FAMILIE AV NOE SLAG

Grei FollevågLITTERATURFORSKNING MED UTGANGSPUNKT I EGET LIV – ET INTERVJU MED GEIR FOLLEVÅG

FAMILIE AV NOE SLAG

tekst: Tone Sverdrup Ørebeck + foto: Mads Iversen + aka@uib.no

Geir Follevåg ved Institutt for lingvistikk og litteraturvitenskap skal snart disputere med sin doktorgradsavhandling Biologosentrisme. Om litterære framstellingar av adopsjon, spesielt Kong Oidipus og Mansfield Park, selv med bakgrunn som adoptert. I intervjuet forklarer han sammenhengen mellom adopsjonsproblematikken og litteraturvitenskapen.

HVA HANDLER DOKTORGRADSAVHANDLINGEN OM?
– Det jeg konkret har gjort er å analysere den greske tragedien Kong Oidipus og Jane Austens Mansfield Park, med spesifikt blikk på adopsjonstematikken. Grunnen til at jeg har valgt den innfallsvinkelen er paradokset at litteraturen viser en overveldende mengde av mulige måter å vokse opp på uten sin biologiske familie, men likevel er det gjort svært lite med adopsjonstematikken i litteraturforskningen. Den forskningen som har blitt gjort på familie er blitt gjort ut fra det perspektivet jeg vil kalle «biologosentrisme»: At den «virkelige» og «ekte» familien er den biologiske familien, mens ikke-biologiske familiekonstellasjoner er «falske», «uegentlige» og annenrangse. Dette gir seg utslag på mange måter i litteraturen, og forskningen på den. Et eksempel er tittelen Kong Oidipus. På gresk heter den Oidipus turannos. Turannos blir oversatt til «konge». Problemet er at på gresk er det to begrep for konge som blir brukt i teksten: turannos og basileus. Forskjellen er at turannos er en som har blitt valgt til konge, mens basileus har biologisk arverett til tronen. Og det er dette som karakteriserer hele tragediens tematikk: Oidipus tror han er turannos i Theben, men det skal vise seg at han – i alle fall sannynligvis – er basileus og at han dermed har drept sin biologiske far og giftet seg med sin biologiske mor. I teksten er det også to farsbegrep. Et mer generelt, pater, som kan være en biologisk far, men også en annen autoritetsfigur, for eksempel en prest. Så er det også et litt mer spesifikt farsbegrep i teksten: phuteusantos patros: Den som er far i tråd med naturen, dvs. biologisk far. Mye av ironien ligger i at Oidipus ikke tenker over at det kanskje er en forskjell mellom disse begrepene og at han dermed misforstår spådommen fra Apollon: Han tror hans adoptivfar (pater) kong Polybos i Korint er den biologiske faren (phuteusantos patros) han er spådd å drepe. Hele tragedien spiller på distinksjonen biologisk – ikkebiologisk. Men dette blir ignorert i oversettelser og fortolkinger av verket.

HVILKE REAKSJONER HAR DU FÅTT PÅ AT DU BRUKER DITT EGET LIV SOM UTGANGSPUNKT FOR LITTERATURFORSKNING?

Holdningene jeg har møtt til mitt prosjekt har vært litt enten-eller. På en måte har det blitt brukt mot meg; noen har vært litt mistenksomme, spurt seg om jeg ville klare å være objektiv nok i mine vurderinger av en litterær tekst; om jeg har et eller annet skjult, personlig eller ideologisk motiv. Eller jeg har blitt møtt av den motsatte holdningen: At med mitt eget liv som utgangspunkt for forskningen, har jeg ekstra autoritet, en særlig troverdighet.

Mitt utangspunkt er først og fremst historisk-filosofisk: Jeg vil sette tematikken adopsjon inn i en historisk kontekst, spesifikt en litteraturhistorisk kontekst, for på den måten se om det har vært tenkt annerledes om adopsjon tidligere, eller om våre forestillinger om adopsjon faktisk er eldgamle automatiserte forestillinger. Etter jeg nå har skrevet doktorgradsavhandlingen, holder jeg mer på det siste. Jeg ønsket å undersøke om det i litteraturen finnes problematiseringer av familie som gjør at vi kan tenke familie på en måte som ikke lager et urettmessig hierarkisk forhold mellom biologi og adopsjon. Alle biologiske familier er nemlig ikke «gode», og alle adoptivfamilier er ikke «dårlige». Distinksjonen biologisk – adopsjon er ikke tilstrekkelig for å forklare om det går dårlig eller bra med en familie.
Jeg har ikke nytte av min bakgrunn som adoptert på den måten at jeg «kjenner meg igjen» i for eksempel hva Heathcliff i Wuthering Heights opplever. Men min interesse for, og bevissthet om, adopsjonsproblematikken gjør at jeg har bedre forutsetninger for å observere ting i en tekst som har med adopsjon å gjøre. Det kom særlig fram i min lesning av Mansfield Park: De fleste har ikke vært bevisst adopsjonsproblematikken som ligger helt eksplisitt i den, og dermed oversett helt sentrale ting. Hovedpersonen Fanny Price omdefinerer eksplisitt ordet «hjem» til å gjelde adoptivfamilien, og ikke den biologiske familien, som er det vanlige. Likevel er det mange som sier at Fanny er «hjemløs»! De registrerer rett og slett ikke Fannys omdefinering av «hjem» eller de tar den ikke alvorlig fordi det strider mot forestillingen om at den biologiske familien er primær i forhold til adoptivfamilien.

FINNES DET FLERE SAMMENHENGER MELLOM ADOPSJON OG LITTERATUR, ENN DEN RENT TEMATISKE?

Ja. Jeg forsøker å undersøke om man kan finne biologosentrisk tenkning i litteraturteorien. Ta ordet «genre»; det henger sammen med ordet «genesis». Og på gresk innebærer svært mange ord som har gen i seg biologisk reproduksjon. Ordet genre er slik en modell som er hentet fra det biologiske slektskapstreet. Slik går selve ordet genre imot den nyere litteraturteorien, som hevder at alle tekster er intertekstuelle: De låner fra hverandre, gjerne på tvers av «familiegrensene», og en forfatter er således aldri det enestående opphavet til et verk. Dette innebærer at forfatteren når han eller hun skriver må forholde seg til noe som allerede fins; det samme som adoptivforeldre gjør i forhold til sine barn.
Et annet problem med «genre-betegnelsen», er at de aller fleste store litterære verk i kanon, er de som ikke entydig lar seg plassere innenfor genre-rammen. Romanen har blitt kalt en bastard, altså et «uekte barn». Den kan ta opp i seg alle de andre genrene, den kan inneholde dikt, dramasekvenser, og så videre. Det samme gjelder essayet. Jeg stiller spørsmålet: Er mulig å finne en annen måte å dele inn tekster på som gjør at det ikke oppstår så mange anomalier, som gjør at vi må dele inn i «rene» og «urene» tekster? Genre-systemet er ikke godt nok for å klassifisere og kartlegge den faktiske litterære produksjonen. Det har vært altfor lettvint å bruke den enkle, lineære og oversiktlige biologiske familiemodellen på komplekse fenomener som litteratur.

HVORDAN VIL DU BESKRIVE MÅTEN DU TILNÆRMER DEG TEMAET ADOPSJON, TIL FORSKJELL FRA EN SOSIOLOG?

Det har åpenbart med faglig bakgrunn å gjøre. Sosiologene er generelt mer empirisk orienterte, mens jeg er historisk-filosofisk orientert. Men jeg tror ikke det er der hovedskillet nødvendigvis ligger. Det mest avgjørende er rett og slett hvilken bevissthet en har rundt det jeg kaller biologosentrisme.
Om en sosiolog har vilje til å stille kritiske spørsmål omkring den biologiske familiens tradisjonelle hegemoni, så ville nok han/hun ha kommet fram til mange av de samme observasjonene og konklusjonene og det ville ha fått konsekvenserfor forståelsen av de empiriske funnene han/hun finner frem til. Det har altså å gjøre med en bevissthet omkring sine egne automatiserte oppfatninger og fordommer, mer enn bare faglig bakgrunn. Men det er jo klart at en som har utdanning fra det historisk-filosofiske fakultet har lettere for å tenke historisk-filosofisk enn en sosiolog. Det skulle jo bare mangle.

HVA SYNES DU OM LITTERATURFORSKNINGENS FOKUS PÅ TEORI OG SPRÅKFILOSOFI? BURDE FLERE FORSKERE SKRIVE OM AKTUELLE SAMFUNNSPROBLEMER, BELYST GJENNOM LITTERATUREN?

Jeg er glad i generell litteraturteori. Og det har vært avgjørende for mitt prosjekt. Men det har nok vært litt for mye enten-eller i forståelsen av hva litteraturfaget skal være: «autonomt» eller «ideologisk/politisk».
Hvorfor heller ikke prøve å i større grad undersøke hvordan teorien og språkfilosofien henger sammen med, og kan belyses gjennom aktuelle samfunnsproblemer, og vice versa? Litteraturviteren er ikke løsrevet fra, og har ikke mistet sitt engasjement i, verden og samfunnet når han/hun lukker døren på kontoret sitt. En fisk er fremdeles engasjert i havet selv om den gjemmer seg under en stein. Det jeg har prøvd å vise i avhandlingen min, er at selv i forhold til litteraturteoriens grunnlagsproblemer, så spiller våre samfunnsmessige fordommer om for eksempel familie inn, enten vi vil eller ikke. Analogier og metaforer basert på den biologiske familien spiller ofte en sentral rolle i litteraturteorien. Som jeg har vært inne på med «genre», så har altså en biologisk slektskapsmodell blitt brukt for å klassifisere tekster. Et annet eksempel er at det helt siden antikken har vært vanlig å snakke om forfatteren som «biologisk forelder» til sin tekst: Forfatteren «føder» og «unnfanger» en tekst. Da kan vi jo spørre oss: Finnes det «adoptivforfattere», og er deres tekster, per definisjon, av lavere kvalitet?
Kan disse «adoptivtekstene» passe inn i genre-systemet, som jo er basert på det biologiske prinsipp? I tillegg har eksemplene jeg har nevnt vist at våre kulturelle fordommer spiller inn også i lesningen og fortolkningen av litterære verker uansett hvor «autonome» vi prøver å være: De kan gjøre oss «blinde» for hva som faktisk står i en tekst, slik mange ikke har fått med seg at Fanny Price har et «hjem» selv om det ikke er hos den biologiske familien. Det jeg aller helst vil ha, er et fag som har like stor aksept for begge måter å jobbe på, eller eventuelt som i mitt prosjekt, at man kan forene de måtene å jobbe på. Jeg understreker at jeg ikke mener at alle må gjøre som meg. Dette er min måte å jobbe på akkurat nå. Men hvis noen vil gjøre som meg, bør det være like stor aksept for det, som å skrive om mer «tradisjonelle» og «rene» teoretiske problemstillinger.

HVORDAN HAR ANDRE FAGKRETSER MOTTATT DOKTORGRADSARBEIDET DITT?

Reaksjonene har vært motstridende, tvetydige. På mange måter havner jeg mellom ulike fakulteter. På HF aksepterer folk at jeg jobber med den litteraturen jeg gjør. Men jeg er blitt møtt med en del skepsis rundt innfallsvinkelen, tematikken. Når jeg snakker med folk på SV-fakultetet er det omvendt: De synes tematikken er utrolig interessant, men skjønner ikke at jeg bruker litteratur som kildemateriale, og de etterlyser statistikk og spørreundersøkelser.
Det som har vært feilen i reaksjonene på mitt prosjekt, er at en har definert fagtilhørighet ut i fra hvilken problematikk en tar for seg. Man tenker at familie som problematikk hører hjemme på SV, og ikke HF, og dermed er ikke prosjektet mitt et «ekte barn» av HF-fakultetet. Det jeg derimot prøver å vise er at familien i høyeste grad er en viktig og relevant historiskfilosofisk problemstilling. Familien som fenomen inngår i helt grunnleggende deler av vår verdensforståelse. Den biologiske familien som modell har blitt brukt analogt for å forstå andre fenomen i verden, som for eksempel litteratur. I gresk mytologi er verden og alt som finnes beskrevet som en biologisk familie: Jorden og himmelen har unnfanget og født fjellene. Det som er avgjørende for hvor en problematikk hører hjemme er ikke nødvendigvis temaet alene, men tilnærmingsmåten til temaet.
Slik sett har jeg absolutt ingen tilknytning til SV-fakultetet. Jeg vil heller si at jeg som HF-forsker prøver å frata SV-fagene deres hegemoni på forskingen på familie.

HVA SKAL DU SKRIVE OM NÅ, ETTER AVSLUTTET DOKTORGRADSAVHANDLING?

GeirDet vet jeg ikke. Men for å si det sånn, uansett hva jeg gjør, eller hvilke tema jeg skulle velge, så er det viktig for meg personlig at det på en eller annen måte kan ha relevans utover universitetets grenser. Samtidig har jeg ikke noe ønske om å skulle bruke litteraturen til å argumentere entydig og ideologisk, for eller i mot noe som helst. I forhold til adopsjonstematikken har jeg for eksempel ingen planer om å finne argumenter for eller mot at homofile skal få adoptere. Jeg vil heller bruke litteraturen for å problematisere de allmenne oppfatningene om hva det nå enn skulle være. Ved å stille kritiske spørsmål ved biologosentrisme ønsker jeg på et grunnleggende nivå å problematisere og endre på forståelsen av adopsjon. Hva er det første en person på gata i dag tenker i tilknytning til ordet adopsjon? At den adopterte er en som «mangler» noe den ikke-adopterte har. At den adopterte per definisjon er mangelfull, at den adopterte «mangler røtter», dvs. noe helt avgjørende slik en plante er avhengig av sine røtter, og at dette avgjørende er biologisk familie. Og i forhold til utenlandsadopterte er det vanlig å tenke på utenlandsadopterte, som om de ikke «egentlig» hører til i Norge, og den typiske forestillingen er tilbakereisen eller gjenforeningen med den biologiske familien. Litt slik som en tenkte om kvinner før: Er hun gift, har hun barn? I dag er det langt mer åpent. Vi kan tenke: Den kvinnen der, er hun statsminister? Er hun profesjonell fotballspiller? Er hun astronaut? Likedan er det jeg vil at folk skal tenke om den adopterte. Ikke: Har den personen funnet sine biologiske foreldre igjen? Vil personen reise tilbake til sitt opprinnelsessted? Men: Hva gjør den personen på? Hvem er hun eller han? Hva har den personen oppnådd og prestert? I forlengelsen tror jeg et prosjekt som mitt ikke bare vil føre til idémessige, men også praktiske endringer, slik den akademiske feminismen har framprovosert praktiske endringer i samfunnet. Men det er ikke de praktiske endringene som eventuelt skulle oppstå, som er mitt fokus.

Legg igjen en kommentar

Du må være innlogget for å kunne legge igjen en kommentar.