MEDIAS (MANGLENDE) MAKT I EF/EU-SAKEN

NAVN: KATHRINE TORDAY GULDEN
FAG: KULTURVITENSKAP

DEBATTEN OMKRING EU-RELATERTE SPØRSMÅL I DEN LOKALE DAGSPRESSE SOM BA OG BT HAR GLIMRET MED SITT FRAVÆR DE SISTE ÅRENE. I 1972 OG 1994 VAR SITUASJONEN EN HELT ANNEN. HVA KAN DETTE SKYLDES, OG HVILKEN MAKT HAR MEDIA TIL Å ENGASJERE OG PÅVIRKE FOLK I EU-SAKEN?

I UKEN FØR folkeavstemningen i 1972 fantes det knapt saker i Bergens Tidende og Bergen Arbeiderblad som ikke til en viss grad omhandlet EF. Lederne i begge aviser fra denne perioden viet seg hovedsakelig til EF-saken. Også i 1994 gjorde dette seg gjeldende, om ikke i like stor grad som i 1972. I 2004/2005 derimot, så det ut til at dekningen av EU var mindre i forhold til de to tidligere periodene. Dette gjorde at debatten heller ikke ble så synlig, og at færre sendte inn leserinnlegg som omhandlet dette emnet. Hva dette skyldes, er ikke godt å si, men det som skiller denne perioden fra de andre, er at det i 2004/2005 ikke fantes en nær forestående folkeavstemning, og at engasjementet dermed minket, til tross for økningen av EU med ti nye land og diskusjonen rundt ny grunnlov ute i Europa.

I DENNE STORTINGSPERIODEN har Arbeiderpartiet bestemt at EU skal være et ikke-spørsmål. Dette skyldes nok Aps samarbeid med to nei-partier, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet. For opposisjonen er også EU foreløpig et ikkespørsmål.

Fremskrittspartiet vet at EU er et tema som splitter partiet og deres velgere, og Høyre, som eneste klare ja-parti, er for tiden altfor lite til å reise en EU-debatt. Dermed har EU-relaterte saker forblitt udebatterte i nokså stor grad. Dette bidrar til svekket engasjement hos den norske befolkning også.

SOSIOLOG THOMAS MATHIESEN skiller i sin bok Makt og medier – en innføring i mediesosiologi mellom noen hovedtyper informasjonskontroll som generelt er å finne i media.1 For det første mener han at kontroll med informasjon i medier kan innebære noe han kaller for «atferdskanalisering», hvor informasjon spres og utgis på en slik måte at menneskelig atferd retter seg etter informasjonen som kommer ut. Som eksempler på slik informasjonskontroll nevner han både tyskernes og de alliertes bruk av medier under annen verdenskrig, hvor begge parter informerte selektivt til sine for å påvirke folks atferd. Når det gjelder medias dekning av EF og EU fra 1972 og frem til i dag, er det muligens ikke atferdskanalisering som benyttes i så stor grad, selv om det er et faktum at for eksempel de positive egenskapene til EF ble vektlagt i mye større grad enn de negative egenskapene i tiden før folkeavstemningen i 1972.

Her kan vi kanskje heller snakke om den typen informasjonskontroll Mathiesen kaller for «direkte atferdskanalisering»: «Den eller de som mediene direkte kaster sitt lys på, stimuleres eller motiveres til å handle, eventuelt handle på bestemte måter.» (Mathiesen 1993:211). Dette ser vi tydelig i for eksempel BA, som i 1972 henvendte seg direkte til Arbeiderpartivelgere og anmodet folk til å ikke bare stemme ved folkeavstemningen, men også stemme positivt for et EF-medlemskap i tråd med Arbeiderpartiets politikk.

EN ANNEN TYPE informasjonskontroll er noe Mathiesen kaller for «indirekte atferdskanalisering». Det innebærer at «medienes belysning fører til interaksjon og ’kjedereaksjoner’ i det sosiale eller politiske miljø som belyses» (Mathisen 1993:212). Dette er noe vi ser tydelig i EF/EU- diskursen. Både BA og BT inneholder saker som gjør at leseren vil reagere på en slik måte at det vil ha konsekvenser for det saken dreide seg om i utgangspunktet. Mathiesen beskriver en slags deterministisk relasjon mellom media og leserne: skriver for eksempel BA utelukkende positivt om et norsk medlemskap i EF i 1972, vil leserne reagere med å stemme ja til EF ved folkeavstemningen, og dermed vil Norge bli medlem. Slik er i hvertfall tanken. Problemet med denne teorien er at den forutsetter at lesernes input er begrenset til ja-stoff og at de stiller seg ukritisk til informasjonen de får. Den reelle saken er derimot at de fleste tenker og velger ut ifra egne interesser. Selv om alle de store avisene i Hordaland var ja-aviser i 1972, stemte ikke befolkningen i samsvar med avisenes synspunkter. I 1972 var det mye som skjedde utenom pressen i forbindelse med EF.

Demonstrasjoner, aksjoner, folkemøter og ikke minst utdeling av brosjyrer for og mot EF, bidro til at pressen ikke nådde frem i like stor grad som man skulle tro når man leser avisene fra denne perioden. Når avisene skrev om aksjonene, og særlig i forbindelse med motstandergruppenes aksjoner mot EF, forsøkte de å fremstille dem i negativt lys for å svekke motstandernes troverdighet. Dette fungerte imidlertid ikke etter hensikten.
Det folk så og deltok i, synes å ha hatt størst innvirkning på valget de foretok seg, ettersom resultatet ble som det ble.

MEN AT BÅDE Bergens Tidende og andre aviser forsøkte seg på indirekte atferdskanalisering i denne sammenheng, hersker det ingen tvil om. Dette fremgår tydelig av følgende eksempel:

Norge er et tungvint land å administrere, og vi er få til å drive det. I strid med presise talloppgaver har motmennene prøvet å banke fast det inntrykk, at vi sosialt, lønns- og skattemessig vil få det ringere om vi går inn i EF. Sunn fornuft forteller det motsatte.2

FELLES FOR DIREKTE og indirekte atferdskanalisering, er som sagt at troen på informasjonen er tilstede: «Troen er i sin tur blant annet avhengig av om det finnes andre, korrigerende informasjonskilder, men også av om mediet så vel som informasjonskilden har en kulturelt avleiret ’troverdighet’.» (Mathiesen 1993:213). Ut fra dette er det muligens vanskelig å forstå hvorfor folk til slutt stemte nei, ettersom teoriene til Mathiesen forutsetter at mennesket alltid blir manipulert så lenge troverdighet ligger til grunn. Det er tydeligvis ikke tilfellet. Som sagt må man ikke undervurdere aksjonsbevegelsene som ble satt i gang mot EF. Folkemøter og løpesedler virket åpenbart mobiliserende.

ET ANNET EKSEMPEL på kontroll over informasjonen som gjør seg gjeldende i forbindelse med dekningen av EF og EU i deler av norsk lokal dagspresse, og media for øvrig, er det Mathiesen kaller for «temakontroll» (Mathiesen 1993:214). Han forklarer begrepet som en slags dagsordenfunksjon: «Ved utvalget av informasjon setter mediene opp dagsorden for folk over hva de skal være opptatt av og oppmerksomme på, kort sagt hva de skal konsentrere seg om.» (Ibid.)

DETTE ER EN TYPE kontroll som gjør seg særlig gjeldende i denne sammenheng. For at folk skal kunne foreta et valg og delta aktivt i et demokrati, er det viktig at de blir engasjert i saken på forhånd. Når aviser retter fokus på EF/EU og vier saken stor plass vil det naturlig bli mye diskusjon rundt dette emnet. Mathiesen utdyper dagsordenbegrepet: «For det første retter massemediene folks oppmerksomhet mot et felles fokus.

For det andre gjør omtalen av bestemte saker og hendelser i mediene at disse blir tillagt betydning. Betydningen kan være positiv eller negativ – i hvert fall er saken eller hendelsen viktig» (Mathiesen 1993:215). Ser man på BA og BT fra 1972 og 1994, er det tydelig at avisene dekket EF/EU nettopp fordi folk var engasjerte og ønsket så mye informasjon om saken som mulig.

Dette er spesielt tydelig i det store antall leserinnlegg som omhandler EF/EU. Hvorvidt det er avisenes store dekning av EF/EU som gjorde at folk sendte inn så mange leserinnlegg, eller om det var alle leserinnleggene om EF/EU som gjorde at avisene fokuserte på nettopp dette, er ikke godt å si. Antakelig var det en slags vekselvirkning. Resultatet var uansett at andre saker enn EF/EU kom på sidelinjen. I 2004/2005 var ikke dette tilfellet, til tross for gjentatte forsøk fra avisenes side å skape debatt omkring EU. Mathiesen skriver at «undersøkelser tyder på at mediene er særlig dagsordensettende når det gjelder saker der folk ikke har personlige erfaringer eller interesser. (…) I saker som folk kjenner fra sin egen hverdag, blir det lett annerledes. Da har mediene vanskeligere for å slå igjennom» (Mathiesen 1993:215). Kanskje var dette tilfellet i 2004/2005 der avisene til tross for gjentatte forsøk, ikke lyktes i å skape en bredere debatt omkring EU, slik tilfellet var i 1972 og 1994.

ER DET SLIK AT FOLK ikke engasjerer seg fordi EU-spørsmål ikke synes å berøre dem direkte (selv om de gjør det), eller er det rett og slett fordi folk allerede har gjort seg opp en mening etter de foregående folkeavstemningene og ikke føler behov for å gjenoppta debatten? Det er ikke lett å si, men det som er sikkert er at folk ikke alltid handler i tråd med styringsmakter som regjerende politikk og media. Som regel handler folk i tråd med det de oppfatter som sine kortsiktige og langsiktige interesser. Det er EF og EU-utfallet i 1972 og 1994 et tydelig eksempel på.

KILDER:
Mathiesen, Thomas 1993, Makt og medier – en innføring i mediesosiologi. Pax Forlag A/S, Oslo
Et utvalg artikler og leserinnlegg fra Bergens Arbeiderblad (Bergensavisen) og Bergens Tidende fra følgende perioder:
18. – 25. september 1972
21. – 29. november 1994
26. april til 08. mai 2004 (og enkelte artikler fra 2005, ingen direkte henvist til)
1 Mathiesen, Thomas 1993, Makt og medier – en innføring i mediesosiologi. Pax Forlag A/S, Oslo
2 Bergens Tidende 1972. ”Fusk” 19/09 s. 2

Legg igjen en kommentar

Du må være innlogget for å kunne legge igjen en kommentar.