KULTURELL UTVEKSLING ELLER BILLIG ARBEIDSKRAFT?

NAVN: MARIANNE HOVDAN
FAG: SOSIOLOGI

OFFISIELT HANDLER FREMDELES AU PAIR-ORDNINGEN I NORGE OM KULTURUTVEKSLING. Å VÆRE AU PAIR HAR LENGE VÆRT, OG ER NOK FREMDELES FOR NOEN FÅ, EN GREI MÅTE Å FÅ TILBRAGT ET ÅR I UTLANDET. MENGDER AV NORSKE JENTER HAR TIDLIGERE REIST TIL FOR EKSEMPEL FRANKRIKE, ENGLAND ELLER USA PÅ EN SLIK MÅTE, BLANT ANDRE DRONNING SONJA OG EVA JOLIE. MEN, SOM JEG VIL VISE I DENNE ARTIKKELEN, HAR NOK DERES OG MITT EGET AU PAIR OPPHOLD VÆRT NOE GANSKE ANNET ENN DET EN SER I NORGE, OG EN GOD DEL ANDRE EUROPEISKE LAND, I DAG.

AU PAIR BETYR «på like fot» og impliserer at au pairen skal være en likeverdig del av vertsfamilien de bor hos. I følge avtalen fra Europarådet (fra 1969) som Norge har undertegnet skal en au pair få gratis kost og losji, samt «lommepenger» på minimum 3000 kroner (før skatt) i måneden. Mot dette skal au pairen få lære om norsk kultur og språk, vertsfamilien skal få kunnskap om au pairens kultur og dessuten hjelp til barnepass og lettere husarbeid. Forhold som nok er greie dersom både vertsfamilie og au pair er inneforstått med at dette er kulturutveksling, men min forskning på feltet viser at situasjonen stort sett er noe annerledes.

«DERSOM VI IKKE ER FORNØYD med deg sender vi deg hjem til Russland» var velkomsthilsenen 23 år gamle «Sofia» fra Hviterussland fikk da hun kom til sin norske vertsfamilie. Hun kom gjennom et formidlingsbyrå som opererer med en 6 ukers garanti for vertsfamilien – er de ikke fornøyd med au pairen får de ny. Au pairene jeg intervjuet, og tydeligvis også vertsfamiliene, vet at det er vanskelig å få plassert om en au pair. Trusselen om å bli sendt hjem er reell fordi au pairenes oppholdstillatelse i Norge er knyttet til vertsfamilien. Ingen vertsfamilie, ingen oppholdstillatelse.

SOFIA HADDE, som flere av min informanter, utdanning fra universiteta i hjemlandet, men likevel var det svært vanskelig for henne å finne arbeid. Løsningen ble å dra til utlandet som au pair. Avgjørelsen var ikke helt problemfri, ikke bare fordi det innebar å forlate venner og familie i hjemlandet, men fordi det er stor usikkerhet knyttet til det å reise som au pair. En vet ikke om byrået en reiser gjennom er seriøst og Sofia viste om jenter som hadde endt som prostituerte etter å ha trodd de skulle jobbe som au pair.1 Om man likevel er «heldig» og kommer til en vertsfamilie, så vet en aldri hvordan de er. Faren hennes var svært misfornøyd med hennes avgjørelse om å dra til Norge – han mente hun ville bli tvunget til å gjøre «drittarbeid» og ha få rettigheter som en utlending.

SOFIA HADDE IKKE store forventninger til oppholdet i Norge, men hun hadde ikke trodd arbeidet skulle være så hardt.
Hun kan ikke huske sist gang hun jobbet innenfor de timene som er lovlig; hun jobbet rundt 9 timer dagen og i tillegg ble hun ofte bedt om å være beredt til å stå opp midt på natten om familiens 4 måneder gamle baby skulle våkne. Familien kontrollerte hvem hun var med på fritiden og hun måtte alltid være hjemme til klokken tolv – med unntak av de gangene familien har besøk, da hun gjerne får beskjed om å holde seg unna. Sofia fortalte om en gang da hun gikk rundt i gatene midt på natta og ventet på at gjestene skulle dra slik at hun kunne komme inn igjen. Hun beskrev sin rolle i familie som en «ting» foreldrene hadde kjøpt til ungene, og hun hadde flere ganger vurdert å forsøke å bytte familie, men det var en vanskelig avgjørelse å ta. For det første visste hun ikke hvordan neste familie ville være – om hun fant en – og kanskje enda viktigere så var Sofia blitt veldig nært knyttet til familiens to barn, å forlate dem ville være som en skillsmisse sa hun.

«DERSOM VI IKKE ER FORNØYD MED DEG SENDER VI DEG HJEM TIL RUSSLAND»

NÅ ER DET HELDIGVIS ikke slik at alle norske vertsfamilier behandler au pairen slik det er beskrevet ovenfor, i noen få tilfeller finner kulturutveksling – slik det var ment – sted, men muligheten for utbytting er definitivt til stede. Alle au pairene jeg intervjuet jobbet mer enn det lovlige antall timer, likevel fikk få betalt mer enn minimumsbeløpet – selv om en del ble lovet mer penger. De torde ikke si nei til vertsfamilien, i frykt for å bli sendt hjem. I tillegg til denne «vanlig utbyttingen» så opplever en del andre ubehagligheter som for eksempel nedlatende stereotype/rasistiske holdninger og behandling fra vertsfamilien (og andre nordmenn de tilfeldigvis treffer). I media de siste årene har det dessuten kommet frem eksempler på svært alvorlige tilfeller på mishandling av au pairer – enkelte er blitt tvunget til å arbeide 14 timer i døgnet og får ikke forlate huset, de blir dopet, voldtatt og i et tilfellet åpent vertsfaren bordell i kjeller og tvang sin au pair til å jobbe der. En kan jo spørre seg hvordan dette skal kunne finne sted i Norge i dag.

DE FLESTE AU PAIRENE som er i Norge i dag er fra Øst-Europa eller Filippinene, med andre ord land preget av høy arbeidsledighet og fattigdom. I min studie fant jeg at au pairene kommer hit med et håp om at dette, å være au pair, skulle være første steg på veien mot en bedre fremtid for seg selv, og i en del tilfeller også for deres familie. En del av au pairene som er i Norge er mødre som har vært tvunget til å forlate sine egne barn for å kunne ha råd til mat til dem. De aller fleste håper på å få oppholdstillatelse, enten gjennom vanlig arbeid eller som studenter, etter endt au pair-opphold. Å være au pair er derfor blitt en form for migrasjon, den eneste måten for dem å få en fot innenfor døra i land med strenge immigrasjonsregler.

AU PAIRER KAN komme med eller uten et formidlingsbyrå i ryggen.2 Å dra uten kan være svært risikofylt, men å dra med trenger ikke alltid være bra det heller – en del byråer er useriøse og utnytter det nye markedet for au pair-formidling, de tar seg godt betalt og følger ikke opp au pairene de plasserer. Men selv mer anerkjente byråer er ikke alltid der når en trenger hjelp eller støtte – noe flere av mine informanter hadde opplevd. De fikk ofte beskjed om å «orde opp i uoverensstemmelsene med vertsfamilien selv» – noe som i praksis betyr at en gjør det vertsfamilien vil. Årsaken til at det ofte blir slik er at maktbalansen mellom au pairen og hennes vertsfamilie er veldig skjev. Ikke bare har au pairene ofte investert emosjonelt og økonomisk i denne «muligheten», men de befinner seg i vertsfamiliens hus der familien bestemmer arbeid, arbeidstider og lønn. Hvilken rolle au pairen har, «ansatt» eller «del av familien», blir definert av familien og varierer ofte etter hva som passer familien best.
De blir gjerne «familie» i arbeidssammenheng – de har ikke faste tider, kan ikke kreve penger for alt ekstra arbeid osv, mens de er ansatt når vertsfamilien skal på feire og bestemmer at hun ikke skal være med.

AU PAIRENE BLIR BEHANDLET SOM HUSHJELP ELLER TJENERE. AU PAIRENE ARBEIDER OG BURDE DERFOR HA RETTIGHETER SOM ANDRE ARBEIDSTAKERE.

AU PAIRENE er avhengig av å få forholdet til å fungere, vertsfamilien må være fornøyd med dem ellers kan de bli sendt hjem og selv om au pairen rapporterer om brudd på reglene har hun lite å vinne på dette; når kontrakten brytes opphører oppholdstillatelsen til au pairen. I en situasjon der au pairen blir utnyttet vil hun sannsynligvis være den parten som taper uansett om det anmeldes eller ikke. Til tross for svært dårlig behandling fortsetter en god del au pairer å arbeide i vertsfamilien, fordi de ikke har noen andre alternativer. Hvor mye tror du at du ville ha funnet deg i før du lot barna dine sulte?

JEG MENER DET er på høy tid at en innrømmer at au pairordningen i Norge i dag har lite med kulturutveksling å gjøre.
Ordningen fungerer som en måte for norske tokarriere middelklassefamilier å importere billig arbeidskraft på og au pairene blir behandlet som hushjelp eller tjenere. Au pairene arbeider og burde derfor ha rettigheter som andre arbeidstakere.

DET ER PER I DAG ingen kontroll med verken vertsfamilier, arbeidsforholdene til au pairene eller med formidlingsbyråene.
Så lenge norske myndigheter ikke gjør noe for å regulere denne bransjen legger de til rette for utnytting av au pairer og deres innsikt i det hele kan best beskrives som naivt.3 Det viser seg dessverre at norske vertsfamilier mer eller mindre bevist
bruker ordningen slik det passer dem best. Byråene kan også sies å være en del av dette, selv de såkalt seriøse; for et års tid siden fant jeg en annonse i Asker og Bærum Budstikke rettet mot potensielle vertsfamilier der det stod «AU PAIR løser tidsklemma. Miniseminar om hvordan en au pair kan hjelpe deg» – kulturutveksling var ikke nevnt med et ord. Så lenge en fortsetter å late som om dette er kulturutveksling vil arbeidsforholdene og rettighetene til au pairene sannsynligvis forsette å ligge langt under andre norske forhold.

DET ER DESSUTEN verd å nevne at tross «fri» for husarbeid og barnepass, så er ikke de norske vertsmødre mer likestilte etter au pairen enn før – det er hun som i de fleste tilfeller har ansvar for au pairen. I tillegg er det så å si bare jenter som er au pairer, dette kan derfor tyde på at noen syntes arbeidet de utfører fremdeles egner seg best for kvinner – bare at i dette tilfellet blir «byrden» av det monotone, rutinepregede arbeidet (vaske hus, kjøpe mat, lage mat, stryke klær, bringe og hente barn fra barnehage/skole) skjøvet nedover til en dårlig betalt fattig kvinne.

ETTER EU-UTVIDELSEN i 2004 har antall au pairer fra de nye øst europeiske EU-landene gått ned (de har nok fått bedre alternativer enn det å være au pair), mens nye områder sender stadig flere. Antall au pairer fra Filippinene fortsetter å stige, men også andre asiatiske land øker, videre kommer det nå flere fra Afrika og Sør-Amerika. Med andre ord reiser de nye au pairene lengre for å komme hit, de er fattigere, sannsynligvis lavere utdannet, mer desperate og vil nok havne i en om mulig enda verre situasjon her i Norge enn dem jeg så på i min masterstudie.
Siden lite så langt er blitt gjort for å forbedre au pairenes situasjon ser ikke fremtiden direkte lys ut.

NOTER:
1 Hun hadde fått informasjon om dette gjennom bekjente som jobbet på politistasjonen. Dessuten blir det å love unge kvinner arbeid i vesten som au pairer kjent som en av de vanlige måtene å lure kvinner inn i trafficking på.
2 Filippinere har ikke noe valg, norske byråer vil ikke (i hvert fall offisielt) formidle dem etter de filippinske myndighetene la ned forbud for deres borgere å være au pair i Skandinavia – dette fordi det ble registrert en stort antall klager om utnytting og lav/uteværende betaling fra dette området. Filippinere som vil være au pair i Norge må derfor reise på egen hånd, og kan ikke forvente seg noen støtte fra hjemlandet skulle de havne i en vanskelig situasjon.
3 UDI’s utredning av ordningen (offentliggjort januar 2006) bærer preg av at de ikke har vært interessert i å sette seg inn i problematikken – de er til og med blitt kritisert av formidlingsbyråene!

Legg igjen en kommentar

Du må være innlogget for å kunne legge igjen en kommentar.