsdekkende og internasjonalt vakte denne hendelsen sterke reaksjoner. Media har i ettertid blitt kritisert for fremstillingen av saken i sin helhet.

I Torstein Grudes dokumentar Satan rides the media, er Bergens Tidende særlig i søkelyset for hvordan de håndterte dekningen av rettssaken mot Vikernes. Det dreier seg spesielt om fremlegging av falsk informasjon, og ekstremeksponering av overskrifter og detaljer i saken. Media fikk også kritikk for å indirekte øke rekrutteringen til miljøet, ved å nærmest framstilte Black Metal-miljøet som en satanistisk subkultur å begjære. Det norske Black Metal-miljøet i sin helhet, men kanskje spesielt i Bergen, ble i tiden som fulgte etter rettssaken overvåket av politiet. Familiemedlemmer og venner ble kalt inn til avhør, og miljøet har etter dette blitt koblet til satanisme. Satanisme kan derimot kun tilskrives en liten kjerne i goth- og metalmiljøet som helhet.16

KANSKJE ER det eksempler som dette de fleste av oss har lettest for å hente fram fra glemselen, da de mørkkledde, eller grupper vi ikke har grundig kjennskap til, skal beskrives?

I DAGBLADET (24.03.2006) kan man lese at «Gothere gjør det godt». Det som presenteres i denne artikkelen er basert på en doktorgradsavhandling skrevet av Dunja Brill ved Sussex University, England, i 2004. Studiet er utført blant gothere i Brighton, Edinburgh, Berlin og Køln. Brill igangsatte studiet fordi hun mente gothkulturen fikk et urettferdig rykte etter hendelsene på Colombine High School, USA i 1999. Gothkulturen ble i kjølvannet av denne hendelsen koblet til de to guttene, som sto bak drapet på 15 mennesker, inkludert seg selv. Guttene var angivelig medlemmer av gothkulturen.

DET BRILLS studie viser, er at gotherne sjeldent er voldelige, sjeldent er satandyrkere, og at det eksisterer et lavt forbruk av narkotiske stoffer. I følge Brill er verdiene gotherne preges av i stor grad typiske høyere middelklasseverdier; utdannelse, kunnskap, litteratur, poesi, klassisk musikk og kunst. De er flinke på skolen, og blir gjerne suksessfulle voksne.17 På Sussex-universitetets hjemmesider kommenterer Brill sitt eget arbeid, under overskriften How to recognice a Goth. I artikkelen sier hun at om ikke Gotherne setter pris på sitt «nye» rykte, så er det antagelig en del foreldre som vil like å vite at statistisk sett så går det bra med barna deres – liksminke og svarte klær til tross.

AVVIK ER, for å gjenta, en definisjonssak. Uten gjennomsnittet, konformitet og normer eksisterer ikke avviket. Gotherne er, så vidt jeg har forstått annerledesheten, en gruppe som befinner seg i ytterkanten av storsamfunnet, men ikke på grunn av svekket anledning til å delta her – snarere tvert imot. Jeg tolker de som en ressurssterk gruppe, som etter eget ønske har posisjonert seg der de er: litt bortenfor det tradisjonelle.

DET ER MANGE begreper som overlapper hverandre når man skal forstå sosiale prosesser og fenomener knyttet til disse. Det betyr ikke nødvendigvis at de er like relevante i samme diskusjon.

Ofte brukes begreper på en slik måte at de trekker med seg betydningen av andre nærliggende ord på samme tid. Sosialt avvik og normalitet er ord som må forståes i sin kontekst. På denne måten kan vi kanskje få til en fornuftig sortering av våre omgivelser, og skape sannheter som kan leve side om side. Gother som streiting.

Litteratur

Bauman, Z., May, T. (2004) Å tenke sosiologisk. Abstrakt Forlag, Oslo.

Brill, D. (2006) How to recognise a Goth: Kronikk. University of Sussex Bulletin

”Broken” (2006) Om Gothic: Kronikk. [Internett] Tilgjengelig fra http://www.nettby.no/gruppe/goth.

Dalland, O. (1999) Pedagogiske utfordringer for helse og sosialarbeidere. Universitetsforlaget, Oslo.

Goffman, E. (1964) Stigma. Notes on the management of spoiled identity. Trykket opp igjen 1986. Penguin. Harmondsworth.

Grude, T. (2003) Satan Rides the media. Filmdokumentar. Manus og regi ved Grude, T. [Internett] Tilgjengelig fra http://www.dailymotion.com/visited/search/satan+rides+the+media/1. Sett 30.01.2007.

Halvorsen, K. (2002) Sosiale problemer. En sosiologisk innføring. Fagforlaget. Oslo

Heggen, K., Jørgensen G., Paulgaard G. (2003) De andre. Ungdom, risikosoner og marginalisering. Fagbokforlaget, Bergen.

Hylland Eriksen, T., Breivik, J.K. (red.) (2006) Normalitet. Universitetsforlaget, Oslo.

Lupton, D. (1999) Risk. Routledge, London.

Rimfrost Magizine (u.å) [Internett] Tilgjengelig fra www.gothic.no/rimfrost.htm. Lest 26.04.2007.

Sahlstrøm, P. (1995) Gothic Punk: Kronikk. [Internett] Tilgjengelig fra http://www.hf.uio.no/ff/filologen/95-1/artikler.95-1/gothpunk.html. Lest 02.02.2007.

Skog, O.J. (2006) Skam og skade. Noen avvikssosiologiske temaer. Gyldendal Akademisk, Oslo.

Solheim, Jorun (1996) Forord i Douglas, M. (1966) Rent og urent – en analyse av forestillinger omkring urenhet og tabu. Pax Forlag, Oslo.

Teimansen, E. (2006) Gothere gjør det godt: Kronikk. Dagbladet 24.03.2006 [Internett] Tilgjengelig fra http://www.dagbladet.no/dinside/2006/03/24/461717.html. Lest 22.02.2007

Myter: reportasje i bilder og trykk.

Wednesday 7. November 2007

caTHRInE HØSTmaRk, FØDT 970 I ÅLESunD, PRESEnTERER
I DEnnE uTgavEn av aka aRbEIDER SOm unDERSØkER
myTEn I uLIkE SammEnHEngER.
Hun TaR ÅRSSTuDIum I SPanSk SPRÅk Og SØRamERIkanSk
kuLTuR, Og HaR TIDLIgERE STuDERT bILLEDkunST mED
gRaFIkk SOm SPESIaLOmRÅDE, bLanT annET vED kHIb.

Bilde

«EaT yOuR DaRLIngS» ER FRa En HaPPEnIng/uTSTILLIng HvOR TEmaET
ER LakS Og OPPDRETT av DEnnE. DEn EkSPORTERES Og PRESEnTERES SOm
LukSuSvaRE Og byggER OPP unDER myTEn Om nORgE SOm SymbOLET PÅ
aLT SOm ER FRISkT Og kjEkT. TaLLERkEnEn vISER En kjEmPEFORSTØRRET
gyRODacTyLuS SaLaRIS, En vELkjEnT PaRaSITT FOR DE FLESTE.
foto: caTHRInE HØSTmaRk

Bilde

Bilde

MYTER OG REALITETER I BISTAND

Wednesday 7. November 2007

Illustrasjon: mads iversen

DET ER MANGE som har freista å skrive om myter og bistand det siste året. Ein kjapp liten googling på dei to orda resulterer i ei mengd treff og ein blir geleida inn i ein jungel av artiklar og sterke meiningar av ulikt slag.

EIN VANLEG definisjon på ei myte er: ei forteljing mange held for å være sann, men som er oppdikta. Grunnen til at dei vert helde i hevd og fortalde vidare er at dei gjev meining for den enkelte, dei fungerer som svar på ting som det gjerne er få andre forklaringar på. I tillegg er dei gjerne underhaldande. Nettopp slik er det vel med bistandsmytene også. Dei fungerer og dei gjev meining og dei er til tider underhaldande. Det siste er sikkert ikkje noko me seriøse likar å vedstå oss , men når eg no sitt og skriv ein artikkel om myter i bistand så er det for dei fleste god underhaldning til ein kaffekopp før ein suser videre med livet sitt på samme måte som før. Gjerne slik markedskreftene og gudfeldighetene vil det, ikkje med eit rensa sinn og ny bevisst tankegang om bistandspolititske spørsmål.

«DEI FATTIGE har de alltid hjå dykk». Ein av dei største filosofene frå midtausten sa dette for ca 2000 år sidan. Til no har han hatt nokså rett når det gjeld fleire ting, og spesielt når det gjelder dette. For ei naiv sjel som ikkje les mellom linjene kan det verke som hovedmålet til mange bistandsorganisasjonar er å motbevise dette mindre kjente utsagnet til Jesus.

SOM DEN FLITTIGE og samfunnsbevisste student eg er, abonnerer eg sjølvsagt på diverse propagandablad frå diverse bistandsorganisasjoner og Norad. Postkassen oversvømmes av smilende negerbarn og gamle tannløse enker ved vannbrønner. Det er desse organisasjonene som legg vekt på å illustrere fattigdom som i stor grad gir oss bilder av Afrika. Det er ikkje så merkelig at mange nordmenn blir overraska når dei kjem til Addis Abbeba og ser skyskrapere og rulletrapper. Ein gjeng etiopiske ungdomer sa ein gong til meg: «du må fortelle om Etiopia at det er meir enn svoltne barn og Aids. Fortell om dei glade folkene og den flotte naturen slik at folk vil komme her». Vel så har eg fortalt om det. Når det gjelder posten min her heime så er allikevel undertonen i stor grad: «vi skal klare det, vi kan klare å utrydde fattigdom spesielt viss du blir med». Erik Solheim understreker dette i sin artikkel «Mytene om bistandens fallitt» ved å seia:
Bistand er og blir et risikoprosjekt. Men for første gang i historien har vi de ressurser som skal til for å utrydde verdens fattigdom. Vi vet også hvilken politikk som virker. Hvis vi ikke gjør det, er det ikke fordi vi ikke kan eller ikke vet hvordan. Da vil vi det simpelten ikke nok. Elefant foto: Elin Tegnander + aka@uib.no

INNLEDNINGSVIS argumenterer Solheim for at vi trenger ein debatt basert på fakta ikkje på myter. Viss me berre vil utrydde fattigdomen er det ganske lett. Puh, det er heldigvis ikkje berre FrP som har enkle svar og gode myter vi kan tru på og leve for.

ASBJØRN EIDHAMMER som er avdelingsdirektør for evaluering i Norad, presenterer det følgjande som ei kjent myte: «bistanden kan løfte miliardar ut av fattigdomen». Vel den myta har eg iallefall høyrt, for å være heilt ærlig så har eg vel trudd på den også og gitt frå min skarve studentøkonomi (som egentlig er ein økonomi i verdsklasse, at studentar er fattige er ei anna myte) til diverse aksjonar. Men dette som er grunnlaget for alle gave-aksjoner eg til no har gitt penger til, seier lederen for NORADs bistandsevaluering er ei myte! Det er interesant og forvirrande at han uttaler dette, sikkert ikkje sagt for å få folk til å slutte å gi til bistandsarbeid, men for å rette fokus mot at det er andre ting som skjer i verda som påverker økonomien, og Norad kan ikkje ta skulda for verken det som går bra eller det som går dårlig sånn egentlig.Vel, alle utsagn har gjerne utilsikta verknadshistorier. Slik som tømmermannens utsagn for ca 2000 år sidan sikkert ikkje var tenkt å bli brukt i ein artikkel om myter i bistand.

EIN ANNAN bistandskjendis Atle Somerfeldt, leiar for Kirkens Nødhjelp, har uttalt følgjande:
Problemet med akademikerdiskusjonen er at den starter debatten med å sette spørsmålstegn ved legitimiteten til hele systemet.Det blir som vi skulle startet hver debatt om den norske skolen, med å spørre om vi trenger skolen i det hele tatt. 

PROBLEMET MED Atle Somerfeldts problem er at det på ingen måte er eit problem for akademikerene. Det kjem nok heller aldri til å bli det. Dette akademiske fenomenet som han her irriterer seg over kan gjerne kalles dobbeltkretslæring , endringer av grunnleggende antakelser i handlingsteorier. Eller som ein gjerne seier: «thinking out of the box». Når eit problem stadig vender tilbake bør vi gå bakenfor og stille spørsmål ved dei underliggende strukturane og ubevisste verdier og normer som vert tatt for gitt i den konteksten fenomenet er i. Dette bør jo få være akademikerenes privilegium då deira arbeidsplass i mindre grad er finansiert av norske bistandspenger (sjølv om desse forskarane nok også har sine sugerør inn i bistandsbudsjetta). Ein bør være sjølvsikker og raus nok til å kunne sjå på det som eit frittenkande bidrag som er eit bra korrektiv å ta med. På den andre sida kan vitskapleg kritikk til tider være eit jag etter sensasjonsnyheter og spalteplass i media. Atle Somerfeldts frustrasjoner over forståsegpåarar som aldri har hatt afrikansk jord på fingrane kan me jo derimot gjerne forstå.

NORGES KOLONIHISTORIE er lite kjent, og det er nok ei myte som mange lever i, at vi ikkje har vore koloniherrar. Dette legitimerer norsk fredsmekling i fleire samanhenger. På begynnelsen av 1700-talet var Norge i lag med Danmark aktive slavehandlare på sørkysten av India, nærmere bestemt Trankebar. Den norske guvernøren Hassius var kjent for sine grusomheter og totale hensynsløyse for å berike seg sjølv og det Ost Indiske Kompani på slavehandel. På denne tida var misjon forbudt i dei fleste hollandske og engelske kolonier fordi dei forkynte eit frigjerande budskap for slavane. Den pietistiske danske kongen Frederik IV ville ha slutt på dette og sendte to tyske misjonærer til kolonien for at dei skulle avskaffe grusomhetene . Dette er ei interessant historie som kaster eit anna lys over den tidlige misjonsepoke enn det som ofte vert hevda. Vi ser at handel og for såvidt misjon er eit gammelt anliggende, og at misjonen i lange tider har vore aktive i sin kamp for rettferd i verda. Bistand er på si side eit nytt begrep som i praksis har ein mindre en 50 år gammel historie med sitt fyrste prosjekt i Kerala i India på begynnelsen av 1960-talet. Som begrep brukt i regjeringssammenheng må heilt til 1980-talet for å finne begrepet bistand! Vil bistandsepoken bli ein epoke me ser tilbake på med samme forakt som koloniepoken? Er det eit forbigåande historisk fenomen? Og visste samfunskritikaren frå midtausten at to tyske misjonærar skulle reise frå Tyskland til India for å sette fri slavar, inspirert av hans ord 1700 år etter at han var død? Det er mange spørsmål ein kan stille seg i bistandsjungelen.

KVA SIT SÅ ein stakkars masterstudent igjen med etter å ha forvilla seg inn i bistandsjungelen? Bistand er komplekst, forvirrande, frustrerande og irriterande mangslungent. Du treng minst sju doktorgradar på like mange felt for å få ein viss oversikt. Kva skal ein så gjere? For å sitere ein av mine intervjupersonar frå feltarbeidet mitt i Etiopia: «First of all you sit down and cry». Eg trur det er eit godt råd både til misjonærer, bistandspolitikarar, bistandsagenter og stilsikre bistandsforskere. Å ta denne håpløysa innover seg bør resultere i at du grin. Viss du ikkje får til det så har du ingenting i denne debatten å gjere. Eg har lyst å slå eit slag for «akademisk nærleik». Vi må tørre å bruke heile oss som ein resurs i politikken, i bistandsjobben og i forskinga. Vi må sleppe livet og menneska inn på oss. Det er berre då me kan få verkeleg kunnskap om mennesket . Derfor vil eg til slutt være litt personleg og dele den overlevelsesmåten eg har bestemt meg for å bruke. Det er enkelt og greit å tru. Tru at eit liv kan gjere forskjell, at eit menneske allikevel kan skape forandring, at eit individ kan påvirke verda. Det har skjedd før i historia, og det kan skje igjen. Ikkje menneskers akademiske presisjon eller stilsikre formuleringar, men oppriktig engasjement motivert av kjærleik, har endra verda og kan endre verda i dag. Eg vil og tru på ein rettferdig Gud i lag med mine venner i sør fordi det gjev håp til ei skakkjørt verd.

HEKS!

Wednesday 7. November 2007

– Ein kort gjennomgang av grunnlaget for heksemyta.

NAVN: MADS IVERSEN
FAG: IDEHISTORIE

Gammal einsleg kvinne, stygg, vond, illeluktande og frekk i kjeften – dette er nokre klassiske karakteristika dersom vi skal skildre ei heks (Hagen, 2007).

KVAR KJEM VÅR OPPFATTING OM HEKSER FRÅ? Filmar og bokseriar som til dømes Harry Potter eller Isfolket set definitivt sitt preg på våre førestellingar om trolldom, og bygger vidare på eldgamle myter om hekser og trollmenn. Stadige alternativmesser og avisannonser med spåkoner, spåmenn og sjamanar utgjer ein moderne kultur som utnyttar og vedlikeheld slike førestellingar om magien og det overnaturlege.

Denne folketrua har rett nok utvikla seg i takt med tida, men jamvel Paxleksikon frå 1979 hevdar at dei opprinnelege heksene eksisterte og hadde eigne møter og festar. Sjølvsagt var det først og fremst naturmedisin og ikkje trolldom dei dreiv med, men det er likevel snakk om ei mytisk kult. Dette er vanlege førestellingar om kva som låg bak hekseprosessane og dei lever også vidare som moderne hekserørsler i dag, til dømes Wicca (Hagen, 2007). Det er imidlertid ingenting som tyder på at det faktisk eksisterte noko slikt under hekseprosessane, og omgrepet heks vart først nytta i Norden på slutten av 1600-talet – det var altså for det meste uavhengig opererande trollfolk ein avretta her til lands. Hekseomgrepet var truleg først gjort kjend gjennom Petter Dass og Ludvig Holberg, som dikta om «hexer». Det er kanskje ikkje så rart at det oppstod ei magisk heksemyte når ein kunne lese spektakulære vitneforklaringar frå gamle rettssaker. At desse gjerne var torturert fram var ikkje alle som brydde seg om.

Elina fortalte at mens hun var i tjeneste hos Anne Pedersdatter hadde Anne «brukt henne tre julenetter som hest og ridd på henne til et fjell som kalles Lyderhorn» (…) I prosessen mot Anne var det imidlertid ingen som stilte spørsmål ved denne antakelsen (Gilje, 2003:61).

Folk hadde hørt om personar som kunne ri på kosteskaft og geitebukkar i lufta til nattlege møter hjå Satan, så dette var kanskje ikkje så utruleg i høve til det mange hadde hørt om frå andre stader. Slike førestellingar kom gjerne frå den lærde demonologien, altså vitskapen om Djevelen.

HeksesakTROLLDOMSPROSESSANE FRAMSTÅR som ein myteomspunnen epoke, og skal ein dessutan ta det talet på drepne som ovennevnte leksikon kjem opp med, nemleg frå 9 til 30 millionar, kan det umogleg ha dreidd seg om ei obskur undergrunnskult, sidan gjennomsnittstalet for innbyggjarar i Europa på eit gitt tidspunkt i denne epoken kunne vera frå 80 millionar til litt over hundre. Ein nyare global bestselgarroman som Da Vinci-koden frå 2004 opererer framleis med at fem millionar kvinner vart brende, og opprettheld dermed denne myta for eit enormt, moderne publikum.

[Det er ikkje] noko anna historisk emne der det er skrive så mykje søppel som trolldomsprosessane (Hagen, 2007:23).

Forskarar i dag meiner talet umogleg kan ha overstige 60 000, og enkelte anslag er nede i 35 000, og her må det også nemnast at 25% var menn. Fleire forskarar meiner jamvel at det var oppsiktsvekkjande få heksedrap på denne tida (Hagen, 2007).

Tortur og brenning av hekser er gjerne også noko ein lett kan førestelle seg at det skjedde meir av i «den mørke mellomalderen», men tvert imot er kjerneperioden for forfølgingane frå 1570 til 1680, altså i tidleg nytid. Dersom ein i det heile tatt trudde på hekseri og trolldom i mellomalderen kunne ein risikere å bli straffa for det. Då rekna ein førestellingar om slikt som reint oppspinn, difor var det så godt som ingen heksedrap på denne tida. Denne haldninga til magi var i stor grad basert på ein tekst som heitte Canon Episcopi, eit sett med reglar frå 900-talet som representerer eit svært skeptisk syn på trolldom (Gilje, 2003).

At folk skal mistenkjast for trolldom krever sjølvsagt at mange trur på slikt, og ser det som reelt. Dette var eit syn som først fekk innpass i samband med reformasjonen, og den demoniseringa av andeverda som den førte med seg. Her vart jamvel det Luther kalla katolsk magi, til dømes tilbedinga av helgenbilete som magiske objekt, svært upopulært – noko som medførte ein omfattande biletstrid som etter kvart også rakk heilt til Bergen (Gilje, 2003).

Lutheranarane førestelte seg heile tida at dommedagen var nær, og i dette apokalyptiske perspektivet var det ein kamp mellom Gud og Satan som stadig medførte teikn på undergongen i form av magi og andre djevelske aktiviteter (Gilje 2003). Ein såg difor gjerne ting og hendingar som noko, og tolka det ut frå eit apokalyptisk perspektiv. Djevelen og magien var Gud og samfunnet sin hovudfiende, og det var ikkje til å spøke med dersom ein fekk rykte på seg for å drive med trolldom, noko som tilsvarte å stå i direkte ledtog med Satan sjølv.

Å STÅ I LEDTOG MED SATAN er berre eitt av teikna på at ein har med ei heks å gjere i følge det innverknadsrike verket Heksehammaren, eller Malleus Maleficarum (ca. 1487) Dette verket viser til i alt seks kjenneteikn på ei heks:

  1. Ei heks har alltid inngått ei pakt med Djevelen.
  2. Ei heks har seksuell omgang med Djevelen.
  3. Ei heks utfører skadevoldande trolldom retta mot mennesker og dyr.
  4. Ei heks deltek på heksedans og heksesabbat.
  5. Ei heks er medlem av ei djevelsk sekt.
  6. Ei heks er som regel ei kvinne.

Det høyrest unekteleg skummelt ut, og Heksehammaren er ei ekstremt kvinnefiendtleg skrift der kvinner vert sett på som svake og enkle for Djevelen å ta bustad i, særleg sidan kvinner har eit så umetteleg seksuelt behov, og Djevelen er mann.

“Therefore when a woman dips a twig in water and sprinkles the water in the air to make it rain, although she does not herself cause the rain (…) she herself nev ertheless deservedly bears the blame, because she is an infidel and does the devil’s work (Heksehammaren, 1497).”

Verket viser gjerne også til Canon Episcopi for å tilbakevise påstandar som sistnevnte held om at Djevelen kun kan forårsake hallusinasjonar, og forklarer at det tvert imot er snakk om fysisk besetting.

“For the women in this case are not to be held guiltless. For in the Canon (Episcopi 26. q. 2) such women are condemned for thinking that they are really and actu- ally transported, when they are so only in imagination; although, as we have shown above, they are at times bodily transported by devils (Heksehammaren, 1497).”

Denne skrifta gir dermed grobunn for meir bokstavelege tolkingar av ulike bisarre vrangførestellingar enn kva som tidlegare hadde vore tilfelle, noko som bidrar til å mystifisere og farleggjere hekser ytterlegare, og dermed skapar frykt for slike hendingar. Interessa for denne skrifta medførte storstilt heksebrenning. Lærde demonologar skreiv også på 1500-talet at heksene vart «heslege, utsondra vond lukt og fekk ein vondarta utsjånad gjennom den intime kontakten med Satan» (Hagen, 2007:33). Det er då kanskje ikkje så vanskeleg å førestelle seg kvar myta om den skrekkelege heksa med lang nase, vorter, rynkete hud og ellers særeiga kroppsleg framtoning kjem frå.

Det kunne til dømes vera kloke koner og sosiale avvikarar som fekk eit slikt rykte på seg. Kloke koner var slike som dreiv med kvit magi og signing (som i lesing av kristne vers) for å hjelpe med ulike problem som folk måtte ha, men vegen var kort frå kvit magi til skademagi. Litt forenkla kan ein seie at ei kvinne som fekk eit trolldomsrykte på seg, noko som gjerne tok eit par tiår, risikerte at ho før eller seinare kunne bli mistenkt for vonde ting som hende med folk rundt henne. Til dømes kan Anne Pedersdatter frå Bergen nemnast:

I det Anne skulle gi Jannike de tyske dalerne (…) [lot hun] «ein av dalerne falle ned for Jannikens føtter». Da

Janniken bøyde seg ned for å ta opp daleren fikk hun «straks hasteligen vondt, som om hun ble oppblåst av en unaturlig sykdom» (…) Siden dette skjedde i nærvær av Anne Pedersdatter – en kvinne som hadde ord på seg for å drive med trolldom – mistenkte hun straks Anne (Gilje, 2003:51).

Dette var ei av fleire tilsynelatande tilfeldigheiter som førte til at Anne til slutt vart dømd til døden. Eit rykte hadde bygd seg opp over lang tid, og dette er eit fellestrekk mellom mange kjende tilfeller av forfølging, noko som truleg har bidratt til myta om at det gjerne var eldre kvinner som var hekser. Både gifte og ugifte kvinner vart forfølgde, men når det skjedde med mange einslege kvinner kan det ha samanheng med eit syn me finn hjå til dømes Martin Luther og Jean Calvin om at enkjer og ugifte søker tilfredsstilling hjå demonar. Seksualiteten til einslege kvinner vart i det store heile sett på som noko skummelt og farleg (Hagen, 2007:32).

DET PRIMÆRE GRUNNLAGET for forfølginga er altså at folk trudde på magi og at dette i tidas syn no uansett var blitt noko vondt – kvit magi var kanskje godt meint, men det hadde noko med Satan å gjera og det var ikkje bra. Reformasjonen førte med seg auka religiøs og sosial oppløysing, noko som kan ha ført til meir vald. Folk på denne tida var generelt sett meir valdelege og utagerande, og dette medførte rask eskalering av konflikter. Respekta for menneskelivet var ikkje stor, og den sosiale kontrollen, med rykter, nabokranglar og sladder, til dømes i Bergen på denne tida, skapte mange avvikarar og langvarige feider (Gilje, 2003:166).

Samanhengar med økonomi og levekår er også påvist, noko som kan skuldast at mange slags endringar og omveltingar vart skulda på magi og hekser. Teikntolkingsevnene til enkelte lærde på denne tida var gjerne sterkt overutvikla, og ein tolka til dømes forma og rørslene til skyer som rebusaktige bodskap frå himmelen – det var ikkje langt derifrå til å skulde økonomisk krise på hemmelege hekseforbund og liknande vondskap.

Det høyrest kanskje fjernt ut for eit moderne menneske å tolke hendingar i ein magisk kontekst på denne måten, men det pågår i våre dagar trolldomsprosessar andre stader i verda, til dømes i Sør-Afrika, India, Mexico og Indonesia. Berre i juni 2001 vart rundt 800 hekser avretta i Aru-regionen i Kongo, og det som gjekk føre seg i Europa gjennom to hundreår er av mindre omfang enn det som har gått føre seg andre stader i verda dei siste femti åra i følge historikaren Wolfgang Behringer (Hagen, 2007:152). I Afrika i våre dagar vert barnehekser brende på bålet og det pågår debattar i Sør-Afrika om å kriminalisere hekseri, noko som vil seie at det statlege rettsapparatet kan forfølgje trollfolk.

Dette minner sterkt om innføringa av trolldomslover i europeiske land for rundt 400 år sidan, noko som resulterte i storstilt heksebrenning over heile kontinten tet (Hagen, 2007:153).

Årsaker til hekseprosessane både no og for 350 år sidan kan ha samanheng med oppkoma av moderniteten. Som følge av langvarig vestleg misjonering i Afrika har ein også oppnådd ei demonisering av andeverda som medfører at magi er vorte noko negativt og vert sett på som årsaker til ulukke, til dømes AIDS. Vrangførestellingar og myter, som til dømes at ein kan drive ut sjukdomen gjennom samleie med jomfruer bidrar til den hekserelaterte valden som i dag er eit aukande problem. Demoniseringa og årsakstenkinga som viser seg har tydelege fellestrekk med dei europeiske hekseprosessane.

Anten det gjeld «avslørte» myter frå populærkulturen, eller kollektive vrangførestellingar i fortid og notid er det eit eller anna mystisk ved heksefiguren som fascinerer oss. Det at ein mytisk figur står så sterkt at han kan utløyse kollektivt paranoia og massedrap i eit samfunn er skremmande verkeleg, uansett kor oppdikta heksa måtte vera.

KJELDER

  • Gilje, Nils – Heksen og humanisten (Fagbokforlaget, 2003)
  • Hagen, Rune Blix – Dei europeiske trolldomsprosessane (Samlaget, 2007)
  • Insitoris (Kramer), Heinrich/Sprenger, Jakob – Malleus Maleficarum/Heksehammaren (1497) via http://www.malleusmaleficarum.org

ATEOLOGISTEN

Wednesday 7. November 2007

alt

tekst: Peter Henning Balling Andersen + aka@uib.no foto: mads iversen + aka@uib.no

Filosofen Michel Onfray vitja nyleg studentarsamfunnet for å foredra rundt sin nyleg omsette bok Vi trenger ingen Gud. En håndbok i ateologi.

GRUNNLEGGJANDE meiner Onfray at vi må samordna vitskapsfag og nytta vår totale rasjonelle viten til å demontera og granska religionane, og slik på eit vitskapleg og rasjonelt grunnlag handsama omgrepa kring religion, Gud og trua.

HAN VISTE gjennom sitt føredrag til mange døme på inkonsekvens i kristen og islamsk historikk, og konkluderte med at desse religionane var tufta på ei samanstilling av oppdikta historier og myter. Gjennom demonteringa av religionsstrukturen og deretter ei vitskapeleg (og ofte tverrfagleg) handsaming av dei einskilde elementa, meiner Onfray å kunna visa at den institusjonelle religionskonstruksjonen byggjer på eit falsum.

SÆRLEG VAR han nådelaus mot den islamske religionen, som han karakteriserte som ein «krigsreligion». Alt som den franske stat og folk står for, fridom, likskap og brorskap, vert i konflikt med tankar og levesett hjå truande muslimar. Sidan Onfray var på besøk i Noreg gjorde han òg litt meir ut av korleis kristendomen har innverknad på våre institusjonelle liv. Han viste mellom anna til korleis ikkje-vitskapleg dokumentert kristent tenkjesett og dogma er ein vesentleg basis for haldningar og tradisjonar i våre mest grunnleggjande samfunnsinstitusjonar: rettsvesenet, skule- og helsesystemet. Og han oppmoda til å slå ned på det sjølvsagte, granske det og fri det frå kristne normer og illusjonar.

MOT SLUTTEN av føredraget, som sjølvsagt tok dobbelt tid pga. tolkinga, og der alle sat og fraus på beina av di det var ganske golvkaldt, vart det klårt at det berre ville bli ei kort spørjerunde. Men då vart det plutseleg heitt i lokalet. Eg hadde kanskje venta nokre glupe og litt intrikate spørsmål, men i staden fekk eg oppleva skikkeleg godt gamalt vestlandsk bedehusvitnemøte, om enn i ein setting eg ikkje heilt var budd på.

OPP FRÅ salen sprang ei jente til scena og tok mikrofonen. Og ho hadde mykje å seia om si tru og sin kjærleik til Jesus, om sin seksuelle fridom og å vera ein feminin kristen. Michel Onfray hadde heldigvis tolken som buffer og tok situasjonen ganske fatta. Han svara med å visa til at den etablerte og konstitusjonelle trua sannsynlegvis ikkje ville akseptera hennar måte å vera på. Og så kom neste jente, som på same måte vitna om si tru, sin kjærleik til Gud og Jesus og at ho kunna leva ut sin seksualitet og feminitet fritt og skjønt. Ein kan jo lura på kva filosofen Onfray tenkte då, men han svara slik som før og la til at han aksepterte at folk har si eiga tru og gudstolking, men at dei etablerte, og særleg dei institusjonelle haldningane verkar undertrykkjande. Endeleg, som tredje og siste spørjar i plenum, kom det ein kar som spurde korleis Onfray tenkte seg ei ny pedagogikk. Onfray svara at det må vera rom for glede og at det er moro å læra. Vi treng ikkje eit konkurransebasert system for å læra og vi treng ikkje eit konkurranse- og karakterbasert system for å leva og utvikla samfunnet.

ETTER MØTET fekk AKAs utsende ein prat med Michel Onfray, med Guro Johansen som tolk.

For ei tid sidan var eg i Nice der eg møtte ein gamal kinesar. Han spurte meg kva eg trudde på, og eg svara at eg ikkje trudde på noko, men respekterte at andre hadde si tru. Eg spurte så han kva han trudde på. Han svara han heller ikkje trudde på nokon Gud, men at han trudde på “ghosts”, forfedranes ånder. Trur du at mennesket har ei sjel?

Ja! Eg meiner mennesket har ei materiell sjel, som er uavhengig av nokon Gud, og ikkje kan eksistere utanfor kroppen.

Så når kroppen døyr, døyr sjela?
Heilt rett.

Du hadde ein definisjon på Gud som eg kjenner igjen frå da eg som 15 åring tenkte på slikt. Eg definerte Gud som det vi ikkje veit, av di når vi forstår eit fenomen vert det vitskap og ikkje tru. Så etterkvart som vi veit meir vert det mindre rom for tru og for Gud.

Kva er spørsmålet?
Du seier det må skje noko nytt. Vi må demontera religionen og trua. Men kva skjer så? Vi må jo få ein meir rasjonell og heilt ny måte å sjå verda på – eit nytt verdsbilete. Kva skjer i det tomrommet som oppstår når ein tek trua frå folk?

Det som er att er klokskapen til filosofane. Om Gud forsvinn frå menneska, så gir det plass for premissane og rasjonaliteten til filosofane.

Men vert ikkje filosofien òg ei tru?
Forskjellen er at filosofien ikkje trur på ei verd bak denne, men set fokus på verda som ho er.

Men om vi fjernar trua og all religionen i verda, kva vil då denne rasjonaliteten føre til? Er det ikkje grunn til bekymring når du tek bort all mystikken og stemning? Religion fyller kanskje ein misjon som rasjonaliteten ikkje kan?

Nei! Det er ikkje er naudsynt å læra bort myter til barna eller vaksne. Eg meiner verda ikkje har bruk for illusjonar. Det er snarare på grunn av illusjonane at verda er så valdeleg som ho er. Ein har drepe i Gud sit namn! Og eg trur ikkje at verda vert kaldare av di ein ikkje lengre trur på myter og illusjonar.

For eit års tid sidan registrerte eg at ein svensk lækjar hadde gjort ei vitskapeleg undersøking kor han samanlikna religiøsitet og genetiske kodar. Han fann at det var ein viss samanheng. Trur du at menneskja kan ha eit religiøst gen?
Nei! Så absolutt ikkje. Religiøsitet kjem fram gjennom religionane, som er kulturelt basert. Eg tykjer det er eit dumt spørsmål. Det er typisk amerikansk tangegods der ein trur at alle fenomen kan reduserast til, og forklarast som, genetikk.

Du angrip dei konstitusjonelle, og særleg dei monoteistisk, religionane av di dei skapar hat og liding, men opnar du for ein personleg tru?
Ja eg har ikkje noko i mot personleg tru. Folk må få gjera kva dei vil, men eg er i mot at religionen skal fortelja meg og andre kva vi skal gjera.

Vil det vera meir akseptabelt om kvar mann har sin Gud og si gudstru?
Ja! Det er mindre farleg med religionar som har fleire gudar. Det eg ikkje likar med dei fleste religionar er den «bakenforliggande» verda.

DEN MEST interessante bodskapen til Michel Onfray er kanskje at vi som studentar og forskarar må vera kritiske overfor dogmatiske og innarbeidde tankar. Vi må sjå med vitskapelege, kritiske auge på alle etablerte institusjonelle system, og vurdera på ny om desse, deira målsetjingar og deira handsaming av menneska kanskje er etablerte på eit feil grunnlag. Innan alle fag er det kanskje emne som treng avmystifisering. Og dette har jo Onfray så rett i. Uansett kva vi jobbar med eller forskar på bør vi stadig ha for auge at vårt grunnlag er empirisk, røynslebasert og delvis påverka av fordoms tankar. Uansett kor grundige vi er i vår tid, vil alltid grunnlaget endra seg, slik at gamle sanningar stadig treng fornying.

Ordgyteri: myter

Wednesday 7. November 2007

MYTE: (av gr. mythos, «fortelling»), beretning om guder. Allerede i antikken ble det gjort forsøk på å «forklare» mytene, idet deres opprinnelige religiøse budskap ikke lenger ble forstått. Flere av disse myteforklaringene er de samme som er blitt fremsatt i vår tid. Dette gjelder både den allegoriske mytetolkning, dvs. tanken at mytene består av et fastlagt system av bilder (allegorier) som står for elementer i samfunnet eller naturen, og ulike psykologiske tolkninger som f.eks. at myter var skapt av menneskets naturlige frykt for det ukjente.

Platon så gudefortellinger i kontrast til de evige ideer, slik at «myte» kom til å bety «usann historie»; dette ligger til grunn for betydningen «illusjon, løgn». Men allerede i antikken ble mytene også tillagt en dypere, symbolsk betydning. Både den tyske romantikkens filosofer (G. Herder), og senere dybdepsykologene (Freud, Jung) mente at myter var uttrykk for grunnleggende sannheter. Også religionshistorisk forskning går oftest ut fra at myter er uttrykk for de enkelte kulturers oppfatning av verden og menneskets plass i verden.

MYTOLOGI:
1 Det samlede forråd av myter som finnes i en gitt kultur (f.eks. slik greske myter utgjør den greske mytologi).
2 Studiet av myter.