FREMTIDEN, ET NOTAT

NAVN: INGE HALVORSEN
FAG: BACHELOR I FILOSOFI
hm
llustrasjon: MADS IVERSEN + aka@uib.no

DA VERDEN GIKK DET MAGISKE STEGET FRA 1999 TIL 2000 STOPPET DET KOLLEKTIVE ÅNDERETTET NOEN FÅ, MEN HELT AVGJØRENDE SEKUNDER.

HVORFOR? Mange av oss hadde overlevd nyttårsaften før, en overgang til et nytt år var ikke noe nytt, men snarere en nødvendighet vi har vendt oss til å leve med. Jeg vet ikke hvordan det er med dere andre, men sett bort fra en og annen rakett på avveie, og et og annet stjerneskudd i full fyr i en uheldig unges nye jakke, er nyttårsaften ikke videre spennende. Men denne aktuelle nyttårsaften ventet menneskeheten på undergangen. Ingen visste hvordan det ville foregå. Det ble, som kjent et antiklimaks. Det var ikke sjokkerende.

NÅR MAN STUDERER filosofi hender det man glemmer de enkleste av filosofiens lærdommer. Blant dem som har formulert disse lærdommene, finner man den skotske filosofen David Hume, som utrolig nok stadfestet for oss at vår forestilling om morgendagen bygger på vår erfaring om gårsdagen. Det vil si at jeg, siden jeg anser meg selv som en person av noenlunde normalt psykisk helsestilstand, ikke vil drikke av en flaske merket med «gift», men har liten og ingen problemer med en merket «Whisky». Dette kommer av at jeg har en forståelse av at «gift»vil ødelegge meg, mens «Whisky» vil gjøre meg lettere til sinns. Siden jeg ikke har drukket av en flaske merket «gift» vet jeg ikke om det vil skade meg, jeg må ta til takke med ideen om at «det som er giftig» kan leses som «det som er skadelig for en person som meg». «Whisky», derimot, har jeg erfaring med. Jeg vet hva som skjer med meg om jeg drikker et glass med whisky, og jeg kan lese den eventuelle merkelappen med «drikke som vil, etter en gitt mengde glass, gjøre meg beruset».

GITT DISSE PREMISSENE, altså ideene og erfaringene, vil årsskiftet 1999-2000 forhåpentlig være preget av empirisk forståelse i stedet for den nærmest ’frie fantasi’. Men som jeg allerede har påpekt holdt verden pusten. Datamaskinene kunne komme til å utvikle lemmer, slå seg av eller sette seg tilbake til år 0; det hadde ikke skjedd før, men ekspertene sa vi måtte forvente det verste. Tydeligvis har Y2K endelig forekommet, da det første utkastet til denne artikkelen lå ferdig på maskinen min, og jeg hadde slått den av, pakket den ned og reist til Bergen for så å åpne artikkelen igjen; stoppet alt å fungere. Ingen lys viste seg på skjermen, ingen lyd kom fra harddisken. Det hjalp ikke å banne, og ikke å slå, maskinen var like død. Etter at skrujern, baufil og trusler var behendig brukt, fikk jeg åpnet understellet og dratt ut en liten kladd av en harddisk, med et svakt håp om å få koblet denne inn i en stasjonær jeg har stående i leiligheten. Det viste seg da at harddisken ikke var kompatibel med de ledningene som var i den stasjonære. I alle mine år med maskiner hadde jeg ikke blitt utsatt for en slik situasjon før. Jeg har nå helt nye forventninger til harddiskene fra bærbare maskiner.

AT EKSPERTENE spådde det verste var ikke uventet. Gjennom hele 80-tallet hadde 2000 vært en fjern tidsperiode, det ultimative grenseland. År 2000 var Terra inkognito og Ultima Thule samlet i en god gavepakke. Vi forventet oss en sprengeferdig teknologisk utvikling. Det minste kravet var små raketter for å frakte oss til jobben, de mer ambisiøse fablet om blandebatteri i engelske håndvasker.

OM MAN TAR en rask tur ut av stuens lune rede vil man kjapt se at nordmenn enda ikke farter rundt med små miniraketter på ryggen. Man trenger heller ikke lete lenge, mer eller mindre ikke i det hele tatt, før man noterer seg at engelske håndvasker har to kraner; en for varmt og en for kaldt vann. Verden er skremmende lik dagen i forveien.

DERMED ENDER VI opp med spørsmålet: Vil da ikke noe forandre seg? Og selvsagt vil verden utvikles. Nylig slo forskere fast at verden er i sterk fare på grunn av klimaendringer, en tanke som aldri ville dukket opp under den industrielle revolusjonen. Vi farter i dag rundt i biler og fly, en gang tok det dager å komme seg fra Kirkenes og ned til Kristiansand, i våre dager tar det noen timer. Vi har motoriserte båter, hvor man før måtte satse på vind. En maskin kan i våre dager gjøre jobben til opptil flere arbeidere.

VERDEN BLIR til enhver tid noe nytt, Adam var ikke lenge utenfor Paradiset før han fant det nødvendig å oppdage ilden. Mennesket har utviklet teknologiske nyvinninger, det er plausibelt at vi vil fortsette med dette. Det er også plausibelt at vi vil utvikle teknologi som vil gjøre menneskelig arbeidskraft overflødig.

DET ER TRE TYPER tyranner i verden, konstaterer Oscar Wilde i The soul of man under socialism, disse er Prinsen, Paven og folket. Jeg skal ikke dvele for lenge over Wildes kunstbegrep, det er det verken tid eller sted for, men under den lett humoristiske fasaden hadde han, som alltid, et dypere poeng. Mennesket, sier Wilde, er ikke autonomt. Vi befinner oss alltid i en felles referanseramme. For å stjele et eksempel fra Noen filosofiske undersøkelser: Når jeg ber om en hammer, gir du meg en hammer og ikke noe som jeg ikke har bedt om, eksempelvis en spiker. Eller, om jeg ser en som roper på hjelp fra en råke i isen, går jeg ikke bort og kjøper meg en softis for så å sette meg ned for å se på at denne uheldige personen forsvinner under. Og det er mer enn det at softis på vinteren virkelig ikke er en videre god ide som hindrer meg i dette, det ville bryte med den felles referanserammen jeg har med verden omkring meg. Om jeg ser noen som trenger hjelp, har personen muligens ikke krav-rett på min hjelp, men han kan forvente at jeg ikke vil sette meg tiltaksløs ned og gjøre narr av ham. Denne handlingen ville bryte med de gjeldende referanserammer.

SÅ SPØR man seg: Hva har dette med teknologi å gjøre? Skingrende lite, Wilde bruker sin artikkel til å, på en strålende måte, kritisere kunstnerens rolle i samfunnet. Kunstneren, sier Wilde, må nødvendigvis skape. Tidligere har han konstatert at kunstnerens viktigste rolle er å skape det vakre. Det kunne gjerne være unyttig, men det måtte være vakkert. Kunstnerens rolle er å skape, og dernest å nyte sine skaperverk. Kunstneren skaper det vakre, kritikeren sørger for forståelse for det vakre, og folket får gleden av dialektikken mellom kritiker og kunstner. Og det er her Wilde mener maskiner vil komme til å spille en helt avgjørende rolle. Borgeren er avhengig av et liv bestående av, la oss være ærlige, svært ubehagelige aktiviteter. Vi må vaske gulv, rydde etter oss og sørge for at det er mat på bordet når vi er sultne, at søppel kommer seg ut av utgangsdøren og kloakk og vann fungerer som vi forventer at det skal gjøre. Man kan med frykt anta at en verden uten muligheten for å gå på anstendig toalett, eller en verden hvor vann plutselig ikke kommer ut av de skinnende blanke kranene våre, vil være en grusom versjon av Dante sitt helvete.

PROBLEMET MED å bruke, la oss være ærlige, vår svært dyrebare tid på å rydde, vaske og lage mat, er jo det at vi mye heller har lyst å bruke dagen vår på helt andre aktiviteter. Vi har mye mer glede av å lese litteratur, vandre målløst rundt i gallerier, feste med venner, kjente og ukjente og leve det glade slaraffenliv. Menneskeheten er, som en grunnregel, ikke videre glad i å utføre ubehagelige gjøremål.

«Vi må muligens bo i små fat med jordbærgele.»

Vi har mye mer glede av å gjøre det vi føler en umiddelbar trang til, enn å måtte utføre traurige plikter. Videre vil vi, når vi gjør det vi har mest lyst til, ikke slites ned av livet, men heller utfolde oss kunstnerisk og sosialt. Det er nærliggende å nevne antikkens Hellas, eller gamle Rom for å finne bevis på at borgeren, når denne har oppvartere, kan bruke tiden sin til å utvikle nye politiske tradisjoner, og samfunn hvor skjønnhet og ikke nødvendigvis funksjonalitet vil stå i høysete. For å argumentere for dette standpunktet vil det holde lenge å se på Parthenon, som ikke bare har en usedvanlig pompøs topp, men den har også skeive pilarer, en konstruksjon som strengt tatt er nødvendig for at man ikke skal føle det som om tempelet holder på å falle over en. En konstruksjon som altså først og fremst bygger på det estetiske.

SÅ FRAMTIDEN, sier Wilde, ser lys ut. Idet maskinene tar over de jobbene vi helst vil klare oss uten, og menneskene, som påpekt ikke har noe annet å ta seg til enn å være estetiske, vil vi bli lykkelige vesen. Problemet med dette er at tilstanden krever en form for slavearbeid, og dette slavearbeidet vil komme fra maskiner. Umiddelbart bør ikke dette by på store problemer. Det er ingen grunn til å nekte for at slavearbeid, når dette er utført av mennesker, er en uting. Men dette er en uting nettopp fordi vi, når vi bruker slaver, lar mennesker, som i seg selv er skremmende like oss, omgjøres fra «deg» til «det». Slaven er ingen person, den er en eiendel. Maskiner derimot har ingen mulighet til å vurdere sin egen stilling i verden. Det vil si, hvor en ordinær slave vil være nødt til å se seg selv som noe mindreverdig, vil ikke en maskin kunne ha denne innsikten.

DEN MASKINELLE SLAVEN, altså når maskinene er avanserte nok til trygt å varte opp menneskeheten, vil være tilnærmet perfekt; på dette punktet vil bare Wildes tre tyranner stå igjen. Wilde anser ikke dette som et videre problem. Positiv til den medmenneskelige intellektuelle utvikling ser han for seg en individualistisk sosialistisk stat. Sosialisme, sier han, er menneskenes eneste rettferdige styresett. Først under sosialismen er vi alle like. Det bør være unødvendig å påpeke at sosialisme ikke nødvendigvis er kommunisme, marxisme eller leninisme. I denne sammenhengen har jeg brukt Wildes definisjon, som i grunntrekk bygger på at en sosialistisk stat er en stat uten en overklasse, underklasse og lederskap. Ingen prinser (konger, presidenter, dommere), ingen paver (religion) og intet folkestyre (storting og demokratiets kaos).
Først under den sosialistiske maskinelle slavestaten er mennesket endelig snirklet rundt det hedonistiske; «When man is happy, he is in harmony with himself and his enviroment.»

VI SER DISSE tankene helt klart i filmtriologien Matrix. Her har mennesket endelig utviklet en teknologi som er fullt i stand til å ta vare på dem. Av særlig interesse i dette perspektivet er tegnefilmen The second renaissance som viser hvordan menneskeheten, når maskinene ble i stand til å gjøre arbeidet deres, faller ned i dekadens og forfall. Maskinene, som betegnende nok blir beskrevet som perfekt moralske vesen, de er lysfontener, programmert til å utføre menneskehetens beste gjennom alt sitt virke. Selv om lysfontener først ble kjent i Norge gjennom en reiseskildring for noen år siden, er begrepet en overraskende god beskrivelse av hva maskinene ser ut som for Matrix absolutte helt; Neo.
Menneskene er, ifølge Matrix, ikke i stand til å bli «onde». Et bedre uttrykk ville være det engelske: to go bad. Bad gir en artig dobbel fonetisk betydning, da det kan brukes på lik linje mellom ondskap og det å råtne.

MASKINENES PERFEKTE MORAL er et viktig moment. Maskiner vil alltid forbli maskiner, de er ikke, selv om de kan gi et inntrykk av dette, rasjonelle vesen. De har ingen, og vil neppe kunne utvikle, en selvforståelse utenfor den mennesket programmerer inn i dem. Gitt dette faktum blir Matrix snudd om. Noe som virker som en grusom dystopi, blir menneskehetens siste moralske redning. Ikke lenger raver de rundt i hedonistisk rus, maskinene har fullført sitt opprinnelige program, de har ført mennesket bort fra en spiral mot undergangen, og inn i en ny mulighet for kontinuitet. Maskinene gir menneskeheten livets rett, vi må muligens bo i små fat med jordbærgele, men vi vet ikke om dette faktum og vi blir ikke plaget av dette faktum.

«…menneskene er strategisk barberte apekatter. Apekatter som alle burde slaktes ned for fote.»

Triologien tar derimot for seg hvordan maskinene jobber for å hindre oss i å våkne fra dette. Nå kan dette sees på som den Descartianske løgnaktige Gud, en skaper som driver gjøn med oss. Descrates gikk som kjent senere bort fra dette momentet i argumentasjonen, og hevdet at Gud, som er et perfekt vesen, ikke ville narre ham. I Matrix snur man dette elegant på hode. Descartes grunnla sin hele metode på at det var en konstant, når denne konstanten forsvinner, forsvinner også alt denne konstanten signifiserer.

SÅ HVOR ender vi? Som jeg smertelig fikk erfare var Y2K ikke tidenes verste datamareritt, det maktet maskinen min å skape for meg helt alene. Den hadde ingen moralske kvaler med å krepere, men den hadde heller ingen motsetninger mot meg. En sikring kan ha røket, et kort brent seg av; maskinen var fullstendig nøytral til om den skulle starte eller ei, for meg var det derimot en katastrofe. Men datamaskiner er og forblir utenforstående. De har ingen personlig agenda mot meg, om en maskin ikke gjør som den skal er det større sjanse for at et menneske har gjort noe galt, eller ikke gjort det man burde gjøre, enn at maskinen har våknet på natten og innsett at menneskene er strategisk barberte apekatter. Apekatter som alle burde slaktes ned for fote. Jeg har ingen grunn til å tro på AI, ikke mer enn jeg trenger å tro at solen ikke står opp i morgen. Solen stod opp da jeg tok mine første spede blink mot himmelen, den stod opp i går, og tro det eller ei, i dag var den tilbake på plass. Maskiner hadde derimot ikke planer om å bli moralske vesen da jeg blinket mot mitt første solskinn. De var heller ikke i gang i går, og utrolig nok var situasjonen ikke forandret i dag. Selvsagt kan jeg ikke garantere dette. Kanskje maskiner, i dette øyeblikk, jobber på spreng med å styrte herskerrasen. På den annen side har jeg fremdeles ikke hørt noe om det, og til tross for at vi noen ganger må ta et hopp inn i ubekreftede påstander, velger jeg å la, i alle fall denne, ligge. Jeg anser ikke maskiner for menneskets største fiende, den stillingen har mennesket monopolisert siden Kain og Abel. Det kan ingen ta fra oss.

Kilder:

  • Singer, Peter, A Companion to Ethics, Blackwell Publishing, 1993
  • Wilde, Oscar,The Critic as an Artist
  • Wilde, Oscar, The soul of man under socialism
  • Wittgenstein, Ludwig, Filosofiske undersøkelser

Legg igjen en kommentar

Du må være innlogget for å kunne legge igjen en kommentar.