KODELITTERATUR

SINDRE HOLME + aka@uib.no

HIPP HISTORIE

DEN HØYT ANSETTE kulturjournalisten i New York Times, John Leland har denne gangen valgt å ta for seg et ofte misbrukt og for mange en litt diffus størrelse – hipsteren.

LELAND HAR GJORT en grundig jobb, og for å ta tak i dette begrepet skikkelig, tar han oss med på tur fra slavetiden, via bohemisk 1800-tallslitteratur, videre til bebop og beatlitteratur, og frem til punken og Eminem. Og Leland belyser fenomenet gjennom folk som Walt Whitman, Miles Davis, N.W.A og Jack Kerouac.

LELAND SKRIVER om hipsteren, og plasserer ham utelukkende i amerikansk populærkultur. For uten en amerikansk populærkultur, ingen hipster, sier Leland. Og uten en afrikansk innflytelse, ingen hepi. Sa du hepi?

litteretur

+ John Leland
Hip: The History

Harper Perennial 2005

JA. LELAND STARTER i 1619 i Vest-Afrika. Han mener å finne hipsteren som wolofenes «hepi», som igjen betyr «å se» eller «å åpne noens øyne». Begrepet var derfor i utgangspunktet forbundet med opplysning og oppmerksomhet. Slavene som kom til Amerika fikk straks et behov for å distansere seg fra de hvite, og i et forsøk på å opprettholde en viss autonomi og ivareta en stolthet, utviklet de sitt eget språk. På plantasjene ble slavenes språklige koder etablert, slik at det kunne kommunisere seg i mellom og uten at plantasjeeierne forstod språket. Dette språket, som markerte en avstand til det bestående ved å bruke ironi (svarte som kalte hverandre «bad nigger» etc), og annen ukonvensjonell språkbruk som den hvite majoriteten ikke forstod, ble hipster lingo.

HIP BLIR OFTE sammenblandet med trender. Leland argumenterer for at det heller handler om de elementer og krefter som legger grunnlaget for en trend. Når folk snakker om hippe hoteller eller restauranter eller hvordan trailerbarten er den «nye» hockeysveisen eller mokasiner har blitt hipt, så gir det litt lite mening. For mens en trend er et markedsfenomen, er hip et dyperegående kulturelt fenomen, sier Leland. Hip er motstrøms, det er progressivt og det eksisterer utenfor det etablerte samtidig som det også virker inn og påvirker etablissementet.

I ET EKSEMPEL forklarer også Leland hva hip ikke er, og trekker frem folkemusikk-fantasten Keith Butler som ropte «Judas!» fordi Bob Dylan spilte el-gitar istedetfor akustisk under en konsert i 1966. Keith Butler var aldri noen hipster.

LELAND ER VITTIG, han skriver lettbeint og essayistisk. Boken er et interessant dokument over en viktig del av USAs politiske og kulturelle historie.

Legg igjen en kommentar

Du må være innlogget for å kunne legge igjen en kommentar.