VÅRT SIKLENDE SPRÅK

NAVN: VESLEMØY GRØNÅS
FAG: MASTERSTUDENT I ALLMENNLITTERATURVITENSKAP

VÅRT SIKLENDE SPRÅK

DEN FRANSKE POETEN FRANCIS PONGE HADDE IKKE HØYE TANKER OM MENNESKET OG SPRÅKET.
HAN FORETRAKK SNEGLER OG DERES SLIM.

FÅ DIKT ER mindre lyriske og sentimentale enn de skrevet av Francis Ponge (1899-1988). I diktsamlingen Le parti pris des choses (The Nature of Things) fra 1942 tar han fullstendig tingenes parti, det vil si små hverdagslige ting som østersen, dørporten, regnet og sneglene. Gjennom sin encyklopediske metode og kjærlige utforsking av de små ting skriver han sine ‹‹dikt-ting›› (poèmes-choses) for å gjøre verden bedre.

FOR GJENNOM diktningen kan Ponge identifisere seg med tingene, ja, finne ut hvordan det er å være en ting. Mellom ham og tingene står imidlertid språket. For å overvinne denne hindringen må poeten dra og strekke på språket som på et laken som er for lite til senga, eller for stort, siden språket alltid sier for lite eller for mye. Likevel er språket svært viktig, for hvert lille objekt, hver eneste ting, behøver sin egen retorikk, sin egen spesielle innfallsmåte for forforståelse. Bare slik kan den lille tingens ære og verdighet ivaretas i den store verden.

«I DIKTET SNEGLER KALLER DA OGSÅ PONGE
DEN LILLE SNEGLEN FOR EN HELGEN»

FOR DET ER IKKE tvil om at selv den minste ting har ære. I diktet Snegler kaller da også Ponge den lille sneglen for en helgen: ‹‹Helgener, de lager kunstverk av sine liv››. Av sitt slim og sikl lager sneglene sine sneglehus, sneglehus som overlever dem som små kunstverk i landskapet.

DEN LILLE SNEGLEN er nemlig nok for seg selv; den er selvtilstrekkelig med sitt sneglehus og sitt slim. Den har ikke mange venner, men den har jorden som den ‹‹kysser med hele sin kropp››, og den har sitt eget lille univers som den selv har skapt. Den kjenner seg selv, både sin styrke og sine begrensninger, og kan slik lære bort en lekse til et større bløtdyr: mennesket.

«SPRÅKET ER MENNESKETS SLIM, HADDE MENNESKET VÆRT ET BLØTDYR.»

PONGES METODE er nemlig sammenligning. Hvordan likner
sneglen mennesket? Og hva skiller dem? I dette er Ponges fremgangsmåte
langsom og sjenert, lik gangen til sneglen, men den er
effektiv. Han vil med ordene forklare tingen i sin sum, sin helhet
og sin essens, dette til tross for at han tviler på språkets evne til
å forklare noenting. Påvirket av moderne lingvistikks teorier om
at ordet er en lapp, tilfeldig påklistret objektet det betegner uten
noen nødvendig sammenheng mellom disse, søkte Ponge likevel å
gjøre ord om til ting, og omvendt. Gjennom å utforske materialiteten,
stoffligheten, til både tingen og til ordet, søkte Ponge altså
å gjøre diktningen sin til ‹‹dikt-ting››.

DENNE BLANDINGEN av ting og ord, konkret og abstrakt, solid og formløs, visualiseres i bildet av den lille sneglen. Den myke og svampete delen av sneglen vil dø en dag, men sneglehuset varer lenger. Sneglehuset er, i følge Ponge, sneglens kunstverk, et monument, fordi det varer lenger en sneglen selv. Tingen dør, men ordet overlever. Altså er ordet også kunstverk, menneskets kunstverk.

Snegle

FOR PONGES DIKT Snegler handler ikke bare om snegler. Gjennom sin karriere som dikter torde han aldri å si noe direkte om mennesket – til dette var mennesket for komplisert –, men under skjul, bak en maske, da torde han. For mens sneglen defineres av sin fukt og slibrighet, er det talen som gjør mennesket til et menneske. Menneskets kunstverk, dets sneglehus og stolthet, er dermed språket, litteraturen.

MEN VENT LITT, ikke så fort nå. Vel er det bra å kunne tale og skrive, men Ponge vil jekke ned menneskets siklende stolthet en smule. Hans mistillit til språket er allerede nevnt, men i tillegg til denne upålitelighet i ordene ser han språket bare som en funksjon hos mennesket, og ikke noe mer: Språket er menneskets slim, hadde mennesket vært et bløtdyr. Og ved å bruke språk gjør ikke mennesket annet enn å lyde sin natur. Likevel bruker vi talen til å skryte; vi gjør talen til et ugjenkallelig bevis for at vi er bedre enn tingene og dyrene.

«FOR MENS SNEGLEN DEFINERES AV SIN FUKT OG SLIBRIGHET, ER DET TALEN SOM GJØR MENNESKET TIL ET MENNESKE.»

SÅ SELV OM MENNESKET er språk, og alt er tale, er sneglene bedre, større helgener enn oss. Sneglen skaper sitt eget skjell, og dette er akkurat stort nok. Den kjenner dessuten seg selv: Dens stolthet slimet er både farlig – det lager et spor som rovdyr kan følge – og er beskyttende, et ly å krype inn i. Mennesket derimot er verken måteholden eller verdig nok i dets slim-bruk.

ORDENE ALTSÅ, litteraturens stoff, er som sneglenes sikl, det er det mennesket definerer seg selv ved, det er – eller bør være – vårt kunstverk i verden. Sikl, sikl, det er det som beskytter oss og som gjør oss sårbare for angrep. Ordene, ordene, de bygger vårt hus rundt oss, men de etterlater også våre spor på steinen, avslørende spor, i hvert fall sporer de oss til neste regnbyge, bare til da, for våre ord huskes ikke så lenge, og heldigvis for det!

‹‹HVILKEN LYKKE, hvilken glede altså å være en snegle!››

Legg igjen en kommentar

Du må være innlogget for å kunne legge igjen en kommentar.