Arkiv for May 2007

AKA31 Framtid

Wednesday 16. May 2007

aka 31 framtid

FRAMTIDEN I DE SMÅ GRÅS HENDER?

Wednesday 16. May 2007

tekst: HELENE LINDQVIST + aka@uib.no

DE FLESTE FORBINDER UFOER MED FILM OG TV. FOR NOEN FÅ ER DE ET AKADEMISK SYSSEL. FOR ANDRE IGJEN ER DE UIDENTIFISERTE FLYGENDE OBJEKTENE NOE
MER. AKA HAR SNAKKET MED TORGEIR SJØSTRØM HANSEN I NETI, OG LEST LITT I RELIGIONSVITENSKAPLIGE BØKER.

TAKEN, INDEPENDENCE day, Nærkontakt av tredje grad, ET, Plan 9 from outer space, Babylon 5, Star wars, Signs, Alien; Vi har vel alle latt oss underholde av utenomjordlige vesener. Noen ganger har de vært vennene våre, andre ganger har de spist oss.

ET KJENT UFO-FENOMEN i Norge skal være en eggformet ring i bakken på Bømlo oppdaget i 1976. I tillegg har stedet Hessdalen mellom Røros og Trondheim markert seg sterkt på UFO-kartet. På 80-tallet var det gjort så mange UFO-observasjoner der at folk spekulerte i om Hessdalen kunne være en slags UFO-base. Observasjonene dreide seg om lysfenomener og sigar gjenstander.

I NORGE FINNES to organisasjoner som jobber opp mot UFO-gåten: UFO Norge og NETI. UFO Norge ble opprettet i 1973 og het da Norsk UFO Center. Organisasjonen har en åpen og kritisk holdning til fenomenet – og ser etter naturlige forklaringer der det er mulig. I tillegg arbeider de med det de kaller USO – Uidentifisert Submarint Objekt.

NETI – Norwegian organization for the study of Extra Terrestrial Intelligence – presenterer seg på sine nettsider som «en frittstående-, politisk uavhengig-, non-profit organisasjon, som arbeider for å finne svaret bak UFO-gåten». I organisasjonen, som ble stiftet i 1997, er det åndelige aspektet ved UFO-interessen sterkere enn i UFO Norge.

TORGEIR SJØSTRØM HANSEN har vært aktiv i NETI i nær ti år, og er en av rundt 20 aktive i Bergen.

HVORDAN KOM DU INN i organisasjonen?
– I 1997 ble det arrangert en internasjonal UFO-kongress i Oslo, hvor en av foredragsholderne oppfordret oss til å starte en organisasjon. Han ble tatt på ordet, og flere av oss som var der snakket sammen om dette. Jeg var ikke med på det første møtet, men meldte meg inn kort tid etter at jeg fikk vite at NETI var i gang.

HVA BETYR NETI for deg?
– NETI utviklet seg til å bli en motpol til UFO Norge, og akkurat det var viktig for meg da jeg meldte meg inn. Videre gir mitt engasjement i NETI meg muligheten til å forfølge det som kanskje er det største mysteriet i menneskehetens historie. Dette mysteriet mener vi i NETI at langt på vei kan forklares.

FÅR DU NEGATIVE tilbakemeldinger fra folk? Hva svarer du til UFO-skeptikere?
– Negative tilbakemeldinger har vært en gjennomgangsmelodi i mange år, men nå i det siste har det dabbet av litt. Det tror jeg er fordi tanken om at «det kan ikke bare være oss» har fått et sterkere feste i folks bevissthet. Til de som likevel er skeptiske, sier jeg «sjekk bevisene!». Bevisene vi har i dag er formidable, og ønsker man å bruke litt tid på det som er å oppdrive, så vil man bli forbauset over hva som finnes.

KOMBINERER DU medlemskapet i NETI med tilknytning til en annen religion?
– Nei, det gjør jeg ikke. Religionene, slik jeg ser dem, er sterkt begrensende på menneskesinnet. De er både kontrollerende og dømmende, og det tiltaler meg rett og slett ikke. Men når det er sagt, så tror jeg på benevnelsen Gud, men jeg tror jeg kanskje har en litt annen innfallsvinkel enn folk flest.

alienHVA TENKER DU OM populærkulturens framstilling av vesener fra andre planeter?
– Den type framstilling av utenomjordiske som vi finner i populærkulturen består stort sett av skremselspropaganda. På slutten av 50-tallet så vi en utstrakt svartmaling av utenomjordisk liv i datidens sci-fi-filmer. Det hele handlet om å skremme mennesker, skape så mye frykt som mulig. Det for å ha noe å spille på den dagen utenomjordiske skulle vise seg i sine skip -altså for å skape enda en fiende å krige mot. Vi må litt kortere tilbake i tid for å finne filmer som gir et annet inntrykk, for eksempel til åttitallet og filmene E.T. og Cocoon. Av nyere dato kan Mission to Mars være verdt å få med seg. Ellers kan jeg jo nevne at min egen erfaring med utenomjordisk liv ikke har skremt vettet av meg, men derimot gitt meg innsikt.

PÅ NETTSIDENE STÅR DET at NETI jobber for å få UFO-saken under demokratisk kontroll. Hva mener dere med det?
– UFO-spørsmålet styres helt og holdent av det militære og militær etterretning. Disse har stått, og står fremdeles, for etterforskningen av alt av UFO-observasjoner og driver i tillegg aktivt med bortforklaringer. NETI vil ha dette inn i folkevalgte organer; regjeringer må inn i bildet slik at våre folkevalgte kan slippe denne informasjonen ut til folket.

NÅR ER UFO-GÅTEN løst, tror du?
– Mye er løst, men informasjonen holdes som sagt hemmelig. Dette er den største hemmeligheten noensinne, men stadig skjer det nye ting, så informasjonen kan komme både i morgen og om 10 år. Det siste som er sluppet er rapporter fra CNES – den franske romfartsorganisasjonen. CNES har lagt ut cirka 1600 rapporter, og vil følge opp med ytterligere 1400 rapporter med både bilder og filmklipp. Hvem vet – kanskje er det franskmennene som skal sprekke boblen?
TIL SIST: HVA ER for deg det viktigste med en organisasjon som NETI? – Det viktigste er at vi får informere andre om at vi ikke er alene i universet. Så interesserte lesere må gjerne ta kontakt med oss.
FORSKERE OG de som tilhører den gruppen som forskes på, er ikke alltid like enige. Ofte kan også forskeres tilnærming
virke sårende. Det er likevel sjelden forskernes intensjon – de prøver bare å angripe emnet fra sitt eget ståsted. Det er skrevet flere fagbøker som tar for seg UFOer og menneskene som «tror» på dem. Fra samtalen med Torgeir Sjøstrøm Hansen fra NETI beveger vi oss nå over til religionsvitenskapelig faglitteratur om UFOer.
I DEN DANSKE religionshistorikeren Mikael Rothsteins bok UFOer og rumvæsener – Myten om de flyvende tallerkener, kan man lese at begrepet «flygende tallerkener» først dukket opp i amerikanske nyhetsmedier sommeren 1947. Det etter at piloten Kenneth Arnold rapporterte å ha sett ni merkelige flygende objekter under en flytur. Han beskrev dem som halvmåneformede, og forklarte at de bevegde seg slik en tallerken ville gjøre om man kastet den bortetter vannet. I avisen ble forklaringen hans noe skrevet om. Der ble objektene han observerte beskrevet som «flygende tallerkener» heller enn halvmåneformede objekter. Beskrivelsen spredte seg til flere aviser – og etter hvert trådte flere og flere vitner fram med sine observasjoner av flygende tallerkener.
I DAG BRUKER de fleste gjerne UFO som betegnelse på kjøretøyene, men alle vet likevel hva man mener med «flygende tallerkener». Rothstein trekker fram det påfallende i at senere varslede observasjoner lignet mer på avisenes fortelling enn Kenneth Arnolds egen. Han går så langt som til å betegne presseomtalen av Arnolds opplevelse som en slags «grunnleggelsesmyte».

I 1952 MØTTE en annen mann, George Adamski, en høy og vakker mann ute i ørkenen i California. Mannen presenterte seg som Orthon fra planeten Venus. Orthon kontaktet Adamski for å fortelle at beboerne på hans planet var bekymrede over menneskenes kjernefysiske eksperimenter – og at de derfor holdt jorden under oppsikt. Adamski er den første kjente personen som har hatt det man kaller nærkontakt av tredje og fjerde grad, hvilket vil si å ha sett og erfart romvesener på nært hold.

SELV OM ENKELTE romvesener beskrives som høye og blonde idealmennesker, eller som små hårete troll, er den dominerende utseendebeskrivelse av romvesenene i dag en annen. Den mest vanlige beskrivelsen er en cirka halvannen meter høy skikkelse med lange armer, grålig hud og store skrå øyne.

I NESTEN 300 ÅR har man regnet med at vitenskapen skulle komme til å erstatte religionen. Likevel har vi ennå til gode å oppleve religionens død. Så lenge vitenskapen ikke kan gi oss svarene på de eksistensielle spørsmål, må vi sannsynligvis også vente på religionens død. Det skriver religionsviterne Ingvild Gilhus og Lisbeth Mikaelsson i boka Kulturens refortrylling – Nyreligiøsitet i moderne samfunn.

GILHUS OG MIKAELSSON trekker fram det de kaller UFO-religioner som eksempler på tendenser til at vitenskap og religion går inn i hverandre. Enten ved at de forener religion og vitenskap, eller ved at religionen forstår seg selv som vitenskap. Karakteristisk er at de religiøse mener at den vitenskapen religionen står for representerer et høyere nivå av innsikt enn det den jordelige vitenskapen selv gjør. Samtidig påpeker Gilhus og Mikaelsson at denne vitenskapen skiller seg fra vanlig vitenskap ved å ikke ha empiriske kilder. Likevel er det rent teoretisk sett ikke dermed sagt at den er «gal».

DET SOM SKILLER UFO-religioner fra andre religioner som også opererer med ulike skikkelser på himmelen – for eksempel kristendommen – er at UFOene er til stede i menneskenes eget fysiske rom. Men hvorfor får vi besøk? Som oftest forklares årsaken til de mange besøkene med den atomtrussel vår verden står overfor. Romvesenene ønsker altså å passe på at vi ikke utløser en atomkrig og slik forstyrrer balansen i universet. En annen vanlig forklaring er at vesenene ønsker å formere seg med mennesker. Her hører man gjerne om kvinner som blir gravide for så å bli fratatt fosteret. En tredje gjenganger er mennesker som er blitt utsatt for vitenskapelige eksperimenter. Men hvorfor tas problematikken så sjelden opp i seriøse medier eller i politikken?

SLIK HANSEN også oppga, er det en vanlig påstand fra UFO-interesserte at årsaken til at fenomenet er så lite kjent, er at regjeringer og etterretningstjenester tilbakeholder bevismateriale fra offentligheten. Gilhus og Mikaelsson på sin side, betegner dette som en del av UFO-myten: De som oftest diffuse historiene om hvordan bevismateriale blir holdt vekk fra offentligheten er blitt en del av UFO-overleveringen. Slik kan ingen slå hull på de UFO-interessertes påstander – ettersom myten om de store sammensvergelsene forklarer hvorfor eksistensen av UFOer ikke kan bevises. Myten om UFOene og myten om konspirasjonen både forutsetter og underbygger hverandre.

AKKURAT SOM det er med andre religioner, er også UFO-religionene – eller den klare troen på UFOer, slik som i for eksempel NETI – interessante fenomener selv om de ikke nødvendigvis kan tilby «sannheten». Folklorister, for eksempel, ser på UFO-troen som en form for moderne folkereligiøsitet beslektet med forestillinger om alver, nisser og troll.

PÅ NETIS HJEMMESIDER står det «NETI – Vi Ikke Bare Tror – … Vi Vet!!!» For oss som enda ikke er overbeviste kan det kanskje virke noe drøyt – men samtidig kan vi vel ikke avfeie det helt heller?

Kilder:

  • Gilhus, Ingvild og Mikaelsson, Lisbeth (1998): Kulturens refortrylling – Nyreligiøsitet i moderne samfunn. Universitetsforlaget.
  • Rothstein, Mikael (2000): UFOer og rumvæsener – Myten om de flyvende tallerkener. Gyldendal.
  • NETI: http://www.galactic.to/neti/
  • UFO Norge: http://www.ufo.no/

DVD-MELDING: BLINDPASSASJER

Wednesday 16. May 2007

blindpassasjerManus: Bing & Bringsværd
Regi: Stein Roger Bull
Produksjonsår: 1978
Speletid: 111 min

TIDFESTA HISTORIAR SOM SPÅR OM FRAMTIDA BLIR ALLTID UTDATERTE, MEN DET ER KANSKJE OGSÅ NOKO AV DET SOM GJER DEI MOROSAME Å SJÅ PÅ I ETTERTID. I 1978 VART NOREGS FØRSTE SCIENCE FICTION-SERIE PRODUSERT, OG DET AV SJØLVASTE NRK.

SERIEN HEITTE BLINDPASSASJER og var basert på eit manus av Jon Bing og Tor Åge Bringsværd. Han utspelar seg om bord på stjerneskipet Marco Polo medan mannskapet er på veg heim etter endt oppdrag. Dei har lege i rom-dvale, og då dei vaknar oppdagar dei at ein av dei har blitt erstatta av ein kopi; eit kunstig menneske. Problemet er at dei ikkje veit kven.

DET ER EIT ELEGANT mysterium, og sjølv om skodespelet er prega av det stivt fjernsynsteatralske vert ein absorbert i den gode historia, særleg dersom ein er av dei som lett let seg fascinere av romfart og futuristiske tema. Det at skodespelet er stivt er heller ikkje naudsynt ein dårleg ting; eg får riktignok inntrykk av at det er menneske frå NRK sine innspelingar av Ibsen-stykke som har forvilla seg inn på eit romskip, men det er ei interessant kjensle – kanskje til og med litt modernistisk. Kontrasta mellom den gamaldagse stilen og det futuristiske innhaldet inviterer difor sjåaren inn i morosame idéar. Dette er fjernsynsteater vi aldri har sett maken til.

DET LÅGE PRODUKSJONSBUDSJETTET medførte at ein måtte vera særs kreativ med kulisser og rekvisittar, men dei teknologiske spådomane – til dømes ved nokre ganske fikse «minnepinnar» – er tidvis imponerande framsynte. Datagrafikken som er nytta i vignetten er derimot, i lys av vår tid, meir nostalgisk og komisk enn moderne og framsynt. «Framtidsmusikken» her må også kunne nevnast, som eit av Egil Monn-Iversen sine meir kuriøse verk – det er musikk ein absolutt ikkje kan stille seg likegyldig til og dei stikkande synth-effektene passar nesten for godt.

FORFATTARANE UTTALTE nyleg i Filmfront (NRK P2, 25.3.07), i høve DVD-utgjevinga av serien, at Stanley Kubrick sin 2001: ein romodyssé (1968) var ei av inspirasjonskjeldene. På trass av skilnaden i budsjett er det tydeleg kvar inspirasjonen kjem frå, sjølv om det er nesten ti år mellom dei to produksjonane, og fascinasjonen over ein av medpassasjerane på romskipet som hemmeleg skurk er eit åpenbart fellestrekk. Året etter kom Alien (1979), ein film som på sett og vis også kan samanliknast, sidan det også her er ein blindpassasjer på skipet – han heiter jamvel. Den
åttande passasjer på norsk. Forfattarane uttalte seg om at det var trist for Blindpassasjer at Alien kom så tett på serien, men det demonstrerer jo også den samtidige interessa for romfart i film og fjernsyn; Star Wars (1977) må jo også nevnast i denne samanhengen.

VI KAN SJØLVSAGT LE av at dei til dømes framleis ikkje har funne opp flatskjermar verken i Alien eller Blindpassasjer, men det kan jo samstundes tenkjast at dei berre var litt kjappare enn oss med å utvikle romfarten, så det kan vera spanande å tenke seg korleis det truleg hadde vore å reise i verdsrommet på denne måten i 1970-åra. I Alien er det til dømes ei scene der mannskapet sit og røyker ved frokostbordet som ser veldig ut som noko frå ein tidstypisk gangsterfilm.

TREDJESISTE

Wednesday 16. May 2007

rennende vanntekst: JANNIKE GOTTSCHALK BALLO + aka@uib.no
foto: MADS IVERSEN + aka@uib.no

DA JEG FIKK I oppdrag å forfatte disse avsluttende ord om fremtiden, så jeg med glede på oppgaven. Fremtiden er jo så mangt, tenkte jeg, den kan gripes fra alle mulige vinkler. I flere uker gikk jeg rundt og tenkte at å skrive noen få ord om fremtiden er lekende lett og gjort på et øyeblikk. Fremtiden rommer så mye, den bringer det utroligste. Dette kan gjøres artig, tenkte jeg optimistisk. Men da fristen nærmet seg, innså jeg at det slettes ikke var så enkelt.

JEG BEGYNTE Å grue meg til å skrive, noe jeg tidligere hadde gledet meg til. Jeg begynte å frykte at teksten min ikke skulle holde mål. Fremtiden eksisterer jo ikke, gikk det plutselig opp for meg. Hvordan skulle jeg vinkle en tekst om noe som ikke finnes? Det som ikke finnes kan vanskelig gripes og forankres i ord. Hvordan kan man beskrive det man ikke ser, lukter, hører eller føler, men bare så vidt aner at er på vei? Man vet at fremtiden kommer, men man vet ikke hva den er. Nettopp fordi den ikke er, den blir. Og hva den blir er det ikke opp til meg å spå. Jeg eier verken kule eller tarotkort. Heller ikke får jeg betalt en tusenlapp i timen for å fortelle de få med overtro hva morgendagen vil bringe av hell og lykke.

MED FINGRENE på tastaturet, klar til å taste ut fremtiden, følte jeg meg som et lite barn som griper etter vannstrålen. Fremtiden er umulig å få tå tak i. Det er som å løpe etter regnbuen eller din egen skygge. Alltid like foran, men umulig å ta igjen.
Den er en illusjon om det som kommer mot oss, det vi venter på og det vi skynder oss etter.

DEADLINE KOM mot meg, mens jeg krampaktig løp for å rekke den, samtidig som jeg ventet på det fremtiden ville bringe av inspirasjon. Men fremtiden mot deadline ble mindre og mindre, kortere og kortere. Helt til det ikke var noe fremtid i igjen. Bare nåtid. Nå.

LITTERATUR

Wednesday 16. May 2007

the dark towerStephen King
The Dark Tower,
Bind 1-7
1982-2004

«THE MAN IN BLACK FLED across the desert, and the gunslinger followed». Slik starter Stephen Kings bokserie som han selv anser som sitt største verk. Serien tok ham 12 år å fullføre og er blitt så populær at den har et eget offisielt nettsted.

OM DU NOEN GANG har lest noe av Stephen King, er det mulig at du har trukket hans mentale helse i tvil. De fleste bøkene hans omhandler skremmende, bisarre og ofte vannvittige hendelser, gjerne med en rolig småby som bakteppe. Han har også de mer jordnære historier å fortelle, men som regel er det mer en antydning til mystikk i bøkene hans. «The dark tower» er vanskelig å beskrive. Forfatteren har selv sagt at dette er hans fantasy-serie, innspirert av diktet « Childe Roland to the Dark Tower Came » av Robert Browning . Med forfatterens hang til det skremmende og overnaturlige i minnet er det duket for en historie som følger få opplagte spor.

VI MØTER ROLAND, den siste «gunslinger», eller revolvermann om en vil, på jakt etter hans erkefiende. Jakten har pågått i mange år, flere enn Roland selv har tall på. De beveger seg i omgivelser som kan minne om det gamle vesten. Lite befolket ørkenlandskap, med desperate mennesker. Anelsen om at det hele ikke fullt er så enkelt blir bekreftet da vi møter Jake. Han er en ti år gammel gutt og vettskremt, han ble nemlig påkjørt i New York City og døde av skadene. Så hadde han altså åpnet øynene i denne verdenen.

ROLAND JAKTER VIDERE, men tar med seg Jake. Han må ha tak i «the man in black» for å hevne moren og finne veien til det «the dark tower». Etter hvert som vi beveger oss ut i bindene blir flere personer trukket inn i Rolands verden, alle fra New York, dog ikke nødvendigvis fra samme tidsepoke. Samtlige blir med i jakten på tårnet. Reisen deres tar dem gjennom restene av et kjempesamfunn, raserte byer og små kolonier av overlevende mennesker. I en av byene ser menneskene ut til å ha forduftet. Bilene står i milevis med kø og er nærmest rustet vekk. En avis forteller dem at innbyggerne ble rammet av pest.

VEIEN TIL TÅRNET er lang og de merkelige hendelsene er bortimot talløse. Roland og Jake møter for eksempel Stephen King selv mot tampen av historien. Det hele er høytsvevende og kan vel bare fungere på grunn av karakterene. Hendelsene disse personene går igjennom er vannvittige, men forholdet mellom dem skildres varmt og nært.
DE ENDELIGE ORDENE ble skrevet i 2004, og han må ha forstått at måten han avslutter på ville skape blest. Siste bind inkluderer etterord med beskjed om at han ikke vil høre noen protester. Historien avsluttet seg selv, om vi skal tro forfatteren. Nå er den i alle fall fullført og en kan begynne på serien uten å måtte vente på oppfølgere. Dette er en fordel siden King’s univers er lett å forhekses av og vanskelig å legge fra seg.

FREMTIDEN, ET NOTAT

Wednesday 16. May 2007

NAVN: INGE HALVORSEN
FAG: BACHELOR I FILOSOFI
hm
llustrasjon: MADS IVERSEN + aka@uib.no

DA VERDEN GIKK DET MAGISKE STEGET FRA 1999 TIL 2000 STOPPET DET KOLLEKTIVE ÅNDERETTET NOEN FÅ, MEN HELT AVGJØRENDE SEKUNDER.

HVORFOR? Mange av oss hadde overlevd nyttårsaften før, en overgang til et nytt år var ikke noe nytt, men snarere en nødvendighet vi har vendt oss til å leve med. Jeg vet ikke hvordan det er med dere andre, men sett bort fra en og annen rakett på avveie, og et og annet stjerneskudd i full fyr i en uheldig unges nye jakke, er nyttårsaften ikke videre spennende. Men denne aktuelle nyttårsaften ventet menneskeheten på undergangen. Ingen visste hvordan det ville foregå. Det ble, som kjent et antiklimaks. Det var ikke sjokkerende.

NÅR MAN STUDERER filosofi hender det man glemmer de enkleste av filosofiens lærdommer. Blant dem som har formulert disse lærdommene, finner man den skotske filosofen David Hume, som utrolig nok stadfestet for oss at vår forestilling om morgendagen bygger på vår erfaring om gårsdagen. Det vil si at jeg, siden jeg anser meg selv som en person av noenlunde normalt psykisk helsestilstand, ikke vil drikke av en flaske merket med «gift», men har liten og ingen problemer med en merket «Whisky». Dette kommer av at jeg har en forståelse av at «gift»vil ødelegge meg, mens «Whisky» vil gjøre meg lettere til sinns. Siden jeg ikke har drukket av en flaske merket «gift» vet jeg ikke om det vil skade meg, jeg må ta til takke med ideen om at «det som er giftig» kan leses som «det som er skadelig for en person som meg». «Whisky», derimot, har jeg erfaring med. Jeg vet hva som skjer med meg om jeg drikker et glass med whisky, og jeg kan lese den eventuelle merkelappen med «drikke som vil, etter en gitt mengde glass, gjøre meg beruset».

GITT DISSE PREMISSENE, altså ideene og erfaringene, vil årsskiftet 1999-2000 forhåpentlig være preget av empirisk forståelse i stedet for den nærmest ’frie fantasi’. Men som jeg allerede har påpekt holdt verden pusten. Datamaskinene kunne komme til å utvikle lemmer, slå seg av eller sette seg tilbake til år 0; det hadde ikke skjedd før, men ekspertene sa vi måtte forvente det verste. Tydeligvis har Y2K endelig forekommet, da det første utkastet til denne artikkelen lå ferdig på maskinen min, og jeg hadde slått den av, pakket den ned og reist til Bergen for så å åpne artikkelen igjen; stoppet alt å fungere. Ingen lys viste seg på skjermen, ingen lyd kom fra harddisken. Det hjalp ikke å banne, og ikke å slå, maskinen var like død. Etter at skrujern, baufil og trusler var behendig brukt, fikk jeg åpnet understellet og dratt ut en liten kladd av en harddisk, med et svakt håp om å få koblet denne inn i en stasjonær jeg har stående i leiligheten. Det viste seg da at harddisken ikke var kompatibel med de ledningene som var i den stasjonære. I alle mine år med maskiner hadde jeg ikke blitt utsatt for en slik situasjon før. Jeg har nå helt nye forventninger til harddiskene fra bærbare maskiner.

AT EKSPERTENE spådde det verste var ikke uventet. Gjennom hele 80-tallet hadde 2000 vært en fjern tidsperiode, det ultimative grenseland. År 2000 var Terra inkognito og Ultima Thule samlet i en god gavepakke. Vi forventet oss en sprengeferdig teknologisk utvikling. Det minste kravet var små raketter for å frakte oss til jobben, de mer ambisiøse fablet om blandebatteri i engelske håndvasker.

OM MAN TAR en rask tur ut av stuens lune rede vil man kjapt se at nordmenn enda ikke farter rundt med små miniraketter på ryggen. Man trenger heller ikke lete lenge, mer eller mindre ikke i det hele tatt, før man noterer seg at engelske håndvasker har to kraner; en for varmt og en for kaldt vann. Verden er skremmende lik dagen i forveien.

DERMED ENDER VI opp med spørsmålet: Vil da ikke noe forandre seg? Og selvsagt vil verden utvikles. Nylig slo forskere fast at verden er i sterk fare på grunn av klimaendringer, en tanke som aldri ville dukket opp under den industrielle revolusjonen. Vi farter i dag rundt i biler og fly, en gang tok det dager å komme seg fra Kirkenes og ned til Kristiansand, i våre dager tar det noen timer. Vi har motoriserte båter, hvor man før måtte satse på vind. En maskin kan i våre dager gjøre jobben til opptil flere arbeidere.

VERDEN BLIR til enhver tid noe nytt, Adam var ikke lenge utenfor Paradiset før han fant det nødvendig å oppdage ilden. Mennesket har utviklet teknologiske nyvinninger, det er plausibelt at vi vil fortsette med dette. Det er også plausibelt at vi vil utvikle teknologi som vil gjøre menneskelig arbeidskraft overflødig.

DET ER TRE TYPER tyranner i verden, konstaterer Oscar Wilde i The soul of man under socialism, disse er Prinsen, Paven og folket. Jeg skal ikke dvele for lenge over Wildes kunstbegrep, det er det verken tid eller sted for, men under den lett humoristiske fasaden hadde han, som alltid, et dypere poeng. Mennesket, sier Wilde, er ikke autonomt. Vi befinner oss alltid i en felles referanseramme. For å stjele et eksempel fra Noen filosofiske undersøkelser: Når jeg ber om en hammer, gir du meg en hammer og ikke noe som jeg ikke har bedt om, eksempelvis en spiker. Eller, om jeg ser en som roper på hjelp fra en råke i isen, går jeg ikke bort og kjøper meg en softis for så å sette meg ned for å se på at denne uheldige personen forsvinner under. Og det er mer enn det at softis på vinteren virkelig ikke er en videre god ide som hindrer meg i dette, det ville bryte med den felles referanserammen jeg har med verden omkring meg. Om jeg ser noen som trenger hjelp, har personen muligens ikke krav-rett på min hjelp, men han kan forvente at jeg ikke vil sette meg tiltaksløs ned og gjøre narr av ham. Denne handlingen ville bryte med de gjeldende referanserammer.

SÅ SPØR man seg: Hva har dette med teknologi å gjøre? Skingrende lite, Wilde bruker sin artikkel til å, på en strålende måte, kritisere kunstnerens rolle i samfunnet. Kunstneren, sier Wilde, må nødvendigvis skape. Tidligere har han konstatert at kunstnerens viktigste rolle er å skape det vakre. Det kunne gjerne være unyttig, men det måtte være vakkert. Kunstnerens rolle er å skape, og dernest å nyte sine skaperverk. Kunstneren skaper det vakre, kritikeren sørger for forståelse for det vakre, og folket får gleden av dialektikken mellom kritiker og kunstner. Og det er her Wilde mener maskiner vil komme til å spille en helt avgjørende rolle. Borgeren er avhengig av et liv bestående av, la oss være ærlige, svært ubehagelige aktiviteter. Vi må vaske gulv, rydde etter oss og sørge for at det er mat på bordet når vi er sultne, at søppel kommer seg ut av utgangsdøren og kloakk og vann fungerer som vi forventer at det skal gjøre. Man kan med frykt anta at en verden uten muligheten for å gå på anstendig toalett, eller en verden hvor vann plutselig ikke kommer ut av de skinnende blanke kranene våre, vil være en grusom versjon av Dante sitt helvete.

PROBLEMET MED å bruke, la oss være ærlige, vår svært dyrebare tid på å rydde, vaske og lage mat, er jo det at vi mye heller har lyst å bruke dagen vår på helt andre aktiviteter. Vi har mye mer glede av å lese litteratur, vandre målløst rundt i gallerier, feste med venner, kjente og ukjente og leve det glade slaraffenliv. Menneskeheten er, som en grunnregel, ikke videre glad i å utføre ubehagelige gjøremål.

«Vi må muligens bo i små fat med jordbærgele.»

Vi har mye mer glede av å gjøre det vi føler en umiddelbar trang til, enn å måtte utføre traurige plikter. Videre vil vi, når vi gjør det vi har mest lyst til, ikke slites ned av livet, men heller utfolde oss kunstnerisk og sosialt. Det er nærliggende å nevne antikkens Hellas, eller gamle Rom for å finne bevis på at borgeren, når denne har oppvartere, kan bruke tiden sin til å utvikle nye politiske tradisjoner, og samfunn hvor skjønnhet og ikke nødvendigvis funksjonalitet vil stå i høysete. For å argumentere for dette standpunktet vil det holde lenge å se på Parthenon, som ikke bare har en usedvanlig pompøs topp, men den har også skeive pilarer, en konstruksjon som strengt tatt er nødvendig for at man ikke skal føle det som om tempelet holder på å falle over en. En konstruksjon som altså først og fremst bygger på det estetiske.

SÅ FRAMTIDEN, sier Wilde, ser lys ut. Idet maskinene tar over de jobbene vi helst vil klare oss uten, og menneskene, som påpekt ikke har noe annet å ta seg til enn å være estetiske, vil vi bli lykkelige vesen. Problemet med dette er at tilstanden krever en form for slavearbeid, og dette slavearbeidet vil komme fra maskiner. Umiddelbart bør ikke dette by på store problemer. Det er ingen grunn til å nekte for at slavearbeid, når dette er utført av mennesker, er en uting. Men dette er en uting nettopp fordi vi, når vi bruker slaver, lar mennesker, som i seg selv er skremmende like oss, omgjøres fra «deg» til «det». Slaven er ingen person, den er en eiendel. Maskiner derimot har ingen mulighet til å vurdere sin egen stilling i verden. Det vil si, hvor en ordinær slave vil være nødt til å se seg selv som noe mindreverdig, vil ikke en maskin kunne ha denne innsikten.

DEN MASKINELLE SLAVEN, altså når maskinene er avanserte nok til trygt å varte opp menneskeheten, vil være tilnærmet perfekt; på dette punktet vil bare Wildes tre tyranner stå igjen. Wilde anser ikke dette som et videre problem. Positiv til den medmenneskelige intellektuelle utvikling ser han for seg en individualistisk sosialistisk stat. Sosialisme, sier han, er menneskenes eneste rettferdige styresett. Først under sosialismen er vi alle like. Det bør være unødvendig å påpeke at sosialisme ikke nødvendigvis er kommunisme, marxisme eller leninisme. I denne sammenhengen har jeg brukt Wildes definisjon, som i grunntrekk bygger på at en sosialistisk stat er en stat uten en overklasse, underklasse og lederskap. Ingen prinser (konger, presidenter, dommere), ingen paver (religion) og intet folkestyre (storting og demokratiets kaos).
Først under den sosialistiske maskinelle slavestaten er mennesket endelig snirklet rundt det hedonistiske; «When man is happy, he is in harmony with himself and his enviroment.»

VI SER DISSE tankene helt klart i filmtriologien Matrix. Her har mennesket endelig utviklet en teknologi som er fullt i stand til å ta vare på dem. Av særlig interesse i dette perspektivet er tegnefilmen The second renaissance som viser hvordan menneskeheten, når maskinene ble i stand til å gjøre arbeidet deres, faller ned i dekadens og forfall. Maskinene, som betegnende nok blir beskrevet som perfekt moralske vesen, de er lysfontener, programmert til å utføre menneskehetens beste gjennom alt sitt virke. Selv om lysfontener først ble kjent i Norge gjennom en reiseskildring for noen år siden, er begrepet en overraskende god beskrivelse av hva maskinene ser ut som for Matrix absolutte helt; Neo.
Menneskene er, ifølge Matrix, ikke i stand til å bli «onde». Et bedre uttrykk ville være det engelske: to go bad. Bad gir en artig dobbel fonetisk betydning, da det kan brukes på lik linje mellom ondskap og det å råtne.

MASKINENES PERFEKTE MORAL er et viktig moment. Maskiner vil alltid forbli maskiner, de er ikke, selv om de kan gi et inntrykk av dette, rasjonelle vesen. De har ingen, og vil neppe kunne utvikle, en selvforståelse utenfor den mennesket programmerer inn i dem. Gitt dette faktum blir Matrix snudd om. Noe som virker som en grusom dystopi, blir menneskehetens siste moralske redning. Ikke lenger raver de rundt i hedonistisk rus, maskinene har fullført sitt opprinnelige program, de har ført mennesket bort fra en spiral mot undergangen, og inn i en ny mulighet for kontinuitet. Maskinene gir menneskeheten livets rett, vi må muligens bo i små fat med jordbærgele, men vi vet ikke om dette faktum og vi blir ikke plaget av dette faktum.

«…menneskene er strategisk barberte apekatter. Apekatter som alle burde slaktes ned for fote.»

Triologien tar derimot for seg hvordan maskinene jobber for å hindre oss i å våkne fra dette. Nå kan dette sees på som den Descartianske løgnaktige Gud, en skaper som driver gjøn med oss. Descrates gikk som kjent senere bort fra dette momentet i argumentasjonen, og hevdet at Gud, som er et perfekt vesen, ikke ville narre ham. I Matrix snur man dette elegant på hode. Descartes grunnla sin hele metode på at det var en konstant, når denne konstanten forsvinner, forsvinner også alt denne konstanten signifiserer.

SÅ HVOR ender vi? Som jeg smertelig fikk erfare var Y2K ikke tidenes verste datamareritt, det maktet maskinen min å skape for meg helt alene. Den hadde ingen moralske kvaler med å krepere, men den hadde heller ingen motsetninger mot meg. En sikring kan ha røket, et kort brent seg av; maskinen var fullstendig nøytral til om den skulle starte eller ei, for meg var det derimot en katastrofe. Men datamaskiner er og forblir utenforstående. De har ingen personlig agenda mot meg, om en maskin ikke gjør som den skal er det større sjanse for at et menneske har gjort noe galt, eller ikke gjort det man burde gjøre, enn at maskinen har våknet på natten og innsett at menneskene er strategisk barberte apekatter. Apekatter som alle burde slaktes ned for fote. Jeg har ingen grunn til å tro på AI, ikke mer enn jeg trenger å tro at solen ikke står opp i morgen. Solen stod opp da jeg tok mine første spede blink mot himmelen, den stod opp i går, og tro det eller ei, i dag var den tilbake på plass. Maskiner hadde derimot ikke planer om å bli moralske vesen da jeg blinket mot mitt første solskinn. De var heller ikke i gang i går, og utrolig nok var situasjonen ikke forandret i dag. Selvsagt kan jeg ikke garantere dette. Kanskje maskiner, i dette øyeblikk, jobber på spreng med å styrte herskerrasen. På den annen side har jeg fremdeles ikke hørt noe om det, og til tross for at vi noen ganger må ta et hopp inn i ubekreftede påstander, velger jeg å la, i alle fall denne, ligge. Jeg anser ikke maskiner for menneskets største fiende, den stillingen har mennesket monopolisert siden Kain og Abel. Det kan ingen ta fra oss.

Kilder:

  • Singer, Peter, A Companion to Ethics, Blackwell Publishing, 1993
  • Wilde, Oscar,The Critic as an Artist
  • Wilde, Oscar, The soul of man under socialism
  • Wittgenstein, Ludwig, Filosofiske undersøkelser

FREMTIDENS LEDERE

Wednesday 16. May 2007

NAVN: ALEXANDER MADSEN SANDVIK
FAG: STIPENDIAT VED INSTITUTT FOR
STRATEGI OG LEDELSE, NORGES HANDELSHØYSKOLE

I FREMTIDEN KAN MEDARBEIDERNE I MANGE TILFELLER VÆRE MINST LIKE VIKTIG SOM LEDERN. DETTE GJØR AT FREMTIDENS LEDERE MÅ FINNE NYE MÅTER Å OPPNÅ INNFLYTELSE HOS MEDARBEIDERNE. FREMTIDENS LEDERE ER TRANSFORMERENDE LEDERE SOM FÅR MEDARBEIDERNE TIL Å YTE MER ENN DET SOM ER FORVENTET AV DEM GJENNOM ET KOLLEKTIVT ENGASJEMENT DER HVER ENKELT BIDRAR TIL Å REALISERE ORGANISASJONENS VISJONER.

I GODE TIDER er det lett å overse betydningen av ledelse. Men ledelse har alltid betydning, og har aldri hatt større betydning i vårt samfunn enn nå. Både nasjonalt og internasjonalt tar ledere valg som er med på å legge grunnlaget for fremtiden. Nasjonale ledere kan ta valg om å sende unge mennesker i krig og legge premisser for om isbreer i fremtiden kun er å finne på museer. I vonde tider har ledere stått for misbruk av makt, og utnyttelse av andre mennesker som har ført til både drap og lemlestelser. I arbeidslivet har ledere mindre makt, men de kan forme hverdagen til gode eller dårlige opplevelser. Vi kan også oppleve at ledere utnytter medarbeidere. En god leder kan få medarbeideren til å føle seg verdifull, mens en dårlig leder kan ødelegge hverdagen og få medarbeideren til å føle seg mindreverdig. Fokuset for denne artikkelen er ikke hvem lederen er, men mer hva lederen gjør for å være en effektiv leder overfor medarbeiderne.

NESTEN ALLE definisjoner av ledelse består av en leder og en eller flere medarbeidere. Uten noen å lede er det vanskelig å snakke om ledelse. I tillegg handler ledelse om innflytelse, og hvordan man oppnår innflytelse hos medarbeiderne. Nyere teorier har definert ledelse som en prosess der man motiverer mennesker til å arbeide sammen mot et mål. Det er spesielt forholdet til medarbeideren som har endret seg i løpet av det siste århundret. I det industrielle samfunnet var lederen plassert over medarbeideren med virkemidler som makt og kontroll. Overgangen til det postindustrielle samfunnet på 1970-tallet førte til at medarbeideren fikk høyere kompetanse, og dermed også mer innflytelse. En følge av dette er at leder og medarbeider har blitt mer sidestilte, og at lederen må finne nye virkemidler. I vår tid skal vi ikke lete lenge før vi finner aktuelle nyhetssaker om ledere som har måttet fratre sin lederposisjon på grunn av makt og kontroll. Monica Kristensen Solås (Redningsselskapet), Gerd-Liv Valla (LO) og Karl-Arne Johannessen (Norges Idrettsforbund) er eksempler på ledere som nylig har fått kritikk for bruk av makt og lederstil. Fremtidens ledere må finne nye måter å lede på, og for å sette det på spissen: medarbeideren vil være viktigere enn lederen. Tradisjonell ledelsesteori blir oppfattet som transaksjonsledelse der det foregår et bytte mellom leder og medarbeider. I transformasjonsledelse omformer (transformerer) lederen ideene om hva virksomheten er og skal være fra egne interesser til et kollektivt engasjement hvor hver enkelt bidrar til å realisere organisasjonens visjoner. Fremtidens ledere er transformerende ledere som får medarbeiderne til å yte mer.

TEORIEN OM Transformasjonsledelse (Bass, 2006) har ført til et nytt paradigme innenfor ledelsesforskningen siden den for første gang ble presentert i 1985. Det var under debatten om forskjellen mellom lederskap og administrasjon (leadership and management) at den politiske vitenskapsmannen James McGregor Burns (1978) introduserte to typer lederatferd, transformasjon og transaksjon. Burns forstår ledelse som et bytteforhold mellom leder og medarbeider, der den transformerende leder viser vei ved å definere nye mulige mål som medarbeideren ønsker å realisere. På den andre siden har vi transaksjonsledelse som er et mer instrumentelt bytteforhold der en blir enig om innsats og belønning for ytelse. Burns så for seg lederen som i et kontinuum der transaksjonsledelse var på den ene siden og transformasjonsledelse på den andre, og at lederen måtte velge hva som skulle vektlegges.

hm
illustrasjon: MADS IVERSEN + aka@uib.no

DET VAR PÅ BAKGRUNN av Burns (1978) sine tanker at Bass (1985) kom frem til teorien om transformasjonsledelse. Bass (1985) definerer ledelse ved lederens effekt på medarbeideren og hvordan man som leder oppnår innflytelse hos medarbeiderne. Teorien prøver å forklare hvordan en får medarbeidere til å gi av seg selv, hengi seg til vanskelige mål og yte mer enn det som er forventet av dem. Bass (1985) nyutvikling er at han ser for seg transformasjon og transaksjon som to separate dimensjoner, i stedet for Burns sin ene dimensjon. Bass sin argumentasjon er at en leder kan både være transformerende og transaksjonell. I tillegg identifiserer Bass (1985) mer presist de ulike lederatferdene der Burns (1978) mer presenterer en generell oversikt. I henhold til Bass (1985) er det vesentligste elementet i transformasjonsledelse hvordan lederen omformer (transformerer) sine ideer om hva virksomheten er og skal være fra egne interesser til kollektivt engasjement hvor hver enkelt bidrar til å realisere organisasjonens visjoner. De underliggende prosessene beskriver hvordan lederen motiverer medarbeiderne ved å ta hensyn og sette individuelle mål ved autonomi og bemyndiggjøring av innsats. Forskjellen mellom transaksjons- og transformasjonsledelse er støttet i forskning, og det er en betydelig mengde forskning som støtter at transformasjonsledelse er effektiv innenfor en rekke sektorer: det private, offentlige, militære, utdanningsinstitusjoner og frivillige organisasjoner (Bass, 2006).

I HENHOLD TIL BASS (1985, 2006) teori består transformasjonsledelse av fire komponenter; (i) idealisert innflytelse, (ii) inspirerende motivasjon, (iii) intellektuell stimulering og (iv) individualisert oppmerksomhet. Transaksjonsledelse består av (v) betinget belønning, (vi) ledelse ved unntak og (vii) la-det-skure-ledelse.

(I) IDEALISERT INNFLYTELSE er når lederen er en rollemodell for medarbeiderne. Lederen er sett på som et forbilde som en har tillit til og stoler på. Det er to måter en leder kan påvirke medarbeideren på: (a) ved sin egen atferd og (b) ved hendelser som blir attribuert til lederen. I tillegg er lederne ved denne komponenten kjent for å ta risiko, ha tillit og demonstrere høy moralsk og etisk standard. (ii) Inspirerende motivasjon er ledere som motiverer og inspirerer medarbeiderne ved å gi dem meningsfulle og utfordrende oppgaver. Lederen setter høye krav ved å formidle entusiasme, lagånd og optimisme. Videre er det viktig at lederen er inkluderende og demokratisk. I følge Bass (1985) kan kombinasjonen av (i) idealisert innflytelse og (ii) inspirerende motivasjon utgjøre karismatisk-inspirerende ledelse som er samme lederatferder som beskrevet i House (1977) sin karismatiske ledelsesteori. (iii) Intellektuell stimulering er ledere som stimulerer sine medarbeidere til å være innovative og kreative ved å utfordre dem, omforme problemene og finne løsninger på nye måter. Medarbeiderne er utfordret til å være kreative uten at de kritiseres offentlig. (iv) Individualisert oppmerksomhet er når ledere tar hensyn og har omsorg for medarbeiderne ved å opptre som en veileder og mentor. Medarbeiderne blir utviklet og stimulert til å yte mer ved at lederen sørger for en støttende kultur, et læringsmiljø, fellesskap og samhold på arbeidsplassen. Det er her viktig at medarbeiderne kan oppnå anerkjennelse og at lederen er flink til å ivareta de enkeltes behov.

Figur 1 - Fullspektrumsmodellen
Figur 1 – Fullspektrumsmodellen

VED TRANSAKSJONSLEDELSE har vi følgende komponenter: (v) Betinget belønning er når lederen forhandler frem innsats i henhold til belønning. Medarbeideren blir belønnet for målt innsats. En forutsetning er at belønningen skal være fysisk, og det vanligste virkemiddelet er lønn. (vi) Ledelse ved unntak kan forekomme i to former: aktiv og passiv. Aktiv ledelse ved unntak er at lederen overvåker arbeidet, og korrigerer atferd når medarbeideren avviker fra forventningene. Passiv ledelse ved unntak er at lederen kun korrigerer atferd når en feil har oppstått. Aktiv ledelse ved unntak kan være effektivt i situasjoner der fokus på sikkerhet er høy. Passiv ledelse ved unntak kan være viktig når lederen har delegert ansvar til andre. Den siste formen for transaksjonsledelse er (vii) la-det-skure-ledelse, som er fravær eller mangel på ledelse. Dette er den minst effektive formen for ledelse i forhold til alle de andre lederstilene. Beslutninger blir ikke tatt, initiativ er fraværende og ansvar for ledelse er ignorert. Lederen vil overlate ansvaret til medarbeiderne, og det vil være opp til hver enkelt om arbeidet blir utført.

HVIS VI KOMBINERER de to dimensjonene: transaksjons- og transformasjonsledelse i et rammeverk, får vi det Bass kaller for fullspektrumsmodellen (figur 1). I henhold til Bass (1985, 2006) sine empiriske funn og fullspektrumsmodellens vertikale akse, vil en effektiv leder benytte seg oftere av komponentene i transformasjonsledelse presentert ved de 4 I’ene enn komponentene fra transaksjonsledelse. Den horisontale aksen med aktiv og passiv ledelse er definert av Bass, og er en konstruert dimensjon. Den tredje dimensjonen er dybde-aksen som består av frekvensen for hvor ofte en leder viser de ulike lederstilene. Resultatene fra det nylig gjennomførte GLOBE-prosjektet som inneholder en undersøkelse av transformasjonsledelse i 62 land, støtter at transformasjonsledelse er mer effektiv enn transaksjonsledelse (Den Hartog, House, Hanges, Ruiz-Quintanilla, & Dorfman, 1999; Dorfman, Hanges & Brodbeck, 2004).

DEN MEST AKSEPTERTERTE forskningsmetoden for å måle transformasjonsledelse er spørreskjemaet Multifactor Leadership Questionnaire (MLQ) som måler komponentene i fullspektrumsmodellen (Bass & Avolio, 1997). MLQ består av to skjemaer. Det første skjemaet er et spørreskjema til lederen, der lederen skal svare på spørsmål knyttet til oppfattelsen av egen lederatferd. Forskning viser imidlertid at selvrapportering av egen lederatferd har store feilkilder. Derfor er det andre skjemaet, der medarbeiderne responderer på frekvensen til atferden til lederen den viktigste delen av MLQ. Tolkning av resultatene beskriver lederens stil og lederen kan plasseres i henhold til fullspektrumsmodellen.

BASS (2006) SELV mener han har godt belegg for å si at teorien predikerer effektiv ledelse. En leder som skårer høyt på dimensjonen transformasjonsledelse er gjennomgående mer effektiv og har mer engasjerte og tilfredse medarbeidere enn de som skårer lavt. Kritikken mot transformasjonsledelse er mot den empiriske målingen av transformasjonsledelse og mot teorifremstillingen. Når det gjelder empiriske målinger ved MLQ viser studier som bruker et rikere oppsett av lederatferder en mer kompleks struktur enn den som er gjengitt i fullspektrumsmodellen (Den Hartog, 1977; Yukl, 1997). Et annet problem er å finne igjen de ni faktorene som er beskrevet i fullspektrumsmodellen (Den Hartog, Van Muijen, & Koopman, 1997). En stor undersøkelse med 3786 respondenter viser at det er mest hensiktsmessig å kombinere idealisert innflytelse med inspirerende motivasjon, samt ledelse ved unntak (passiv) og la-det-skure-ledelse (Bass, 2006). I denne undersøkelsen avdekkes det 7 faktorer empirisk, mens man teoretisk beskriver 9 faktorer. Bass (2006) vedgår at det er en forskjell mellom den empiriske og teoretiske forståelsen av transformasjonsledelse, men at det er viktig å beholde de 9 komponentene i fullspektrumsmodellen for å bedre forklare de individuelle delelementene i teorien.

OGSÅ NÅR DET gjelder teorifremstillingen er det utfordringer. Yukl (1999) mener at når en utvikler en ledelsesteori som skal gjelde i alle situasjoner, for alle kulturer, og i alle organisasjoner, så inviterer en til å bli kritisert. En av kritikkene mot Bass (1985) teori er at den er for generell, og for snevert fokusert, ved at teorien kun fokuserer på ledere som er eksepsjonelle. Det er også usikkerhet rundt påvirkningsprosessene for hvordan en leder influerer (påvirker) medarbeideren på en transformert eller transaksjonell måte (Yukl, 1999). Teorien burde også inneholdt typiske lederatferder som ikke er en del av transformert eller transaksjonelt lederskap, som det å avklare forventninger, sette spesifikke mål til hver ansatt, koordinere aktiviteter og allokere ressurser. Yukl (1999) mener at vi mangler forskning rundt interaksjonsprosessene der en leder får medarbeideren til å identifisere seg med lederens mål og yte i henhold til den lanserte visjonen. Hvordan en leder oppnår innflytelse har verdi for å forstå effekten av ledelse, og hvordan ledere skaper holdninger, motivasjon og atferd. Transformasjonsledelse forklarer heller ikke hvordan en som leder skal få medarbeiderne til å føle seg verdifulle eller inspirerte. Det er behov for mer forskning som beskriver lederens innflytelsesprosesser mer inngående, og hvordan prosessene påvirker de medierende variablene i henhold til ytelse.

HVIS VI SER VIDERE inn i fremtiden kan vi tenke oss medarbeideren som like viktig, eller viktigere enn lederen. Argumentet er tosidig. For det første er det medarbeideren sine resultater som er grunnlaget for å belønne lederen, og for det andre kan medarbeideren sin kompetanse være viktigere enn lederens. I fremtiden kan vi oppleve at lederen kan være lettere å erstatte enn medarbeideren som har spesialkompetanse. Lederens viktigste virkemiddel er ikke lenger autoritær makt og kontroll. Det viser seg nemlig at kunnskapsmedarbeidere ikke lar seg kontrollere på samme måte som i industrisamfunnet. Fremtidens ledere må benytte seg av andre måter å utøve innflytelse hos medarbeiderne. Fokuset i ledelse har derfor endret seg fra å forstå en leders atferd som er hva ledere gjør, til hva det er som gjør at noen ledere får medarbeiderne til å yte mer enn det som er forventet av dem.

FREMTIDENS LEDERE må derfor finne nye måter å få medarbeiderne til være motiverte for å oppnå mål. Innflytelse må bli utøvd gjennom å være et forbilde til etterfølgelse (idealisert innflytelse), motivere og inspirere medarbeidere (inspirerende motivasjon), stimulere medarbeiderne til å være kreative og ved å gi dem utfordringer (intellektuell stimulering), samt å ta hensyn til hver enkelt og la medarbeiderne få følelsen av at de blir satt pris på (individualisert oppmerksomhet). Gjennom å være en transformerende leder kan fremtidens ledere formidle sine ideer om hva virksomheten er og skal være fra egne interesser til kollektivt engasjement hvor hver enkelt bidrar til å realisere organisasjonens visjoner. Helt sentralt vil være hvordan lederen motiverer medarbeiderne ved å ta hensyn til og sette individuelle mål ved autonomi og bemyndiggjøring av innsats.

    Kilder:

  • -Bass, B. M. (1985). Leadership and performance beyond expectations. Free Press, New York.
  • -Bass, B. M. (2006). Transformational leadership. Lawrence Erlbaum Associates, Publishers, London.
  • -Bass, B. M. & Avolio, B. J. (1997) Revised Manual for Multifactor Leadership Questionnaire, Palo Alto, CA:Mind Alto.
  • -Burns, J. M. (1978). Leadership. Harper & Row, New York.
  • -Den Hartog, D. N. (1997) Inspirational Leadership. Doctoral Dissertation, University of Amsterdam.
  • -Den Hartog, D. N. House, R. J., Hanges, P. J., Ruiz-Quintanilla, S. A., & Dorfman, P. W. (1999). Culture specific and cross- cultural generalizable implicit leadership theories: Are attributes of charismatic/transformational leadership universally endorsed? The Leadership Quarterly, 10, 219-256.
  • -Den Hartog, D. N., Van Muijen, J. J. & Koopman, P. L. (1997). Transactional versus transformational leadership: An analysis of the MLQ. Journal of Occupational and Organizational psychology, 70, 19-34.
  • -Dorfman, P. W., Hanges, P. J., & Brodbeck, F. C. (2004). Leadership and cultural variation: The identification of culturally endorsed leadership profiles. In R. J. House, P. J. Hanges, M. Javidan, P.W. Dorfman, & V. Gupta (Eds.), Culture, leadership, and organizations: The GLOBE study of 62 societies (pp. 669-719). Thousand Oaks CA: Sage.
  • -House, R. J. (1977). A 1976 theory of charismatic leadership, In J. G. Hunt & L. L. Larson (Eds.), Leadership: The cutting edge (pp, 198-207). Carbondale: Southern Illinois University Press.
  • -Yukl, G. (1997). Effective leadership behaviour: A new taxonomy and model. Paper presented at the Eastern Academy of Management International Conference, Dublin, Ireland.
  • -Yukl, G. (1999). An evaluation of conceptual weaknesses in transformational and charismatic leadership theories. Leadership Quarterly, 10(2), 285-305.

ENDRET MAKTBALANSE

Wednesday 16. May 2007

NAVN: MARTHE STORNES NORDTUG
STUDENT FELLOW, NORWEGIAN INSTITUTE
OF INTERNATIONAL AFFAIRS

FRA HOBBESIANSK VERDENSSTRUKTUR TIL KANTIANSK FRED: KAN FREMTIDIG FRED SIKRES GJENNOM GJENSIDIG AVHENGIGHET?

ENDRET MAKTBALANSE

Illustrasjon Mads Iversen
illustrasjon: MADS IVERSEN + aka@uib.no

DENNE INNEBYGDE frykten for andre stater kjennetegner den anarkiske naturtilstanden i det hobbesianske verdensbildet som har regjert i store deler av historien. Hva kan man gjøre for å endre dette?

DEN STERKESTE trusselen mot staters eksistens har tradisjonelt vært deres nærmeste naboer eller interne konflikter innenfor deres grenser. Derfor har sikkerhetspolitikk vært bygget på tanken om at en stat både må kunne kontrollere interne voldsutøvelser og forsvare sine grenser i tilfelle den blir utsatt for territorielle angrep fra andre stater, som oftest de den deler grense med. I tillegg har enkelte stater, gjerne de av en viss størrelse, lagt vekt på muligheten for å gå til territorielle angrep for å sikre ekspansjon av sine egne områder. Stater som frykter territorielle angrep må stadig respondere på denne utviklingen med å bygge ut sine egne forsvarsverk. Denne tankegangen kan kulminere i et kappløp om militær og territoriell makt, noe som har funnet sted gjennom hele historien.

MILITÆR AVSKREKKING er et maktmiddel som har vist seg å være svært effektivt, men også høyst risikabelt. Den kontinuerlige kampen om å besitte de mektigste militære midlene har ført til utvikling av våpen hvis destruktive kapasitet er så enorm at man ganske enkelt kan utslette alt liv på jorden.

DET FINNES internasjonale rammeverk for anskaffelse og bruk av denne typen våpen. Men de statene som er i besittelse av dem, er selvsagt suverent militært overlegne når det gjelder omfang av ødeleggelser de er i stand til å påføre andre.

VIL BESITTELSE av masseødeleggelsesvåpen være det som avgjør en stats maktposisjon og internasjonale status i fremtiden, og kan dette skape en maktbalanse som forhindrer utbrudd av alvorlige kriger og konflikter grunnet redselen for at disse vil anvendes?

DENNE ARTIKKELEN ser på sikkerhetspolitikk gjennom en regional tilnærming og diskuterer hvorvidt regionale konstellasjoner kan danne grunnlaget for en gjensidig avhengighet som genererer en fredelig utvikling, reduserer den territorielle angrepstrusselen og således behovet for besittelse av høyt utviklet militær kapasitet.

I TRADISJONELL realismeteori vil makt ofte være relatert til besittelse av ressurser. Dette er ikke bare militære ressurser, men også økonomiske, geografiske og moralske. En stat som har høy tilgang på naturressurser innenfor sitt territorium har for eksempel makt over andre stater som har mangel på disse. Den ressurssterke staten kan handle og forhandle fra et heldigere utgangspunkt enn de øvrige, og kan således enklere tilegne seg andre ressurser i tillegg. Statens makt vil øke jo mer knapphet det er på den aktuelle ressursen i andre deler av verden, men vil samtidig også være mer disponert for angrep fra andre stater som ønsker tilgang til dem. Behovet for et sterkt og overlegent forsvarsverk øker derfor.

DETTE ER et tradisjonelt mønster i konfliktutbrudd i verden, og har ført til at de fleste stater har vært i krig med sine naboer gjennom hele historien på et eller annet tidspunkt. Et svært aktuelt eksempel er mangel på tilgang til energiressurser, og hvorledes stater som er i besittelse av denne tilgangen kan skape et ubalansert avhengighetsforhold mellom seg selv og andre. Flere av statene rundt Kaspihavet og Kaukasus har for eksempel opparbeidet seg et politisk og økonomisk avhengighetsforhold til Russland, grunnet deres tilgang til landets gassressurser. Forskjellen på stater i denne regionen som har egne ressurser slik som Azerbadjan og de som ikke har det slik som Sør- Ossetia og Abkhazia, synliggjøres gjennom deres politiske og økonomiske handlingsrom. Her blir den territorielle trusselen tydelig.

DET SAMME KAN sees i forbindelse med besittelse av andre økonomiske ressurser som vann, edle metaller og andre råvarer. Ressursrike stater i Afrika har ofte lidt store humanitære tap som følge av kampen om tilgangen på disse. Her er de interne konfliktene og mangelen på kontroll av voldsutøvelse tydelig.
Hvordan kan man stikke hull på denne byllen? Jeg vil argumentere for at svaret i høy grad ligger i regional regulering av bytteforhold.

SOM BARRY BUZAN (1991) påpeker defineres stater av sin suverenitet, noe som innebærer at de ikke anerkjenner noen form for politisk autoritet høyere enn seg selv. Av dette følger at det internasjonale systemet av stater mangler denne typen regulerende organ, hvilket betyr at det internasjonale systemet reflekterer staters natur, som igjen legger til grunn en anarkisk naturtilstand. Dette er grunnleggende realismetenkning og har frem til slutten av forrige århundre vært dominerende for internasjonalt diplomati, da under navnet realpolitik. Grunnprinsippet i denne systemiske tenkningen er det hobbesianske statskonseptet som kort sagt er begrunnet i menneskets innebygde naturtilstand der alle individer har lik rett på alt, ikke minst retten til selvoppholdelse, en tilstand som kun kan brytes ved å gå inn i en samfunnskontrakt. Dette konseptet aggregeres i realismeteorier til forholdet mellom stater.

MOTSATSEN TIL denne typen internasjonalt system har man knyttet til filosofen Immanuel Kant, og debatten om de ulike strategiske kulturene i vesten har blitt delt inn i et hobbesiansk og et kantiansk internasjonalt samfunnssystem, der det kantianske systemet kjennetegnes av et mer konstruktivistisk og rettslig basert fellesskap. Det kantianske perspektivet har blitt stående som representant for et mer post-westfalsk statssystem basert på noen rettslige grunnprinsipper. Disse går blant annet på demokratiske og rettighetsbaserte samarbeidsformer der statlige grenser ikke skal representere noen hindring for borgere med ulik geografisk opphav i å delta i samfunnslivet hvor som helst. Den kantianske freden baseres på samarbeid mellom demokratiske stater, noe det hobbesianske systemet ikke legger til grunn. Her er staters samarbeid basert på makt, det være seg mellom autoritære, despotiske eller demokratiske stater.

HVORVIDT DISSE to retningene faktisk stemmer overens med de to filosofenes opprinnelige teorier vil jeg ikke ta stilling til her. Poenget er å illustrere at overgangen fra fragmenterte til integrerte regionale samfunnstilstander kan være et viktig virkemiddel for å forhindre kriger og konflikter i fremtiden.

DET REGIONALE nivået har fått økt analytisk status de siste årene. Sikkerhetstenkning har i større grad blitt aggregert fra stater til regioner, og regionale organisasjoner og institusjonelt samarbeid har blitt mer utbredt i flere deler av verden. Her kan man blant annet nevne ASEAN, Mercosur, AU og EU. Disse organisasjonene har med ulik grad av omfang og suksess organisert land innenfor geografisk avgrensede områder og dermed skapt mer eller mindre politisk autoritet på regionalt nivå.

DEN MEST INTEGRERTE organisasjonen er uten tvil den Europeiske Union hvis omfang strekker seg både dypere og bredere enn noen annen organisasjon i hele verden. Etableringen av det integrerte økonomiske fellesskapet som ble forløperen til Unionen var i seg selv en eksepsjonell affære. Den skapte et gjensidig avhengighetsforhold mellom to stater, Frankrike og Tyskland, i kjernen av Europa som i flere hundre år med kortere og lengre opphold har vært i krig med hverandre. Europas historie er for øvrig en svært blodig en, og de europeiske statsgrensene har vært i bevegelse helt opp til de siste årene. Som Buzan og Wæver (2003) understreker: Europas største sikkerhetstrussel er å returnere til sin fortid. Å skape fred i en slik region virket i utgangspunktet ganske håpløst, i alle fall uten å overføre maktkampen til et annet kontinent slik det ble gjort i koloniseringskappløpet fra midten av det nittende århundret. Det skulle godt gjøres all den tid de mellomstatlige relasjonene i Europa var preget av svekket troverdighet, særlig overfor de tidligere fascist-nasjonalistiske statene. Grobunnen for det senere unionssamarbeidet med disse viste seg å være økonomisk integrasjon og reguleringen av bytteforholdet mellom ressurser innenfor kull, stål, og atomenergi.

FOR Å KNYTTE dette opp til den kantianske tankegangen: EU som idé er basert på den demokratiske fred. Statenes stabilitet sikres gjennom samarbeid innenfor rettighetsbaserte rammer. Disse elementene, regional integrasjon, samarbeid mellom demokratiske stater og sikring av stabilitet konstituerer det som kan kalles en type kantianske fred, og Unionen er opptatt av å generere denne typen verdier rundt sine grenser.

DETTE KAN BLANT annet illustreres ved at de mest effektive virkemidlene for å sikre stabilitet, gjenoppbygging og strukturreformer i de tidligere konfliktherjede områdene i det tidligere Jugoslavia har vært mulighet for fremtidig medlemskap i EU.
Regional integrering kan redusere den mellomstatlige frykten for hverandre som eksisterer i den hobbesianske naturtilstanden da det skaper et gjensidig avhengighetsforhold som gjør at stater påvirker hverandres politikk og økonomiske utvikling gjennom institusjonelt samarbeid. Som flere aktører i de regionale organisasjonene har uttalt, både i Afrika, Asia og Latin- Amerika; man ønsker en løsning som er sin egen, og man ønsker å opprette organer som kan fungere som talerør for fellesregionale posisjoner.
Den Afrikanske Union (AU) definerer, som en av sine visjoner, å skape sikkerhet og stabilitet samt økonomisk vekst gjennom kontinentalt samarbeid. Den asiatiske organisasjonen ASEAN har lignende formuleringer i sine grunnleggende erklæringer og dokumenter. Dette reflekterer igjen at de største sikkerhetstruslene først og fremst er de som er geografisk nærme, altså frykten for territorielle angrep fra nærliggende stater.

PÅ SAMME MÅTE satte de to nyvalgte presidentene i Argentina (Kirchner) og Brasil (Lula da Silva) den regionale organisasjonen Mercosur øverst på sin agenda da de startet sine perioder i løpet av 2003, noe som igjen illustrerer utviklingen av det regionale nivåets økte signifikans.

DEN MILITÆRE TRUSSELEN er det man vanligvis forbinder med sikkerhetspolitikk. Med regional integrasjon av den typen som eksisterer innenfor EU har man etter hvert definert nye sikkerhetstrusler som krever andre typer tilnærming enn denne. Eksempler på dette er miljøtrusselen, internasjonalt organisert kriminalitet og terrorisme.

IGJEN VIL JEG ARGUMENTERE for at en sikrere og mer virkningsfull tilnærming til disse sikkerhetstruslene ligger i en felles regional håndtering. Tverrstatlig politisamarbeid og tilgang til felles databaser over regionene kan være svært effektive bidrag til å bekjempe terrorisme og internasjonalt organisert kriminalitet, og miljøproblemer blir i de fleste tilfeller mer effektivt håndtert på internasjonalt plan.

PROBLEMET ER SELVSAGT at jo flere områder som sikkerhetifiseres, jo større er behovet for aksept av en høyere politisk autoritet enn den statlige, noe som vil lede til en endring i oppfattelsen av statens natur, jamfør tidligere avsnitt. Jeg vil likevel argumentere for at det er lettere for stater å akseptere en regional løsning enn en mer hegemonisk sentrert løsning der supermaktsstater er toneangivende på grunnlag av sin besittelse av suverene militære kapasiteter.

JEG VIL PÅ INGEN måte påberope meg opphavsretten til disse ideene. Mitt poeng er å belyse det regionale nivåets signifikans og påvirkningskraft både i grunnleggende fredssamarbeid og i bekjempelse av fremtidige sikkerhetstrusler. Dette er spesielt interessant i forhold til tanken om at land som ikke inngår i disse regionale konstellasjonene, men likevel geografisk sett tilhører deres virkningsområde ofte argumenterer med at man kan utøve mer effektiv innflytelse dersom man handler uavhengig av disse. Jeg tror dette er en grov misoppfatning, og at de største fredsprosjektene og strukturelle endringer i bekjempelse av fattigdom har funnet sted gjennom regionalt samarbeid, på samme måte som nye sikkerhetstrusler mer effektivt kan bekjempes på dette nivået.

Kilder:

TIL ANTARKTIS FOR Å SIMULERE FREMTIDEN

Wednesday 16. May 2007

antaktis
foto: ANDERS SIREVAAG + aka@uib.no

NAVN: ANDERS SIREVAAG
BJERKNES CENTRE FOR CLIMATE RESEARCH

MAN TRENGER IKKE FØLGE SPESIELT GODT MED I NYHETENE FOR Å BLI MINNET PÅ HVORDAN DET STÅR TIL MED DAGENS OG IKKE MINST FREMTIDENS KLIMA. DET SKAL BLI VARMERE, MER REGN OG HEFTIGERE STORMER.

PÅ BRYGGEN HAR man montert en målestav som minner turister og fastboende ettertrykkelig på hvordan fremtidens Vågen kommer til å se ut, med klare hentydninger om å nyte attraksjonene mens man kan. Breene både i Norge og i resten av verden vil smelte sakte, men sikkert og vil gjøre sitt til at havet stiger og hytteeiere i strandsonen går fuktige tider i møte. Havisen i Arktis vil forsvinne litt etter litt og drømmen om en skitur til Nordpolen vil kunne forbli en bokstavelig talt, våt drøm for de fleste. Alle disse påstandene er ikke bare spekulasjoner og spådommer om fremtiden, men konklusjoner fra FNs klimarapport som ble utarbeidet av mer enn 2000 forskere og fremlagt tidligere i vinter. Rapporten ble offentliggjort under en pressekonferanse i Paris og sørget for et betydelig fokus på miljø og klima i den påfølgende tiden.

KONTRASTEN ER STOR mellom presseoppstyret i Paris og et forskningsskip i Antarktis. Vi befinner oss i det østlige Weddellhavet, det er august og vinter på sørlige halvkule og vi er omtrent så langt borte fra sivilisasjonen som det er mulig å komme med et skip. Etter en 12 dager lang seilas fra sydspissen av Chile, er den amerikanske forskningsisbryteren Nathaniel B. Palmer endelig inne i isen, og vi kan begynne det vitenskapelige arbeidet som har vært planlagt over flere år. De 25 forskerne om bord er stort sett oseanografer og meteorologer fra ulike nasjoner som alle driver med forskning relatert til klimaet. Muligens overraskende er det ikke fremtidig havnivåstigning eller middeltemperaturer i år 2100 det fokuseres på nå. Her er det andre, mer trivielle tema som er viktigere. Alle instrumenter skal sjekkes og klargjøres etter den lange frakten til Chile, sensorer skrus sammen og tas fra hverandre, det tørrtrenes på utsettingsprosedyrer og rutiner og det diskuteres praktisk sikkerhet på isen. Det er nå det vil vise seg hvor god planleggingen og forberedelsene har vært og man har bare en sjanse – det nytter ikke å stikke innom butikken på hjørnet for å kjøpe den lille delen man har lagt igjen i Bergen.

OVER 2000 FORSKERE har bidratt til FNs klimarapport, men hvor får klimaforskerne sine fremtidsutsikter fra? Svaret er klimamodeller og observasjoner. Klimamodeller er datamodeller satt sammen av mange sett med matematiske formler for å beregne endringer i det fysiske systemet som jordkloden er. De er i prinsippet lik de modeller som brukes til å utarbeide værvarsler. Et værvarsel utarbeides på grunnlaget av tilstanden i atmosfæren på det nåværende tidspunkt og en varslingsmodell beregner endringene i denne tilstanden for korte tidssteg fremover. Da er det viktig at de observasjonene beregningen bygger på er riktige for å kunne varsle været også frem i tid. Klimamodellen fungerer på samme måte, men i stedet for et langtidsvarsel for de neste dagene beregner den endringene i klimaet for flere titalls og hundretalls år frem i tid. Siden et værvarsel gis for en så kort periode får man raskt tilbakemelding på om varselet var bra eller ikke. Så enkelt er det ikke med en klimamodell og man må smøre seg med tålmodighet for å se om fremtiden stemmer med modellberegningene. Dette løser man ved å la modellen forsøke å simulere dagens klima. Det vil si at man lar modellen starte med utgangspunkt i klimaet på ett eller annet tidspunkt i fortiden og lar den så beregne seg frem til nåtiden og ser om den klarer å simulere dagens klima. Hvis den gjør det, kan man anta at modellen inkluderer de prosessene som er drivkreftene bak endringene i klimaet og at den derfor har forutsetningene for å klare å simulere fremtidens klima på en realistisk måte. Som med værvarsler må også klimamodellene ha gode observasjoner som utgangspunkt for beregningene sine. Gode observasjoner fra et omspennende nettverk av målestasjoner i både hav og atmosfære gjør at vi også kan studere klimaet i nyere tid og se hvilke prosesser som ligger til grunn for endringene i klimaet.

NATHANIEL B. PALMER har fortøyd til et isflak som er cirka 500 x 500 m stort og som anses å være tilstrekkelig til at vi kan sette ut instrumenter på. I polare områder om vinteren kan temperaturforskjellen mellom hav og luft være så stor som 30 grader og sjøisen har en viktig rolle ved å isolere det relativt varme havet fra den kalde atmosfæren. Isen har også en praktisk rolle for forskerne; den utgjør en stabil flytende plattform som er ideell for å gjøre målinger som, på grunn av bevegelse, vanskelig lar seg gjøre fra et skip. Her kan vi sette ut instrumenter for å gjøre detaljerte målinger av strøm, temperatur og saltholdighet i den øverste delen av havet. Samspillet mellom hav, is og atmosfære i dette området er komplekst og viktig. I Weddellhavet inneholder de dypere vannmasser en betydelig mengde varme, men dette varmereservoaret er atskilt fra isen og atmosfæren av det såkalte blandingslaget. Vannet i dette laget er litt lettere enn vannet under og flyter dermed oppå og utgjør en effektiv sperre som forhindrer at varme smelter isen eller overføres til atmosfæren. Selvfølgelig er det ikke så enkelt. Antarktis om vinteren er et aktivt område; kraftige polare lavtrykk dannes og sirkulerer regelmessig rundt kontinentet og sjøisen drives rundt, presses sammen og dras fra hverandre. Dette fører til at det også blir mye bevegelse og forandring i blandingslaget og at det med jevne mellomrom blandes opp varme fra dypere lag. Ved å gjøre målinger under isen kan vi følge med på hvor mye varme som transporteres opp, hvor mye is som smelter eller fryser og hvor mye energi som overføres fra den hurtig drivende isen til havet. Som sagt er prosessene komplekse og det bildet vi får av hav/is/atmosfære-systemet endrer seg hele tiden med endringene i strøm-, vind- og temperaturforhold. Selv etter en liten uke med målinger, når vi må forlate isflaket som brekker opp og blir mindre og mindre, sitter vi igjen med det som egentlig bare er et lite øyeblikksbilde av hva som skjer – en uke etter at vi har forlatt området kan situasjonen være en helt annen.

DET SIES at for å kunne forutsi fremtiden må man først forstå nåtiden. Innenfor geofysikk og klimaforskning er dette høyst relevant da alle simuleringer av fremtidens vær og klima baserer seg på den kunnskapen vi har av de fysiske prosessene som finner sted i hav og atmosfære. Det å forstå alle prosessene som inngår i et såpass komplisert samspill som klimaet er, er nitidig og komplisert arbeid. Mange grunnleggende prosesser er inkludert i klimamodellene og kan simuleres bra for fremtiden, men det er fortsatt en del mekanismer som ennå ikke er inkludert i modellene. Dette skyldes både at mekanismene ikke er skikkelig forstått eller at det eksisterer for få målinger som kan sammenfattes i enkle fremstillinger som kan inkluderes i modellene. Det hjelper heller ikke at de områdene som anses som de viktigste for klimaet vårt, nemlig polområdene i nord og sør, også er de mest øde og minst tilgjengelige områdene på jorden. Her finnes det få permanente målestasjoner og de observasjonene som finnes herfra stammer stort sett fra et fåtall automatiserte målestasjoner som driver med isen eller fra ekspedisjoner som er gjennomført over kortere perioder. Det er også et teknisk spørsmål. Klimamodellene skal beregne fremtidige tilstander for hele havet og atmosfæren, noe som er svært omfattende sammenlignet med en regional værvarslingsmodell. Regnekraften og tidsbruken til superdatamaskinene som arbeider med utregningene setter begrensninger for hvor detaljerte prosesser som kan tas med.

forsker-verktøy OMRÅDET RUNDT Maud Rise i Weddellhavet utgjør bare en ubetydelig del av verdens havområder, men det er ikke ubetydelige i klimasammenheng. Som tidligere forklart, får vi fra tid til annen åpninger i sjøisdekket. Hvis det samtidig blandes opp vann nedenfra er det en direkte forbindelse mellom det varme vannet og atmosfæren. En slik situasjon vil normalt bare vare en kort periode før et nytt blandingslag vil dannes og stenge av forbindelsen mellom dyphavet og luften. I enkelte tilfeller kan man kan få en tilstand av ustabilitet mellom øvre og nedre lag hvor oppblandingen av vann nedenfra ikke stopper. Når slike tilfeller inntreffer vil utvekslingen av vannmasser fra flere hundre meters dyp og opp til overflaten vedvare, og over tid vil enorme mengder varme utveksles mellom hav og atmosfære. Teorien er at dette var tilfellet for den såkalte Weddell-polynjaen; en permanent åpning i sjøisdekket i Weddellhavet som varte fra 1972 til 1974 og som modererte vannmassene i Antarktis betraktelig. Under toktet i Weddellhavet håper forskerne å få svar på hvilke forhold som kan utløse en slik ustabilitet, hva som skjer i forkant av et slikt hendelsesforløp og hva det betyr for varmetransporten mellom hav og atmosfære. Dette kan gi bedre innsikt i prosesser som er viktige for det fremtidige klimaet vårt, ikke bare lokalt i Antarktis, men også på global skala.

DET HETER seg at «The devil is in the details», et sitat som stammer fra den franske forfatteren Flaubert. For klimaforskningen er dette en påminnelse om at stadig mer avanserte simuleringer av klimaet også krever en bredere innsikt og større forståelse for viktige prosesser på liten skala. Alle disse har betydning, og derfor er omfattende studier og måleprogram viktige for å gi et så realistisk bilde av fremtidens klima som mulig. Det foregår fortsatt saker og ting i naturen som er vanskelige å forstå og det er et omfattende puslespill som skal settes sammen, selv om vi allerede nå har et godt bilde av hvordan fremtidens klima vil være.

FENGSLET FOR FATTIGDOM?

Wednesday 16. May 2007

NAVN: JON EIKHAUG
FAG: MASTERSTUDENT I SOSIOLOGI, UIB
JOBBET SOM UNDERVISNINGSASSISTENT I SAN QUENTIN STATE PRISON HØSTEN 2005

 

 

 

NOVEMBER 2005: TV-BILER FRA FOX NEWS OG NBC STÅR PARKERT UTENFOR HOVEDINNGANGEN. DET ER MINDRE ENN EN MÅNED IGJEN TIL HENRETTELSEN.

Foto: Jon Eikhaug
San Quentin State Prison er Californias eldste fengsel og har plass til 5222 fanger.
foto: JON EIKHAUG + aka@uib.no

I HELGEN PROTESTERTE et tusentalls mennesker anført av rapperen Snoop Dogg foran fengselet for å få Californias guvernør Arnold Schwarzenegger til å innvilge benådning. Stanley «Tookie» Williams skal henrettes 13. desember. Den tidligere lederen for den beryktede Crips-gjengen i L.A. sitter på death row i San Quentin State Prison, dømt for to brutale ran i 1979 hvor fire mennesker ble drept. Nyhetsreporteren fra Fox News er i gang med et innslag. Jeg går forbi henne og gjennom porten til første kontrollpost. Navn og klokkeslett må noteres, og identitetskort vises. San Quentin er et høysikkerhetsfengsel, og det er først etter å ha passert de doble jernportene tre kontrollposter senere at man er på innsiden. Fangevokterne i vakttårnene har full oversikt over gårdsplassen. Blå og oransje klær er forbeholdt de innsatte slik at fangevokterne vet hvem de skal skyte dersom det blir opprør. Før man slipper inn til fløyen hvor klasserommene ligger må man gjennom en femte kontrollpost, hvor navn og klokkeslett noteres nok en gang.

DET ER LESING som står på timeplanen i dag. Jeremy, en afroamerikaner i trettiårene, leser høyt fra en lær-å-lese-bok for barn med mange bilder og stor skrift. Den handler om det amerikanske flagget. Det går sakte. Han bruker lang tid hver gang han møter på et flerstavelsesord, men han gir ikke opp. Susan, som er lærer for gutta på B-blokken, oppmuntrer ham hver gang han klarer å uttale et vanskelig ord. Analfabetisme er utbredt blant de innsatte, og mye av undervisningen dreier seg om å lære å lese og skrive. Undervisningstilbudet er frivillig for fangene. For å motivere til deltakelse får de en dag strøket fra dommen sin for hver dag de møter opp i klassen. Men enkelte har sin egen motivasjon. Målet til Jeremy er å kunne lese godnatthistorier til datteren sin når han slipper ut.

«San Quentin, may you rot and burn in hell.
May your walls fall and may I live to tell.»
-Johnny Cash

ØKENDE SKEPSIS TIL BRUK AV FENGSLER

ET UNDERVISNINGSTILBUD til de innsatte er ingen selvfølge i amerikanske fengsler. Et fåtall av fengslene har et fungerende tilbud, hvis de har det i det hele tatt. Klasserommene i San Quentin er slitte, og malingen preller av på veggen. «The Government lost the faith in prison education», forteller Susan. «Just look at our facilities. These are the best in the state of California», sier hun oppgitt. Det dårlige undervisningstilbudet er primært et resultat av den føderale amerikanske politikken de siste tretti årene. I 1973 mottok daværende president i USA, Richard Nixon, en rapport fra The National Advisory Commision on Criminal Justice Standards and Goals. Rapporten omhandlet de siste års tendenser innen det amerikanske fengselsvesenet. Konklusjonen var klar: det er overveldende bevis for at disse institusjonene skaper kriminalitet fremfor å forebygge den. Det ble anbefalt midlertidig stopp i utbyggingen av fengselsinstitusjoner og økt bruk av prøveløslatelser og prøvetid fremfor varetekt. Målet var da å rehabilitere kriminelle, ikke oppbevare flest mulig av dem bak lås og slå.

TO ÅR SENERE gir den franske filosofen og historikeren Michel Foucault ut boken «Overvåkning og straff», hvor han kritiserer fengselet som institusjon. I følge Foucault er den grunnleggende tanken bak disiplin at man blir belønnet for prestasjoner, og straffet for mangel på prestasjoner eller non-konformitet. Ideen bak fengselet er å tvinge fanger til å leve under strenge retningslinjer slik at deres disiplin gradvis utvikles. Denne sosiale treningen skal forberede fangene på et produktivt liv utenfor murene. Men Foucault påpeker en rekke svakheter ved dette systemet. Fengslene bidrar ikke til å minske kriminaliteten slik som forventet. I stedet har fengslene en tendens til å reprodusere kriminalitet; en stor prosentandel av tidligere straffedømte begår nye kriminelle handlinger og fengslene muliggjør og delvis oppfordrer til lojalitet og sosial nettverksdanning blant de innsatte. I tillegg produserer fengslene indirekte nye lovbrytere ved at de innsattes familier kastes ut i fattigdom. På denne tiden eksisterte det dermed en bred konsensus blant politikere og forskere om at fengselet som institusjon hadde sine klare funksjonelle svakheter. Man snakket om at fengslenes tid var forbi. Men utviklingen gikk i helt motsatt retning. I perioden mellom 1985-1995 økte antallet fanger i amerikanske fengsler med nærmere en million. Dette tilsvarer 1631 flere fanger per uke. Denne økningen har vedvart. Med tanke på at det disiplinerende fengselet allerede på midten av 70-tallet var en anakronisme, hvordan kunne dette skje? Og hvorfor lever fengselet som institusjon fremdeles i beste velgående?

FENGSELET – EN RESPONS PÅ KRIMINALITET?

LOÏC WACQUANT ved University of California, Berkeley har forsket på denne problemstillingen. Han mener at den omfattende utbyggingen av fengselssystemet i USA ikke er en reaksjon på økende kriminell aktivitet, men en konsekvens av endringer i samfunnets holdning til kriminalitet, samt myndighetenes reaksjoner på kriminalitet og kriminalitetens fremste kilde, den urbane fattigdommen i de store byene. To sammenknyttede trender er sentrale her. Den ene er en økende sosio-økonomisk marginalisering med en tilhørende etnisk komponent. Denne gir seg synlige utslag i dannelsen av ghettoer i storbyer både i USA og Europa, hvor hovedsakelig svarte og immigranter utgjør de marginaliserte gruppene. Den andre trenden, som har vært mest utbredt i Europa, er spredningen av fremmedhat som følge av høy og vedvarende arbeidsledighet. Tidligere hadde ghettoen en beskyttende og integrerende funksjon for dens beboere. Den gav trygghet og vern mot det øvrige samfunnet. De svarte i USA gjenskapte sitt eget samfunn innenfor samfunnet med egne barer, skoler, kirker og andre institusjoner. Men i følge Wacquant omdannet ghettoene seg til hyperghettoer rundt 1968. Det økonomiske fundamentet kollapset, og ghettoene mistet sin beskyttende funksjon. Individualismen overtok etter kollektivismen, og marginaliseringen var et faktum. Dermed ble disse segregerte geografiske områdene i stedet forbundet med fattigdom og skam. Stoltheten man kunne finne i USAs ghettoer på 60-tallet er forsvunnet i dag. I stedet føles ghettoene som et fengsel, hvor målet er å komme seg vekk derfra fortest mulig.

ULIKE PRESIDENTER, ULIKE KRIGER

FRA 70-TALLET og utover har det skjedd en rekke endringer som har bidratt til å øke USAs satsing på fengselsvesenet. Wacquant skisserer tre hovedårsaker. For det første skjedde det en del interne endringer i det amerikanske rettsvesenet. De konservatives syn på samfunnet som bestående av enten lovlydige borgere eller kroniske avvikere ble rådende på slutten av 70-tallet, og dette førte til at troen på rehabilitering av kriminelle ble svekket. Dette påvirket straffeutmålingen som gikk fra tidsubestemte straffer (for eksempel 2-8 år avhengig av oppførsel) til mer rigide straffeutmålinger og lengre straffer. For det andre ble kriminelle representert på en annen måte i media og i politikken. Fremfor å bygge videre på Lyndon B. Johnsons «War on Poverty», hvor fokus var å minske USAs økende fattigdom gjennom sosiale velferdsprogrammer, lanserte Nixon i 1973 i stedet en «War on Crime», hvor målet var å få lovbrytere bak lås og slå. Denne krigen kunne amerikanerne sitte hjemme i godstolen og følge med på. TV-show som for eksempel Crime Watch og Cops viser i hovedsak hvite politimenn som forfølger og fanger svarte kriminelle. Ronald Reagan førte arven etter Nixon videre med økt fokus på «the War on Drugs», en krig som samtlige etterfølgende presidenter i USA har videreført og forsterket. Disse fremstillingene i media og i politikken har bidratt til å gjøre svarte amerikanere til en stigmatisert gruppe som forbindes med dop og kriminalitet. Til sist peker Wacquant på endringer i strafferettssystemets rolle. Han mener at den sosiale stratifiseringen i det amerikanske samfunnet, som egentlig er et resultat av strukturelle faktorer som fri markedskapitalisme, forsøkes løst i strafferettssystemet. Wacquant hevder at dette systemet er blitt et instrument for å holde den «farlige» svarte delen av befolkningen på trygg avstand fra den hvite. Dette gjøres ved å kriminalisere fattigdom. For eksempel er myndighetenes «War on Drugs» nærmest utelukkende konsentrert i de svarte ghettoene, selv om man kan finne et vesentlig forbruk av narkotika i andre segmenter av befolkningen, for eksempel blant hvite, rike studenter på amerikanske universiteter. Dette har ført til en enorm overrepresentasjon av svarte amerikanere i fengslene, med en fengslingsrate hos svarte som er åtte ganger så stor som hos hvite.

ET BETYDELIG ANTALL av dem sitter inne for det som kan karakteriseres som bagatellmessige narkotikaovertredelser. Susans klasse er representativ for denne tendensen. I klassen på cirka 20 stykker er 2-3 hvite, 5-6 er latinamerikanske og resten er svarte. De fleste av fangene foretrekker å bli tiltalt ved fornavn. Unntaket er José Rodriguez, en sindig meksikaner i begynnelsen av sekstiårene. «My name is José, but I prefer if you call me Mr. Rodriguez» var det første han sa da vi møttes. Ansiktet hans har markerte trekk, herdet etter over tyve år i fengsel. Denne dagen blir vi sittende og prate, og han begynner etter hvert å fortelle om livet sitt. Han immigrerte ulovlig til USA på midten av åttitallet ved å krysse Rio Grande. Målet var å skaffe en greit betalt jobb slik at han kunne forsørge familien. Men lange arbeidsdager i dårlig betalte jobber var en slitsom tilværelse, og veien til kriminalitet ble kort. Etter ett år i USA ble han fengslet og dømt til livstid. Neste år har han sonet så mye av dommen at han kan legge inn sin første søknad om benådning. Dersom han kan vise til god orden og oppførsel er det et håp om å slippe ut av fengselet.

LIVET PÅ UTSIDEN

MEN HVORDAN takler de fangene som slipper ut den nye hverdagen i frihet? Hvilke muligheter har Jeremy, som slipper ut om to år? Den skjeve inntektsfordelingen i USA med en høyt utdannet, høyt lønnet gruppe, og en lavt utdannet, lavt lønnet gruppe har skapt en polarisert befolkning. Det har blitt et et gap mellom de såkalte «haves» og «have nots». Levestandarden for den sistnevnte gruppen, som må ta til takke med ufaglærte jobber à la burgerflipping på McDonald’s, har sunket jevnt og trutt de siste tiårene. For en tidligere fange er situasjonen om mulig enda verre. «Nobody wants an ex-convict to work for them» er en gjennomgående oppfatning. Et stort antall av dem havner derfor tilbake i sitt gamle kriminelle miljø i ghettoen. En svart amerikaner med rulleblad, manglende utdanning og en adresse i en av de urbane ghettoene har minimale sjanser til å skaffe seg en (anstendig) jobb. Utgangspunktet er det samme for Mr. Rodriguez dersom han noen gang slipper ut. En konsekvens av dette har vært at flere i de urbane ghettoene begynner å selge narkotika, eller bedrive annen kriminell virksomhet, som et forsøk på å komme seg ut av fattigdommen. Susans erfaring er betegnende for situasjonen: «Within a year after their release, most of them are back here», sier hun tørt.

STANLEY WILLIAMS derimot kommer til å tilbringe resten av livet sitt innenfor murene i San Quentin. Hvor lenge han har igjen å leve avgjøres av en mann – Arnold Schwarzenegger, «The Governator». Dersom søknaden om benådning avvises har Williams mindre enn en måned igjen av livet. I løpet av sin tid i fengselet har Williams engasjert seg aktivt i arbeid mot gjengaktivisme. I 2004 bidro han til å forhandle frem en fredsavtale mellom de to mest beryktede gjengene i USA, «the Cribs» og «the Bloods». I tillegg har han skrevet flere barnebøker som oppfordrer til ikke-vold og alternativer til gjenger. Stanley Williams ble til slutt nominert til Nobels fredspris for sitt arbeid mot gjengaktivisme, og Hollywood laget film om ham. I filmen fra 2004, med Jamie Fox i rollen som Williams, fortelles historien om den tidligere gjenglederen. I tillegg til Snoop Dogg, har flere andre kjendiser, samt politikere og tidligere nobelprisvinnere engasjert seg i å få Williams benådet. Tusenvis av personer har signert på en underskriftskampanje for å få Schwarzenegger til å omgjøre dødsstraffen, og flere protester har vært arrangert.

Foto: Jon Eikhaug
Studenter ved University of California, Berkeley protesterer mot henrettelsen av Stan Williams.
foto: JON EIKHAUG + aka@uib.no

TILBAKEBLIKK

PROTESTENE SOM ble fremmet utover høsten 2005 førte ikke frem. Stanley Williams ble henrettet den 13. desember 2005 ved dødelig injeksjon. Guvernør Arnold Schwarzenegger avslo søknaden om benådning. Mr. Rodriguez venter fortsatt på sin første mulighet til å søke om benådning. Hvilken hverdag som møter ham hvis han slipper ut er usikkert. En ting er sikkert, han har ikke mye å gå tilbake til. Konen skilte seg fra ham en gang på slutten av 80-tallet, moren døde for noen år siden, og sønnene hans har ikke hatt kontakt med ham på 15 år. Jeremy slipper ut om kort tid, men hans fremtid er ikke nødvendigvis lys av den grunn. Selv om fengselsoppholdet eventuelt har lært ham tilstrekkelig med disiplin, vil han likevel møte på en rekke hindringer slik som beskrevet over.

VEIEN VIDERE

WACQUANT SER dystert på utviklingen, spesielt ettersom han mener Europa er i ferd med å gå samme vei som USA. Europa har kopiert det amerikanske systemet med deregulering av arbeidsmarkedet, noe som har ført til mangel på arbeidsplasser og tilhørende økt arbeidsledighet. Opptøyene i Frankrike, som raste på sitt verste vinteren 2005, er ett eksempel på hvilke konsekvenser marginalisering av deler av befolkningen kan medføre. Politikerne konkluderer stadig med at noe må gjøres for å bekjempe denne utviklingen. En ekspansjon av fengselsvesenet har dermed vært resultatet i USA og mange steder i Europa, og har paradoksalt nok blitt sett på som et progressivt skritt mot sikkerhet.

«San Quentin, what good
do you think you do?
Do you think I’ll be
different when you’re through?»
-Johnny Cash

FREMTIDEN TIL de innsatte i både amerikanske og europeiske fengsler
avhenger, etter min mening, ikke av de innsattes egen disiplin – den avhenger
primært av at fokus rettes mot de
strukturelle faktorer som bidrar til å vedlikeholde og reprodusere sosial lagdeling og fattigdom i samfunnet. Dagens trend hvor fengselet og ghettoen inngår i en symbiose som bidrar til å marginalisere deler av befolkningen, som igjen skaper gode vekstvilkår for kriminalitet, må motarbeides. Verden består ikke av enten lovlydige borgere eller notoriske kriminelle. En ren utbygging av fengselsvesenet fører ikke noe sted hen. Rehabilitering må være utgangspunktet.

«ALL HISTORICAL and comparative studies concur to demonstrate that the level of incarceration of a given society bears no relation to its crime rate: it is at bottom an expression of cultural and political choices» (Nils Christie, 1998).

Kilder:

  • -Christie, Nils (1998): Essai de géographie pénale. Actes de la Recherche en Sciences Sociales, 124:68–74.
  • -Foucault, Michel (1975): Surveiller et punir: naissance de la prison. Paris: Gallimard
  • -Wacquant, Loïc (1996): The Rise of Advanced Marginality: Notes on Its Nature and Implications. Acta sociologica 39-2:121-139.
  • -Wacquant, Loïc (2005): The Great Carceral Leap Backward: Incarceration in America from Nixon to Clinton. Pp. 3-26 in John Pratt et al. (eds.)
    The New Punitiveness: Current Trends, Theories, Perspectives, London: Willan, 2005.