ENDRET MAKTBALANSE

NAVN: MARTHE STORNES NORDTUG
STUDENT FELLOW, NORWEGIAN INSTITUTE
OF INTERNATIONAL AFFAIRS

FRA HOBBESIANSK VERDENSSTRUKTUR TIL KANTIANSK FRED: KAN FREMTIDIG FRED SIKRES GJENNOM GJENSIDIG AVHENGIGHET?

ENDRET MAKTBALANSE

Illustrasjon Mads Iversen
illustrasjon: MADS IVERSEN + aka@uib.no

DENNE INNEBYGDE frykten for andre stater kjennetegner den anarkiske naturtilstanden i det hobbesianske verdensbildet som har regjert i store deler av historien. Hva kan man gjøre for å endre dette?

DEN STERKESTE trusselen mot staters eksistens har tradisjonelt vært deres nærmeste naboer eller interne konflikter innenfor deres grenser. Derfor har sikkerhetspolitikk vært bygget på tanken om at en stat både må kunne kontrollere interne voldsutøvelser og forsvare sine grenser i tilfelle den blir utsatt for territorielle angrep fra andre stater, som oftest de den deler grense med. I tillegg har enkelte stater, gjerne de av en viss størrelse, lagt vekt på muligheten for å gå til territorielle angrep for å sikre ekspansjon av sine egne områder. Stater som frykter territorielle angrep må stadig respondere på denne utviklingen med å bygge ut sine egne forsvarsverk. Denne tankegangen kan kulminere i et kappløp om militær og territoriell makt, noe som har funnet sted gjennom hele historien.

MILITÆR AVSKREKKING er et maktmiddel som har vist seg å være svært effektivt, men også høyst risikabelt. Den kontinuerlige kampen om å besitte de mektigste militære midlene har ført til utvikling av våpen hvis destruktive kapasitet er så enorm at man ganske enkelt kan utslette alt liv på jorden.

DET FINNES internasjonale rammeverk for anskaffelse og bruk av denne typen våpen. Men de statene som er i besittelse av dem, er selvsagt suverent militært overlegne når det gjelder omfang av ødeleggelser de er i stand til å påføre andre.

VIL BESITTELSE av masseødeleggelsesvåpen være det som avgjør en stats maktposisjon og internasjonale status i fremtiden, og kan dette skape en maktbalanse som forhindrer utbrudd av alvorlige kriger og konflikter grunnet redselen for at disse vil anvendes?

DENNE ARTIKKELEN ser på sikkerhetspolitikk gjennom en regional tilnærming og diskuterer hvorvidt regionale konstellasjoner kan danne grunnlaget for en gjensidig avhengighet som genererer en fredelig utvikling, reduserer den territorielle angrepstrusselen og således behovet for besittelse av høyt utviklet militær kapasitet.

I TRADISJONELL realismeteori vil makt ofte være relatert til besittelse av ressurser. Dette er ikke bare militære ressurser, men også økonomiske, geografiske og moralske. En stat som har høy tilgang på naturressurser innenfor sitt territorium har for eksempel makt over andre stater som har mangel på disse. Den ressurssterke staten kan handle og forhandle fra et heldigere utgangspunkt enn de øvrige, og kan således enklere tilegne seg andre ressurser i tillegg. Statens makt vil øke jo mer knapphet det er på den aktuelle ressursen i andre deler av verden, men vil samtidig også være mer disponert for angrep fra andre stater som ønsker tilgang til dem. Behovet for et sterkt og overlegent forsvarsverk øker derfor.

DETTE ER et tradisjonelt mønster i konfliktutbrudd i verden, og har ført til at de fleste stater har vært i krig med sine naboer gjennom hele historien på et eller annet tidspunkt. Et svært aktuelt eksempel er mangel på tilgang til energiressurser, og hvorledes stater som er i besittelse av denne tilgangen kan skape et ubalansert avhengighetsforhold mellom seg selv og andre. Flere av statene rundt Kaspihavet og Kaukasus har for eksempel opparbeidet seg et politisk og økonomisk avhengighetsforhold til Russland, grunnet deres tilgang til landets gassressurser. Forskjellen på stater i denne regionen som har egne ressurser slik som Azerbadjan og de som ikke har det slik som Sør- Ossetia og Abkhazia, synliggjøres gjennom deres politiske og økonomiske handlingsrom. Her blir den territorielle trusselen tydelig.

DET SAMME KAN sees i forbindelse med besittelse av andre økonomiske ressurser som vann, edle metaller og andre råvarer. Ressursrike stater i Afrika har ofte lidt store humanitære tap som følge av kampen om tilgangen på disse. Her er de interne konfliktene og mangelen på kontroll av voldsutøvelse tydelig.
Hvordan kan man stikke hull på denne byllen? Jeg vil argumentere for at svaret i høy grad ligger i regional regulering av bytteforhold.

SOM BARRY BUZAN (1991) påpeker defineres stater av sin suverenitet, noe som innebærer at de ikke anerkjenner noen form for politisk autoritet høyere enn seg selv. Av dette følger at det internasjonale systemet av stater mangler denne typen regulerende organ, hvilket betyr at det internasjonale systemet reflekterer staters natur, som igjen legger til grunn en anarkisk naturtilstand. Dette er grunnleggende realismetenkning og har frem til slutten av forrige århundre vært dominerende for internasjonalt diplomati, da under navnet realpolitik. Grunnprinsippet i denne systemiske tenkningen er det hobbesianske statskonseptet som kort sagt er begrunnet i menneskets innebygde naturtilstand der alle individer har lik rett på alt, ikke minst retten til selvoppholdelse, en tilstand som kun kan brytes ved å gå inn i en samfunnskontrakt. Dette konseptet aggregeres i realismeteorier til forholdet mellom stater.

MOTSATSEN TIL denne typen internasjonalt system har man knyttet til filosofen Immanuel Kant, og debatten om de ulike strategiske kulturene i vesten har blitt delt inn i et hobbesiansk og et kantiansk internasjonalt samfunnssystem, der det kantianske systemet kjennetegnes av et mer konstruktivistisk og rettslig basert fellesskap. Det kantianske perspektivet har blitt stående som representant for et mer post-westfalsk statssystem basert på noen rettslige grunnprinsipper. Disse går blant annet på demokratiske og rettighetsbaserte samarbeidsformer der statlige grenser ikke skal representere noen hindring for borgere med ulik geografisk opphav i å delta i samfunnslivet hvor som helst. Den kantianske freden baseres på samarbeid mellom demokratiske stater, noe det hobbesianske systemet ikke legger til grunn. Her er staters samarbeid basert på makt, det være seg mellom autoritære, despotiske eller demokratiske stater.

HVORVIDT DISSE to retningene faktisk stemmer overens med de to filosofenes opprinnelige teorier vil jeg ikke ta stilling til her. Poenget er å illustrere at overgangen fra fragmenterte til integrerte regionale samfunnstilstander kan være et viktig virkemiddel for å forhindre kriger og konflikter i fremtiden.

DET REGIONALE nivået har fått økt analytisk status de siste årene. Sikkerhetstenkning har i større grad blitt aggregert fra stater til regioner, og regionale organisasjoner og institusjonelt samarbeid har blitt mer utbredt i flere deler av verden. Her kan man blant annet nevne ASEAN, Mercosur, AU og EU. Disse organisasjonene har med ulik grad av omfang og suksess organisert land innenfor geografisk avgrensede områder og dermed skapt mer eller mindre politisk autoritet på regionalt nivå.

DEN MEST INTEGRERTE organisasjonen er uten tvil den Europeiske Union hvis omfang strekker seg både dypere og bredere enn noen annen organisasjon i hele verden. Etableringen av det integrerte økonomiske fellesskapet som ble forløperen til Unionen var i seg selv en eksepsjonell affære. Den skapte et gjensidig avhengighetsforhold mellom to stater, Frankrike og Tyskland, i kjernen av Europa som i flere hundre år med kortere og lengre opphold har vært i krig med hverandre. Europas historie er for øvrig en svært blodig en, og de europeiske statsgrensene har vært i bevegelse helt opp til de siste årene. Som Buzan og Wæver (2003) understreker: Europas største sikkerhetstrussel er å returnere til sin fortid. Å skape fred i en slik region virket i utgangspunktet ganske håpløst, i alle fall uten å overføre maktkampen til et annet kontinent slik det ble gjort i koloniseringskappløpet fra midten av det nittende århundret. Det skulle godt gjøres all den tid de mellomstatlige relasjonene i Europa var preget av svekket troverdighet, særlig overfor de tidligere fascist-nasjonalistiske statene. Grobunnen for det senere unionssamarbeidet med disse viste seg å være økonomisk integrasjon og reguleringen av bytteforholdet mellom ressurser innenfor kull, stål, og atomenergi.

FOR Å KNYTTE dette opp til den kantianske tankegangen: EU som idé er basert på den demokratiske fred. Statenes stabilitet sikres gjennom samarbeid innenfor rettighetsbaserte rammer. Disse elementene, regional integrasjon, samarbeid mellom demokratiske stater og sikring av stabilitet konstituerer det som kan kalles en type kantianske fred, og Unionen er opptatt av å generere denne typen verdier rundt sine grenser.

DETTE KAN BLANT annet illustreres ved at de mest effektive virkemidlene for å sikre stabilitet, gjenoppbygging og strukturreformer i de tidligere konfliktherjede områdene i det tidligere Jugoslavia har vært mulighet for fremtidig medlemskap i EU.
Regional integrering kan redusere den mellomstatlige frykten for hverandre som eksisterer i den hobbesianske naturtilstanden da det skaper et gjensidig avhengighetsforhold som gjør at stater påvirker hverandres politikk og økonomiske utvikling gjennom institusjonelt samarbeid. Som flere aktører i de regionale organisasjonene har uttalt, både i Afrika, Asia og Latin- Amerika; man ønsker en løsning som er sin egen, og man ønsker å opprette organer som kan fungere som talerør for fellesregionale posisjoner.
Den Afrikanske Union (AU) definerer, som en av sine visjoner, å skape sikkerhet og stabilitet samt økonomisk vekst gjennom kontinentalt samarbeid. Den asiatiske organisasjonen ASEAN har lignende formuleringer i sine grunnleggende erklæringer og dokumenter. Dette reflekterer igjen at de største sikkerhetstruslene først og fremst er de som er geografisk nærme, altså frykten for territorielle angrep fra nærliggende stater.

PÅ SAMME MÅTE satte de to nyvalgte presidentene i Argentina (Kirchner) og Brasil (Lula da Silva) den regionale organisasjonen Mercosur øverst på sin agenda da de startet sine perioder i løpet av 2003, noe som igjen illustrerer utviklingen av det regionale nivåets økte signifikans.

DEN MILITÆRE TRUSSELEN er det man vanligvis forbinder med sikkerhetspolitikk. Med regional integrasjon av den typen som eksisterer innenfor EU har man etter hvert definert nye sikkerhetstrusler som krever andre typer tilnærming enn denne. Eksempler på dette er miljøtrusselen, internasjonalt organisert kriminalitet og terrorisme.

IGJEN VIL JEG ARGUMENTERE for at en sikrere og mer virkningsfull tilnærming til disse sikkerhetstruslene ligger i en felles regional håndtering. Tverrstatlig politisamarbeid og tilgang til felles databaser over regionene kan være svært effektive bidrag til å bekjempe terrorisme og internasjonalt organisert kriminalitet, og miljøproblemer blir i de fleste tilfeller mer effektivt håndtert på internasjonalt plan.

PROBLEMET ER SELVSAGT at jo flere områder som sikkerhetifiseres, jo større er behovet for aksept av en høyere politisk autoritet enn den statlige, noe som vil lede til en endring i oppfattelsen av statens natur, jamfør tidligere avsnitt. Jeg vil likevel argumentere for at det er lettere for stater å akseptere en regional løsning enn en mer hegemonisk sentrert løsning der supermaktsstater er toneangivende på grunnlag av sin besittelse av suverene militære kapasiteter.

JEG VIL PÅ INGEN måte påberope meg opphavsretten til disse ideene. Mitt poeng er å belyse det regionale nivåets signifikans og påvirkningskraft både i grunnleggende fredssamarbeid og i bekjempelse av fremtidige sikkerhetstrusler. Dette er spesielt interessant i forhold til tanken om at land som ikke inngår i disse regionale konstellasjonene, men likevel geografisk sett tilhører deres virkningsområde ofte argumenterer med at man kan utøve mer effektiv innflytelse dersom man handler uavhengig av disse. Jeg tror dette er en grov misoppfatning, og at de største fredsprosjektene og strukturelle endringer i bekjempelse av fattigdom har funnet sted gjennom regionalt samarbeid, på samme måte som nye sikkerhetstrusler mer effektivt kan bekjempes på dette nivået.

Kilder:

Legg igjen en kommentar

Du må være innlogget for å kunne legge igjen en kommentar.