ROMMETS TYRANNI

NAVN:
HARALD BRYNLUND
FAG:
BERGEN ARKITEKTSKOLE

STADIG SITTER OG STADIG STÅR VI, BEVEGER OSS I DE ROMLIGE FORUTSETNINGENE SOM ER SATT FOR OSS. DET KAN SIES AT JO ELDRE EN PERSON BLIR, JO MER ERFAREN ELLER VANT BLIR PERSONEN MED ROMBRUK. JEG TROR BRUK AV ROMMET STYRES AV VANER. NÅR JEG KOMMER INN PÅ MIN HYBEL ER JEG BORTIMOT PROGRAMMERT TIL Å SLENGE JAKKA PÅ SACCOSEKKEN OG TRYKKE PÅ RADIOENS PÅ-BRYTER.

ROM OG ROMLIGHET er der mennesker beveger seg. De beveger seg her til daglig, i hverdagen og som en selvfølgelighet. Barnehagetanter eller barnehageonkler satte meg nedi en barnestol med største selvfølgelighet. Jeg passet nedi. De romlige forutsetningene er satt for oss med bakgrunn i kroppen. Kroppen vår som et ideal. Men vi har forskjellige kropper og forskjellige bruk av kroppene. Det er det ideelle at rommenes fysiske program, rommets brukskodeks tar opp i seg dette. At vi er forskjellige.

Gjengitt med tillatelse fra internett

KODENE I ROMMET er både håndfaste og diffuse. De er rundt oss, de er rammene for bruk av rommet. At jeg som en liten gutt passet som hånd i hanske i en barnestol ligger i det fysiske konseptet til en «barnestol». Men like fullt er det slik at jeg skulle sitte der, i barnestolen – dette var inneforstått, de voksne bestemte så.

ROMMET OG KODENE kan også være heftig håndfaste, i form av skilt. Et veldig tydelig eksempel er trafikkskilt på asfaltlandskapet rundt oss. Et annet godt eksempel på rom og koder er reklame. Men i denne artikkelen vil jeg fokusere på innerommet og koder.

DA JEG JOBBET I EN BARNEHAGE erfarte jeg at det var sjelden slik at barna fikk sitte hvor og hvordan de ville. Det handler om struktur. Kan hende visuell struktur, akustikkens struktur eller kanskje en kombinasjon. Programmet til en barnehage er å ta vare på barna. Hva er «å ta vare på barna»? Betyr det oppbevaring? Som i en boks? Det er ting som kan tyde på dette, med ganske høye gjerder og regler for oppførsel i innerommet. Kanskje er barnehagen og barneromligheten til bare for de voksne? Kan vi ha mindre struktur?

PARADIS FOR UNGENE er helt klart når de kan springe rundt og leke. Når de kan leke uhindret. Ja, er det voksne rommets møbler og hyller og trappetrinn hinder for barna? Tenk om alle barnehager var digre gymsaler med anlagte myke vegger for å ta opp lydnivået fra unger. Slik at vi voksne fikk en bedre akustisk struktur.

ET ROMS BRUKSKODE er vel rett og slett rommet? Et baderom er vel ikke et baderom uten et badekar? Eller kan det være et baderom med en dusj? Ja, og hva med dusjen? Hvorfor skal man måtte stå i dusjen, kan man ikke ligge i dusjen – en liggedusj? Og hva er et bad?

DET SPØRS VEL om det i en brukskode legges vekt på det fysiske aspektet eller det sosiale aspektet ved rommet. I ei stue (engelsk «living room») er kanskje møbler mindre viktig enn eventuell utsmykning eller utsikt? Kanskje gjør utsikten rommet større, og møblene får en annen rolle. Kanskje får møblene en mindre viktighet? Og i dette nevnte baderommet er kanskje møblementet («møbel » kommer av «mobile») viktigere enn utsikt og utsmykning? Baderommets møbler mener jeg ikke kan flyttes så mye. I forhold til en lenestol eller et bord i stua, kan ikke klosettet, dusjkabinettet eller speilet flyttes noe særlig. Da er det nok påfallende å kalle «møblene» på badet for en installasjon.

HVA ER STUA? Tradisjonelt sett har det vært det varmeste rommet i huset eller leiligheten. Fra laftekassen i lemstova til hybel – har stua alltid vært et rom der vi sitter. Eller ligger. Jeg tror at fjernsynet gjør brukeren sløvere. Men i tida da lemstova var vanlig, var ikke fjernsynsteknologien det. Spørsmålet er hva som gjorde behovet for å sitte, trykkende? Det er nærliggende å tro at stua i lemstova var et rekreasjonsrom, et rom som skulle være varmt og ha innestemning. Det var også et soverom. Men det er utfordrende for oss noen hundre år etter lemstove-hverdagen å forestille oss hva som var programmet og bruken for stua den gang. Et fellesstrekk har uansett stuer, det er «horisontalen» eller å sitte. Dette legemliggjør seg i suksessen til Ekornes møbelfabrikks «Stressless» (Den aller første til å kjøpe den til sin stue, var en tannlege).

KJØKKENET ER ET spennende rom. Her oppbevarer vi et stadig større arkiv av all verdens kokebøker (som om vi behersker matens verden), vi varmer mat kjapt i en mikrobølgeovn, arrangerer selskapeligheter med venner og kjente, vasker opp kjørler hvis oppvaskmaskinen er gått i stykker. Jeg syns at kjøkkenet er et spennende rom fordi det på mange måter er en blanding av det fysiske aspektet og det sosiale aspektet i «brukskodeksen» jeg nevnte tidligere. Og dette rommet er jo mange ganger ikke et rom i en konvensjonell forstand med fire vegger og en dør, men kanskje med flere dører og som en del av et utvidet stue-areal.

SOVEROMMET ER ET mindre spennende rom. Det skjer bare et par ting her. Eller kan det være en arena for flere hendelser? Min oppfatning av hva som gjør soverommet spennende er her knytta til at det ofte bare finnes et eller to møbler på soverommet. Seng og nattbord. Ja, og skap til klær kanskje? Straks et soverom får flere møbler får det flere funksjoner, men også flere koder. En hybel på et studenthjem har ofte også en servant på samme avgrensa areal som senga. Og nettopp hybelen er jo for oss studenter et glimrende eksempler på rommets diktering av bruk.

SOM JEG NEVNTE i ingressen på denne artikkelen, hender det stadig at jeg trykker på radioen og slenger jakka fra meg i saccoen når jeg kommer hjem. Program, liksom. Brukskode som er diktert av de romlige mulighetene jeg har. Jeg kunne tenkt meg å ha senga innfelt i veggen. Da kunne jeg bare smelle den inn i veggen og frigjøre gulvplass ved anledning. Eller bruke gardiner eller hyller til å seksjonere opp rommet i ulike «avdelinger».

Hvordan er din hybel?

Legg igjen en kommentar

Du må være innlogget for å kunne legge igjen en kommentar.