TREDJESISTE

rennende vanntekst: JANNIKE GOTTSCHALK BALLO + aka@uib.no
foto: MADS IVERSEN + aka@uib.no

DA JEG FIKK I oppdrag å forfatte disse avsluttende ord om fremtiden, så jeg med glede på oppgaven. Fremtiden er jo så mangt, tenkte jeg, den kan gripes fra alle mulige vinkler. I flere uker gikk jeg rundt og tenkte at å skrive noen få ord om fremtiden er lekende lett og gjort på et øyeblikk. Fremtiden rommer så mye, den bringer det utroligste. Dette kan gjøres artig, tenkte jeg optimistisk. Men da fristen nærmet seg, innså jeg at det slettes ikke var så enkelt.

JEG BEGYNTE Å grue meg til å skrive, noe jeg tidligere hadde gledet meg til. Jeg begynte å frykte at teksten min ikke skulle holde mål. Fremtiden eksisterer jo ikke, gikk det plutselig opp for meg. Hvordan skulle jeg vinkle en tekst om noe som ikke finnes? Det som ikke finnes kan vanskelig gripes og forankres i ord. Hvordan kan man beskrive det man ikke ser, lukter, hører eller føler, men bare så vidt aner at er på vei? Man vet at fremtiden kommer, men man vet ikke hva den er. Nettopp fordi den ikke er, den blir. Og hva den blir er det ikke opp til meg å spå. Jeg eier verken kule eller tarotkort. Heller ikke får jeg betalt en tusenlapp i timen for å fortelle de få med overtro hva morgendagen vil bringe av hell og lykke.

MED FINGRENE på tastaturet, klar til å taste ut fremtiden, følte jeg meg som et lite barn som griper etter vannstrålen. Fremtiden er umulig å få tå tak i. Det er som å løpe etter regnbuen eller din egen skygge. Alltid like foran, men umulig å ta igjen.
Den er en illusjon om det som kommer mot oss, det vi venter på og det vi skynder oss etter.

DEADLINE KOM mot meg, mens jeg krampaktig løp for å rekke den, samtidig som jeg ventet på det fremtiden ville bringe av inspirasjon. Men fremtiden mot deadline ble mindre og mindre, kortere og kortere. Helt til det ikke var noe fremtid i igjen. Bare nåtid. Nå.

Legg igjen en kommentar

Du må være innlogget for å kunne legge igjen en kommentar.