MAKT ER FOR SOSIOLOGER SOM VANN FOR BIOLOGER

MAKT ER FOR SOSIOLOGER SOM VANN FOR BIOLOGER. MEN HVORFOR SNAKKER DE SÅ LITE OM DET FOR TIDEN? ER SOSIOLOGER MINDRE SKRÅSIKKER PÅ SEG SELV, ELLER ER DE BARE LEI AV Å ALLTID VÆRE DE SOM SYTER OFFENTLIG? ER DET SOSIOLOGENE, SAMFUNNET ELLER SELVE FAGDISIPLINEN SOM HAR ENDRET SEG?

tekst: synnøve økland jahnsen + aka@uib.no</div

MAKT ER FOR SOSIOLOGER SOM VANN FOR BIOLOGER

HISTORISK SETT har norsk sosiologi vært politisk orientert. På et relativt unikt vis har fagdisiplinen evnet å øve politisk innflytelse både gjennom media og i viktige politiske innstillinger.

DET KAN DERIMOT se ut til at dette er forbigående. Instituttleder ved UiO, Geir Høgsnes uttalte til Universitas 1.2.2006: «vi kan ikke ha gullalder til evig tid». Gudmund Hernes hevder på sin side i Morgenbladet 3.3.2006 at norsk sosiologi mangler et mer helhetlig teoretisk begrepsverk for å kunne forklare, og ikke bare beskrive, de sentrale utviklingstrekk og utviklingdynamikker i det moderne norske samfunnet.

MORTEN STRØKSNES påpeker ganske freidig i sin anmeldelse av «Annerledeslandet» i tidsskriftet Prosa 6/2005 at norsk sosiologi like godt kan legges ned hvis «Annerledeslandet» av Ivar Frønes er det beste faget har å tilby.
EN SKAL IKKE glemme at sosiologi har fremmet mange flinke samfunnskritikere som for eksempel Cathrine Holst.
Det er kanskje likevel noe i det faktum at det er lettere å nevne pensjonerte og snart pensjonerte aktive sosiologer, enn det er å nevne unge og virkende sosiologer. Blir man mer linselus med årene eller er det noe med selve faget som har endret seg?

DET KAN VIRKE som de politisk orienterte studiene har blitt mindre sentrale i faget. Det kan også virke som om det er lengre mellom de gode kritiske studiene som virkelig evner å sette offentlighetens søkelys på ulike sosiale problemer. Bør sosiologien igjen bli mer politisk orientert?

DET ER IKKE nytt å erklære sosiologi som et fagfelt i krise. Deler av krisen ligger i at sosiologi ikke bare kritiserer samfunnet, men i stor grad også kritiserer andre sosiologer og egen fagdisiplin. For studenter kan denne konstante krisetilstanden manifestere seg som ett stykke krampeaktig eksistensiell forvirring.

ER SOSIOLOGER mer opptatt av å diskutere fagets kunnskapsgrunnlag med hverandre, enn å tilby utfordrende og kritiske samfunnsanalyser? Det holder ikke lenger med endimensjonale modeller, rundinger, bokser og en haug med piler. Metaforer og modeller tilslører og begrenser vår forståelse like mye som de kaster lys over de sosiale dynamikkene de forsøker å forklare. Hvordan vi studerer makt er avhengig av hvordan vi definerer det.
Dette er ikke en banal opplysning, men kanskje en forklaring på hvorfor sosiologi stadig erklæres i krise.

ET AV HOVEDPROBLEMENE for dagens sosiologer er at de ikke er helt enig i hvor makten befinner seg og hvordan den arter seg. Sosiologifaget kan dermed på den ene siden sies å ha utviklet seg og alle har blitt litt smartere, samtidig som det på den andre siden på en måte blitt litt vanskeligere å «gjøre» sosiologi.

HVIS «MAKT ER å få det som en vil» stiller sosiologer ofte spørsmålstegn ved hvor viljen oppstod og kommer fra, og hvor en isåfall fikk ideen om at den var individuell fra. Noen mener at denne uenigheten aldri kan diskuteres tilstrekkelig eller overhode bli en antydning til kjedelig, mens andre mener at det burde være mulig å bli enige om typologier og definisjoner for å komme videre i arbeidet som sosiologien egentlig skal gjøre.

DEN TILSYNELATENDE perfekte løsningen til sosiologer i krise er i følge Erik Olin Wrights kommende bok «Envisioning Real Utopias», sosiologer i offentligheten. Prosjektet er frigjørende og kalles Emancipatory social science.
Dette skal være en ny normativ sosial vitenskap.

HOVEDFORMÅLET ER å utvikle en sosial vitenskap som utvinner kunnskap som er relevant for et kollektivt prosjekt som motarbeider ulike former for menneskelig undertrykkelse. Det er vitenskapelig i den form at kunnskapen innhentes systematisk, emancipatory ved at det er en vitenskap med moralsk målsetning og sosial idet den ser dette som en kollektiv målsetning ønske om å endre verden. Sosiologi skal i følge en slik målsetning gjøre tre ting. For det første utvikle systematiske og kritiske diagnoser av verden, for det andre foreslå gode alternativer, og til sist forstå de eventuelle hinder alternativene. Makt er hos Wright en felles enighet om de kollektive målsetningene.

MAKT VAR OGSÅ temaet da tidskriftet BJS, for og av studenten ved sosiologisk institutt i Berkeley, makerte sin 50 års feiring. Tilstede var sosiologiske tungvektere og som Wright, Dwane Moon, Peter Evans, Angela Harris og Michael Burawoy.
Wright fikk her manifistert sin bunnløse tro på normativ sosiologi og sosialisme som politisk retning å gå. Men ikke alle soiologer deler hans analyser av samfunnet, og noen synes sosiologer skal overlate bokser, rundinger og høyt forbruk av piler til økonomene. Wright har kanskje likevel noe å komme med som alle sosiologer kan ta til seg – nye utfordringer og ny optimisme.

LØSNINGEN WRIGHT presenterer er fin og ideell. Samtidig må det innvendes at dette ikke er særlig nytt, og at det ikke er så vanskelig å finne utallige eksempler på lignende forslag. Er det ikke pussig at Wright ikke nevner noen av dem? En mer sentral innvendig enighet og utopia for hvem? Hva skal grunnlaget for en slik normativ vitenskap være?

HVIS MAKT ER å få det som en vil, hvordan skal vi bli enige om hva den kollektive viljen er, og hvordan den skal se ut? Hvem skal være arkitekten bak den nye vitenskapen?
Hvem skal få delta i samtalen og sitte ved forhandlingsbordet? Selv om den intellektuelle vilje og tro på et bedre samfunn eksistrer, stilte Angela Harris, professor i Juss, Berkeley, spørsmålstegn ved om «real utopia existed in real space?» Videre påpekte hun de demografiske problemstillingene ved en slik vitenskap og spurte om noen i lokalet kjente til et forum «cross gender, class, race and ethnicity,– that is functional..»

DE FLESTE FORUM besittes som oftes av menn uten forsørgeransvar og med en masse tid. En ny sosiologi kan ikke glemme dem som ofte er tause i den offentlige dialog. Den må også kunne inkludere utover dem som liker regler og som er glad i å høre sin egen stemme.

OPTIMISMEN WRIGHT ønsker å tilføre sosiologi henviser i såfall bare til viljen mens pessimismen fortsetter å henvise til intellektet. Det høres kanskje ut som om Wright ble avvist og tøyset ut av debatten. En trenger derimot ikke å tolke uenighet mellom sosiologiens superstjerner og en innadvendt selvrefleksjon av forskningstradisjonens ontologiske og epistemologiske grunnlag som et tegn på oppløsning, avvisning og delegitimering av et forskningsfelt – eller som en av tilhørerene i salen påpekte, at panelet bestod av en gjeng med partypoopers.

DEN VITENSKAPELIGE diskurs, som resten av verden, drives ikke alltid frem med en målsetning om å komme til felles enighet. Snarere kan en se kontinuerlig utforsking av vitenskapens ytre grenser og den vitenskapelige selvransaking av kunnskapens legitimeringsgrunnlag som et sunt og positivt tegn på utvikling og vitalitet, fremfor stridighet og stagnasjon.

UENIGHET OG ULIKE perspektiver betyr også at ikke alle sosiologer trenger å bedrive normativ forskning. Det betyr at det finnes mange sosiologer som har forskjellige perspektiver og forskjellig kunnskap om verden. Alle som jeg refererte til i denne teksten har gode poenger ved å påpeke at sosiologien i dag ikke er som den engang var, men det trenger ikke nødvendigvis å være en dårlig ting. Problemet oppstår hvis nye studenter begynner å tro at dette innebærer at sosiologi har utspilt sin rolle i samfunnet i dag.

DET ER STORT SETT bare 68-erne og et par rockeband som synes alt var så mye bedre før. Det var like mye tull og tøys på 70 tallet som det er nå.
Problematikken masterstudentene på sosiologi i Bergen tar opp ved årets fagkritiske dag har flere viktige elementer ved seg.

MANGFOLDET I SOSIOLOGIER bra, men gitt de menneskelige utfordringer verden står ovenfor i dag, mangler vi kanskje en seriøs debatt på sosiologiens og samfunnsvitenskapens evne og potensiale til å skape utfordrende og alternative samfunnsanalyser til økonomiske og markedsliberalistiske løsninger med eller uten piler, bokser og rundinger.

HVIS EN ÅPNER opp for Wrights forståelse av makt som felles enighet og legger til innsikten i det postmoderne epistemet, kan en si at makten også ligger i dialogen forut for en felles enighet.
Da blir utfordringen for nye sosiologer å ta dette til seg, uten å paralyseres av at fagpersoners analyser i dialog med offentligheten har konsekvenser og virkninger i samfunnet.

LIKE BARN LEKER BEST, og det kan virke som om sosiologer trives best med å diskutere med andre soiologer. Det blir ikke nødvendigvis så mye fremgang eller nytenkning av en slik måte å kommunisere på. Det handler ikke bare om at sosiologer må ta sin egen fagdisiplin på alvor, men også om at sosiologer må ta offentligheten på alvorlig og delta.

Synnøve Jahnsen er mastergradstudent i sosiologi, for tiden utvekslingsstudent ved University of California, Berkeley

Legg igjen en kommentar

Du må være innlogget for å kunne legge igjen en kommentar.