Arkiv for April 2006

TREDJE SISTE: NÅR EN LITEN PIKE NEIER

Monday 10. April 2006

tekst: MARIANNE KARLSEN + foto: INGERID JORDAL + aka@uib.no

NÅR EN LITEN PIKE NEIER

KaninMAKT. Noko som bind oss fast, hindrar oss. Ein elite, religiøse leiarar som hjernevaskar tilhengarane sine. Overgrep. Nokon som utnyttar og brukar sine posisjonar til å øydeleggja, eller å framheva seg sjølve på andre si bekostning.

FOR MAKT… det er noko dei mektige har, noko dei slemme har og noko som ikkje er til å ta på. Når staten set ned utval for gje oss ei makt- og demokratiutreiing, så ser dei på dei store linene og kven som bestemmer i vårt samfunn. Kven har makt i næringsliv, korleis er folket med å påverka, korleis kjem makta til uttrykk, osb.

FREDRIK ENGELSTAD var med i dette utvalet, og har skrive ei bok med det viktige spørsmålet: «Hva er MAKT?». Dei fyrste kapitla handla mykje om korleis ein definerar makt. Overraskande mange av dei gjekk på relasjoner mellom menneske, og eg feste meg ved denne, av Robert A. Dahl (Engelstad, 2005 s 19):

«A HAR MAKT over B i den grad A kan få B til å gjøre noe som B ellers ikke ville ha gjort.»

SÅ VISS EG får ein i mine omgjevnader til å gjera noko uventa, annleis enn han/ho plar, så utøver eg makt! Det treng ikkje vera ulovleg eller gale det eg får dei til. Personleg trur eg at eg ville sagt at eg hadde innflytelse eller hadde påverka dei litt. Å ha makt over nokon, det høyrest for skummelt ut!

DEI AV DYKK som har god sans for språk skjønar nok at overskrifta på dette stykket ikkje er mi eiga. Då hadde eg ikkje nytta bokmål, eller riksmål som det nok er, for det er henta frå eit av Andrè Bjerkes dikt, og han skreiv riksmål, lærte eg i norsktimane.

NÅR EN LITEN pike neier… Du ser det for deg, sant? Fin kjole, lett forventningsfull, søt… Ho har makt. Nei, det passar ikkje heilt.

«EG ER SÅ LITEN, eg. Eg forstår ikkje…» Eg høyrer forteljarstemma frå barne-TV og ser for meg situasjonen Albert Åberg var i. Han kjende seg utanfor, dei store fettrane og farmor spelte kort og han fekk ikkje vera med. Han tok hemn ved å eta opp alle småkakene i boksen. Den boka var utlånt då eg var på biblioteket, men det er eit godt døme på Dahls tese, for Albert fekk vera med dei store å spela kort til slutt. Kanskje Gunilla Bergström hadde makt og maktutøving i tankane då ho skreiv?

«JEG BUKKER uvilkårlig når ein liten pike neier.» skreiv Bjerke.

NO IDAG SKAL vi vera likestilte og frigjorte kvinner og jenter, og eg var med i KFUK-speidaren der det hette «Jenter fikser alt». Då vert vel det å spela på det feminint hjelpelause verre enn å banna i moskeen, eller for å seia det rett ut: heilagbrøde. Pappa har måla kjøkkenveggane mine og kjørt meg og pøet mitt frå ein hybel til ein annan. Kva fekk han att? «Vær så snill», «Tusen takk» og ein klem. Å leggja hovudet på skakke, smila forsiktig og kika blygt opp mot han me vil skal gjera det tunge og keisame… Det kan fungera det. Gjer deg sjølv litt hjelpelaus og sjå menn koma som bier til ei syltetøyskål.

KVA TITTELEN på Bjerkes dikt, som eg gang på gang har sitert, er? Den sterkeste.

KJELDER:
Andrè Bjerke: Slik frøet bærer skissen til et tre, Oslo, Aschehoug 1954.
Fredrik Engelstad: Hva er makt?, Oslo, Universitetsforlaget 2005.

INDUSTRIEN FOR DEN SOM KAN BETALA

Monday 10. April 2006

NAVN: EIRIK AASHEIM
FAG: SOSIOLOGI

LEGEMIDDELINDUSTRIEN GIR INNTRYKK AV AT DEN TENER TIL ALLES BESTE. MEN IKKJE ALLE TENER NOK TIL Å KJØPA DEI LIVSNØDVENDIGE PRODUKTA INDUSTRIEN TILBYR.

DEN GLOBALE legemiddelindustrien omsette i 2005 for 602 milliardar dollar.1 Omsetninga er dobla sidan 1997, og vil truleg passera 700 milliardar dollar i løpet av 2008. Det er gode tider i ein av verdas største industriar. Men ikkje alle har høve til å delta i kjøpefesten av ulike medisinske preparat. Medisinane er enten for dyre, eller så eksisterer dei rett og slett ikkje. Fattige land er ikkje på prioriteringslista til industrien som utviklar medisinar.
Likevel blir dei brukt som billege løysingar når nye produkt skal testast. La oss sjå på nokre aspekt ved legemiddelindustrien som synleggjer maktbalansen mellom rik og fattig i verda i dag.

EI AV DEI største utfordringane innanfor helse og medisin i dag er sjølvsagt kampen mot HIV og AIDS. Også her er det dei fattige landa som har størst problem. I landa sør for Sahara rekna ein i byrjinga av 2000 med at det var omtrent 25 millionar HIVsmitta.2

Medisinen som er tilgjengeleg for å bekjempa epidemien er svært dyr. Eit års forbruk av slike medisinar kosta for få år sidan opp mot 10.000 dollar.3 Då den samla årsinntekta i mange av dei hardast råka landa samstundes låg på rundt 400 dollar, var dette eit misforhold som ikkje kunne gå opp. I mai 2000 vart det gjort eit viktig grep for å gjera medisin til dei fattige landa betre tilgjengeleg. FN-programmet UNAIDS fekk overtala fem store legemiddelfirma til å samarbeida om eit prosjekt som skulle gjera HIV-medisin tilgjengeleg for forbrukarar i fattige land. Dette gav raskt resultat, og prisane vart redusert opp mot 90%.4

MEN KOR LENGE kunne harmonien over denne prisreduksjonen vara? Ikkje lenge. Sjølv med kraftig rabatt på medisinane kunne ikkje Sør-Afrika ta rekninga, og opna for importering av kopimedisinar som braut med dei internasjonale patentlovene.

Legemiddelindustrien raste, og 39 firma stemna Sør-Afrika for retten for å få slutt på import av kopimedisinen. Dermed reiv industrien ned all goodwill dei hadde opparbeida seg gjennom UNAIDS sitt rabattprosjekt. Verdsopinionen var rasande, og Nelson Mandela anklaga industrien for å setta profitt framfor menneskeliv. Protestane medførte at søksmålet vart trekt tilbake.
I dag kostar eit årsforbruk av HIV-medisin rundt 150 dollar,5 takka vera ein kamp Sør-Afrika med hjelp av verdsopinionen tok.

SJUKDOMMAR SOM først og fremst er eit problem i fattige delar av verda blir langt på veg ignorert av legemiddelindustrien. Derimot vert det satsa tungt på mindre alvorlege og bagatellmessige lidingar som er utbredt i rike land. Økonomisk profitt vert prioritert framfor helseprofitt. Av tusenvis nye medisinar utvikla dei siste åra omfattar berre 1% av desse tropiske sjukdommar som sovesjuke og leishmaniasis.6 Det fins heller ikkje vaksiner for til dømes malaria, og det er også lite forsking på dette. Investeringar som har dårlege prognosar for å lønna seg er lite attraktive forskingsobjekt for legemiddelindustrien.

OM FATTIGE LAND ikkje er fokusområde når det gjeld satsing på nye legemiddel, er soga ei anna når det kjem til utprøving av nye preparat. Det er billeg å testa ut medisinar i fattige land. Det veit industrien å nytta seg av. Mange etiske spørsmål kan reisast når testing av nye medisinar skal utførast. Er det feil å testa ut medisinar på fattige folk dersom alternativet er inga behandling i det heile? Er det ikkje betre å prøva ein beta-versjon av eit preparat dersom dette er det einaste alternativet? Ei sak som fekk stor merksemd for nokre år sidan aktualiserte fleire spørsmål av denne typen.

I 2001 GJENNOMFØRTE det amerikanske selskapet Discovery Laboratories Inc. (D-Lab) eit testopplegg med sin nye medisin Surfaxin mot luftvegssjukdommen ARDS.7 D-Lab ønskte ikkje å gjennomføra testen i USA, årsaka til dette var den kontroversielle testmetoden dei hadde tenkt å bruka. Dette var eit såkalla «Placebo Control Design», noko som medfører at halvparten av testpersonane får behandling med medisin, medan den andre halvparten får behandling med placebo-preparat, i dette tilfellet vanleg luft. Alternativet til denne testen ville vore den betydeleg dyrare, men meir humane, metoden «Active Control Design», noko som medfører at det nye preparatet blir testa opp mot allereie eksisterande medisin. D-Lab valde det billegaste alternativet og rekrutterte 650 personar i Bolivia, Mexico, Peru og Ecuador til å delta i undersøkinga. Så sette dei i gang med utprøvinga, der altså halvparten av deltakarane berre fekk vanleg luft som behandling.

OGSÅ DENNE SAKA vart raskt kontroversiell. D-Lab forsvarte seg mot kritikken med at det trass alt var 50% sjanse for at ein fekk medisinsk behandling dersom ein var med i undersøkinga. Alternativet ville vore inga behandling i det heile. Dette kyniske argumentet måtte til slutt vika, og medisin vart gitt til alle testpersonane gjennom «Active Control Design»-metoden.

Surfaxin-saka er eit godt døme på kva etiske utfordringar medisinforsking byr på. Ikkje minst viser den kva økonomiske interesser som styrer kva metodar som vert brukt ettersom kven testpersonane er.

SOM EIN SER er det fleire grunnar til å vera kritisk til den globale legemiddelindustrien. Den manglande viljen dei viser til å la fattige land få bruka kopimedisinar i naudstilfelle, forsking på bagatellmessige framfor livstruande sjukdommar og ikkje minst testmetodane dei til tider brukar i fattige land.

LEGEMIDDELINDUSTRIEN er sjølvsagt livsnødvendig for alle, uavhengig av kven og kvar ein er. Det er openbart at desse selskapa har gjort, og gjer, mykje godt for menneskeheita. Akkurat derfor er det viktig å vera på vakt når industrien ikkje forvaltar si enorme makt på ein god måte. Dette er eit spørsmål om liv og død for millionar av menneske. I tillegg er det ein faktor som påverkar global utvikling. På bakgrunn av dette er det beklageleg at det er folk utan pengar som blir taparane av ein søkkrik industri sin praksis.

NOTER:

  1. http://www.imshealth.com/ims/portal/front/articleC/0,2777,6599_3665_77491316,00.html (27.03.06 kl.12.47).
  2. Hawthorne, Fran (2003): The Merck Druggernaut. s.207
  3. Ibid s.207
  4. Ibid s. 209
  5. The Economist 02.07.05. s.78
  6. Gasper, Des (2004): The Ethics of Development. s. 6
  7. For grundig gjennomgang av Surfaxin-saka, sjå Thomas Pogge sin artikkel ”Testing Our Drugs on the Poor Abroad (.doc)”. (29.03.06 kl.15.56).

MAKTKAMPAR I VERDAS HOVUDSTAD

Monday 10. April 2006

NAVN: SYNNE LAASTAD DYVIK
FAG: SAMANLIKNANDE POLITIKK

UANSETT KVA EIN SER PÅ SOM UTSLAGSGJEVANDE FOR Å OPPNÅ MAKT ER EIN TING SIKKERT; MAKTA RÅR. PÅ VERDSBASIS ER DET EIT LAND SOM UTMERKAR SEG NÅR DET ER TALE OM MAKT; DET HEGEMONISKE USA. DET VERT DÅ NATURLEG Å SPØRJE SEG, KVA ER MAKTFORHOLDA DER?

Å FORSTÅ maktkampane i amerikansk politikk er og viktig for å skjøne maktkampane i internasjonal politikk, noko som i siste instans og påverkar oss i Noreg. Det er nærast umogeleg å foreta ei seriøs vurdering av maktforholda i amerikansk politikk utan å snakke om sterke interessegrupper og mektige lobbyistar, men eg vil og påstå at Washington D. C. sine think tanks må inkluderast. Think tanks kallast på norsk tankesmier, og det ordet er så godt at eg vel å bruka det.

EI AMERIKANSK TANKESMIE består typisk av fleire institutt med ulike interesseområde, alt frå bustadspolitikk til utanrikspolitikk. Tankesmiene byrja som heller nøytrale forskingsinstitusjonar i 1920 åra, med Brookings Institution som den dominerande. Det som skulle visa seg å verta tilfelle, var at desse sentrumsorienterte organisasjonane etterkvart vart knytta sterkt opp til demokratane. Brookings forska, kom med forslag til løysingar og introduserte nye problemområde som demokratane ofte høyrde på.

DEI KONSERVATIVE i USA var lenge særs negative til makta tankesmier etterkvart opparbeida seg, og i 1973 innsåg dei at skal ein vinna må ein og vera med på spelet. Dei stifta Heritage Foundation som skulle visa seg å verta ei mykje meir ideologisk tankesmie enn Brookings, American Enterprise Institute eller nokon av dei andre hadde vore. Med sterke økonomiske støttespelarar, gode vener i det republikanske partiet og ein konservativ ideologi til grunn kasta dei seg inn i kampen for makt, og sjølve maktas høgsete; presidentembetet. Dei publiserte konservative artiklar og bøker over ein lav sko, utvida pressekontora sine, arrangerte konferansar og briefings som resulterte i at Ronald Reagan vart vald til president i 1980. Som takk kunne ein observere fleire som før hadde stått på Heritage si lønningsliste, som no vandra i maktas korridorar i Det Kvite Hus. Public Administration Times har estimert at heile to tredjedelar av dei politiske forslaga frå Heritage gjekk glatt igjennom hos Reagan i hans første periode.

SPELET OM MAKT i Washington dreiar seg meir og meir om prinsipp, og mindre og mindre om pragmatisme. Samtlege tankesmier har i meir eller mindre grad gjeve opp den opphavlege objektiviteten etter at Heritage kom på bana. Kampen mellom tankesmiene vert stadig tilspissa, og forskinga satt i baksete. Resultatet av dette er at ein av dei aktørane i amerikansk politikk som før var eit verdifullt akademisk tilskot, no er vorte redusert til det som nærast kan karakteriserast som interesseorganisasjonar for ulike ideologiar. Dei forskingsresultata som vert produsert i dei ulike tankesmiene er gjennomsyra av den ideologien som ligg til grunn. Asymmetrien som finns mellom dei konservative og dei meir liberale tankesmiene tilseier at det meste som vert produsert av forsking i Washington er av ein konservativ natur.

DET EIN ENDAR OPP med er eit politisk vepsebol kor maktkampen står mellom ideologiar, meiningar og prinsippfaste tankesmier som produserer den forskinga som sømar seg best i samsvar med den ideologien ein har vald. Ei ikkjeideologisk tilnærming til politikken og forsking er ikkje lenger interessant. Amerikansk politikk er blitt ein arena kor makta vert fordelt og kjempa om gjennom idear. Makta ligg korkje hos folket, dei pengesterke, dei kunnskapsrike eller politikarane; makta ligg i ideologien. Det er fyrst gjennom å sverja til ein ideologi at meiningar i eit polarisert Amerika kan komma til uttrykk, og menneske kan kjempa om makt. Makta rår, men vegen til den går gjennom ideologien.

KJELDER:

  • Rich. (2004) Think Tanks, Public Policy and the Politics of Expertise. Cambridge University Press, New York.
  • http://www.opendemocracy.net/democracy-think_tank/us_thinktanks_3137.jsp
  • Fisher, (1991): Country Report: American Think Tanks: Policy Elites and the Politicization of Expertise. From Governance: An International Journal of Policy and Administration. Vol 4. No. 3 July 1991.
  • Domhoff, Dye. (1987) Power Elites and Organizations. Sage Publications, Newbury Park, California.

MEDIAS (MANGLENDE) MAKT I EF/EU-SAKEN

Monday 10. April 2006

NAVN: KATHRINE TORDAY GULDEN
FAG: KULTURVITENSKAP

DEBATTEN OMKRING EU-RELATERTE SPØRSMÅL I DEN LOKALE DAGSPRESSE SOM BA OG BT HAR GLIMRET MED SITT FRAVÆR DE SISTE ÅRENE. I 1972 OG 1994 VAR SITUASJONEN EN HELT ANNEN. HVA KAN DETTE SKYLDES, OG HVILKEN MAKT HAR MEDIA TIL Å ENGASJERE OG PÅVIRKE FOLK I EU-SAKEN?

I UKEN FØR folkeavstemningen i 1972 fantes det knapt saker i Bergens Tidende og Bergen Arbeiderblad som ikke til en viss grad omhandlet EF. Lederne i begge aviser fra denne perioden viet seg hovedsakelig til EF-saken. Også i 1994 gjorde dette seg gjeldende, om ikke i like stor grad som i 1972. I 2004/2005 derimot, så det ut til at dekningen av EU var mindre i forhold til de to tidligere periodene. Dette gjorde at debatten heller ikke ble så synlig, og at færre sendte inn leserinnlegg som omhandlet dette emnet. Hva dette skyldes, er ikke godt å si, men det som skiller denne perioden fra de andre, er at det i 2004/2005 ikke fantes en nær forestående folkeavstemning, og at engasjementet dermed minket, til tross for økningen av EU med ti nye land og diskusjonen rundt ny grunnlov ute i Europa.

I DENNE STORTINGSPERIODEN har Arbeiderpartiet bestemt at EU skal være et ikke-spørsmål. Dette skyldes nok Aps samarbeid med to nei-partier, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet. For opposisjonen er også EU foreløpig et ikkespørsmål.

Fremskrittspartiet vet at EU er et tema som splitter partiet og deres velgere, og Høyre, som eneste klare ja-parti, er for tiden altfor lite til å reise en EU-debatt. Dermed har EU-relaterte saker forblitt udebatterte i nokså stor grad. Dette bidrar til svekket engasjement hos den norske befolkning også.

SOSIOLOG THOMAS MATHIESEN skiller i sin bok Makt og medier – en innføring i mediesosiologi mellom noen hovedtyper informasjonskontroll som generelt er å finne i media.1 For det første mener han at kontroll med informasjon i medier kan innebære noe han kaller for «atferdskanalisering», hvor informasjon spres og utgis på en slik måte at menneskelig atferd retter seg etter informasjonen som kommer ut. Som eksempler på slik informasjonskontroll nevner han både tyskernes og de alliertes bruk av medier under annen verdenskrig, hvor begge parter informerte selektivt til sine for å påvirke folks atferd. Når det gjelder medias dekning av EF og EU fra 1972 og frem til i dag, er det muligens ikke atferdskanalisering som benyttes i så stor grad, selv om det er et faktum at for eksempel de positive egenskapene til EF ble vektlagt i mye større grad enn de negative egenskapene i tiden før folkeavstemningen i 1972.

Her kan vi kanskje heller snakke om den typen informasjonskontroll Mathiesen kaller for «direkte atferdskanalisering»: «Den eller de som mediene direkte kaster sitt lys på, stimuleres eller motiveres til å handle, eventuelt handle på bestemte måter.» (Mathiesen 1993:211). Dette ser vi tydelig i for eksempel BA, som i 1972 henvendte seg direkte til Arbeiderpartivelgere og anmodet folk til å ikke bare stemme ved folkeavstemningen, men også stemme positivt for et EF-medlemskap i tråd med Arbeiderpartiets politikk.

EN ANNEN TYPE informasjonskontroll er noe Mathiesen kaller for «indirekte atferdskanalisering». Det innebærer at «medienes belysning fører til interaksjon og ’kjedereaksjoner’ i det sosiale eller politiske miljø som belyses» (Mathisen 1993:212). Dette er noe vi ser tydelig i EF/EU- diskursen. Både BA og BT inneholder saker som gjør at leseren vil reagere på en slik måte at det vil ha konsekvenser for det saken dreide seg om i utgangspunktet. Mathiesen beskriver en slags deterministisk relasjon mellom media og leserne: skriver for eksempel BA utelukkende positivt om et norsk medlemskap i EF i 1972, vil leserne reagere med å stemme ja til EF ved folkeavstemningen, og dermed vil Norge bli medlem. Slik er i hvertfall tanken. Problemet med denne teorien er at den forutsetter at lesernes input er begrenset til ja-stoff og at de stiller seg ukritisk til informasjonen de får. Den reelle saken er derimot at de fleste tenker og velger ut ifra egne interesser. Selv om alle de store avisene i Hordaland var ja-aviser i 1972, stemte ikke befolkningen i samsvar med avisenes synspunkter. I 1972 var det mye som skjedde utenom pressen i forbindelse med EF.

Demonstrasjoner, aksjoner, folkemøter og ikke minst utdeling av brosjyrer for og mot EF, bidro til at pressen ikke nådde frem i like stor grad som man skulle tro når man leser avisene fra denne perioden. Når avisene skrev om aksjonene, og særlig i forbindelse med motstandergruppenes aksjoner mot EF, forsøkte de å fremstille dem i negativt lys for å svekke motstandernes troverdighet. Dette fungerte imidlertid ikke etter hensikten.
Det folk så og deltok i, synes å ha hatt størst innvirkning på valget de foretok seg, ettersom resultatet ble som det ble.

MEN AT BÅDE Bergens Tidende og andre aviser forsøkte seg på indirekte atferdskanalisering i denne sammenheng, hersker det ingen tvil om. Dette fremgår tydelig av følgende eksempel:

Norge er et tungvint land å administrere, og vi er få til å drive det. I strid med presise talloppgaver har motmennene prøvet å banke fast det inntrykk, at vi sosialt, lønns- og skattemessig vil få det ringere om vi går inn i EF. Sunn fornuft forteller det motsatte.2

FELLES FOR DIREKTE og indirekte atferdskanalisering, er som sagt at troen på informasjonen er tilstede: «Troen er i sin tur blant annet avhengig av om det finnes andre, korrigerende informasjonskilder, men også av om mediet så vel som informasjonskilden har en kulturelt avleiret ’troverdighet’.» (Mathiesen 1993:213). Ut fra dette er det muligens vanskelig å forstå hvorfor folk til slutt stemte nei, ettersom teoriene til Mathiesen forutsetter at mennesket alltid blir manipulert så lenge troverdighet ligger til grunn. Det er tydeligvis ikke tilfellet. Som sagt må man ikke undervurdere aksjonsbevegelsene som ble satt i gang mot EF. Folkemøter og løpesedler virket åpenbart mobiliserende.

ET ANNET EKSEMPEL på kontroll over informasjonen som gjør seg gjeldende i forbindelse med dekningen av EF og EU i deler av norsk lokal dagspresse, og media for øvrig, er det Mathiesen kaller for «temakontroll» (Mathiesen 1993:214). Han forklarer begrepet som en slags dagsordenfunksjon: «Ved utvalget av informasjon setter mediene opp dagsorden for folk over hva de skal være opptatt av og oppmerksomme på, kort sagt hva de skal konsentrere seg om.» (Ibid.)

DETTE ER EN TYPE kontroll som gjør seg særlig gjeldende i denne sammenheng. For at folk skal kunne foreta et valg og delta aktivt i et demokrati, er det viktig at de blir engasjert i saken på forhånd. Når aviser retter fokus på EF/EU og vier saken stor plass vil det naturlig bli mye diskusjon rundt dette emnet. Mathiesen utdyper dagsordenbegrepet: «For det første retter massemediene folks oppmerksomhet mot et felles fokus.

For det andre gjør omtalen av bestemte saker og hendelser i mediene at disse blir tillagt betydning. Betydningen kan være positiv eller negativ – i hvert fall er saken eller hendelsen viktig» (Mathiesen 1993:215). Ser man på BA og BT fra 1972 og 1994, er det tydelig at avisene dekket EF/EU nettopp fordi folk var engasjerte og ønsket så mye informasjon om saken som mulig.

Dette er spesielt tydelig i det store antall leserinnlegg som omhandler EF/EU. Hvorvidt det er avisenes store dekning av EF/EU som gjorde at folk sendte inn så mange leserinnlegg, eller om det var alle leserinnleggene om EF/EU som gjorde at avisene fokuserte på nettopp dette, er ikke godt å si. Antakelig var det en slags vekselvirkning. Resultatet var uansett at andre saker enn EF/EU kom på sidelinjen. I 2004/2005 var ikke dette tilfellet, til tross for gjentatte forsøk fra avisenes side å skape debatt omkring EU. Mathiesen skriver at «undersøkelser tyder på at mediene er særlig dagsordensettende når det gjelder saker der folk ikke har personlige erfaringer eller interesser. (…) I saker som folk kjenner fra sin egen hverdag, blir det lett annerledes. Da har mediene vanskeligere for å slå igjennom» (Mathiesen 1993:215). Kanskje var dette tilfellet i 2004/2005 der avisene til tross for gjentatte forsøk, ikke lyktes i å skape en bredere debatt omkring EU, slik tilfellet var i 1972 og 1994.

ER DET SLIK AT FOLK ikke engasjerer seg fordi EU-spørsmål ikke synes å berøre dem direkte (selv om de gjør det), eller er det rett og slett fordi folk allerede har gjort seg opp en mening etter de foregående folkeavstemningene og ikke føler behov for å gjenoppta debatten? Det er ikke lett å si, men det som er sikkert er at folk ikke alltid handler i tråd med styringsmakter som regjerende politikk og media. Som regel handler folk i tråd med det de oppfatter som sine kortsiktige og langsiktige interesser. Det er EF og EU-utfallet i 1972 og 1994 et tydelig eksempel på.

KILDER:
Mathiesen, Thomas 1993, Makt og medier – en innføring i mediesosiologi. Pax Forlag A/S, Oslo
Et utvalg artikler og leserinnlegg fra Bergens Arbeiderblad (Bergensavisen) og Bergens Tidende fra følgende perioder:
18. – 25. september 1972
21. – 29. november 1994
26. april til 08. mai 2004 (og enkelte artikler fra 2005, ingen direkte henvist til)
1 Mathiesen, Thomas 1993, Makt og medier – en innføring i mediesosiologi. Pax Forlag A/S, Oslo
2 Bergens Tidende 1972. ”Fusk” 19/09 s. 2

KULTURELL UTVEKSLING ELLER BILLIG ARBEIDSKRAFT?

Monday 10. April 2006

NAVN: MARIANNE HOVDAN
FAG: SOSIOLOGI

OFFISIELT HANDLER FREMDELES AU PAIR-ORDNINGEN I NORGE OM KULTURUTVEKSLING. Å VÆRE AU PAIR HAR LENGE VÆRT, OG ER NOK FREMDELES FOR NOEN FÅ, EN GREI MÅTE Å FÅ TILBRAGT ET ÅR I UTLANDET. MENGDER AV NORSKE JENTER HAR TIDLIGERE REIST TIL FOR EKSEMPEL FRANKRIKE, ENGLAND ELLER USA PÅ EN SLIK MÅTE, BLANT ANDRE DRONNING SONJA OG EVA JOLIE. MEN, SOM JEG VIL VISE I DENNE ARTIKKELEN, HAR NOK DERES OG MITT EGET AU PAIR OPPHOLD VÆRT NOE GANSKE ANNET ENN DET EN SER I NORGE, OG EN GOD DEL ANDRE EUROPEISKE LAND, I DAG.

AU PAIR BETYR «på like fot» og impliserer at au pairen skal være en likeverdig del av vertsfamilien de bor hos. I følge avtalen fra Europarådet (fra 1969) som Norge har undertegnet skal en au pair få gratis kost og losji, samt «lommepenger» på minimum 3000 kroner (før skatt) i måneden. Mot dette skal au pairen få lære om norsk kultur og språk, vertsfamilien skal få kunnskap om au pairens kultur og dessuten hjelp til barnepass og lettere husarbeid. Forhold som nok er greie dersom både vertsfamilie og au pair er inneforstått med at dette er kulturutveksling, men min forskning på feltet viser at situasjonen stort sett er noe annerledes.

«DERSOM VI IKKE ER FORNØYD med deg sender vi deg hjem til Russland» var velkomsthilsenen 23 år gamle «Sofia» fra Hviterussland fikk da hun kom til sin norske vertsfamilie. Hun kom gjennom et formidlingsbyrå som opererer med en 6 ukers garanti for vertsfamilien – er de ikke fornøyd med au pairen får de ny. Au pairene jeg intervjuet, og tydeligvis også vertsfamiliene, vet at det er vanskelig å få plassert om en au pair. Trusselen om å bli sendt hjem er reell fordi au pairenes oppholdstillatelse i Norge er knyttet til vertsfamilien. Ingen vertsfamilie, ingen oppholdstillatelse.

SOFIA HADDE, som flere av min informanter, utdanning fra universiteta i hjemlandet, men likevel var det svært vanskelig for henne å finne arbeid. Løsningen ble å dra til utlandet som au pair. Avgjørelsen var ikke helt problemfri, ikke bare fordi det innebar å forlate venner og familie i hjemlandet, men fordi det er stor usikkerhet knyttet til det å reise som au pair. En vet ikke om byrået en reiser gjennom er seriøst og Sofia viste om jenter som hadde endt som prostituerte etter å ha trodd de skulle jobbe som au pair.1 Om man likevel er «heldig» og kommer til en vertsfamilie, så vet en aldri hvordan de er. Faren hennes var svært misfornøyd med hennes avgjørelse om å dra til Norge – han mente hun ville bli tvunget til å gjøre «drittarbeid» og ha få rettigheter som en utlending.

SOFIA HADDE IKKE store forventninger til oppholdet i Norge, men hun hadde ikke trodd arbeidet skulle være så hardt.
Hun kan ikke huske sist gang hun jobbet innenfor de timene som er lovlig; hun jobbet rundt 9 timer dagen og i tillegg ble hun ofte bedt om å være beredt til å stå opp midt på natten om familiens 4 måneder gamle baby skulle våkne. Familien kontrollerte hvem hun var med på fritiden og hun måtte alltid være hjemme til klokken tolv – med unntak av de gangene familien har besøk, da hun gjerne får beskjed om å holde seg unna. Sofia fortalte om en gang da hun gikk rundt i gatene midt på natta og ventet på at gjestene skulle dra slik at hun kunne komme inn igjen. Hun beskrev sin rolle i familie som en «ting» foreldrene hadde kjøpt til ungene, og hun hadde flere ganger vurdert å forsøke å bytte familie, men det var en vanskelig avgjørelse å ta. For det første visste hun ikke hvordan neste familie ville være – om hun fant en – og kanskje enda viktigere så var Sofia blitt veldig nært knyttet til familiens to barn, å forlate dem ville være som en skillsmisse sa hun.

«DERSOM VI IKKE ER FORNØYD MED DEG SENDER VI DEG HJEM TIL RUSSLAND»

NÅ ER DET HELDIGVIS ikke slik at alle norske vertsfamilier behandler au pairen slik det er beskrevet ovenfor, i noen få tilfeller finner kulturutveksling – slik det var ment – sted, men muligheten for utbytting er definitivt til stede. Alle au pairene jeg intervjuet jobbet mer enn det lovlige antall timer, likevel fikk få betalt mer enn minimumsbeløpet – selv om en del ble lovet mer penger. De torde ikke si nei til vertsfamilien, i frykt for å bli sendt hjem. I tillegg til denne «vanlig utbyttingen» så opplever en del andre ubehagligheter som for eksempel nedlatende stereotype/rasistiske holdninger og behandling fra vertsfamilien (og andre nordmenn de tilfeldigvis treffer). I media de siste årene har det dessuten kommet frem eksempler på svært alvorlige tilfeller på mishandling av au pairer – enkelte er blitt tvunget til å arbeide 14 timer i døgnet og får ikke forlate huset, de blir dopet, voldtatt og i et tilfellet åpent vertsfaren bordell i kjeller og tvang sin au pair til å jobbe der. En kan jo spørre seg hvordan dette skal kunne finne sted i Norge i dag.

DE FLESTE AU PAIRENE som er i Norge i dag er fra Øst-Europa eller Filippinene, med andre ord land preget av høy arbeidsledighet og fattigdom. I min studie fant jeg at au pairene kommer hit med et håp om at dette, å være au pair, skulle være første steg på veien mot en bedre fremtid for seg selv, og i en del tilfeller også for deres familie. En del av au pairene som er i Norge er mødre som har vært tvunget til å forlate sine egne barn for å kunne ha råd til mat til dem. De aller fleste håper på å få oppholdstillatelse, enten gjennom vanlig arbeid eller som studenter, etter endt au pair-opphold. Å være au pair er derfor blitt en form for migrasjon, den eneste måten for dem å få en fot innenfor døra i land med strenge immigrasjonsregler.

AU PAIRER KAN komme med eller uten et formidlingsbyrå i ryggen.2 Å dra uten kan være svært risikofylt, men å dra med trenger ikke alltid være bra det heller – en del byråer er useriøse og utnytter det nye markedet for au pair-formidling, de tar seg godt betalt og følger ikke opp au pairene de plasserer. Men selv mer anerkjente byråer er ikke alltid der når en trenger hjelp eller støtte – noe flere av mine informanter hadde opplevd. De fikk ofte beskjed om å «orde opp i uoverensstemmelsene med vertsfamilien selv» – noe som i praksis betyr at en gjør det vertsfamilien vil. Årsaken til at det ofte blir slik er at maktbalansen mellom au pairen og hennes vertsfamilie er veldig skjev. Ikke bare har au pairene ofte investert emosjonelt og økonomisk i denne «muligheten», men de befinner seg i vertsfamiliens hus der familien bestemmer arbeid, arbeidstider og lønn. Hvilken rolle au pairen har, «ansatt» eller «del av familien», blir definert av familien og varierer ofte etter hva som passer familien best.
De blir gjerne «familie» i arbeidssammenheng – de har ikke faste tider, kan ikke kreve penger for alt ekstra arbeid osv, mens de er ansatt når vertsfamilien skal på feire og bestemmer at hun ikke skal være med.

AU PAIRENE BLIR BEHANDLET SOM HUSHJELP ELLER TJENERE. AU PAIRENE ARBEIDER OG BURDE DERFOR HA RETTIGHETER SOM ANDRE ARBEIDSTAKERE.

AU PAIRENE er avhengig av å få forholdet til å fungere, vertsfamilien må være fornøyd med dem ellers kan de bli sendt hjem og selv om au pairen rapporterer om brudd på reglene har hun lite å vinne på dette; når kontrakten brytes opphører oppholdstillatelsen til au pairen. I en situasjon der au pairen blir utnyttet vil hun sannsynligvis være den parten som taper uansett om det anmeldes eller ikke. Til tross for svært dårlig behandling fortsetter en god del au pairer å arbeide i vertsfamilien, fordi de ikke har noen andre alternativer. Hvor mye tror du at du ville ha funnet deg i før du lot barna dine sulte?

JEG MENER DET er på høy tid at en innrømmer at au pairordningen i Norge i dag har lite med kulturutveksling å gjøre.
Ordningen fungerer som en måte for norske tokarriere middelklassefamilier å importere billig arbeidskraft på og au pairene blir behandlet som hushjelp eller tjenere. Au pairene arbeider og burde derfor ha rettigheter som andre arbeidstakere.

DET ER PER I DAG ingen kontroll med verken vertsfamilier, arbeidsforholdene til au pairene eller med formidlingsbyråene.
Så lenge norske myndigheter ikke gjør noe for å regulere denne bransjen legger de til rette for utnytting av au pairer og deres innsikt i det hele kan best beskrives som naivt.3 Det viser seg dessverre at norske vertsfamilier mer eller mindre bevist
bruker ordningen slik det passer dem best. Byråene kan også sies å være en del av dette, selv de såkalt seriøse; for et års tid siden fant jeg en annonse i Asker og Bærum Budstikke rettet mot potensielle vertsfamilier der det stod «AU PAIR løser tidsklemma. Miniseminar om hvordan en au pair kan hjelpe deg» – kulturutveksling var ikke nevnt med et ord. Så lenge en fortsetter å late som om dette er kulturutveksling vil arbeidsforholdene og rettighetene til au pairene sannsynligvis forsette å ligge langt under andre norske forhold.

DET ER DESSUTEN verd å nevne at tross «fri» for husarbeid og barnepass, så er ikke de norske vertsmødre mer likestilte etter au pairen enn før – det er hun som i de fleste tilfeller har ansvar for au pairen. I tillegg er det så å si bare jenter som er au pairer, dette kan derfor tyde på at noen syntes arbeidet de utfører fremdeles egner seg best for kvinner – bare at i dette tilfellet blir «byrden» av det monotone, rutinepregede arbeidet (vaske hus, kjøpe mat, lage mat, stryke klær, bringe og hente barn fra barnehage/skole) skjøvet nedover til en dårlig betalt fattig kvinne.

ETTER EU-UTVIDELSEN i 2004 har antall au pairer fra de nye øst europeiske EU-landene gått ned (de har nok fått bedre alternativer enn det å være au pair), mens nye områder sender stadig flere. Antall au pairer fra Filippinene fortsetter å stige, men også andre asiatiske land øker, videre kommer det nå flere fra Afrika og Sør-Amerika. Med andre ord reiser de nye au pairene lengre for å komme hit, de er fattigere, sannsynligvis lavere utdannet, mer desperate og vil nok havne i en om mulig enda verre situasjon her i Norge enn dem jeg så på i min masterstudie.
Siden lite så langt er blitt gjort for å forbedre au pairenes situasjon ser ikke fremtiden direkte lys ut.

NOTER:
1 Hun hadde fått informasjon om dette gjennom bekjente som jobbet på politistasjonen. Dessuten blir det å love unge kvinner arbeid i vesten som au pairer kjent som en av de vanlige måtene å lure kvinner inn i trafficking på.
2 Filippinere har ikke noe valg, norske byråer vil ikke (i hvert fall offisielt) formidle dem etter de filippinske myndighetene la ned forbud for deres borgere å være au pair i Skandinavia – dette fordi det ble registrert en stort antall klager om utnytting og lav/uteværende betaling fra dette området. Filippinere som vil være au pair i Norge må derfor reise på egen hånd, og kan ikke forvente seg noen støtte fra hjemlandet skulle de havne i en vanskelig situasjon.
3 UDI’s utredning av ordningen (offentliggjort januar 2006) bærer preg av at de ikke har vært interessert i å sette seg inn i problematikken – de er til og med blitt kritisert av formidlingsbyråene!

MAKT ER FOR SOSIOLOGER SOM VANN FOR BIOLOGER

Monday 10. April 2006

MAKT ER FOR SOSIOLOGER SOM VANN FOR BIOLOGER. MEN HVORFOR SNAKKER DE SÅ LITE OM DET FOR TIDEN? ER SOSIOLOGER MINDRE SKRÅSIKKER PÅ SEG SELV, ELLER ER DE BARE LEI AV Å ALLTID VÆRE DE SOM SYTER OFFENTLIG? ER DET SOSIOLOGENE, SAMFUNNET ELLER SELVE FAGDISIPLINEN SOM HAR ENDRET SEG?

tekst: synnøve økland jahnsen + aka@uib.no</div

MAKT ER FOR SOSIOLOGER SOM VANN FOR BIOLOGER

HISTORISK SETT har norsk sosiologi vært politisk orientert. På et relativt unikt vis har fagdisiplinen evnet å øve politisk innflytelse både gjennom media og i viktige politiske innstillinger.

DET KAN DERIMOT se ut til at dette er forbigående. Instituttleder ved UiO, Geir Høgsnes uttalte til Universitas 1.2.2006: «vi kan ikke ha gullalder til evig tid». Gudmund Hernes hevder på sin side i Morgenbladet 3.3.2006 at norsk sosiologi mangler et mer helhetlig teoretisk begrepsverk for å kunne forklare, og ikke bare beskrive, de sentrale utviklingstrekk og utviklingdynamikker i det moderne norske samfunnet.

MORTEN STRØKSNES påpeker ganske freidig i sin anmeldelse av «Annerledeslandet» i tidsskriftet Prosa 6/2005 at norsk sosiologi like godt kan legges ned hvis «Annerledeslandet» av Ivar Frønes er det beste faget har å tilby.
EN SKAL IKKE glemme at sosiologi har fremmet mange flinke samfunnskritikere som for eksempel Cathrine Holst.
Det er kanskje likevel noe i det faktum at det er lettere å nevne pensjonerte og snart pensjonerte aktive sosiologer, enn det er å nevne unge og virkende sosiologer. Blir man mer linselus med årene eller er det noe med selve faget som har endret seg?

DET KAN VIRKE som de politisk orienterte studiene har blitt mindre sentrale i faget. Det kan også virke som om det er lengre mellom de gode kritiske studiene som virkelig evner å sette offentlighetens søkelys på ulike sosiale problemer. Bør sosiologien igjen bli mer politisk orientert?

DET ER IKKE nytt å erklære sosiologi som et fagfelt i krise. Deler av krisen ligger i at sosiologi ikke bare kritiserer samfunnet, men i stor grad også kritiserer andre sosiologer og egen fagdisiplin. For studenter kan denne konstante krisetilstanden manifestere seg som ett stykke krampeaktig eksistensiell forvirring.

ER SOSIOLOGER mer opptatt av å diskutere fagets kunnskapsgrunnlag med hverandre, enn å tilby utfordrende og kritiske samfunnsanalyser? Det holder ikke lenger med endimensjonale modeller, rundinger, bokser og en haug med piler. Metaforer og modeller tilslører og begrenser vår forståelse like mye som de kaster lys over de sosiale dynamikkene de forsøker å forklare. Hvordan vi studerer makt er avhengig av hvordan vi definerer det.
Dette er ikke en banal opplysning, men kanskje en forklaring på hvorfor sosiologi stadig erklæres i krise.

ET AV HOVEDPROBLEMENE for dagens sosiologer er at de ikke er helt enig i hvor makten befinner seg og hvordan den arter seg. Sosiologifaget kan dermed på den ene siden sies å ha utviklet seg og alle har blitt litt smartere, samtidig som det på den andre siden på en måte blitt litt vanskeligere å «gjøre» sosiologi.

HVIS «MAKT ER å få det som en vil» stiller sosiologer ofte spørsmålstegn ved hvor viljen oppstod og kommer fra, og hvor en isåfall fikk ideen om at den var individuell fra. Noen mener at denne uenigheten aldri kan diskuteres tilstrekkelig eller overhode bli en antydning til kjedelig, mens andre mener at det burde være mulig å bli enige om typologier og definisjoner for å komme videre i arbeidet som sosiologien egentlig skal gjøre.

DEN TILSYNELATENDE perfekte løsningen til sosiologer i krise er i følge Erik Olin Wrights kommende bok «Envisioning Real Utopias», sosiologer i offentligheten. Prosjektet er frigjørende og kalles Emancipatory social science.
Dette skal være en ny normativ sosial vitenskap.

HOVEDFORMÅLET ER å utvikle en sosial vitenskap som utvinner kunnskap som er relevant for et kollektivt prosjekt som motarbeider ulike former for menneskelig undertrykkelse. Det er vitenskapelig i den form at kunnskapen innhentes systematisk, emancipatory ved at det er en vitenskap med moralsk målsetning og sosial idet den ser dette som en kollektiv målsetning ønske om å endre verden. Sosiologi skal i følge en slik målsetning gjøre tre ting. For det første utvikle systematiske og kritiske diagnoser av verden, for det andre foreslå gode alternativer, og til sist forstå de eventuelle hinder alternativene. Makt er hos Wright en felles enighet om de kollektive målsetningene.

MAKT VAR OGSÅ temaet da tidskriftet BJS, for og av studenten ved sosiologisk institutt i Berkeley, makerte sin 50 års feiring. Tilstede var sosiologiske tungvektere og som Wright, Dwane Moon, Peter Evans, Angela Harris og Michael Burawoy.
Wright fikk her manifistert sin bunnløse tro på normativ sosiologi og sosialisme som politisk retning å gå. Men ikke alle soiologer deler hans analyser av samfunnet, og noen synes sosiologer skal overlate bokser, rundinger og høyt forbruk av piler til økonomene. Wright har kanskje likevel noe å komme med som alle sosiologer kan ta til seg – nye utfordringer og ny optimisme.

LØSNINGEN WRIGHT presenterer er fin og ideell. Samtidig må det innvendes at dette ikke er særlig nytt, og at det ikke er så vanskelig å finne utallige eksempler på lignende forslag. Er det ikke pussig at Wright ikke nevner noen av dem? En mer sentral innvendig enighet og utopia for hvem? Hva skal grunnlaget for en slik normativ vitenskap være?

HVIS MAKT ER å få det som en vil, hvordan skal vi bli enige om hva den kollektive viljen er, og hvordan den skal se ut? Hvem skal være arkitekten bak den nye vitenskapen?
Hvem skal få delta i samtalen og sitte ved forhandlingsbordet? Selv om den intellektuelle vilje og tro på et bedre samfunn eksistrer, stilte Angela Harris, professor i Juss, Berkeley, spørsmålstegn ved om «real utopia existed in real space?» Videre påpekte hun de demografiske problemstillingene ved en slik vitenskap og spurte om noen i lokalet kjente til et forum «cross gender, class, race and ethnicity,– that is functional..»

DE FLESTE FORUM besittes som oftes av menn uten forsørgeransvar og med en masse tid. En ny sosiologi kan ikke glemme dem som ofte er tause i den offentlige dialog. Den må også kunne inkludere utover dem som liker regler og som er glad i å høre sin egen stemme.

OPTIMISMEN WRIGHT ønsker å tilføre sosiologi henviser i såfall bare til viljen mens pessimismen fortsetter å henvise til intellektet. Det høres kanskje ut som om Wright ble avvist og tøyset ut av debatten. En trenger derimot ikke å tolke uenighet mellom sosiologiens superstjerner og en innadvendt selvrefleksjon av forskningstradisjonens ontologiske og epistemologiske grunnlag som et tegn på oppløsning, avvisning og delegitimering av et forskningsfelt – eller som en av tilhørerene i salen påpekte, at panelet bestod av en gjeng med partypoopers.

DEN VITENSKAPELIGE diskurs, som resten av verden, drives ikke alltid frem med en målsetning om å komme til felles enighet. Snarere kan en se kontinuerlig utforsking av vitenskapens ytre grenser og den vitenskapelige selvransaking av kunnskapens legitimeringsgrunnlag som et sunt og positivt tegn på utvikling og vitalitet, fremfor stridighet og stagnasjon.

UENIGHET OG ULIKE perspektiver betyr også at ikke alle sosiologer trenger å bedrive normativ forskning. Det betyr at det finnes mange sosiologer som har forskjellige perspektiver og forskjellig kunnskap om verden. Alle som jeg refererte til i denne teksten har gode poenger ved å påpeke at sosiologien i dag ikke er som den engang var, men det trenger ikke nødvendigvis å være en dårlig ting. Problemet oppstår hvis nye studenter begynner å tro at dette innebærer at sosiologi har utspilt sin rolle i samfunnet i dag.

DET ER STORT SETT bare 68-erne og et par rockeband som synes alt var så mye bedre før. Det var like mye tull og tøys på 70 tallet som det er nå.
Problematikken masterstudentene på sosiologi i Bergen tar opp ved årets fagkritiske dag har flere viktige elementer ved seg.

MANGFOLDET I SOSIOLOGIER bra, men gitt de menneskelige utfordringer verden står ovenfor i dag, mangler vi kanskje en seriøs debatt på sosiologiens og samfunnsvitenskapens evne og potensiale til å skape utfordrende og alternative samfunnsanalyser til økonomiske og markedsliberalistiske løsninger med eller uten piler, bokser og rundinger.

HVIS EN ÅPNER opp for Wrights forståelse av makt som felles enighet og legger til innsikten i det postmoderne epistemet, kan en si at makten også ligger i dialogen forut for en felles enighet.
Da blir utfordringen for nye sosiologer å ta dette til seg, uten å paralyseres av at fagpersoners analyser i dialog med offentligheten har konsekvenser og virkninger i samfunnet.

LIKE BARN LEKER BEST, og det kan virke som om sosiologer trives best med å diskutere med andre soiologer. Det blir ikke nødvendigvis så mye fremgang eller nytenkning av en slik måte å kommunisere på. Det handler ikke bare om at sosiologer må ta sin egen fagdisiplin på alvor, men også om at sosiologer må ta offentligheten på alvorlig og delta.

Synnøve Jahnsen er mastergradstudent i sosiologi, for tiden utvekslingsstudent ved University of California, Berkeley

SOSIAL MAKT OG SOSIALE HIERARKI

Monday 10. April 2006

Å VERKELEG FORSKE PÅ SOSIALE NETTVERK OG KORLEIS SOSIALE HIERARKI FUNGERER, ER – MED MINDRE TANKELESING VERT MOGLEG – EI UMOGELEG OPPGÅVE. DETTE ER IKKJE EIN VITSKAPLEG ARTIKKEL, MEN EIN UNDERHALDANDE, IRONISK TEKST. HEILE TEORIEN I SEG SJØLVE ER UVITSKAPLEG, ETTERSOM DEN VERKEN KAN VERIFISERAST ELLER FALSIFISERAST. LES DEN MED EI KLYPE SALT.

tekst: DANIEL VAGSTAD + aka@uib.no

SOSIAL MAKT OG SOSIALE HIERARKI

MEDAN DET i eldre tider innebar stor status og enorm makt å kunne lese og skrive, er det i dag ein like verdifull eigenskap å ha sosial makt, evna til å danne og oppretthalde sosiale hierarki. Dette er ei lita innføring i korleis desse sosiale hierarkia oppstår og fungerer. Fenomenet er vanleg i større venekretsar, spesielt i byar og andre relasjons-uoversiktlege stader.

AKKURAT SOM OLJA, er vener ein begrensa ressurs. Akkurat som det fins oljenasjonar som kontrollerer oljereservane, fins det visse mennesketypar som til ein stor grad kan kontrollere venereservane.
Allereie på barneskulen vil desse mennesketypane peike seg ut, gjerne med ei tilsynelatande medfødd evne til å skape sosiale relasjonar og knyte band.
Dei har kvalitetar som gjer at folk føler seg vel saman med dei, og dermed vil vere vener med dei, sjølv om desse typane gjerne har andre kvalitetar venene ikkje likar. Eit hierarki vert danna, der typen, no Kongen (eller Dronninga), står på toppen.

KONGEN VIL GJERNE ha ein relativt liten venekrets på planet under seg, som regel barndomskameratar. Desse kallar eg Presidentar. Dei kan krangle so busta fyk, både innbyrdes og med Kongen, men vil sjeldan eller aldri verte uvener på permanent basis. Det er sjeldan personar av motsett kjønn ber President-rolla.
Som ein hovudregel vil Kongen alltid ha mannlege Presidentar, medan Dronninga vil ha kvinnelege. Dette for å unngå unødvendige intrigar. Under desse igjen finn ein vener av Presidentane, Vener med stor V, som har vorte vener med desse under gleda av å vere godtekne av Kongen. Desse Venene er noko fleire i tal enn Presidentar, og vil omfatte menneske av begge kjønn. Dei kan i sin tur få seg nye vener (med liten v) som gjerne kan kome og gå, og som ikkje alltid treng å vere på godfot med Kongen.

ER EIT VELFUNGERANDE makthierarki fyrst danna, vil det halde seg i årevis utan at større endringar skjer. Kongen kan som sagt støyte ut eller ta inn både Vener og vener, men Presidentane står urørte, dei lojale medsamansvorne. Det kjem aldri nye Presidentar, og aldri forsvinn det nokon. I visse tilfelle er det Presidentane eller Venene som vil støyte ut eller ta inn vener, men Kongen har alltid siste ord i den saka.

KONGEN ER GUD. Kongen har makt til å definere kva som er inn og ut, kva som er sosialt akseptabelt og kva som er rett og gale. Treng han dame eller jobb, står hans undersåttar klare til å skaffe han det – om det so er begge delar på éin gong. Kongen vil i sin tur bruke sitt hierarkiske nettverk til å skaffe Presidentane og Venene same eller liknande frynsegoder. Seinare i livet kan Kongen vise seg å ha sterke psykopatiske trekk eller andre avvikande lidingar, men utan at dette skader hans renommé.
Medan han utviser nulltoleranse for slike tendensar på undersott-plana, vert slikt fullt akseptert av dei sjølve.

HAMNAR EIN i unåde hjå Kongen eller Dronninga, kan utfallet variere kraftig avhengig av om det er ein Konge eller ei Dronning ein har hamna i unåde hjå.
Medan Kongen i sjeldne tilfelle utfryser ein President, Ven eller ven permanent, skjer dette titt og ofte i Dronningas hierarki. Denne skilnaden botnar ut i at Dronninga har ein hyppigare tendens til å ynskje å demonstrere si enorme makt.

KONGEN ELLER Dronninga kan sjølv bestemme kor strikt regimet skal vere og kor stor grad av ”striktisme” det skal vere. Maksimal striktisme tyder at ingen får lov til å gjere seg til ven med framande utan eksplisitt løyve frå høgste hald. Moderat striktisme inneber at ein kan ta opp nye vener so mykje ein vil, men ikkje danne eit hierarki for seg sjølv.
Brot på den regelen vil under skjerpande omstende medføre permanent utfrysing.
Den sjeldnaste forma, og som helst vert unngått av Kongar og Dronningar, er liberal striktisme, der alle frå President til ven fritt kan danne nye hierarki for seg sjølv.

I SJELDNE TILFELLE kan konspirasjon førekome, som oftast i Dronningregimet.
Då er det vanlegvis Presidentane som seg i mellom vert samde om å fjerne Dronninga, anten på grunn av for streng eller for slakk striktisme – eller, i sjeldne tilfelle, på grunn av ryktespreiing om Dronninga. Etter at Dronninga er fjerna, er ho permanent utstøtt frå sitt tidlegare regime, og kan ingenting gjere for å kome inn igjen som ven, Ven eller President – langt mindre i si tidlegare Dronningrolle.
Ho er no ein Framand-gjort, utafor hierarkiet. Innfører den nye Dronninga maksimal striktisme, noko som ofte vert gjort, kan ingen i hierarkiet lenger snakke med ein Framand. Inndraging av frynsegoder vil førekome, og vedkomande står på bar bakke, overlete til ei dyster framtid der det er langt verre å danne eit nytt hierarki av Presidentar, Vener og vener.

HÅRD MAN/MJUK KVINNA

Monday 10. April 2006

NÄR MANNEN SLÅR PÅ TRUMMAN SKA KVINNAN SLÄCKA ELDEN. DENNA TEXT REFLEKTERAR RUNT PIERRE BOURDIEUS BOK «DEN MASKULINE DOMINANS» UTGIVEN PÅ PAX FORLAG A/S, OSLO 2000.

tekst: LEE DIANA WINDE + aka@uib.no

HÅRD MAN/MJUK KVINNA

I DET KABYLSKA samhället är mannen överordnad kvinnan, hela samhället är indelat efter en princip där den offentliga sfären tillhör mannen, medan kvinnan hör till i hemmet. Den kabylska myten om uppkomsten av dominansförhållandet mellan könen, börjar med att den första mannen mötte den första kvinnan. Kvinnan befann sig vid vattenhålet och mannen ville gärna släcka sin törst. Men kvinnan ville inte dela, hon hade kommit först och därmed ville hon dricka först. Mannen blev sur, och puttade kvinnan, då blottades kvinnans lår, och mannen förundrades över att kvinnans kropp såg annorlunda ut än hans egen. Kvinnan var listig, hon sa till mannen «lägg dig ner» och så visade hon mannen vad man kunde göra med hans kroppsdelar. Mannen blev tillfredställd, och följde sedan efter kvinnan var hon än gick, för kvinnan hade viktig kunskap, hon kunde göra upp eld. Men efterhand sa mannen till kvinnan, «jag vill visa dig något, lägg dig ned så ska jag lägga mig uppe på dig». Kvinnan gjorde som mannen sa, och han blev tillfredsställd igen.
Enligt myten skall mannen sedan ha sagt «Vid källan är det du som dominerar, i hemmet är det jag». Eftersom män bäst minns det som sist blev sagt, så är det män som bestiger kvinnan, och det är mannen som härskar.

KVINNAN BEFANN SIG VID VATTENHÅLET OCH MANNEN VILLE GÄRNA SLÄCKA SIN TÖRST…

TEXTEN HAR VISSA uttryck som kan tolkas i både i förhållande till dominansförhållandet som existerar också i det västliga samhället genom till exempel en del sexuella uttryck. Nedan skall en kort kommentering presenteras.

DEN INDELNING som finns i det kabylska samhället kan gärna till dels ses i vårt samhälle. Män har gärna högre lön och mer ansvar utanför hemmet, medan kvinnan står för omsorgsuppgifterna.
Maskulint/feminint ses som motsättningar, och de förbinds också gärna med motsättningar som hårt/mjukt, torr/fuktig eller normal/onormal. Kvinnan ses som «den andra» i förhållande till mannen som det «normala».

NÄR MANNEN i det kabylska samhället blir sexuellt upphetsad, då kan man metaforiskt säga att «grytan hans brinner» eller «hans trumma har blivit varm».
Kvinnan omtalas i den samma situationen som att hon kan «släcka eld», «avkyla» eller «ge dricka». Så när mannen slår på trumman, då skall kvinnan släcka elden!

FAG OG LIVSSYN

Monday 10. April 2006

tekst & foto: ØYVIND HALSKAU + aka@uib.no

VI HAR SNAKKET MED TO STIPENDIATER OM LIVSSYNET
DERES, OM DET HAR FORANDRET SEG OVER STUDIETIDEN
OG OM DET INNVIRKER PÅ FORSKNINGEN DERES: TO FAG,
TO SYN, TO INTERVJU

Sølve SelstøSØLVE SELSTØ
+ Stipendiat i atomfysikk

HAR DU NOE DU VIL KALLE ET GRUNNLEGGENDE VERDISYN?
– Ja. Jeg er kristen og tror at Jesus er verdens frelser og sønnen til Gud, som er verdens skaper.

DU ER HØYT UTDANNET INNEN NATURVITENSKAPEN. I HVILKEN GRAD HAR ERVERVELSEN AV KUNNSKAP PÅVIRKET MÅTEN DU OPPFATTER VERDEN PÅ?
– Det har mye å si. En hel del av den kjennskap jeg har om verden baserer seg på det jeg har lest og lært gjennom studiene. Men min oppfatning av verden baserer seg selvsagt mest på mange andre ting.

HAR UTDANNING OG FORSKNINGEN DIN PÅVIRKET DITT GRUNNLEGGENDE VERDISYN?
– Ja, det har det nok. Nå har jo de tingene jeg studerer stort sett bare med materie å gjøre, så det som har med mellommenneskelige relasjoner å gjøre har ikke blitt påvirket noe særlig. Men studier har hatt stor betydning for min opplevelse av Gud som skaper og oppbyggingen av skaperverket.

I HVILKEN GRAD ER NATURVITENSKAPELIG INNSIKT BERETTIGET I FILOSOFISKE SPØRSMÅL?
– Jeg vil si i veldig høy grad. Med den moderne fysikken har vi blitt nødt til å modifisere vår oppfatning av rom og tid, og kvantemekanikken gjør det meningsløst å snakke om absolutt determinisme. Dette er noen av flere eksemplet på hvordan fysikken har hatt konsekvenser for hvordan vi ser på verden. I kosmologien finnes det også mange spennende eksempler.

OG I ETISKE SPØRSMÅL?
– Der óg, siden naturvitenskap er grunnlaget for teknologi som kan brukes til godt og vondt. To klassiske, ekstreme eksempler kan være medisin og atomvåpen.

HVILKEN MAKT HAR VERDISYNET OVER FORSKNINGEN DIN?
– Ideelt sett ingen. Men jeg må innrømme at jeg foretrekker noen hypoteser ovenfor andre på grunn av mitt livssyn. Selv om det ikke påvirker forskningen så utfyller det forskningen og setter den inn i en sammenheng. Det er veldig tilfredsstillende for meg å se symmetrien og ordenen som en observer når en undersøker de minste byggesteinene – da kan jeg bli imponert av at selv disse små tingene, som en aldri kan se på direkte, har Han gjort vakre.

Intervju 2:

Kristin Viste

KRISTIN VISTE

+ Stipendiat i biokjemi, Institutt for biomedisin

HAR DU NOE DU VIL KALLE ET GRUNNLEGGENDE VERDISYN?
– Jeg skulle gjerne kalt meg humanist, men føler at Human-Etisk Forbund har lagt beslag på den betegnelsen, og jeg har egentlig aldri hatt noe med dem å gjøre. Kanskje Kardemomme-filosofien er den jeg bekjenner meg mest til?

DU ER HØYT UTDANNET INNEN NATURVITENSKAP. I HVILKEN GRAD HAR ERVERVELSEN AV KUNNSKAP PÅVIRKET MÅTEN DU OPPFATTER VERDEN PÅ?
– Dette er en prosess som går så gradvis gjennom studiene at det er vanskelig å si når og hvordan påvirkningen skjedde. En kan kanskje si noe om hvor en står nå, men det er vanskelig å huske nøyaktig hvor en stod tidligere. Som medisiner setter ofte møte med enkelte menneskeskjebner spor. Men her må vi skille mellom «legevitenskap» og «legekunst». Jeg liker å tro at jeg har blitt mer kritisk når det gjelder tolkning av ekspertuttalelser og forskningsresultater, men dette gjelder selvsagt i mindre grad felt som er fjerne fra mitt.

HAR UTDANNINGEN OG FORSKNINGEN DIN PÅVIRKET DITT GRUNNLEGGENDE VERDISYN?
– Jeg tror ikke det. Men igjen er det snakk om 8 år. Hva husker en fra verdenssynet sitt når en var atten?

MEN OM DU VAR I EN SITUASJON HVOR DU MÅTTE FORETA MEDISINSKE PRINSIPIELLE PRIORITERINGER, VILLE DU HANDLET ANNERLEDES NÅ ENN DA DU BEGYNTE PÅ STUDIET DITT?
– Da jeg begynte på studiet hadde jeg en del tanker om at alt som kunne gjøres måtte gjøres i behandlingen av en pasient. Etter hvert har jeg lagt mer vekt på at pasientens livskvalitet kan være vel så viktig som lengden på livet som skal leves, og at det å lindre og trøste ofte er beste behandling.

I HVILKEN GRAD ER NATURVITENSKAPELIG INNSIKT BERETTIGET I FILOSOFISKE SPØRSMÅL?
– Akkurat det syns jeg er et spørsmål som ikke går an å besvare på generelt grunnlag. Det kommer an på hvilket filosofisk spørsmål det er snakk om. Jeg mener at de fleste naturvitenskapelige problemstillinger også har en filosofisk side.

MEN NATURVITENSKAPEN HAR HATT MYE SI FOR VERDENSBILDET VÅRT?

– Ja, helt klart. Men en vil gjerne prøve å tolke naturvitenskapen inn i sin opprinnelige verdensanskuelse så langt dette er mulig. Ser en på hvor like gener er i mange organsimer – en kan finne likheter i for eksempel proteiners aminosyresekvenser mellom mennesker, fruktfluer og andre organismer med cellekjerne, og i noen tilfeller til og med bakterier, som ikke har cellekjerne. Jeg vil velge å forstå dette ut i fra utviklingslæren, mens jeg vil anta at det også kan tolkes som genialiteten i Guds skaperverk.

OG I ETISKE SPØRSMÅL?

– I svært stor grad, vil jeg si. Vanskelige etiske beslutninger som tas innen klinisk medisin bør i størst mulig grad hvile på forskningskunnskap om nytte og skade, målt i kvalitet for pasienten det gjelder.

HVILKEN MAKT HAR VERDISYNET OVER FORSKNINGEN DIN?
– Jeg liker å tro at jeg er mer objektiv når jeg analyserer forskningsresultatene mine enn når jeg setter forskningsresultatene inn i mitt verdensbilde. Etikken kan selvsagt bli potensielt viktig i en vurdering av hva som skal publiseres og hvilke prosjekter det er etisk forsvarlig å sette i gang.

ORDGYTERI

Monday 10. April 2006

  • MAKT er både i dagligtale og i statsvitenskapelig analyse betegnelse på det å ha evne til å utøve visse former for sosial innflytelse (potensiell makt) og det å utøve slik innflytelse (aktuell makt). Uttrykket viser altså til et asymmetrisk forhold: noen har makt over andre; noen agerer, andre reagerer.
  • OFTE BRUKES «makt» om innflytelse der virkemidlene den første bruker er sterke, f.eks. trusler om alvorlige negative sanksjoner. Det er denne bruk av betegnelsen som for mange har gitt den en negativ klang. Ofte hører man således personer som sitter i høye stillinger uttale at de ikke har mye makt, men en del innflytelse. Personer som representerer staten, har imidlertid også betydelig makt av dette slag. Staten kan nemlig legitimt bruke tvang, f.eks. ved å fengsle eller bøtelegge.
  • I STATSVITENSKAPELIG analyse er det imidlertid vanlig å bruke «makt» også om påvirkning basert på belønning (positive sanksjoner). Slik sett gir ikke bare disposisjon over tvangsmidler, men også over «lokkemidler», dvs. penger, makt. Man kan både true og kjøpe seg til innflytelse, men også maktmessig skaffe seg den på mer indirekte vis, f.eks. ved å lage beslutningsregler, organisere institusjoner eller utforme fysiske strukturer (f.eks. infrastruktur) slik at noen utfall blir mer sannsynlige og andre mindre sannsynlige. Slik sett atskiller makt seg fra innflytelse ved at innflytelse også omfatter påvirkning gjennom argumentasjon.

Kilde: www.storenorskeleksikon.no