POLITI, MAKT OG AUTORITET

NAVN: CHRISTIAN GREVSTAD
FAG: MASTER I VISUELL ANTROPOLOGI

I ET (POST)MODERNE SAMFUNN I STADIG ENDRING FORBLIR DEN NORSKE POLITISTYRKEN, SOM EN AV DE FÅ I VERDEN, I HOVEDSAK UBEVÆPNET. OG I EN TID HVOR ALL SLAGS AUTORITET TIL DAGLIG UTFORDRES OG ABSOLUTTE AUTORITETER HAR MISTET SITT GREP I DE FLESTE SAMFUNNSPOSISJONER, SLIPPER IKKE ENGANG POLITIET UNNA DETTE TREKKET VED DEN MODERNE VIRKELIGHET. DET ER BLITT VANSKELIG Å UTFØRE ET EMBETE MED RÅ MAKTBRUK SOM GRUNNLAG.

ET POLITI som bruker sin rett til utøvelse av maktmidler uten diskresjon styrer med jernhånd. Et slikt politikorps blir fort upopulært. Et slikt politi vil før eller senere bli møtt med utvidede protester og motstand. Kanskje til og med innskrenkninger av deres rett til maktutøvelse i juridisk forstand.
Derfor er det viktig for politiet å få gjennom sin vilje uten å måtte ty til maktmidler. Hvordan gjøres dette i daglig interaksjon med publikum?

DET ER ET av spørsmålene som denne teksten søker å besvare, basert på et tre måneders feltarbeid i Hordaland Politidistrikt (HPD). Metode i feltarbeidsperioden var i hovedsak deltagende observasjon. Jeg deltok på ca. 40 politipatruljer ved ulike politistasjoner og lensmannskontorer i HPD (Bergen sentrum, Os, Fana, Fyllingsdalen og Austevoll). En del intervjuer ble også gjennomført.

I UTGANGSPUNKTET kan man tenke seg at politiet får sin autoritet fra sitt statlige monopol på bruk av fysisk tvang. Men en slik autoritet ville ikke stå særlig støtt over tid siden den risikerer å møte protester og sterk motstand. Legitim autoritet (Weber 1968) derimot får sin troverdighet gjennom et statlig byråkrati som tilfører prestisje. Men man kan argumentere (Skalnik 1999) at slik legitim autoritet i Webersk forstand kun er en underkategori av rå maktbruk ettersom trusselen om maktbruk alltid vil være tilstede. I stedet skal jeg her se på autoritet, ikke som en type makt, men som noe i opposisjon til makt. Hvis makt assosieres med tvang så forbindes autoritet med aksept. Ikke aksept for posisjonen (og dens ressurser) men for avgjørelsen. Man frykter makten, men respekterer autoriteten.

I MASTEROPPGAVEN min beskriver og analyserer jeg interaksjon mellom politi og publikum i 16 ulike situasjoner.
Noen slike situasjoner:

  1. Politiet bruker ti minutter på å overtale en person om å tømme ut den alkoholholdige drikken han nyter på offentlig
    sted.
  2. En person som har slått noen ned returnerer til åstedet for å snakke med politiet og gjøre opp for seg.
  3. En bekymret politimann forteller en narkoman at ungdom har begynt å oppsøke miljøet deres. Han svarer spontant: «Da ringer jeg deg. Jeg har jo nummeret ditt.» Hvordan skal vi forklare slike situasjoner? Slik jeg ser det er ikke Webers begreper om makt og autoritet dekkende. Autoritet kan ikke her sees som en underkategori av maktbruk.

MIN STUDIE VISER at politiet utøver en vesentlig grad av smidighet og skjønn når de håndterer ulike situasjoner. På denne måten holder de tilbake bruk av tvangsmidler som for eksempel tilsnakk, anmeldelser, arrestasjoner, bruk av fysisk makt, håndjern og våpen. Dette fører til velvilje hos publikum. Denne velviljen fører så til ytterligere velvilje hos politiet.

DESSUTEN TROR JEG ikke det er tilfeldig at en politistyrke
som er så relativt populær og respektert, også i all hovedsak
er ubevæpnet. En ubevæpnet politistyrke har en langt
bedre mulighet til å gi beskjeder og direktiver som aksepteres
fullt og helt i seg selv uten implisitte eller eksplisitte trusler om
maktbruk.

DET VI SER konturene av her er et felt av velvilje som eksisterer mellom politi og publikum. For å forklare dette fenomenet fullstendig trengs ytterligere studier som langt overgår en begrenset masteroppgave. Men basert på denne studien synes det klart at det er noen faktorer som bidrar til dette feltet av velvilje:

  1. En ubevæpnet politistyrke.
  2. Et politi som strekker seg for ikke å ta i bruk maktmidler.

DETTE BIDRAR til gjensidig respekt mellom politi og publikum. Noen har kalt dette et samarbeidsprosjekt (Finstad 2000). Dette motvirker en polarisering mellom politi og publikum som man kanskje ser et sterkere bilde av i andre land.

SKISMOGENESE – selvforsterkende spiraler: En slik polarisering er nært knyttet opp til det Gregory Bateson kaller (symmetrisk) skismogenese (Bateson 1972 [1935]), en spiral av selvforsterkende samhandling som fører til mer av den samme oppførselen. Kriminelle i Norge trenger ikke i stor grad å bevæpne seg ettersom de ikke trenger å bekymre seg for at væpnet politi skal storme husene deres. Hvis deres bosted skulle bli stormet så er det vesentlig sjanse for at politiet vil være ubevæpnet, i alle fall ikke beredt til å skyte først. Ordningen i det norske politiet med at man må be om tillatelse først for å bevæpne seg med mindre man opplever en umiddelbar livstruende situasjon, fører til færre væpnede og dødelige konflikter.
Hvis politiet tar hardere midler i bruk, så vil de kriminelle miljøene gjøre det samme. Resultatet av et slikt rustningskappløp er hardere kriminalitet og flere konflikter mellom politi og publikum.

MER GENERELT kan vi også anta at et bevæpnet politi gir mer grobunn for mistro mellom politi og publikum. En bevæpnet politimann som utsteder et direktiv utstråler i større grad implisitte trusler om maktbruk. Det vil være vanskeligere for et bevæpnet politi å operere med rendyrket autoritet, nettopp fordi et våpen på hoften en svært sterk visuell påminner om politiets rett til bruk av fysisk tvang.

NOE AV DET interessante er at politiet må være bevisst på at både for mye og for lite maktbruk faktisk kan være skadelig for deres autoritet. En mer bestemt og myndig oppførsel kan kanskje føre til sterkere autoritet. Politiet står dermed ovenfor et dilemma: Både for «hard» og for «myk» oppførsel kan potensielt føre til svakere autoritet. For å komplisere saken ytterligere eksisterer det enda et dilemma: Konsekvent vs. skjønnsmessig håndtering. Ved utstrakt bruk av skjønn risikerer politiet å bli anklaget for å dømme folk på gaten uten rettssak. Men hvis alle skal behandles 100 % likt etter loven så kan ikke engang det minste lovbrudd overses i noen som helst situasjon, noe som kan komme til å ligne et fascistisk politiregime.

SLIKE AVVEININGER
er derfor en konstant utfordring for politiet. Det er når den rette balansen treffes at politiet opprettholder en optimal autoritet.

KONKLUSJON: Situasjoner som de over kan ikke uten videre forklares med tilstedeværelse av implisitte eller eksplisitte trusler. Slik jeg ser det er det heller ikke snakk om personlig verdimaksimering fra publikums side. Derimot tyder alt på det er relasjoner gjennomsyret av autoritet som muliggjør slike handlingsforløp. Derfor ser det ut til at politiet i noen situasjoner kan interagere med publikum uten at det eksisterer noen form for trusler om maktbruk.

REFERANSER
Bateson, Gregory. 1972 [1935]. Steps to an Ecology of Mind. New York: Ballantine.
Finstad, Liv. 2000. Politiblikket. Pax Forlag A/S, Oslo.
Skalnik, Peter. 1999. “Authority vs. Power” i The Anthropology of Power. Redigert av Angela Cheater. London, Routlidge.
Weber, Max. 1968. Economy and Society. Bedminster Press, New York.

Legg igjen en kommentar

Du må være innlogget for å kunne legge igjen en kommentar.