UNDER SIN presentasjon av utgivelsen Ser du meg nå? på tegneseriefestivalen Raptus, sa serieskaper Tor Ærlig blant annet at «det er mye godt stoff i barndommen». Gjennom utgivelsene av bladene Evig Ung 1-5, Hjertemosaikk 1-3 og boka Ser du meg nå? som kom tidligere i år, har det vært en økende grad av selvbiografiske elementer i hans serier. I omtrent samme takt har han høstet stadig mer positiv kritikk og oppmerksomhet fra media. Her følger et kort intervju med Tor Ærlig rundt temaet selvbiografisk stoff.

I HVILKEN GRAD BRUKER DU PERSONLIGE HENDELSER I DINE SERIER?

JEG HAR i det siste brukt mye selvbiografisk stoff i seriene mine. Jeg merker imidlertid at jo mer jeg jobber med det, jo friere blir jeg i forhold til stoffet. Fra et utgangspunkt som kanskje gikk ut på å fortelle noen historier som jeg forestiller meg var tatt ganske rett ut ifra minnet jeg hadde om dem, går jeg mer og mer over til å plukke ideer fra virkelige hendelser, som jeg spinner videre på. Det føles allikevel som om det lille elementet av sannhet som tross alt finnes i det ferdige produktet, på merkelig vis gir det en tilknytning til det virkelige livet som jeg ikke hadde vært i stand til å se ellers. Jeg er ikke sikker på om dette er noe som bare jeg personlig merker, fordi jeg tross alt vet hva som er sant og ikke sant.

HVOR HENTER DU STOFFET FRA? PÅ PRESENTASJONEN AV SER DU MEG NÅ? VISTE DU FOR EKSEMPEL FRAM FOTOGRAFIER OG UTKLIPP FRA AVISER.

GRUNNEN TIL at jeg viste fram disse, er at denne spesielle utgivelsen har bakgrunn i en reise jeg foretok for over tjue år siden. Vi var tre unge venner som dro på en slags «ekspedisjon» i en liten båt fra Norge til Marokko, og jeg har brukt denne turen som en slags rammefortelling i boka. Det er stort sett hendelsene som har rot i virkeligheten, og ikke personene. Jeg følte at denne historien var såpass spesiell at jeg ville ha med litt «fakta fra virkeligheten» både som tillegg i boka og i foredraget. Jeg har fått flest positive tilbakemeldinger på dette, men én anmelder mente at tillegget var unødvendig. Jeg liker selv å lese slike bakgrunnshistorier for hvordan forskjellige litterære verk har blitt til, så det er vel også en grunn til at jeg tok det med selv. Ellers så henter jeg stort sett inspirasjon fra hukommelsen, i hvert fall når det gjelder selvbiografiske ting. I tillegg bruker jeg nettet, bøker og lignende, blant annet for å finne fram til den rette tidskoloritten.

MÅ ‹‹RÅSTOFFET›› BEARBEIDES ELLER ENDRES, OG PÅ HVILKE MÅTER FOREGÅR DETTE?

JEG BEARBEIDER stoffet i større eller mindre grad, ja. Ett eksempel er at jeg ofte trekker forskjellige personer sammen til én. Slik får jeg jo også øye på sammenhenger jeg ikke har sett før, ved at forskjellige personer faktisk kan ha hatt en lignende funksjon for meg i forskjellige epoker av livet mitt. Dette kan ta form som et slags detektivarbeid i mitt eget liv, og kan det jo være ganske spennende. Ellers så flytter jeg gjerne litt om på hendelser for lage en god historie. Det er viktig ikke å glemme at det er dette som er formålet, å fortelle en historie. Det biografiske er bare råstoffet som kan være med på å gi fortellingen en allmenn klangbunn.

HVA SKJER MED DE OPPRINNELIGE MINNENE OG OPPLEVELSENE NÅR DE REPRODUSERES I EN TEGNESERIE?

DET ER NOK en fare for at man misbruker sin egen hukommelse litt. At man til slutt ikke husker hva som egentlig skjedde. Til gjengjeld tror jeg at man gjennom arbeidet med dette «stoffet» får mange nye innsikter og trenger ned til såpass mange «glemte» hendelser, at det går litt opp i opp.

Dette innlegget ble publisert Thursday 14. September 2006 klokken 19:18 og er arkivert under Samtale, tema: Stoff. Du kan følge med på responsen til innlegget med RSS 2.0-strømmen. Du kan legge igjen en tilbakemelding eller en tilbakesporing fra din egen side.