FENGSLET FOR FATTIGDOM?

NAVN: JON EIKHAUG
FAG: MASTERSTUDENT I SOSIOLOGI, UIB
JOBBET SOM UNDERVISNINGSASSISTENT I SAN QUENTIN STATE PRISON HØSTEN 2005

 

 

 

NOVEMBER 2005: TV-BILER FRA FOX NEWS OG NBC STÅR PARKERT UTENFOR HOVEDINNGANGEN. DET ER MINDRE ENN EN MÅNED IGJEN TIL HENRETTELSEN.

Foto: Jon Eikhaug
San Quentin State Prison er Californias eldste fengsel og har plass til 5222 fanger.
foto: JON EIKHAUG + aka@uib.no

I HELGEN PROTESTERTE et tusentalls mennesker anført av rapperen Snoop Dogg foran fengselet for å få Californias guvernør Arnold Schwarzenegger til å innvilge benådning. Stanley «Tookie» Williams skal henrettes 13. desember. Den tidligere lederen for den beryktede Crips-gjengen i L.A. sitter på death row i San Quentin State Prison, dømt for to brutale ran i 1979 hvor fire mennesker ble drept. Nyhetsreporteren fra Fox News er i gang med et innslag. Jeg går forbi henne og gjennom porten til første kontrollpost. Navn og klokkeslett må noteres, og identitetskort vises. San Quentin er et høysikkerhetsfengsel, og det er først etter å ha passert de doble jernportene tre kontrollposter senere at man er på innsiden. Fangevokterne i vakttårnene har full oversikt over gårdsplassen. Blå og oransje klær er forbeholdt de innsatte slik at fangevokterne vet hvem de skal skyte dersom det blir opprør. Før man slipper inn til fløyen hvor klasserommene ligger må man gjennom en femte kontrollpost, hvor navn og klokkeslett noteres nok en gang.

DET ER LESING som står på timeplanen i dag. Jeremy, en afroamerikaner i trettiårene, leser høyt fra en lær-å-lese-bok for barn med mange bilder og stor skrift. Den handler om det amerikanske flagget. Det går sakte. Han bruker lang tid hver gang han møter på et flerstavelsesord, men han gir ikke opp. Susan, som er lærer for gutta på B-blokken, oppmuntrer ham hver gang han klarer å uttale et vanskelig ord. Analfabetisme er utbredt blant de innsatte, og mye av undervisningen dreier seg om å lære å lese og skrive. Undervisningstilbudet er frivillig for fangene. For å motivere til deltakelse får de en dag strøket fra dommen sin for hver dag de møter opp i klassen. Men enkelte har sin egen motivasjon. Målet til Jeremy er å kunne lese godnatthistorier til datteren sin når han slipper ut.

«San Quentin, may you rot and burn in hell.
May your walls fall and may I live to tell.»
-Johnny Cash

ØKENDE SKEPSIS TIL BRUK AV FENGSLER

ET UNDERVISNINGSTILBUD til de innsatte er ingen selvfølge i amerikanske fengsler. Et fåtall av fengslene har et fungerende tilbud, hvis de har det i det hele tatt. Klasserommene i San Quentin er slitte, og malingen preller av på veggen. «The Government lost the faith in prison education», forteller Susan. «Just look at our facilities. These are the best in the state of California», sier hun oppgitt. Det dårlige undervisningstilbudet er primært et resultat av den føderale amerikanske politikken de siste tretti årene. I 1973 mottok daværende president i USA, Richard Nixon, en rapport fra The National Advisory Commision on Criminal Justice Standards and Goals. Rapporten omhandlet de siste års tendenser innen det amerikanske fengselsvesenet. Konklusjonen var klar: det er overveldende bevis for at disse institusjonene skaper kriminalitet fremfor å forebygge den. Det ble anbefalt midlertidig stopp i utbyggingen av fengselsinstitusjoner og økt bruk av prøveløslatelser og prøvetid fremfor varetekt. Målet var da å rehabilitere kriminelle, ikke oppbevare flest mulig av dem bak lås og slå.

TO ÅR SENERE gir den franske filosofen og historikeren Michel Foucault ut boken «Overvåkning og straff», hvor han kritiserer fengselet som institusjon. I følge Foucault er den grunnleggende tanken bak disiplin at man blir belønnet for prestasjoner, og straffet for mangel på prestasjoner eller non-konformitet. Ideen bak fengselet er å tvinge fanger til å leve under strenge retningslinjer slik at deres disiplin gradvis utvikles. Denne sosiale treningen skal forberede fangene på et produktivt liv utenfor murene. Men Foucault påpeker en rekke svakheter ved dette systemet. Fengslene bidrar ikke til å minske kriminaliteten slik som forventet. I stedet har fengslene en tendens til å reprodusere kriminalitet; en stor prosentandel av tidligere straffedømte begår nye kriminelle handlinger og fengslene muliggjør og delvis oppfordrer til lojalitet og sosial nettverksdanning blant de innsatte. I tillegg produserer fengslene indirekte nye lovbrytere ved at de innsattes familier kastes ut i fattigdom. På denne tiden eksisterte det dermed en bred konsensus blant politikere og forskere om at fengselet som institusjon hadde sine klare funksjonelle svakheter. Man snakket om at fengslenes tid var forbi. Men utviklingen gikk i helt motsatt retning. I perioden mellom 1985-1995 økte antallet fanger i amerikanske fengsler med nærmere en million. Dette tilsvarer 1631 flere fanger per uke. Denne økningen har vedvart. Med tanke på at det disiplinerende fengselet allerede på midten av 70-tallet var en anakronisme, hvordan kunne dette skje? Og hvorfor lever fengselet som institusjon fremdeles i beste velgående?

FENGSELET – EN RESPONS PÅ KRIMINALITET?

LOÏC WACQUANT ved University of California, Berkeley har forsket på denne problemstillingen. Han mener at den omfattende utbyggingen av fengselssystemet i USA ikke er en reaksjon på økende kriminell aktivitet, men en konsekvens av endringer i samfunnets holdning til kriminalitet, samt myndighetenes reaksjoner på kriminalitet og kriminalitetens fremste kilde, den urbane fattigdommen i de store byene. To sammenknyttede trender er sentrale her. Den ene er en økende sosio-økonomisk marginalisering med en tilhørende etnisk komponent. Denne gir seg synlige utslag i dannelsen av ghettoer i storbyer både i USA og Europa, hvor hovedsakelig svarte og immigranter utgjør de marginaliserte gruppene. Den andre trenden, som har vært mest utbredt i Europa, er spredningen av fremmedhat som følge av høy og vedvarende arbeidsledighet. Tidligere hadde ghettoen en beskyttende og integrerende funksjon for dens beboere. Den gav trygghet og vern mot det øvrige samfunnet. De svarte i USA gjenskapte sitt eget samfunn innenfor samfunnet med egne barer, skoler, kirker og andre institusjoner. Men i følge Wacquant omdannet ghettoene seg til hyperghettoer rundt 1968. Det økonomiske fundamentet kollapset, og ghettoene mistet sin beskyttende funksjon. Individualismen overtok etter kollektivismen, og marginaliseringen var et faktum. Dermed ble disse segregerte geografiske områdene i stedet forbundet med fattigdom og skam. Stoltheten man kunne finne i USAs ghettoer på 60-tallet er forsvunnet i dag. I stedet føles ghettoene som et fengsel, hvor målet er å komme seg vekk derfra fortest mulig.

ULIKE PRESIDENTER, ULIKE KRIGER

FRA 70-TALLET og utover har det skjedd en rekke endringer som har bidratt til å øke USAs satsing på fengselsvesenet. Wacquant skisserer tre hovedårsaker. For det første skjedde det en del interne endringer i det amerikanske rettsvesenet. De konservatives syn på samfunnet som bestående av enten lovlydige borgere eller kroniske avvikere ble rådende på slutten av 70-tallet, og dette førte til at troen på rehabilitering av kriminelle ble svekket. Dette påvirket straffeutmålingen som gikk fra tidsubestemte straffer (for eksempel 2-8 år avhengig av oppførsel) til mer rigide straffeutmålinger og lengre straffer. For det andre ble kriminelle representert på en annen måte i media og i politikken. Fremfor å bygge videre på Lyndon B. Johnsons «War on Poverty», hvor fokus var å minske USAs økende fattigdom gjennom sosiale velferdsprogrammer, lanserte Nixon i 1973 i stedet en «War on Crime», hvor målet var å få lovbrytere bak lås og slå. Denne krigen kunne amerikanerne sitte hjemme i godstolen og følge med på. TV-show som for eksempel Crime Watch og Cops viser i hovedsak hvite politimenn som forfølger og fanger svarte kriminelle. Ronald Reagan førte arven etter Nixon videre med økt fokus på «the War on Drugs», en krig som samtlige etterfølgende presidenter i USA har videreført og forsterket. Disse fremstillingene i media og i politikken har bidratt til å gjøre svarte amerikanere til en stigmatisert gruppe som forbindes med dop og kriminalitet. Til sist peker Wacquant på endringer i strafferettssystemets rolle. Han mener at den sosiale stratifiseringen i det amerikanske samfunnet, som egentlig er et resultat av strukturelle faktorer som fri markedskapitalisme, forsøkes løst i strafferettssystemet. Wacquant hevder at dette systemet er blitt et instrument for å holde den «farlige» svarte delen av befolkningen på trygg avstand fra den hvite. Dette gjøres ved å kriminalisere fattigdom. For eksempel er myndighetenes «War on Drugs» nærmest utelukkende konsentrert i de svarte ghettoene, selv om man kan finne et vesentlig forbruk av narkotika i andre segmenter av befolkningen, for eksempel blant hvite, rike studenter på amerikanske universiteter. Dette har ført til en enorm overrepresentasjon av svarte amerikanere i fengslene, med en fengslingsrate hos svarte som er åtte ganger så stor som hos hvite.

ET BETYDELIG ANTALL av dem sitter inne for det som kan karakteriseres som bagatellmessige narkotikaovertredelser. Susans klasse er representativ for denne tendensen. I klassen på cirka 20 stykker er 2-3 hvite, 5-6 er latinamerikanske og resten er svarte. De fleste av fangene foretrekker å bli tiltalt ved fornavn. Unntaket er José Rodriguez, en sindig meksikaner i begynnelsen av sekstiårene. «My name is José, but I prefer if you call me Mr. Rodriguez» var det første han sa da vi møttes. Ansiktet hans har markerte trekk, herdet etter over tyve år i fengsel. Denne dagen blir vi sittende og prate, og han begynner etter hvert å fortelle om livet sitt. Han immigrerte ulovlig til USA på midten av åttitallet ved å krysse Rio Grande. Målet var å skaffe en greit betalt jobb slik at han kunne forsørge familien. Men lange arbeidsdager i dårlig betalte jobber var en slitsom tilværelse, og veien til kriminalitet ble kort. Etter ett år i USA ble han fengslet og dømt til livstid. Neste år har han sonet så mye av dommen at han kan legge inn sin første søknad om benådning. Dersom han kan vise til god orden og oppførsel er det et håp om å slippe ut av fengselet.

LIVET PÅ UTSIDEN

MEN HVORDAN takler de fangene som slipper ut den nye hverdagen i frihet? Hvilke muligheter har Jeremy, som slipper ut om to år? Den skjeve inntektsfordelingen i USA med en høyt utdannet, høyt lønnet gruppe, og en lavt utdannet, lavt lønnet gruppe har skapt en polarisert befolkning. Det har blitt et et gap mellom de såkalte «haves» og «have nots». Levestandarden for den sistnevnte gruppen, som må ta til takke med ufaglærte jobber à la burgerflipping på McDonald’s, har sunket jevnt og trutt de siste tiårene. For en tidligere fange er situasjonen om mulig enda verre. «Nobody wants an ex-convict to work for them» er en gjennomgående oppfatning. Et stort antall av dem havner derfor tilbake i sitt gamle kriminelle miljø i ghettoen. En svart amerikaner med rulleblad, manglende utdanning og en adresse i en av de urbane ghettoene har minimale sjanser til å skaffe seg en (anstendig) jobb. Utgangspunktet er det samme for Mr. Rodriguez dersom han noen gang slipper ut. En konsekvens av dette har vært at flere i de urbane ghettoene begynner å selge narkotika, eller bedrive annen kriminell virksomhet, som et forsøk på å komme seg ut av fattigdommen. Susans erfaring er betegnende for situasjonen: «Within a year after their release, most of them are back here», sier hun tørt.

STANLEY WILLIAMS derimot kommer til å tilbringe resten av livet sitt innenfor murene i San Quentin. Hvor lenge han har igjen å leve avgjøres av en mann – Arnold Schwarzenegger, «The Governator». Dersom søknaden om benådning avvises har Williams mindre enn en måned igjen av livet. I løpet av sin tid i fengselet har Williams engasjert seg aktivt i arbeid mot gjengaktivisme. I 2004 bidro han til å forhandle frem en fredsavtale mellom de to mest beryktede gjengene i USA, «the Cribs» og «the Bloods». I tillegg har han skrevet flere barnebøker som oppfordrer til ikke-vold og alternativer til gjenger. Stanley Williams ble til slutt nominert til Nobels fredspris for sitt arbeid mot gjengaktivisme, og Hollywood laget film om ham. I filmen fra 2004, med Jamie Fox i rollen som Williams, fortelles historien om den tidligere gjenglederen. I tillegg til Snoop Dogg, har flere andre kjendiser, samt politikere og tidligere nobelprisvinnere engasjert seg i å få Williams benådet. Tusenvis av personer har signert på en underskriftskampanje for å få Schwarzenegger til å omgjøre dødsstraffen, og flere protester har vært arrangert.

Foto: Jon Eikhaug
Studenter ved University of California, Berkeley protesterer mot henrettelsen av Stan Williams.
foto: JON EIKHAUG + aka@uib.no

TILBAKEBLIKK

PROTESTENE SOM ble fremmet utover høsten 2005 førte ikke frem. Stanley Williams ble henrettet den 13. desember 2005 ved dødelig injeksjon. Guvernør Arnold Schwarzenegger avslo søknaden om benådning. Mr. Rodriguez venter fortsatt på sin første mulighet til å søke om benådning. Hvilken hverdag som møter ham hvis han slipper ut er usikkert. En ting er sikkert, han har ikke mye å gå tilbake til. Konen skilte seg fra ham en gang på slutten av 80-tallet, moren døde for noen år siden, og sønnene hans har ikke hatt kontakt med ham på 15 år. Jeremy slipper ut om kort tid, men hans fremtid er ikke nødvendigvis lys av den grunn. Selv om fengselsoppholdet eventuelt har lært ham tilstrekkelig med disiplin, vil han likevel møte på en rekke hindringer slik som beskrevet over.

VEIEN VIDERE

WACQUANT SER dystert på utviklingen, spesielt ettersom han mener Europa er i ferd med å gå samme vei som USA. Europa har kopiert det amerikanske systemet med deregulering av arbeidsmarkedet, noe som har ført til mangel på arbeidsplasser og tilhørende økt arbeidsledighet. Opptøyene i Frankrike, som raste på sitt verste vinteren 2005, er ett eksempel på hvilke konsekvenser marginalisering av deler av befolkningen kan medføre. Politikerne konkluderer stadig med at noe må gjøres for å bekjempe denne utviklingen. En ekspansjon av fengselsvesenet har dermed vært resultatet i USA og mange steder i Europa, og har paradoksalt nok blitt sett på som et progressivt skritt mot sikkerhet.

«San Quentin, what good
do you think you do?
Do you think I’ll be
different when you’re through?»
-Johnny Cash

FREMTIDEN TIL de innsatte i både amerikanske og europeiske fengsler
avhenger, etter min mening, ikke av de innsattes egen disiplin – den avhenger
primært av at fokus rettes mot de
strukturelle faktorer som bidrar til å vedlikeholde og reprodusere sosial lagdeling og fattigdom i samfunnet. Dagens trend hvor fengselet og ghettoen inngår i en symbiose som bidrar til å marginalisere deler av befolkningen, som igjen skaper gode vekstvilkår for kriminalitet, må motarbeides. Verden består ikke av enten lovlydige borgere eller notoriske kriminelle. En ren utbygging av fengselsvesenet fører ikke noe sted hen. Rehabilitering må være utgangspunktet.

«ALL HISTORICAL and comparative studies concur to demonstrate that the level of incarceration of a given society bears no relation to its crime rate: it is at bottom an expression of cultural and political choices» (Nils Christie, 1998).

Kilder:

  • -Christie, Nils (1998): Essai de géographie pénale. Actes de la Recherche en Sciences Sociales, 124:68–74.
  • -Foucault, Michel (1975): Surveiller et punir: naissance de la prison. Paris: Gallimard
  • -Wacquant, Loïc (1996): The Rise of Advanced Marginality: Notes on Its Nature and Implications. Acta sociologica 39-2:121-139.
  • -Wacquant, Loïc (2005): The Great Carceral Leap Backward: Incarceration in America from Nixon to Clinton. Pp. 3-26 in John Pratt et al. (eds.)
    The New Punitiveness: Current Trends, Theories, Perspectives, London: Willan, 2005.

En tilbakemelding på “FENGSLET FOR FATTIGDOM?”

  1. En hverdagssosiologs bekjennelser | Norsk sosiologforening avd. Vestlandet sier:

    […] av 3 afroamerikanere tilbringer deler av livet sitt i fengsel, og at en på mange måter kan se på fengselssystemet som en forlengelse av livet i gettoen. Jeg kjenner hvor trist og opprørt den lesningen gjorde meg. Det er nettopp dette, sett sammen med […]

Legg igjen en kommentar

Du må være innlogget for å kunne legge igjen en kommentar.