TRADISJON FOR TRO

NAVN: HELENE LINDQVIST
FAG: MASTER I RELIGIONSVITENSKAP

TRADISJON FOR TRO

JA, NEI ELLER TJA? TIL HVA DA? ER DET EGENTLIG SÅ LETT Å TA STILLING TIL FORHOLDET MELLOM DEN NORSKE KIRKE OG STATEN?

VED KONGELIG RESOLUSJON 14. mars 2003 ble det såkalte Gjønnesutvalget oppnevnt, med oppgave å utrede forholdet mellom stat og kirke. Fylkesmann Kåre Gjønnes ble leder for utvalget som var satt sammen av representanter fra alle de politiske partiene på Stortinget, kirkelige organer, den samiske befolkning, Norges Frikirkeråd, Human-Etisk Forbund, ulike religioner og representanter med spesiell fagkompetanse. Utredningen skulle gi grunnlag for å treffe beslutning om statskirkeordningen skal videreføres, reformeres eller avvikles. 31. januar 2006 avleverte utvalget sin utredning i form av NOU-rapporten «Staten og Den norske kirke» (NOU 2006:2) Rapporten viste at 18 av de 20 medlemmene ønsket å videreføre Den norske kirke – ikke som en grunnlovsfestet statskirke, men som en såkalt lovforankret folkekirke.

FLERTALLETS ANBEFALING om en lovforankret folkekirke innebærer at Den norske kirke fortsatt har en særstilling i forhold til staten gjennom en kortfattet kirkelov vedtatt av Stortinget, forankret i en grunnlovsbestemmelse. Den norske kirke vil med en slik ordning altså, som tidligere, ha en særstilling i forhold til andre trossamfunn, samt fremdeles være finansiert av staten.

I NOVEMBER 2006 gikk Kirkemøtet, Den norske kirkes høyeste organ, med klart flertall inn for å oppheve statskirken. Status i dag for de politiske partiene i regjering er at SV er for å skille stat og kirke, Ap er delt, mens Sp vil beholde statskirkeordningen. Når det gjelder KrF og Høyre, så er de begge prinsipielt for å skille stat og kirke. FrP på sin side har gjennom sin formann Siv Jensen konkludert med at spørsmålet bør legges ut til en folkeavstemning, og at resultatet av denne vil være avgjørende for FrPs endelige standpunkt.

ÅRSAKEN TIL AT Ap og Sp ønsker å bevare statskirkeordningen er hovedsakelig at de ønsker at staten skal ha mulighet til å påvirke kirkens profil som «folkekirke» gjennom bispeutnevnelser. Det man er redd for er at en avvikling av statskirkeordningen kan føre til at Den norske kirke får en konservativ profil som vil skremme bort mange av medlemmene. Her er stortingspresident Thorbjørn Jagland uenig. Nylig uttalte han til Dagsavisen at «Statskirketilhengerne argumenterer gjerne på en måte som kan forstås slik at staten skal redde kirken fra seg selv, fra å bli for konservativ eller sekterisk. Jeg mener dette punktet er galt og bygger på en feilaktig oppfatning av kirken. »

EIVIND SMITH betegner i boka Stat, kirke og menneskerettigheter «statskirke» som et relativt begrep: Når opphører en kirke å være statskirke? Smith mener at dersom man fortsetter å ha en egen lovgivning for Den norske kirke, så vil den egentlig også fortsette å være statskirke. Også i Gjønnesutvalget unnlot de å bruke «statskirke» og brukte heller «folkekirke» som betegnelse på alle varianter av kirkeløsninger gjennom hele utredningen. Samtidig er det ikke alle, verken i utvalget eller befolkningen for øvrig, som er bekvemme med begrepet «folkekirke», ettersom det kan virke som om det er sammenfall mellom kirke og folk. Er du ikke del av kirka, er du heller ikke del av folket.

DET DEN NÅVÆRENDE statskirkeordningen går ut på er hovedsakelig at Kongen i «kirkelig statsråd», altså sammen med de av regjeringens medlemmer som er innmeldt i Den norske kirke, utnevner biskoper og proster. Videre ligger det overordnede ansvar for ledelse av prestetjenesten under kultur- og kirkeministeren. I tillegg finansieres Den norske kirkes virksomhet gjennom bevilgninger over stats- og kommunebudsjettene. Stortinget på sin side gir lover om Den norske kirkes ordning. Mens det ikke finnes noen regler om stortingsrepresentantenes religiøse tilknytning, skal kongen og halvparten av regjeringens medlemmer være medlem av Den norske kirke.

Separere stat og kirke?

DET ER IKKE ALT som knyttes an til statskirkeordningen som per definisjon har noe med dens grunntrekk eller kjerne å gjøre. Dette er ting som i større grad kommer som resultat av at Den norske kirke har 85 % av befolkningen som medlemmer, samt at kristendommen anses som en viktig del av den norske kulturarven. Herunder faller både den sterkt omdiskuterte kristne formålsparagrafen i skoler og barnehage, samt kristendommens rolle i det like mye debatterte KRL-faget. I tillegg er det ting som vi i mindre grad kanskje tenker over, som den kirkelige betjening på sykehus, i fengsler og i forsvaret, samt dekningen av Den norske kirkes begivenheter i NRK. Å fjerne disse «fordelene» til kristendommen, kan gjøres uten at vi kvitter oss med Statskirken. Samtidig kan de dermed også i prinsippet bli værende – ettersom de som nevnt ikke nødvendigvis har noe med statskirkeordningen å gjøre. Sannsynligvis vil vi likevel i nær framtid se endringer også på flere av disse områdene.

AT STORTINGET ikke er forpliktet til å følge kristen etikk og lære i sin alminnelige lovgivning, ble slått fast av Høyesterett i 1983. Det skjedde da presten Børre Knudsen nedla den statlige delen av sitt embete som prest i Den norske kirke etter at Stortinget hadde vedtatt abortloven. Knudsen mente abortloven var uforenlig med Grunnlovens knytting til den evangelisk-

lutherske lære. Her var Høyesterett ikke enig, og konkluderte med at paragrafen i Grunnloven kun gjelder anliggender som

direkte gjelder Den norske kirke.

MINORITETER HAR man hatt i alle samfunn siden tidenes begynnelse. Det er ikke noe nytt. At de ofte synes å bli behandlet dårlig er heller ikke noe nytt. I Norge ble grunnlovens forbud mot jøder ble stående helt til 1851 og bestemmelsen «Jesuitter maa ikke taales» ble stående helt til 1956. Heldigvis er tendensen i Norge økt aksept for det religiøse og livssynsmessige mangfoldet, og et økende fokus på menneskerettigheter. Det er vel også i denne tradisjonen at statskirka muligens vil avskaffes.

DET KAN VÆRE fort gjort å føle seg mindreverdig og diskriminert på enkelte områder dersom man ikke tilhører Den norske kirke. Men samtidig som enkelte føler seg undertrykt av den norske statskirkeordningen, finnes også de som mener at statskirkeordningen gjør det enklere for andre trosretninger også. For eksempel uttaler Shoaib Mohammad Sultan i boka Farvel til statskirken? (Humanist Forlag 2005, gjengitt i Plesner 2006) at han mener stat og kirke ikke må skilles for enhver pris. Dette fordi et skarpt skille mellom stat og religion potensielt kan lede til at religion blir sett på kun som en privatsak, og en begrensning i retten til offentlig religionsutøvelse.

ØKONOMISKE MOTIVER ligger også bak trossamfunn utenfor Den norske kirkes ønske om å opprettholde statskirken. Mange minoriteter har siden 1969 fått gode økonomiske kår som en indirekte følge av statskirkeordningen. Fremdeles er det likevel slik at statskirken nyter størst støtte – men det skyldes til en viss grad også at mange kirkebygg anses som verneverdige kulturminner. Til tross for at noen trossamfunn kan være tilbøyelige til å opprettholde statskirken for slik å bli gitt bedre kår selv, gjelder dette ikke alle. Human-Etisk Forbund har på sin side gitt uttrykk for at en avvikling av statskirken er langt viktigere for dem enn de statlige bevilgningene.

STATSKIRKEMEDLEMMER som tar til orde for et skille, begrunner det som oftest med at de vil bestemme over sin kirke selv, uten politiske innblandinger. Samtidig hevdes det fra annet hold at det kirkelige statsråd kan ses på som et eget kirkelig organ, idet Kongen faktisk deltar som kirkelig overhode og ikke bare statens overhode. Regjeringsmedlemmene på sin side deltar som kirkemedlemmer. For øvrig har Den norske kirke som trossamfunn, som konsekvens av at statsoverhodet er kirkens øverste representant, heller ikke rettslig selvstendighet. Dette kan hevdes å være i strid med religionsfriheten.

I JANUAR 2000 sendte Norsk Gallup på vegne av Stiftelsen Kirkeforskning (KIFO), ut tre tusen spørreskjema til en gruppe tilfeldig valgte medlemmer av Den norske kirke. 64,8 % av skjemaene ble besvart. Resultatene av undersøkelsen viser at meningene langt på vei er delte også innenfor kirken. På spørsmålet «Hvordan synes du at forholdet mellom Den norske kirke og staten bør være» svarte om lag 2 av 5 at forholdet bør være som i dag, eller at kirken bør få en mindre selvstendig stilling i forhold til staten. Samtidig ønsket like mange at kirken bør få en mer selvstendig stilling i forhold til staten, eller at stat og kirke bør være helt atskilt.

UNDERSØKELSEN AVDEKKET også at synet på statskirkeordningen varierer i forhold til variabler som kjønn, alder og utdanning. Det er menn som i størst grad ønsker en endring i kirkens status, mens kvinner er mer usikre. I forhold til alder viste tallene at oppslutningen om å opprettholde kirkens nåværende status øker i takt med alderen på de spurte. Når det gjelder utdanningsnivået på medlemmene, så viste tallene ca 15 % høyere oppslutning om oppløsning av statskirken blant de med mer enn fire års universitets- eller høyskoleutdannelse, enn blant dem med bare grunnskole.

ET SKREMSELSMOMENT i forhold til skillet mellom kirke og stat, er den mulige kontingenten som det enkelte medlem nå må betale selv. I KIFOs undersøkelse kom det fram at bare hvert tredje medlem med sikkerhet kunne si at de fortsatt vil stå som medlemmer dersom de ved å ikke stå som medlem kan spare 2000 kroner i året. Hvert femte medlem av statskirka mente at en årlig avgift vil gjøre det uaktuelt å være med i kirka.

FORHOLDET MELLOM STAT og kirke angår hele landets borgere, og enkelte tar til orde for en folkeavstemming. En slik avstemming virker likevel usannsynlig, og vanskelig å gjennomføre, ettersom det i denne saken ikke er snakk om et enkelt ja/nei-spørsmål. Ettersom debatten dreier seg om noe mer enn det grunnlovsmessige forholdet mellom kirke og stat, blir det vanskelig å formulere klare spørsmål som velgerne kan svare ja eller nei på.

GJØNNESUTVALGET TOK utgangspunkt i tre modeller for den framtidige kirke. Som nevnt stemte flertallet for en såkalt «Lovforankret folkekirke». De øvrige seks representantene i utvalget stemte for en «Grunnlovsforankret folkekirke» (4), og en «Selvstendig folkekirke»« (2). En lovforankret folkekirke innebærer altså å gjøre Den norske kirke til et selvstendig rettsubjekt ved å fjerne Kongens kirkestyre. I tillegg fjernes kravet om at halvparten av regjeringens medlemmer må være medlemmer. Samtidig får kirken en sterkere tilknytning til staten enn andre tros- og livssynssamfunn gjennom en kirkelov gitt av Stortinget.

DE TO RESTERENDE alternativene kan sies å representere ytterpunktene i debatten. Den Grunnlovsforankrede folkekirke er i hovedsak det samme som vi har i dag. En Selvstendig folkekirke vil si at Den norske kirke likestilles med andre tros- og livssynssamfunn i Norge og får fullt selvstyre. Samtidig oppheves alle grunnlovsbestemmelser om Den norske kirke og alle former for statlig styring i forhold til kirken avvikles. Det vil si at både Kongens kirkestyre og kravet om at halvparten av regjeringen må være medlemmer av Den norske kirke fjernes.

DET ER MYE å holde styr på, og vanskelig å forutse alle konsekvensene de ulike alternativene kan ha. Enkelte lurer på om det ved å oppheve dagens ordning vil gjøre det vanskelig å opprettholde det de kaller en «bred og åpen folkekirke». Blir det kanskje slik at endringer i forholdet mellom stat og kirke vil føre til et ras av utmeldelser fra folk som i dag primært benytter kirken til dåp, høytid, bryllup og begravelser? Enten fordi de ikke vil betale, eller fordi kirka blir styrt av konservative krefter de ikke føler seg hjemme hos. Hva om man ikke vil være medlem, men likevel vil benytte seg av enkelte av kirkas tjenester? Mister man lønnstillegg når man jobber slitsomme ferievakter ved jul og påske? Får skoleelever ikke lengre fri fra skolen på kirkas helligdager?

SAMTIDIG SOM NOEN tror at å kutte båndene mellom kirke og stat vil føre til at de kristne verdiene forsvinner, tror andre at de tvert i mot forsvinner dersom båndet ikke blir kutta.

Disse tenker seg at kirkemedlemmene vil få et fornyet og sterkere engasjement for å påvirke og hjelpe kirka dersom statskirkeordninga forsvinner. Dette er i tråd med sosiologisk teori, blant annet forfektet av den franske sosiologen Yves Lambert, som hevder at framveksten av det moderne kan ha fire virkninger på religionen: nedgang, tilpasning og nytolkning, konservativ reaksjon og innovasjon.

Å AVSKAFFE dagens statskirkeordning er uansett ikke gjort over natta. Å oppheve ordningen krever en endring av flere grunnlovsparagrafer. I slike tilfeller skal det alltid være et stortingsvalg mellom forslag og vedtak.

DEN KIRKA vi kaller Statskirken har lange røtter og tradisjoner i Norge. Det i seg selv er ingen grunn til å opprettholde Den norske kirkes overlegne status. I en overgangsfase vil nok også mange problemer og vanskeligheter dukke opp. Men det vil gå over. Det er vel når det kommer til stykket muligens ikke et flerreligiøst og flerkulturelt samfunn verdig å ha en slik ordning. Samtidig er norsk religionspolitikk mer enn statskirkeordninga. Det er klart at krefter må settes i sving for å også se på den øvrige religions- og livssynspolitikken.

Kilder:

  • -Furseth, Inger og Repstad, Pål (2003): Innføring i religionssosiologi. Universitetsforlaget.
  • -Halvorsen, Irene: ”Jagland sier nei til statskirken”. I: Dagsavisen 17.2.2007
  • -Høstmælingen, Lindholm og Plesner (red.)(2006): Stat, kirke og menneskerettigheter. Abstrakt Forlag.
  • -Plesner, Ingvill Thorson (2006): Skal vi skilles? – veier videre for stat og kirke. Press Forlag.
  • -Stiftelsen Kirkeforskning (KIFO) (2000): Medlemsundersøkelsen ”Folkekirke 2000”

Legg igjen en kommentar

Du må være innlogget for å kunne legge igjen en kommentar.