Arkiv for May 2006

NORMALITETS LITTERATUR

Saturday 13. May 2006

Torgeir Skorgen
Artenes Oppfinnelse
Rasetenkningens Historie
272 sider
Spartacus Forlag 2002

«KVA ER EIT MENNESKE?» spør forfattaren innleiingsvis. Finst det noko universelt menneskeleg som bind menneskeslekta saman, eller må dette spørsmålet svarast for av kvart folk og kvar gruppe især?

ARTENES OPPFINNELSE er ein gjennomgong av europeisk rasetenking, historia om korleis dette spørsmålet har vorte handsama opp gjennom tidene. Frå dei greske klassisistiske venleiksideala til skallemåling i Norge, har ei lang rekkje med teoretikarar, filosofar, legar og vitskapsmenn sett sitt preg på kva «rasetenking» eigentleg er, og kva funksjon denne har. Framandfrykt er eit gamalt begrep, men rasisme (direkte oversett «raselære») som er bygd på ideen om at ytre biologi predikerer indre mentalitet, er eit relativt moderne fenomen. Det var fyrst i 1700-talets Europa at den klassiske rasismen oppstod, og opp gjennom vel tre hundre år har den teke mange former og hatt mange tilhengjarar.

HER ER DET MYKJE vitskap på ville vegar, som boka har mange eksempel på undervegs. Heldigvis er ikkje dette ei oppramsing av sjokkerande fakta. Forfattaren har ungått å kvile ved sensasjonelle historiar om metodar mot «livsuverdig liv», men har samstundes freista å gje eit bilete på dei miljø, teoriar og haldningar som ligg til grunn for desse. Ikkje berre var innprenting av raseteoriar politiske reiskap som har rettferdiggjort t.d. nedslaktinga av indianarane, slavehandelen, koloniseringa eller undertrykkjinga av samane, dei ansvarlege vitskapsfolka som sto bak var ofte overtydde om at dei gjorde menneskeslekta ei teneste ved å «luke bort ugresset».

SKORGEN HEVDAR at å dele inn menneske i rasar er noko anna enn å fastslå biologiske forskjellar. «Raseinndeling handler først og fremst om min og din identitet, om hvordan vi oppfatter oss selv og ’de andre’ som mennesker». For å danne identitet, må me som kjent fyrst definere oss som det me ikkje er, og til dette føremålet trengs dei andre, som me tilskriv alle dei negative egenskapane me ynskjer å distansere oss frå.

BOKA ER SKRIVE
som ein respons til dei haldningar som framleis florerer i dagens samfunn, og ikkje berre som ei historisk latterleggjering av og distansering frå fortidas feilgrep. Me vert minte på at sjølv om openberre og offentlege raseteoriar kanskje ikkje er like lette å få auge på i dag, lever dei i beste velgåande, som institusjonelle, kulturelle eller etniske former for rasisme. Uttrykk som «temperament» har t.d. sitt utspring i teoriar rundt fysiognomi. Det mindre intellektuelt stimulerande vert framleis henvist til som «lavpanna».

ARTENES OPPFINNELSE
er ei informativ og velskrive bok om systematisk normalisering og abnormalisering på grunnlag av biologiske og kulturelle forskjellar. Her er ei innføring i temaet, men for djuptgåande detaljar og analyse bør ein oppsøkje kjeldene. Mykje biletmateriale bidreg til ei interessant lesing, og ein del trykkfeil til tross er den vel verdt eit par timar. Til tiders tragikomisk og framleis aktuell.

FRODIG BEGJÆR

Saturday 13. May 2006

av ANEMARI NEPLE

LUKTEN AV BRENT OVERHEADPLAST OM MORGENEN, SELSOM OMGANG MED MYRMOSE OG ET EKTEPAR SOM VIL AT ORDFØREREN SKAL ERKLÆRE KOMMUNEN FOR EN ANARKISTISK STAT. DETTE ER BARE NOEN AV INGREDIENSENE I ØYSTEIN VIDNES’ NYE, FRAMIFRÅ ROMAN EKSTASAR (SAMLAGET 2006).

Vindnes bok«Eg gjekk inn på arbeidsrommet og sette meg framfor
datamaskinen, som gav frå seg dei kjende surkle- og snorkeaktige
lydane då eg slo han på.»(s. 74).

Øysten VindnesØYSTEIN VIDNES (1976) debuterte med den kritikerroste Bondeforteljingar i 2002. Ekstasar er hans andre bok. Hovedpersonen i denne romanen er en ordfører som trygt kan sies å bevege seg på grensen av det normale.

foto: HERBORG PEDERSEN


AKA MINI-INTERVJUER ØYSTEIN VIDNES:
Først et spørsmål om kategoriene ”normalitet” og ”ekstase”. Vil du si at dette er kategorier som utelukker hverandre, eller er de kanskje også gjensidig avhengige av hverandre? Og kan det finnes en ”normal ekstase”?

–Ja, om vi snakkar om mennesklege tilstandar eller opplevingar:
ein normaltilstand og eit eksempel på noko som ikkje er ein normaltilstand. Dermed blir vel «normalitet» og «ekstase» gjensidig utelukkande. Men òg avhengig av veksling: Det er vanskeleg, eller rettare sagt umogleg, å tenkje seg ein permanent ekstase. Det vil vi i så fall namngi med ein diagnose. Tydinga av ordet er jo noko i retning av å stå utanfor seg sjølv. Etymologisk sporer dei ordet ekstasis frå gresk, der verbet histanai tyder å plassere, statisk, men forstavinga ek frigjer resten av ordet, så det blir ut av det statiske. Historisk knyter ein vel det ekstatsike til religiøse opplevingar, men ulike kulturar og epokar har jo sett både ulike ekstasar og ulike måtar å kome inn i dei på. Dermed er det nærliggande å hevde at alle ekstasar på sett og vis er normale, iallfall om ein ser litt stort på det. Enkelte ekstasar er jo også så normale at vi knapt legg merke til dei, knytt til søvn, mat og andre ut-av- eller inn-i-kroppenopplevingar.

Så til et typisk forfatterintervju-spørsmål: Dette er din andre bok. Andreboka kalles som kjent gjerne ”den vanskelige andreboka”. Hvor normalt er det at andreboka er vanskelig for en forfatter, tror du? Og hvor vanskelig var andreboka i ditt tilfelle?

–Ja, det er normalt at andreboka er vanskeleg. Ikkje nødvendigvis meir vanskeleg enn den første, men på ein litt annan måte. Det ein vinn på å ikkje vere nybegynnar, taper ein ved å ha forventningar. Som regel mest sine eigne forventningar, sjølvsagt, men det er jo dei som er viktigast og verst. Kanskje er eg unormal, for denne andreboka var om lag akkurat like vanskeleg som den første. Eg brukte om lag like lang tid – tre år, pluss minus – og ho vart på om lag like mange sider.

Til sist et spørsmål av mer samfunnsmessig art: Hvor langt ut er det tilrådelig for den jevne ordfører å bevege seg i retning av normalitetens grenser?

–Det er ikkje tilrådeleg for ein ordførar å tenkje gjennom eit slikt spørsmål. Å vere ordførar jo ikkje ei lett rolle å innta, og det blir sjølvsagt frykteleg komplisert dersom han i tillegg til å vere ordførar også skal vere normal.

POLITI, MAKT OG AUTORITET

Saturday 13. May 2006

NAVN: CHRISTIAN GREVSTAD
FAG: MASTER I VISUELL ANTROPOLOGI

I ET (POST)MODERNE SAMFUNN I STADIG ENDRING FORBLIR DEN NORSKE POLITISTYRKEN, SOM EN AV DE FÅ I VERDEN, I HOVEDSAK UBEVÆPNET. OG I EN TID HVOR ALL SLAGS AUTORITET TIL DAGLIG UTFORDRES OG ABSOLUTTE AUTORITETER HAR MISTET SITT GREP I DE FLESTE SAMFUNNSPOSISJONER, SLIPPER IKKE ENGANG POLITIET UNNA DETTE TREKKET VED DEN MODERNE VIRKELIGHET. DET ER BLITT VANSKELIG Å UTFØRE ET EMBETE MED RÅ MAKTBRUK SOM GRUNNLAG.

ET POLITI som bruker sin rett til utøvelse av maktmidler uten diskresjon styrer med jernhånd. Et slikt politikorps blir fort upopulært. Et slikt politi vil før eller senere bli møtt med utvidede protester og motstand. Kanskje til og med innskrenkninger av deres rett til maktutøvelse i juridisk forstand.
Derfor er det viktig for politiet å få gjennom sin vilje uten å måtte ty til maktmidler. Hvordan gjøres dette i daglig interaksjon med publikum?

DET ER ET av spørsmålene som denne teksten søker å besvare, basert på et tre måneders feltarbeid i Hordaland Politidistrikt (HPD). Metode i feltarbeidsperioden var i hovedsak deltagende observasjon. Jeg deltok på ca. 40 politipatruljer ved ulike politistasjoner og lensmannskontorer i HPD (Bergen sentrum, Os, Fana, Fyllingsdalen og Austevoll). En del intervjuer ble også gjennomført.

I UTGANGSPUNKTET kan man tenke seg at politiet får sin autoritet fra sitt statlige monopol på bruk av fysisk tvang. Men en slik autoritet ville ikke stå særlig støtt over tid siden den risikerer å møte protester og sterk motstand. Legitim autoritet (Weber 1968) derimot får sin troverdighet gjennom et statlig byråkrati som tilfører prestisje. Men man kan argumentere (Skalnik 1999) at slik legitim autoritet i Webersk forstand kun er en underkategori av rå maktbruk ettersom trusselen om maktbruk alltid vil være tilstede. I stedet skal jeg her se på autoritet, ikke som en type makt, men som noe i opposisjon til makt. Hvis makt assosieres med tvang så forbindes autoritet med aksept. Ikke aksept for posisjonen (og dens ressurser) men for avgjørelsen. Man frykter makten, men respekterer autoriteten.

I MASTEROPPGAVEN min beskriver og analyserer jeg interaksjon mellom politi og publikum i 16 ulike situasjoner.
Noen slike situasjoner:

  1. Politiet bruker ti minutter på å overtale en person om å tømme ut den alkoholholdige drikken han nyter på offentlig
    sted.
  2. En person som har slått noen ned returnerer til åstedet for å snakke med politiet og gjøre opp for seg.
  3. En bekymret politimann forteller en narkoman at ungdom har begynt å oppsøke miljøet deres. Han svarer spontant: «Da ringer jeg deg. Jeg har jo nummeret ditt.» Hvordan skal vi forklare slike situasjoner? Slik jeg ser det er ikke Webers begreper om makt og autoritet dekkende. Autoritet kan ikke her sees som en underkategori av maktbruk.

MIN STUDIE VISER at politiet utøver en vesentlig grad av smidighet og skjønn når de håndterer ulike situasjoner. På denne måten holder de tilbake bruk av tvangsmidler som for eksempel tilsnakk, anmeldelser, arrestasjoner, bruk av fysisk makt, håndjern og våpen. Dette fører til velvilje hos publikum. Denne velviljen fører så til ytterligere velvilje hos politiet.

DESSUTEN TROR JEG ikke det er tilfeldig at en politistyrke
som er så relativt populær og respektert, også i all hovedsak
er ubevæpnet. En ubevæpnet politistyrke har en langt
bedre mulighet til å gi beskjeder og direktiver som aksepteres
fullt og helt i seg selv uten implisitte eller eksplisitte trusler om
maktbruk.

DET VI SER konturene av her er et felt av velvilje som eksisterer mellom politi og publikum. For å forklare dette fenomenet fullstendig trengs ytterligere studier som langt overgår en begrenset masteroppgave. Men basert på denne studien synes det klart at det er noen faktorer som bidrar til dette feltet av velvilje:

  1. En ubevæpnet politistyrke.
  2. Et politi som strekker seg for ikke å ta i bruk maktmidler.

DETTE BIDRAR til gjensidig respekt mellom politi og publikum. Noen har kalt dette et samarbeidsprosjekt (Finstad 2000). Dette motvirker en polarisering mellom politi og publikum som man kanskje ser et sterkere bilde av i andre land.

SKISMOGENESE – selvforsterkende spiraler: En slik polarisering er nært knyttet opp til det Gregory Bateson kaller (symmetrisk) skismogenese (Bateson 1972 [1935]), en spiral av selvforsterkende samhandling som fører til mer av den samme oppførselen. Kriminelle i Norge trenger ikke i stor grad å bevæpne seg ettersom de ikke trenger å bekymre seg for at væpnet politi skal storme husene deres. Hvis deres bosted skulle bli stormet så er det vesentlig sjanse for at politiet vil være ubevæpnet, i alle fall ikke beredt til å skyte først. Ordningen i det norske politiet med at man må be om tillatelse først for å bevæpne seg med mindre man opplever en umiddelbar livstruende situasjon, fører til færre væpnede og dødelige konflikter.
Hvis politiet tar hardere midler i bruk, så vil de kriminelle miljøene gjøre det samme. Resultatet av et slikt rustningskappløp er hardere kriminalitet og flere konflikter mellom politi og publikum.

MER GENERELT kan vi også anta at et bevæpnet politi gir mer grobunn for mistro mellom politi og publikum. En bevæpnet politimann som utsteder et direktiv utstråler i større grad implisitte trusler om maktbruk. Det vil være vanskeligere for et bevæpnet politi å operere med rendyrket autoritet, nettopp fordi et våpen på hoften en svært sterk visuell påminner om politiets rett til bruk av fysisk tvang.

NOE AV DET interessante er at politiet må være bevisst på at både for mye og for lite maktbruk faktisk kan være skadelig for deres autoritet. En mer bestemt og myndig oppførsel kan kanskje føre til sterkere autoritet. Politiet står dermed ovenfor et dilemma: Både for «hard» og for «myk» oppførsel kan potensielt føre til svakere autoritet. For å komplisere saken ytterligere eksisterer det enda et dilemma: Konsekvent vs. skjønnsmessig håndtering. Ved utstrakt bruk av skjønn risikerer politiet å bli anklaget for å dømme folk på gaten uten rettssak. Men hvis alle skal behandles 100 % likt etter loven så kan ikke engang det minste lovbrudd overses i noen som helst situasjon, noe som kan komme til å ligne et fascistisk politiregime.

SLIKE AVVEININGER
er derfor en konstant utfordring for politiet. Det er når den rette balansen treffes at politiet opprettholder en optimal autoritet.

KONKLUSJON: Situasjoner som de over kan ikke uten videre forklares med tilstedeværelse av implisitte eller eksplisitte trusler. Slik jeg ser det er det heller ikke snakk om personlig verdimaksimering fra publikums side. Derimot tyder alt på det er relasjoner gjennomsyret av autoritet som muliggjør slike handlingsforløp. Derfor ser det ut til at politiet i noen situasjoner kan interagere med publikum uten at det eksisterer noen form for trusler om maktbruk.

REFERANSER
Bateson, Gregory. 1972 [1935]. Steps to an Ecology of Mind. New York: Ballantine.
Finstad, Liv. 2000. Politiblikket. Pax Forlag A/S, Oslo.
Skalnik, Peter. 1999. “Authority vs. Power” i The Anthropology of Power. Redigert av Angela Cheater. London, Routlidge.
Weber, Max. 1968. Economy and Society. Bedminster Press, New York.

ANTIMATERIE I ET MATERIEUNIVERS

Saturday 13. May 2006

NAVN: INGRID OFTE
FAG: STIPENDIAT VED INSTITUTT FOR FYSIKK OG TEKNOLOGI, PARTIKKELFYSIKK

ANTIMATERIE HØRES UT SOM NOE SOM PASSER BEST I EN SCIENCE FICTION BOK. MEN ANTIMATERIE ER REELT NOK. HELT NORMALT ER DET DOG IKKE. ANTIPARTIKLER FINNES I NATUREN I BITTESMÅ MENGDER, MEN FORDI DE IKKE PASSER INN I VÅR MATERIE–VERDEN FÅR DE IKKE LEVE LENGE. FOR NÅR EN ANTIPARTIKKEL MØTER SIN PARTIKKELPARTNER, UTSLETTER DE HVERANDRE! OG LIKEVEL: KOSMOLOGER TROR AT ANTIMATERIE OG MATERIE BLE PRODUSERT I LIKE STORE MENGDER I DET STORE SMELLET. HVORDAN KAN DET DA HA SEG AT UNIVERSET BESTÅR AV NESTEN BARE MATERIE?

ANTIMATERIE BLE FØRST oppdaget teoretisk av fysikeren Paul Dirac i 1928 da han greide å kombinere to nymotens teorierer , relativitetsteorien og kvantemekanikken, for å beskrive en relativistisk partikkel. En slik beskrivelse er nødvendig hvis en partikkel beveger seg med hastigheter nær lyshastigheten. Likningen han fant var elegant, men der var et problem: i tillegg til de vanlige forventede løsningene, hadde likningen løsninger som beskrev en partikkel med negativ energi. Dette så først helt meningsløst ut, men Dirac tolket dette til at der måtte finnes en antipartikkel som hadde samme masse men motsatt ladning av partikkelen.
På denne tiden var elektronet og protonet de eneste elementærpartiklene man kjente til. Partikkelen Dirac forsøkte å beskrive var elektronet. Bare fire år etter Diracs likning, ble antielektroner ble observert i kosmisk ståling, og fikk navnet positron. I 1955 ble også antiprotonet observert i kollisjoner mellom protoner og kopperatomer.

ATOMER OG ANTIATOMER
: Siden den tid har positroner og antiprotoner nærmest blitt hyllevare i kselleratorsammenheng. Positroner produseres i naturen ved radioaktivt henfall av enkelte atomkjerner. Ved hjelp av elektriske og magnetiske felt kan man samle inn og aksellerere disse positronene til ønsket energi. Flere partikkelakselleratorer rundt om i verden kolliderer positroner og elektroner i sine eksperimenter.
Positroner benyttes også i Positron Emission Tomography (PET), en teknikk for medisinsk billedanalyse som gir 3D bilder av kroppen. Det brukes spesielt i kreftdiagnostisering og hjerte- og hjerneforskning. Antiprotoner oppstår ikke av seg selv ved lave energier i naturen, men ved høye energier, for eksempel hvis aksellererte partikler kolliderer, kan partikkel-antipartikkel-par dannes fra energien. Antiprotonene kan skilles fra de andre partiklene ved hjelp av elektriske og magnetiske felt.

Et normalt atom består av en kjerne med protoner og eventueltnøytroner samt en elektronsky som svirrer rundt. Et helt
atom er elektrisk nøytralt og har like mange negativt ladde elektroner som positivt ladde protoner. Det enkleste atomet er
hydrogenatomet, som består av ett proton og ett elektron.

Siden man nå hadde funnet anti-partneren til begge ingrediensene
i et vanlig atom, var det fristende å forsøke å lage et antiatom. Hydrogenatomet er det atomet vi vet mest om. Det ville vært meget interessant å finne ut like mye om antihydrogenatomet for å sammenlikne og se om man kan finne noen forskjell mellom materie og antimaterie.

atom

Dette begynte å bli virkelighet i 1995, da CERN annonserte at de hadde laget 9 hydrogenatomer. Men som seg hør og bør ved Europas største partikkelakselleratorsenter, var disse atomene produsert i høy hastighet, noe som gjorde dem uegnet for nærmere studier. Men i 2002 lyktes de i å produsere «kalde» hydrogenatom ved ATHENA-eksperimentet ved CERN ved å bremse antiprotonene til lav fart og blande dem med en positrongass.
De greide til og med å produsere 400-500 atomer per sekund! Men fremdeles ligger det tekniske vanskeligheter i veien for å studere disse atomene. De elektrisk ladde antiprotonene og positronene kan hver for seg styres ved elektriske felter, men straks de slår seg sammen til et antihydrogenatom blir de tilsammen en elektrisk nøytral enhet, og bryr seg ikke om elektriske felter.

Dermed diffunderer de sin vei, og forsvinner i et blaff i det de treffer på materie. For tiden forsker ALPHA-eksperimentet på hvordan de kan bruke magnetfelt til å holde på antihydrogenene lenge nok til å studere deres egenskaper.

ANTIPARTIKLER I PARTIKKELFYSIKK: Forskjeller mellom materie og antimaterie skulle også være synlig på elementærpartikkelnivå. Diracs likning er fremdeles sentral i «Standardmodellen» for partikkelfysikk. Her beskrives tre familier leptoner og tre familier kvarker, og for hver av disse hører det med en antipartikkel (antileptoner og antikvarker).
Elektronet tilhører den letteste leptonfamilien, og protoner og nøytroner, som finnes i vanlige atomkjerner, er satt sammen av kvarker fra den letteste kvarkfamilien. De to øvrige familiene er tyngre og ustabile. Kvarkene og antikvarkene kan settes sammen til en drøss med forskjellige partikler. Noen av disse uvanlige partiklene kan vi flyktig treffe på i skurer av kosmisk ståling, især når vi er ute og flyr eller oppe på et høyt fjell.

Standardmodellen beskriver også vekselvirkning mellom disse partiklene, som manifesterer seg ved at partiklene utvekseler informasjon med hverandre i form av bosoner. Disse bosonene er også elementærpartikler, men har fundamentalt forskjellig spinnstruktur enn kvarker og leptoner (som er av typen fermioner). Bosonene formidler de kreftene vi kjennersom gravitasjon, elektromagnetisme, svak og sterk kjernekraft.

VED FØRSTE ØYEKAST ser naturlovene ut til å være helt lik for partikler og antipartikler. Prosesser som involverer den sterke kjernekraften har tilsynelatende perfekt symmetri mellom materie og antimaterie. Det samme gjelder den elektromagnetiske kraften. Vi observerer for eksempel at når energi omformes til masse dannes alltid et partikkel-antipartikkel-par, altså like mye av hver. Og dersom disse er ustabile og henfaller til lettere partikler, gjelder naturlovene for den sterke og den elektromagnetiske kraften likt for partikler og antipartikler. Men under den svake kjernekraften oppfører partiklene seg noe annerledes. Den svake kraften synes å mene at retningen i rommet skal bety noe. For eksempel vil et myon (elektronets tyngre slektning) alltid sende ut et elektron mot sin egen polarisasjonsretning når det henfaller, mens et antimyon vil alltid sende ut et antielektron langs sin egen polarisasjonsretning.
Men til tross for at den svake kraften legger inn et ekstra krav til retning i rommet, er det ingenting annet som tyder på at antipartikler skulle henfalle i større grad enn normale partikler.

MEN VI VET at der må være en asymmetri mellom antimaterie og materie, dvs. naturlovene som gjelder for antimaterie må være forskjellige fra dem som gjelder for materie, ellers ville ikke universet sett ut som det gjør. Teoretisk sett kan der finnes flere kilder til asymmetri. Den eneste kilden til asymmetri som finnes i Standardmodellen er CP-brudd.
For å komme videre her er det ikke til å unngå å innføre noen begreper. En teori som er lik for partikler og antipartikler kaller vi symmetrisk under operasjon C (charge conjugation).
En teori som er lik uavhengig av retning i rommet sier vi er symmetrisk under operasjon P (paritetstransformasjon), og en teori som gjelder uavhengig av retning i tid sier vi er symmetrisk under operasjon T (tidsreversering). Litt av et opplegg? Ja, men med disse begrepene kan vi si at at den sterke kjernekraften og den elektromagnetiske kraften er symmetrisk under C-operasjonen (og faktisk også P- og T-operasjonene).
Men den svake kjernekraften er ikke symmetrisk under C eller P alene, men er symmetrisk under kombinasjonen CP. Nesten.
Faktisk finnes der unntak. I noen tilfeller er nemlig også CP-symmetrien brutt. Og dette unntaket kan være en kilde til
å forstå hvorfor antimaterie nesten er forduftet fra vårt univers mens materien er den som dominerer.

atomsmallMATERIE MØTER ANTIMATERIE. HVIS ET ELEKTRON OG ET POSITRON KOLLIDERER, UTSLETTER DE HVERANDRE OG FRIGJØR ENERGI. DERSOM DE I TILLEGG HAR HØY FART SOM FOR EKSEMPEL I EN AKSELLERATOR, ER ENERGIEN STOR NOK TIL AT NYE PARTIKKEL-ANTIPARTIKKEL-PAR DANNES.
KILDE: DESY HAMBURG.

CP-BRUDD VAR OBSERVERT eksperimentelt i 1964 i henfall av elektrisk nøytrale K-mesoner (kaoner). Mesoner er satt sammen av en kvark og en antikvark. Ofte er kvark og antikvark av ulik type, slik at de ikke utsletter hverandre med en gang. Det spesielle med disse partiklene er at de er sammensatte kvantetilstander som er litt materie og litt antimaterie på samme tid. Når de henfaller ved den svake kraften, er det egentlig en av kvarkene inni som henfaller, og det vi ønsker å finne ut er om en kvark lever lenger enn den tilsvarende antikvarken.

Nøytrale kaoner finnes i to typer, på grunn av to forskjellige måter å kombinere kvark og antikvark på, og den ene av dem har kort levetid og henfaller alltid til to pioner (en lettere mesontype), og den andre har mye lengre levetid og henfaller alltid til tre pioner. Dette var regelen. Men så oppdaget man unntaket: man greide å fjerne alle de kortlevede kaonene og fant at noen av de langtlevede kaonene faktisk henfallt til to pioner likevel, som ikke skulle være lovlig dersom CP symmetrien var perfekt.

I flere tiår var dette det eneste eksperimentelle beviset på forskjell mellom materie og antimaterie. Og selv om brudd på CP-symmetrien var bevist i prinsippet, var det ikke nok til å tallfeste asymmetrien mellom materie og antimaterie. Men i 1999 startet to nye eksperimenter som var designet nettopp for å studere CP-brudd. Denne gangen var det en tyngre slektning av K-mesonet, B-mesonet, som skulle studeres. B-mesonet heter så fordi den inneholder en b-kvark, den nest tyngste kvarken som finnes. De to eksperimentene er svært like og konkurrerer om å få de mest presise resultatene: Belle i Japan og BABAR i California, USA. Begge kolliderer elektroner og positroner ved en energi som er optimal for å produsere flest mulig B-mesoner. Begge eksperimentene krever store maskiner (akselleratorer) og involverer mange fysikere, og er derfor internasjonale samarbeidsprosjekter. Universitetet i Bergen deltar i forskningen ved BABAR eksperimentet.

I 2001 publiserte BABAR det første beviset på CP-brudd i B-meson systemet, og rett etter fulgte Belle opp med resultater som pekte i samme retning. Begge resultatene var forenelig med Standardmodellen. Og i løpet av de siste årene har begge eksperimentene samlet inn store mengder data om B-mesonhenfall og målt CP-brudd og materie-antimaterieasymmetri ganske presist i flere henfallskanaler. Det klareste signalet for CP-brudd ble publisert i 2004 da BABAR talte 696 av et meget bestemt henfall av b-kvarken i forhold til hele 910 tilsvarende henfall av anti-b-kvarken. Dette indikerer at anti-bkvarken i disse tilfellene henfaller 13% raskere enn b-kvarken.

MEN DET ER ETTERHVERT klart at de eksemplene på CP-brudd som har vært målt hittil ikke er nok til å forklare den store forskjellen mellom materie og antimaterie som vi ser på kosmisk skala. Og selv om enkelte prosesser viser stor forskjell for partikler og antipartikler, er materie-antimaterie symmetrien så perfekt i nesten alle andre tilfeller at den totale asymmetrien er veldig liten. Men vi vet at Standardmodellen ikke inneholder alle svar. Den har flere mangler, som for eksempel at den ikke kan forutsi massene til elementærpartiklene. Disse må måles eksperimentelt.

Alt i alt har den 18 vilkårlige parametere som alle må måles. Det ville være mer tilfredsstillende å finne en teori som kunne forklare sammenhengene bedre: hvorfor massene er slik som vi måler dem og hvorfor styrken på kreftene variere som de gjør. Og nå er det altså klart at Standardmodellen slik den er i dag heller ikke kan forklare hvorfor verden består av materie og ikke antimaterie.

For få år siden ble det påvist at nøytrinoer, noen bittesmå leptoner, som nesten utelukkende vekselvirker med omverdenen via den svake kraften, faktisk ikke er masseløse som Standardmodellen baserer seg på. Så her må det minst en justering til. Det er også blitt påvist at nøytrinoer fra sola kan skifte identitet på veien til jorden. Dette høres fancy ut, men en liknende «mixing» er velkjent for kvarker og har direkte sammenheng med CP-brudd i meson-henfall. Muligens kan der være betydelige brudd på CP-symmetrien for nøytrinoer også.

Standardmodellen vil nok ikke forkastes i noe tilfelle, men det er klart at den må utvides. Det er ønskelig at en mer fundamental teori kommer på banen. Flere populære kandidater finnes, som for eksempel supersymmetri som også kan inkludere gravitasjon som i dag ikke passer særlig godt inn i Standardmodellen. Ingen av de nye teoriene har foreløpig vært mulig å teste direkte, og dermed er det vanskelig å vite hvilken av teoriene det bør satses mest på. Flere indirekte tester har vært forsøkt, uten at noen klare avvik fra Standardmodellen har vært observert så langt. Det neste store spennende eksperimentelle prosjektet er LHC (Large Hadron Collider) på CERN, som skal starte opp sommeren 2007 med kollisjoner av protoner med mer enn ti ganger høyere energier enn tidligere oppnådd. Store forventninger knytter seg til at dette prosjektet skal belyse nye sider av elementærpartiklenes verden og gi oss mer konkrete spor å gå etter for å forstå det universet vi lever i.


FAKTA:

elementærpartikler – egentlig skulle dette beskrive partikler som ikke har noen struktur, som ikke er sammensatt av mindre deler. Men gjennom tidene har man ofte funnet at det man først trodde var en elementærpartikkel egentlig bestod av mindre deler. Ordet brukes her om alle partikler som er mindre av struktur enn et atom.

henfall – et forsøk på å beskrive hva som skjer med ustabile partikler. En partikkel (en kvantetilstand) vil alltid forsøke å kvitte seg med energi og henfalle til en lavere energitilstand. Dersom en partikkel kan finne en lovlig måte å omforme seg til en lettere partikkel ved å sende ut stråling, gjør den gjerne det. Noen ganger tar dette litt tid.

antipartikkel – til enhver partikkel finnes der en tilsvarende antipartikkel med samme masse og spinn, men med motsatt ladning. Hvis en partikkel og antipartikkel i samme kvantetilstand møtes vil de utslette hverandre og frigi energi. Dette er en effekt av Einsteins verdensberømte likning, E = mc2, som sier at energi (E) kan omdannes til masse (m), og omvendt. Siden c2 (kvadratet av lyshastigheten) er et kjempestort tall, vil en bitteliten masse kunne frigjøre store mengder energi.

kvark – de minste bestanddelene i atomkjernen (så vidt vi kjenner til i dag). Disse partiklene er slaver av den sterke kjernekraften og kan ikke eksistere alene. Opptrer alltid i grupper på tre (baryoner) eller sammen med en antikvark (mesoner).

lepton – en punktpartikler (så vidt vi vet i dag) som er upåvirket av den sterke kjernekraften. Elektroner, myoner og nøytrinoer er eksempler på leptoner.

meson – en bundet tilstand av en kvark og en antikvark.

proton – en bundet tilstand av tre kvarker (uud).

bosoner og fermioner – navnene beskriver spinnstruktur. Bosoner har heltallig spinn og fermioner har halvtallig spinn. Kvarker og leptoner er fermioner, mens kraftformidlingspartiklene og enkelte sammensatte partikler er bosoner.

MOT NORMALT?

Saturday 13. May 2006

NAVN: DAG JOHAN STEINSKOG
FAG: STIPENDIAT, NANSEN SENTER FOR MILJØ OG FJERNMÅLING

LEIF JUSTERS FRASE «MOT NORMALT» HAR SATT SEG FAST I UNDERBEVISSTHETEN TIL DE FLESTE NORDMENN. DET ER JO IKKE SÅ RART NÅR METEOROLOGENE HAR BRUKT FRASEN I VÆRVARSEL I BÅDE RADIO OG TV I LANGE TIDER. FRASEN HAR OGSÅ SPREDD SEG INN I BEFOLKNINGEN, OG BRUKES OM ALT VÆR MAN SUBJEKTIVT VURDERER SOM UNORMALT.

SUBJEKTIVITET JA! For menneskets vurderingsevne er ikke alltid den beste. For eksempel, 13. september i fjor satte man nedbørsrekord for et døgn i Bergen. Aldri før hadde det regnet så mye på et døgn siden målingene startet i 1861. Likevel følte undertegnende at det ikke regnet så mye, og at dagen ikke skilte seg så mye fra andre regnværsdager i Bergen. Så feil kan man ta når man sitter inne på et kontor og bare beskuer nå og da. Men det skal sies at mesteparten av regnet kom på kvelden og natten. Men om det regner mye i Bergen, er det kanskje en trøst at det i fjor sommer falt en meter nedbør på en dag et sted i India. Subjektiviteten styres også veldig av hvor man kommer fra. En østlending har helt andre referanser på hva som er normalt enn en vestlending. Vær er viktig for de fleste i Norge, og grunnen er nok at vi har så mye av det og at mange industrier og næringsveier er avhengig av det. Og slik har det vært i mange generasjoner. Denne undringen for vær og vind førte til at den moderne meteorologien ble grunnlagt i Norge, med Vilhelm Bjerknes og Bergensskolen i meteorologi for vel 100 år siden.

NORMALEN SOM METEOROLOGISK institutt bruker som referanse er et gjennomsnitt over en 30-års periode. I dag bruker man perioden 1961 til 1990 som referanseperiode. Før det tidsrommet brukte man perioden 1931 til 1960 som referanse,
og før det igjen 1901 til 1930. Referanseperioden beskriver hva som for eksempel er forventet temperatur og nedbør for det enkelte døgn hvilken som helst dag i året. Men som alle vet, så er vær noe som varierer mye. I hvert fall i denne delen av verden. Norge ligger midt i et lavtrykksbelte, og det gir oss mye variasjon i været. Ser vi mer historisk på det, har de siste ti tusen år vært velsignet med relativt stabilt klima, i alle fall midlet over store områder. For eksempel viser boreprøver fra Grønnlandsisen at temperaturen varierte mye mer fra 100,000 til 10,000 år siden sammenlignet med dagens klima. De siste 10,000 år har vært vesentlig mer stabile, selv om man har hatt både kalde og varme perioder som Den vesle istid (ca. 1550-1900) og Middelalderens varmeperiode (10.–14. århundre).

KLIMA ER VELDIG AKTUELT i disse tider. Globalt sett opptar det de fleste myndigheter, mest med snakk, men noen prøver også å redusere utslippene av klimagasser og -partikler. Fortsatt er global oppvarming til en viss grad omdiskutert, men størsteparten av de vitenskaplige resultatene peker i den retning. Man kan best beskrive klima som statistisk informasjon som er beregnet på grunnlag av meteorologiske observasjoner over så lang tid at de enkelte værsituasjonene ikke i vesentlig grad påvirker resultatene. Det er her normalene fra meteorologisk institutt kommer inn. En normal kan gjerne kalles et lokalt klimamål. Man ønsker ikke at en normal skal påvirkes av enkelte værfenomener. Mens været spiller en rolle i dagliglivet, er klimainformasjon viktig for å planlegge for en tidshorisont på noen tiår og mer. I dag brukes det en del forskningsressurser på å si noe om fremtidens klima, og hvilke konsekvenser dette får. For hva som skjer med normalene i fremtiden er av stor interesse.

DET SOM GJERNE BESKRIVES som unormalt i klima og meteorologi betegnes gjerne som ekstremer. Med ekstremer tenker man gjerne på sterke stormer, tørke, mye nedbør eller stormflo her på berget. Andre eksempler er tropiske orkaner, kuldebølger, hetebølger og tordenvær. Følgene av ekstremvær i Norge er gjerne flom, leirras og skader på bygninger og infrastruktur. Utbetalinger i form av forsikrings- og naturskadeerstatninger har de senere år økt i vesentlig grad. Man har foreløpig ikke sett mye på sammenheng mellom ekstremer og skadeutbetalinger, men man har konkludert så langt med at kombinasjonen av endringer i sosioøkonomiske og demografiske forhold (økt urbanisering og befolkningsvekst i sårbare områder, økt velstand, mer industri og avhengighet av strøm og infrastruktur for å nevne noe) og endringer i klimaet har skylden.

I en nylig studie av Mills i 2005 i tidsskriftet Science konkluderer en med at værrelaterte tap har økt i en mye større grad enn hva endringer i befolkningen, inflasjonen og forsikringsandelen skulle tilsi. I Norge har vi ikke hatt en tilsvarende økning i ekstremværerstatninger. Årsaken ligger nok i at infrastruktur og bygninger er mer solide i Norge enn andre steder i verden, og at vi er vant til skiftende vær.

STATISTISK SETT er analysen av ekstremer spesiell. Man ser på det som er uvanlig istedenfor å se på det som er vanlig. Definisjon på hva ekstremer i klima er varierer fortsatt en del, og det finnes ikke et standardmål for ekstremer i geofysikk.
Man definerer gjerne terskelverdier, enten ut fra tidligere erfaringer eller statistiske mål. Når en observasjon går over en terskelverdi, så har man et ekstrem. Hvis man for eksempel ser på temperaturmålinger, er gjerne ekstrem varme definert som temperaturer over en viss temperatur som terskelverdi. Andre ser gjerne på hvilke konsekvenser ekstremer har økonomisk og sosialt på samfunnet, og for miljøet som nevnt over. Uansett har ekstremer store konsekvenser for et samfunn. Det skal også nevnes at enkelthendelser som regnes som normale, kan danne en ekstremhendelse dersom de forekommer sammen eller i løpet
av kort tid. Et eksempel er nedbør over en lengre tid, gjerne med en kald periode i forkant slik at det er frost i bakken, som kan resultere i en flom.

I FNS FORRIGE KLIMARAPPORT som kom ut i 2001, hadde man fokus på hvordan ekstremer henger sammen med
gjennomsnitt og variasjon. Rapporten presenterte en figur som gav en forenklet sammenheng mellom klimaendring og ekstremer.
Hvis man for eksempel får en økning i middeltemperatur, vil dette føre til flere varme dager. Man kan også se en økning av både varme og kalde dager hvis variasjonen øker. Men spesielt kombinasjonen av økt middelverdi og variasjon fører til flere varme dager. Selv om det høres veldig enkelt ut, er det ikke det. Interaksjonen mellom middelverdi og variasjon er komplisert, og det er generelt ikke lett å analysere årsakssammenheng til og mellom ekstremer.

SELV ARBEIDER JEG med doktorgrad i ekstremvær på Nansen-/Bjerknessenteret, og har i den senere tid sett på hetebølgen i Europa sommeren 2003. Man estimerte at totalt over 40,000 mennesker døde som følge av denne hetebølgen.
I Frankrike alene omkom 14,000. Landbruksnæringen tapte også store pengebeløp. Noe som gjorde denne hetebølgen spesiell var varigheten og styrken. Basert på klimamodeller er det grunn til å frykte at hetesommeren 2003 blir normalsommeren i Sør-Europa en gang i andre halvdel av dette århundre.
Der er derfor mulig at hetebølgen 2003 er et varsel om hva som kan komme. I et forskningsprosjekt med deltagere fra England har vi antagelig identifisert en sammenheng mellom hetebølger i sørlige Europa og ekstreme havtemperaturer i den nordvestlige delen av Atlanterhavet. Hva som forårsaker sammenhengen er ikke forstått, men vi antar at havsirkulasjonen i Nord–Atlanteren har noe med dette å gjøre.

EN ANNEN STØRRELSE vi så på var returperioder. Våre analyser viste at hetebølger som den i Europa sommeren 2003 kan forventes å forekomme hvert 316 år. Det er stor variasjon i estimerte returperioder for denne hendelsen. Tidligere analyser viser noe mellom hele 46,000 til 200 år. Returperioden på 46,000 år kan nok taes med en klype salt. Men returperioder
sier noe om hvor ofte et fenomen inntreffer, og kan hjelpe myndigheter med å ta de tiltak som trengs for å møte de utfordringer
ekstremer medfører.

SÅ HVA KAN VI FORVENTE oss i fremtiden? Ser man på kjøringer med klimamodeller, er vi uomtvistelig på vei mot varmere tider. Beregninger viser at den globale snittemperaturen vil øke med mellom 1 til 6 grader Celsius over de neste 100 år, men en sannsynlig økning på ca. 2.5 grader. Årsaken til denne temperaturøkningen er utslipp av klimagasser. Som følge av økende temperatur vil fordampningen fra verdenshavene øke og atmosfæren vil kunne holde på mer fuktighet. Dette betyr at store nedbørsmengder forventes å øke framover. I hvilken grad klimaet blir villere, det vil si at vi får flere stormer, er fremdeles usikkert.

KLIMASCENARIENE VARIERER mye som følge av hvordan samfunnet og teknologien utvikler seg. Det er dette som er hovedgrunnen til at prognosene for global oppvarming varierer fra 1 til 6 grader Celsius. Økende temperatur vil også si at vi får flere dager med ekstremtemperaturer. Ser vi på de siste 50 år, er trendene for varme og kalde dager ganske klare: Antall varme dager og varme netter har økt over store deler av verden, mens kalde dager og netter har blitt mer sjeldne. Spesielt har antall varme netter steget. Hovedårsaken er økt skydekke som reduserer varmetapet fra jorden nattestid. Det er vanskelig å finne de samme klare trendene for nedbør. Dog kan man se en økning av dager med mye nedbør og økt nedbørsintensitet, men ikke med like klare trender som for temperatur.

For å oppsummere kan vi si at vi har en varmere og våtere verden enn for 50 år siden. Og hvor ekstremt vil det bli? For et par år siden skapte katastrofefilmen The Day After Tomorrow en klimadebatt; her gikk global oppvarming over til ny istid grunnet kollaps av havstrømmene. Plutselige klimaskifter har skjedd opp gjennom historien, men ikke så dramatiske og over en så kort periode som i den nevnte filmen. Ingen av klimamodellene predikerer en verden som går amok som Hollywood ga inntrykk av. Men vi vil oppleve vær som betegnes som ekstremt oftere enn i dag, som for eksempel hetebølgen i Europa sommeren 2003.

DEN NESTE 30-ÅRSPERIODEN meteorologisk institutt kommer til å bruke som normal blir perioden 1991 til 2020. I
følge NASA er de fem varmeste årene siden 1890 henholdsvis 2005, 1998, 2002, 2003 og 2004. Den mest naturlige forklaringen
så langt er global oppvarming som følge av økte drivhusgasser i atmosfæren. Dette bør sørge for at neste normal som
meteorologisk institutt beregner er høyere enn den vi bruker i dag. Ser vi på de siste årene for Norge er det bare ett år siden
1990 som er under normalen for temperatur, så vi ligger godt an til å få en varmere normal for neste periode.

VI VET AT VÆRET er i stadig forandring. Vi kan nesten si at for været er det unormale det normale. Vi har mye variert vær her til lands, slik har det sikkert vært siden isen trakk seg tilbake for 10000 år siden, og slik forventer vi det vil være i framtidens klima også. Men våre barn og barnebarn vil nok ha det mye varmere og våtere enn det vi og foregående generasjoner har opplevd. De som håper på mer snø vinterstid som følge av økt nedbør, kan bli skuffet da den største oppvarmingen vil komme i den kalde årstiden. Det er dessverre ikke så enkelt å gjennomføre betydelige utslippsreduksjoner av klimagasser.
Kyotoavtalen er et steg på veien, men mye større reduksjoner må til for virkelig å monne klimamessig sett. Så min spådom er at enda mer unormalt vær blir normalen framover.

THE IMPORTANCE

Saturday 13. May 2006

NAVN: METTE MONTOYA
FAG: ASSOCIATE OF SCIENCE DEGREE IN HUMAN SERVICES FROM THE COMMUNITY COLLEGE OF VERMONT. NOW THIRD-YEAR STUDENT IN CLINICAL PSYCHOLOGY AT KEENE STATE COLLEGE IN KEENE.

WHEN IS A PERSON’S PSYCHOLOGICAL DEVELOPMENT NORMAL AND HEALTHY, AND WHEN IS IT
NOT? IF DEVELOPMENT IS ABNORMAL, IS INTERVENTION AND TREATMENT NEEDED? IF SO, WHEN
SHOULD THE INTERVENTION AND TREATMENT BE IMPLEMENTED?

BEFORE I GO into the body of this essay, I must say that my opinions expressed on this topic are almost completely based on people in the United States, where I am from. I have lived in Norway twice, and I paid strict attention to the behavior of everyone around me at all times. However, the bulk of my observations of others’ mental health and mental illness have taken place in the US. Furthermore, all of my formal studies of psychology have taken place in America. I have done some
independent research on mental illness in Norway using Norwegian media and academic sources. Still, most of what I know comes from life in the US. The reason I am making such a detailed point about this is because there is far more mental illness, self-destructive behavior and abnormal psychological development among Americans than among Norwegians. Part of the reason for this is that America has an exponentially larger population than Norway; part of the reason is because America has no form of socialized medicine. There are other factors, of course. Please keep in mind while reading this essay all that I have mentioned. If you don’t believe me about how bad the problem of mental illness is in America, look up some newspaper articles, such as from The New York Times, and you will see that I am not exaggerating. (If you search for this information through academic sources, such as the websites Medline or Lexus–Nexus Academic, you will find even more staggering information.)

A PERSON’S PSYCHOLOGICAL development is abnormal when they feel, sound and appear unhappy on a chronic,
continual basis. If this person also reports unhappiness (through verbal dialogue or writing), that is an even stronger indication of abnormal psychological development.

TWO WEEKS of «unhappiness» does not necessarily indicate abnormal or maladaptive development. All healthy and psychologically normal people in this world have «down» times and rough patches. However, six months or one year of unhappiness strongly indicates abnormal and maladaptive psychological development, and a need for intervention and treatment. I’d like to add that abnormality and maladaptiveness need not be experienced in the form of depression, bipolar disorder, or any other mood disorder. Feelings, signs and symptoms of anxiety, restlessness, anger and confusion are equally strong indicators of psychological abnormality. Abnormal development has many faces.

CERTAIN BEHAVIORS, such as substance misuse, strict dieting/ eating disorders, hyperexercise, self-mutilation and gambling are such strong indicators of abnormal development that I feel they should be pointed out here. These behaviors are extremely dangerous, are very addictive, and are far more difficult to treat successfully than almost all other mental illnesses. Therefore, these behaviors must be ceased immediately through intervention, and must receive immediate treatment in order not to take over the sufferer’s life. More often than not, these self–destructive behaviors require inpatient hospitalization. This is not as frequently the case with mood and anxiety disorders.

WHAT I WOULD like to discuss in depth concerning abnormal development is clinical depression (known as Major
Depressive Disorder in American psychiatry and psychology). Depression ends many lives:

«Up to 15% of individuals with severe Major Depressive Disorder die by suicide.
Epidemiological evidence also suggests that there is a fourfold increase in death rates
in individuals with Major Depressive Disorder who are over age 55 years.» (371,
DSM–IV–TR, 2000)

DEPRESSION ALSO CAUSES excruciating suffering in many, many individuals throughout the world. Consider the
picture portrayed from my Counseling Theories & Practice textbook of a depressed person’s daily life:

«Depression-prone people often set rigid, perfectionist goals for themselves that
are impossible to obtain. Their negative expectations are so strong that even if they
experience success in specific tasks they anticipate failure the next time. They screen
out successful experiences that are not consistent with their negative self-concept.
The thought content of depressed individuals centers on a sense of irreversible loss,
which results in emotional states of sadness, disappointment, and apathy […] Some
of the behavioral symptoms of depression are inactivity, withdrawal, and avoidance.
Clients report that they are too tired to do anything, that they will feel even worse
if they become active, and that they will fail at anything they try […] A central characteristic
of most depressive people is self-criticism […] Depressed clients typically
experience painful emotions. They may say that they cannot stand the pain or that
nothing can make them feel better […] Another specific characteristic of depressed
people is an exaggeration of external demands, problems, and pressures. Such people
often exclaim that they feel overwhelmed and that there is so much to accomplish
that they can never do it.» (290–291, Corey, 2005)

LIVING THIS WAY sounds like hell, doesn’t it? Someone whose mind goes through this on a continual basis is most certainly in an abnormal state of health. I would say that someone struggling with even three of the above-mentioned feelings on a regular basis qualifies as suffering from an abnormal psychological state. This is the point at which I believe intervention and treatment are mandatory. If someone receives treatment the very first time they experience the type of depression described above, their life could be saved. And not just from suicide, but from the useless agony of years of sadness and suffering. Perhaps I seem too strict, but I believe in erring on the safe side concerning depression. If left untreated, depression will become worse over time, and more difficult to treat.

I ALSO TAKE such a strict stance on intervention and treatment because there now exist many successful treatments for depression. There is psychotropic medication, various types
of therapy (for instance individual, couple’s, family, and group psychotherapy), physical exercise (exercise has been proven
to boost mood by increasing the amount of endorphins in the blood stream), and natural remedies such as deep breathing,
improved nutrition, and extra exposure to light. Given all of these treatments for depression, there is no legitimate reason for most sufferers of depression to continue suffering, nor to continue dying at their own hands. I UNDERSTAND THAT some individuals and their families may feel embarrassed to seek any kind of treatment for depression. However, the benefits of treatment far outweigh
any embarrassment that comes with seeking it. The sufferer of depression should also be made aware that if any family member
or friend shuns or criticizes them for seeking treatment and relief from depression, that person does not truly care about
their well–being, and thus is not a true friend or support.

MY SOURCES:
1)Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders, Fourth Edition Text
Revision. American Psychiatric Association, 2000. Washington, D.C., U.S.A.
2)Corey, Gerald. Theory and Practice of Counseling & Psychotherapy, Seventh
Edition. Brooks/Cole, Belmont, CA, U.S.A. 2005.

DET ABNORMALE, DET ANDRE OG DET UHYRLEGE

Saturday 13. May 2006

av INGERID JORDAL

FOR OVER 70 ÅR SIDAN VART FILMEN FREAKS BANNLYST FRÅ LERRETET I BÅDE USA OG ENGLAND GRUNNA SJOKKERANDE SCENER SOM VISTE DEFORMERTE MENNESKE – SÅKALLA «FREAKS». STEMPLA SOM MORALSK FORKASTELEG VART DEN IGNORERT I MANGE ÅR, MEDAN ANDRE FILMAR SOM TOK OPP LIKNANDE TEMA PASSERTE SENSUREN.

OFFENTLEGE framsyningar av det abnormale har alltid fascinert. Sjølv om pre-victorianske Freak Shows ikkje lenger eksisterer i deira originale form, har andre former for representasjon teke over, og fyller kanskje i dag det same behovet
desse gjorde for over 100 år sidan.
Denne artikkelen tek for seg filmverdas framstilling av det abnormale, det andre og det uhyrlege. Med utgangspunkt i Tod Browning’s kultklassikar Freaks frå 1932 vil eg forsøke å gje eit kort innblikk i denne typen film. Med type film meiner eg spelefilmar som tek opp og portretterer mentale og fysiske abnormaliteter innanfor ei «realistisk» ramme, og eg vil her ikkje berøre fantasy- eller dokumentarsjangeren.

I ESSAYET «From Freaks to Savants» av Fiona Whittington-Walsh, argumenterer ho for at framstilling av funksjonsheming og abnormalitet i film har i bortimot samtlege produksjonar bidrege til, heller enn å bryte ned, stereotypiske oppfatningar om menneska dei portretterer. Ho framheld Freaks av Tod Browning som eit hederleg unntak. Men denne filmen vart stoppa i sensuren både i USA og England.

I argue what truly offends, shocks audiences and critics
alike and the reason for the film’s continued «banishment»
is not only the visibility of the actors with
disabilities, but also the fact that Browning and his actors
found no shame in showcasing their diversity. It is
within both the criticism of them and the mainstream
films depicting characters with disabilities where the
institutional rejection of diversity is found, not in the
images Browning showcased.

FOR Å UNDERBYGGJE sine argument går forfattaren gjennom ei rekkje filmar som har vorte motteke på ein
svært annleis måte, og lovprisa av både kritikarar og publikum. Det beste eksempelet på dette må være storfilmen Forrest Gump frå 1994. Andre eksempel er The Hunchback of Notre Dame (1939), Charly (1966), To Kill a Mockingbird (1969), Rain Man (1988), My Left Foot (1989), og Sling Blade (1996). Alle desse har motteke og/eller vore nominert til ein eller fleire Oscar.

I FILMLITTERATUREN vert det hevda at filmar som tek opp temaet stigmatiserer individ som uskuldige og barnlege, autistiske, isolerte, patologiserte, sjølvoppofrande, aseksuelle, avhengige av andre og valdelege. Eit anna problem
er at skodespelarar utan funksjonshemming portretterer funksjonshemming. I dagens samfunn kan ein ikkje lenger bruke ein kvit skodespelar med sminkefor å portettere ein svart person, fordi det ville vore moralsk forkasteleg. Men tilsvarande skjer heile tida i forhold til karakterar med funksjonshemming.

I FILMEN FREAKS frå 1932, regissert av Tod Browning, er situasjonen annleis. Browning har brukt ekte «cirkus freaks» for å spele rollene i filmen, der handlinga er sett til nettopp eit sirkus. Utgangspunktet for handlinga i filmen er at dvergen Hans (Harry Earles, også kjent frå The Unholy Three frå 1925) fell for den vakre Cleopatra (Olga Baclanova), ein trapesartist og ein av dei «normale» ved sirkuset. Cleopatra godtek Hans sine gåver, men gjer narr av han bak ryggen hans og har eit løynd fohold til muskelmannen Hercules. Når dei to oppdagar at Hans er rik, legg dei sjølvsagt ein ond plan. Cleopatra skal gifte seg med Hans og deretter verte kvitt han og sitje att med formua. Slik innleier no dvergen og skjønnheita eit offentleg forhold, som mange ved sirkuset openbert reagerer på. Det er faktisk «freaksa» som er mest negative til forholdet: «Cleopatra isn’t one of us», seier ein dverg, «we’re just filthy things to her».

I DEN BERØMTE bryllupsfest-scena er alle freaksa frå sirkuset samla, og dei er no klare til å akseptere Cleopatra som ein av dei. Men brura puttar ubemerka gift i glaset til sin brudgom. Medan bryllupsskålen vert sendt rundt byrjar dei alle å messe:

We accept her, one of us,
One of us, one of us,
We accept her, one of us…

DEN OVERSTADIG berusa Cleopatra reagerer med avsky. Når skålen kjem til ho, kastar ho begeret over forsamlinga og skrik «Freaks! Freaks!» Alle rømmer, og Cleopatra ber den no omtåka Hans heim på skuldrene, og han gøymer ansiktet sitt i skam. I dei fylgjande dagane forgiftar ho han jamnleg med «medisin», men snart vert Hans åtvara av sine vener. Hercules’ og Cleopataras plan er vorten gjennomskua, og no mobiliserer freaksa seg til eit motangrep. Ein mørk og stormfull aften
slår dei til…og på eit eller anna mystisk vis vert Cleopatra og Hercules sjølv forvandla til freaks, som me får sjå i filmens siste scener.

FILMENS BODSKAP, ikkje innhald, er det som har gitt filmen ei slik uheldig mottaking. Å påstå at dei deformerte var meir «normale» enn den ariske muskelmannen og trapesdronninga var rett og slett uhøyrt. Filmen var meir eller mindre usett inntil den 35 år seinare vart sett opp på Venezia-festivalen i 1967. I dag har filmen status som ein kult-klassikar og er ein typisk gjengangar ved filmklubbar verda over.

DEI STEREOTYPISKE trekkja assosiert med portrettering av funksjonshemming på film er ikkje tilstades i Tod Brownings film. Karakterane i Freaks er klar over at dei er annleis, men dei er ikkje isolerte og einsame, dei har tvert
imot eit stort fellesskap, gjort mogleg av deira funksjon innafor sirkuset. Dei er i forhold til filmen sine «normale» karakterar ikkje spesielt valdelege, men fell og utanfor den sjølvoppofrande rolla når dei handlar ut i frå sine eigne interesser. Dei
romantiske intrigene florerer, og undergraver ein kvar ide om at desse er «aseksuelle» vesen. Browning har rett og slett behandla dei deformerte karakterane som menneske – utan å ignorere deira spesielle posisjon i samfunnet.

FILMEN KAN SJÅAST som ei avpatologisering av det abnormale. I motsetnad til det samfunnet kanskje helst vil tru, har desse menneska eit givande liv innanfor dei rammene dei har vorte tildelte. Dei er i eit miljø der dei fyller ein funksjon. Når Freak Shows vart ulovlege på slutten av 1800-talet, fjerna det ikkje berre funksjonshemming frå offentligheita, det avskar òg i stor grad dei funksjonshemma frå å tene til livets opphald.

(Ein digresjon: I 2002 tapte den franske dvergen Manuel Wackenheim sin appell til FNs Menneskerettsdomstol etter sju års kamp mot forbodet mot dvergkasting. Wackenheim hadde hatt dette som levebrød og karriere, og meinte at rettane
hans vart undergravde. FN slo fast at forbodet heldt oppe lov og orden og hensynet til individet si verdigheit.)

MENTAL OG FYSISK funksjonshemming er framleis eit sterkt stigmatisert tema i dag, som m.a. vert reflektert i korleis populære filmar som dei nemnde tidlegare portretterer fenomenet. Både i produksjonmetodar og handlingsforløp
bidreg desse filmane til ei vidare stigmatisering og usynleggjering av personar med funksjonshemming. Kva som er fiktive spelefilmar si rolle i denne problemstillinga er ikkje opp til denne artikkelen å diskutere. Eg har forsøkt å vise korleis Freaks frå 1932 visar ein haldning til det bisarre som tillet funksjonshemming ei rolle som er realistisk, men positiv. Meir revolusjonær enn dei fleste seinare produksjonar, fyller den eit behov for å sjå det bisarre, men let òg det bisarre returnere blikket sitt mot oss.

KJELDER:

Werner Adrian (1997): Freaks: Cinema Of The Bizarre, (London: Lorrimer Publishers Ltd.).
FionaWhittington-Walsh: From Freaks to Savants: disability and hegemony from The Hunchback of Notre Dame (1939) to Sling Blade (1997) Disability & Society, Vol.17, No.6, 2002, pp. 695–707.
Emma Jane Kirby (2002): Appeal for «dwarf-tossing
» thrown out http://news.bbc.co.uk/2/hi/europe/2285348.stm (vitja: mai 2006).

Ordgyteri: Normal

Saturday 13. May 2006

  • Normal (adj.), regelrett, forskriftsmessig,
    i henhold til normen, gjennomsnittlig,
    naturlig.
  • I psykologien vil man i diskusjoner om
    hvorvidt en person eller en handling
    skal betraktes som normal, kunne
    legge til grunn ulike presiseringer av
    hva normalitet er. 1) Det som er vanligst
    (forekommer hyppigst) innenfor
    den befolkningsgruppe det dreier seg
    om (statistisk normalitetsbegrep).
    Eks.: «Normal intelligens», «normal
    språkutvikling» osv. 2) Det som er
    akseptabelt og «riktig» ut fra normene
    i en gitt kultur (kulturelt normalitetsbegrep).
    Etter denne bruksmåten kan
    atferd som blir betraktet som normal
    innenfor en kulturkrets, oppfattes som
    avvikende innenfor en annen. Eks.:
    Diskusjonen om hva som skal oppfattes
    som «normal» seksualitet. 3) Atferd
    som virker forståelig og meningsfull,
    og ikke vitner om mental forstyrrelse
    hos personen (klinisk normalitetsbegrep).
  • Avvik (samfv.): En mye brukt betegnelse
    i samfunnsvitenskapelig
    litteratur om handlingsformer som
    statistisk og/eller normativt fraviker
    hovedmønsteret i samfunnet. Avvik
    brukes ofte i en negativ betydning,
    f.eks. om asosialitet og kriminalitet.
    Men betegnelsen kan også inngå i en
    positivt ladet sammenheng, f.eks. om
    originale og fremmedartede skikker i
    en minoritetsbefolkning.
  • Kilde: www.storenorskeleksikon.no

LEIAR

Saturday 13. May 2006

NORMALITET ER EIT svært elastisk begrep, som kan tøyast og bøyast i alle
retningar for å passe forskjellige kulturar og subkulturar. I boka Du er Jeg fortel Gry
Jannicke Jarlum om sine UFO-opplevingar, og korleis dei utomjordiske har kommunisert
med henne gjennom t.d. automatskrift. Ho hevdar å ha motteke store deler av
boka på denne måten, og i tillegg fått kanalisert både musikk og sangtekstar, som er
spelt inn på ein CD som ligg ved. Sjølv seier ho at ho finn logikk i alt som er skrive.

DET SOM ER HEILT NORMALT i ei gruppe, kan være veldig sært i ei anna.
Og no snakkar me ikkje berre om dei store linjene. Er du t.d. russ, er du friteke frå
mange sosiale lovar og reglar, og du kan springe naken på festplassen kl. 5 om natta,
eller å gå på tur med frossenfisk i band. Og dette utan at nokon trekk din normalitet
i tvil. Dette er nemleg den normale, forventa oppførselen til ein gjennomsnittleg
russ. Det trengs vel neppe ei vidare utgreiing om konsekvensane for middelaldrande
mannfolk som spring nakne rundt i byen midt på natta.

VÅRENS SISTE AKA har tema normalitet.
I tillegg har me ei sak knytta til forrige tema, makt.

NESTE UTGÅVE som kjem til hausten har tema stoff. Dersom du ynskjer å bidra
med artiklar, bilete eller illustrasjonar, kan du kontakte oss på aka@uib.no
God sommar!

AKA nr27, tema: normalitet

Saturday 13. May 2006

AKA nr 27