HVORDAN TAPE ET VALG

NAVN: KARL KRISTIAN LARSSON
FAG: MASTERSTUDENT I SAMMENLIGNENDE POLITIKK

HVORDAN TAPE ET VALG

BÅDE NORSK OG AMERIKANSK PRESSE ER FULLE AV SKRIVERIER OM HILLARY CLINTON OG BARAK OBAMA SOM MULIGE VINNERE AV PRESIDENTVALGET I USA I 2008. TIL TROSS FOR HYPEN ER DET LIKEVEL IKKE SÆRLIG SANNSYNLIG AT«OBAMANIA» ELLER «HILLARY-FEBEREN» REKKER HELE VEIEN FREM TIL DET HVITE HUS.

SELV OM VI i Norge skal ha kommunestyre- og fylkestingsvalg senere i år, er det valget i USA neste år som til nå er blitt viet mest oppmerksomhet i norske medier. Fokuset har ligget i overkant mye på det mulige kandidaturet til Hillary Clinton og Barack Obama. Det er ikke kun norsk presse som fokusere på akkurat disse to kandidatene, de fleste medier i USA gir også Clinton og Obama god dekning.

FOR MANGE kan det kanskje føles som en drøm at en av disse svært liberale, etter amerikansk standard, kandidatene kan bli USAs neste president – spesielt etter åtte år med George Bush. Det kan synes som en ny start for et land som de siste årene politisk sett har drevet langt til høyre for Europa. Likevel er ikke Clinton og Obamas kandidaturer starten på en ny trend, men snarere fortsettelsen på en politisk retning som ikke har hatt mye fremgang de siste årene. Det er muligens på de mer liberale kystene der Clinton og Obama finner sin støtte at pengene er, men hjertet som driver USA ligger i innlandet hos de mindre urbane og mer konservative statene.

Å SPILLE på tradisjonelle verdier, og da særlig kristne verdier, har alltid vært et viktig valgkampverktøy i USA. George Bush slo Al Gore i 2000 og John Kerry i 2004 ved å appellere til de mest konservative i elektoratet. Trolig vil kampen om å framstå som den mest moralske være like viktig i 2008 som den var i 2000 og 2004. Dette er en kamp som Hillary Clinton og Obama allerede, med sine liberale standpunkter, er i ferd med å tape.

DET ER VIKTIG å merke seg at kandidatene til presidentvalget først må vinne en nominasjon i eget parti. Vi vil se Obama mot Hillary mot en neve andre demokrater samt en lang rekke republikanere mot hverandre før vi ser en kamp mellom de to partiene. Nominasjonsvalgene, som i USA kalles «primary elections», blir foretatt internt i delstatene. Disse primærvalgene faller på ulike datoer fra midten av januar til midten av juni. Konsekvensen av dette er at resultatet i de statene som har primærvalg først vil ha stor innflytelse på de senere valgene, ettersom de første valgene vanligvis skaper en snøballeffekt for de senere. I år, som sist gang, er de første statene ut Iowa og New Hampshire. Begge statene er utenfor det beltet av liberale stater hvor Hillary og Obama vanligvis finner støtte. Velgerne ved primærvalget, som i noen stater er forbeholdt partimedlemmer mens i andre stater er åpne, stemmer ofte ikke bare ut i fra hvem de liker best, men også hvem de tror kan bli vellykket nasjonalt.

SØRSTATENE I USA
, de som under den amerikanske borgerkrigen slåss for å beholde slaveriet, har på mange måter vært sentrum for de konservative svingningene. Mange av etterkrigstidens presidenter har hatt bakgrunn herfra og de to siste presidentene ble valgt mens de var sittende guvernører i en sørstat. Slik det politiske bildet er i dag er det vanskelig å vinne presidentvalget uten støtte fra noen av disse statene, og hvis det er noe velgerne her vet å velge så er det kristne konservative.

KAN HILARY CLINTON  VINNE DET AMERIKANSKE PRESIDENTVALGET?
KAN HILARY CLINTON VINNE DET AMERIKANSKE PRESIDENTVALGET?

I SIN BOK What is the matter with Kansas? tar journalisten Thomas Frank et oppgjør med sin hjemstats velgere og de representantene de har valgt. Frank kommer fra Kansas, en stat som selv skryter av å ligge i midten av USA. Staten ble opprinnelig grunnlagt av anti-slaveri- tilhengere i kontrast til slaveristaten Missouri som den grenser til i øst. Kansas har en tradisjon for å være mot det etablerte. På 1890-tallet var dette sentrum for populismen i USA: En politisk retning som kjempet for vanlige menneskers rettigheter ovenfor den tids maktmennesker – som var kapitalister, jernbaneeiere og banker. Noen av populismens fremste representanter var svovelpredikanter med et snev av sosialisme og, i noen tilfeller, anarkisme. Denne stolte tradisjonen har, ifølge Frank, fortsatt dype røtter i staten.

FORSKJELLEN MELLOM nå og da er at selv om statens representanter stadig raser ut mot umoralske elementer på øst- og vestkysten, gjennomfører de likevel en politikk som er finansielt fordelaktig for de rike kyststatene og katastrofal for deres egne innbyggere. Et godt eksempel på dette er Senator Brownback. Senatoren er en av de mest sosialt konservative i Kongressen, han har konvertert til katolisismen og har tilknytninger til Opus Dei. I tillegg til sin kamp for å bevare tradisjonelle kristne verdier, promoterer han også lave skatter og industrivennlig politikk. Dette gjør han både når politikken kommer i konflikt med egne moralske verdier, og når det er ufordelaktig for innbyggerne i hans hjemstat.

KOMBINASJONEN av kristne tradisjonelle verdier og troen på frihandel, som i den sist tid har dominert amerikansk politikk og spesielt det Republikanske parti, overrasker mange. Retorikken er likevel ikke fremmed. Etter nesten åtte år med George Bush kjenner de fleste av oss til denne kombinasjonen. For mange europeere virker tanken på å velge en såpass konservativ politiker til nasjonens høyeste embete utenkelig. Men det er viktig å peke på at det som kan virke som en Bush-skapt radikal høyredreining av amerikansk politikk, ikke nødvendigvis er en helt ny trend.

BILL CLINTON, som i sin tid var Guvernør av sørstaten Arkansas, var betraktelig mer konservativ enn mange tror. Han var helt enkelt bare flinkere til å fremstille seg som en moderat, i tillegg til at han tilsynelatende var mer europavennlig. George Bush har for eksempel fått ufortjent mye kritikk for å ha lagt Kyoto-avtalen død, til tross for at da Bush kom til makta hadde saken allerede blitt lagt død av et enstemmig Senat, og at Bill Clinton ikke behandlet avtalen overhodet.

DE SISTE FEMTI årenes utvikling av politikken i USA har både vært en dreining mot det mer konservative, og en dreining til fordel for politikere i sør og den politikk de ofte representerer. Presidentvalget i 1964 kan sies å være et veiskille i hvordan de to partiene står i forhold til hverandre: Det Republikanske partiet nominerte en erkekonservativ Senator fra Arizona, Barry Goldwater. Goldwater fremmedgjorde store deler av den moderate og liberale delen av partiet, men ble likevel en helt for de mange konservative i sør, som opptil da hadde vært Demokrater. Etter dette har sørstatene sakte men sikkert drevet mot det Republikanske parti. Den innflytelse denne regionen har på amerikansk politikk kan man se ved å studere de siste presidentene USA har hatt. George W. Bush var fra Texas. Al Gore og Bill Clinton var fra Tennessee og Arkansas. George Bush var født i Massachusetts, men hadde sin politiske karriere i Texas. Jimmy Carter var fra Georgia. Alle disse, samt Ronald Reagan, vant med støtte fra sørstatene.

REPUBLIKANEREN SAM BROWNEBACK - USAS NESTE PRESIDENT?
REPUBLIKANEREN SAM BROWNEBACK – USAS NESTE PRESIDENT?

SELV OM MYE av forklaringen til at konservative grupper er på fremmarsj ligger i at flere og flere amerikanere identifiserer seg selv som konservative, ligger ikke hele grunnen her. En sterkt medvirkende faktor er det amerikanske valgsystemets struktur. Ved et presidentvalg teller ikke en persons individuelle stemme, i stedet velges presidenten av det såkalte «Electoral College». Dette elektoratet har for øyeblikket 538 plasser. Disse plassene er øremerket de ulike delstatene, delvis basert etter folketall. Unntaket fra folketallsregelen er at hver stat er garantert minst tre plasser, noe som gjør at de mindre statene har disproporsjonalt antall plasser i forhold til de større statene. Valgresultatet for de individuelle delstatene avgjør så hvilket parti elektoratene fra den enkelte stat skal komme fra. Så når George Bush fikk ca. 500 flere stemmer i Florida enn Al Gore, noe som utgjør 0,009 % av alle kastede stemmer i den staten, betydde det at han fikk alle Floridas 25 elektoral-stemmer. Dette systemet gjør at mindre stater får uproporsjonalt mye makt, og at valgkampen er konsentrert rundt et fåtall svingstater.

SYSTEMET HAR gitt opphav til noe som ofte blir referert til som «Electoral Math». Ved å identifisere de statene som er sikre Republikanske og de som er sikre Demokratiske kan man se hvilke stater som blir hardest å vinne for de ulike kandidatene. Med tanke på at verken Kerry eller Gore tok noen sørstater blir det vanskelig å tro at Clinton eller Obama skal klare det. Hvis de da vil vinne, må de ta dette igjen et annet sted. Mange ville da ha foretrukket en kandidat som ville hatt bredere appell i disse områdene, spesielt ettersom den personen Republikanerne nominerer utvilsomt vil ha det.

VALGET I 2008 er helt spesielt på flere måter. Dette er første gang på nesten åtti år at man har gått inn i valgkampen uten en sittende president eller visepresident i valgkampen, og det vil bli første gang siden 1968 at en av partienes endelige kandidater vil være en president eller visepresident. I så måte vil dette valget være et veiskille. Partiet som vinner nå vil ha mulighet til å posisjonere sine folk i nasjonale lederstillinger for lang tid fremover.

SÅ HVILKE kandidater er det de to partiene kan stille som vil kunne appellere til store deler av befolkningen? Valgkampene de siste 30 årene har ikke bare vist at konservative fra sør har en fordel, men også at noen typer bakgrunner kan være fordelaktige. Som nevnt ovenfor har det siden 1968 alltid vært en sittende president eller visepresident med som en av de nominerte fra et av de store partiene. Utover det har det ofte vist seg å være en styrke å være, eller å ha vært, guvernør. Bill Clinton, George W. Bush, Jimmy Carter og Ronald Reagan var guvernører da de ble valgt, og enda flere partinominerte har vært det.

EN ANNEN VANLIG bakgrunn for kandidater har vært senator. Dette embetet har dog vist seg å gi mye ammunisjon til opponenter. En senator må ofte stemme på en hel rekke av saker i Senatet, og presentert på riktig måte kan mange av disse stemmene brukes mot kandidaten i valgkampen. Dette skjedd med John Kerry i 2004. Når man studerte hans tidligere stemmer i senatet kunne det virke som han gikk inn for mye rart. Republikanerne klarte å skape et inntrykk av Kerry som en vinglete og ultraliberal politiker, to ting som sitter veldig dårlig med det amerikanske elektoratet.

PÅ DEN DEMOKRATISKE siden er det mange som posisjonerer seg for 2008. Merk her at mange av disse ennå ikke har offentliggjort sitt kandidatur, men ansees likevel som sannsynlige kandidater. Nominasjonsprosessen er en nitidig prosess som ofte kan virke forvirrende. For eksempel snakket norsk presse om kandidaturene til Barak Obama og Hillary Clinton lenge før de var en realitet. Det de to hadde gjort var å sette ned granskningskomiteer – den faktiske uttalelsen om å stille kom mye senere.

FELTET AV MULIGE presidenter er bredere enn det har vært noensinne. Ikke bare er det muligheter for den første nominasjonen av en kvinne eller en afroamerikaner, men også Guvernør Richardson, en latinamerikaner, har gode muligheter til å vinne. Guvernør Richardson er sittende guvernør i New Mexico, og kan på den måten sies å være en outsider uten forankring de liberale miljøene som Obama og Clinton er tilknyttet. En tilsvarende kandidat var tidligere guvernør Tom Vilsack fra Iowa. Han var en av dem som var tidlig ute med å offentliggjøre sitt kandidatur, men trakk seg tidlig i februar på grunn av pengemangel. Vilsack kunne ha vært en brobygger mellom Demokratene og moderate velgere. I tillegg ville det ha vært en fordel for ham at Iowa er den første staten som skal holde primærvalg, og et godt resultat her kunne ha gi ham det «dyttet» han ville trengt for å vinne nominasjonen. At han allerede nå har valgt å trekke seg, viser hvor kompetitivt dette feltet er.

DEN ENESTE VIRKELIGE sørstatsdemokraten det snakkes om som mulig kandidat er John Edwards fra North Carolina. Han kom som et friskt pust inn i valgkampen i 2004, og selv om han ikke vant ble han valgt av John Kerry til å være hans kandidat som visepresident. Edwards er en folkelig skikkelse, og hans aksent appellerer til mange i sør. Likevel er han en svært liberal politiker. Hans tilstedeværelse på Kerrys nominasjon ga som nevnt ikke gjennomslag i North Carolina eller noen andre sørstater. Om han vinner nominasjonen neste år er det lite som tilsier at han skulle kunne kapre flere sørstater denne gangen.

HVIS DEMOKRATENE mangler klare konservative sørstatsnominerte, så er det Republikanske feltet fullt av dem. Kanskje mest profilert her hjemme, er senator John McCain. Han tapte nominasjonen i 2000 mot George Bush, muligens fordi mange kristne fant ham for liberal. Men denne gangen virker det som om han er bevisst på denne svakheten han har alt rukket å gjeste flere kristne grupper på jakt etter støtte. En som kanskje allerede har denne støtten er den tidligere baptistpresten Mike Huckabee. Huckabee fullførte akkurat sin andre periode som guvernør i Arkansas, staten der Bill Clinton var guvernør før han ble president. To eldre partiveteraner, Newt Gingrich og Bill Frist, holder seg så langt på sidelinjen. Det virker som at jo nærmere man kommer den ideologien George Bush representerer, jo lenger vil man vente før man offentliggjør sitt kandidatur. Det er ikke fordelaktig for den sittende presidenten at hans arvtager blir hyllet i media mens han fortsatt har to år igjen av sin egen periode.

HVOR STOR innflytelse moralske spørsmål vil ha ved valget i 2008 gjenstår å se. Ved tidligere valg har kandidatenes streben etter å være den beste kandidaten på sikkerhet og økonomi vært viktig, men ønsket om å framstå som tradisjonelt amerikansk og moralsk sterk har aldri vært langt bak. Da er det kanskje på tide å få øynene opp for disse kandidatene også, hvis vi skal ha en mulighet til å spå valgresultatet i 2008. Samme dag som Hillary Clinton offentligjorde at hun gransket et mulig kandidatur, hadde også en annen amerikansk politiker innkalt til pressekonferanse. Senator Brownbacks offentliggjøring av sitt kandidatur druknet litt i alt snakket om Hillary Clinton. Men når valgkampen i de to partiene blir hetere vil neppe stjernestatusen til Hillary og Obama hjelpe dem spesielt mye. Da kan Brownback muligens sitte på en vinneroppskrift.

KILDER:

  • – Black, Merle og Black, Earl (2002): The Rise of Southern Republicans., Belknap Press
  • – Frank, Thomas (2004): What’s the Matter with Kansas?, Metropolitan Books
  • – Phillips, Kevin P (1969): The emerging Republican majority. Arlington House
  • – http://www.brownback.com
  • – http://www.hillaryclinton.com
  • – http://www.barackobama.com
  • – http://www.cnn.com
  • – http://www.foxnews.com

Legg igjen en kommentar

Du må være innlogget for å kunne legge igjen en kommentar.