KA FARSKEN? – OM Å FORSTÅ KYSTFISKERE I LOFOTEN

teksT og foto: SINDRE HOLME + aka@uib.no

HVA GJØR DU NÅR DU IKKE KLARER Å FORSTÅ HVA INFORMANTENE DINE SNAKKER OM? SVENN-ERIK JENSEN BEGYNTE Å SLØYE FISK.

Fskehavn i lofoten

SVENN-ERIK JENSEN er sosialantropolog, og i fjor leverte han hovedfagsoppgaven ved UiB. Som alle antropologistudenter på hovedfagsnivå, dro Svenn-Erik på feltarbeid. Men han valgte ikke å tilbringe noen måneder hos en utrydningstruet indianerstamme i Sør-Amerika, og han valgte heller ikke å se på hirse- og jamsbønder i Pashtun-provinsen i Pakistan. Nei, Svenn- Erik tok feltarbeidet i Norge, Nordland, Lofoten, Stamsund og for å være veldig presis; ombord i fiskebåten Polaris.

STAMSUND ER ET LITE, værhardt og vakkert fiskevær. Det ligger vendt mot Vestfjorden på østsiden av Lofoten. Stamsund er såpass lite, at når det går i land ett stykk skjeggete sosialantropolog fra Bergen, så vekker det litt oppsikt. Svenn-Erik ankom fiskeværet i januar i forkant av lofotfisket. I veska hadde han noen notatblokker og et utkast til en problemstilling som i grove trekk gikk ut på å studere relasjoner mellom kystfiskere og deres omgivelser, relasjoner fiskere imellom og relasjoner mellom fiskere og andre aktører i fiskerinæringen.

ETTER Å HA gjennomgått et sikkerhetskurs møtte Svenn-Erik fiskerne. Han mønstret på den 49,5 fot store garnbåten Polaris.
– Jeg følte meg som en fremmed. Lofotfisket er tradisjonelt det viktigste fisket i løpet av en sesong for mange kystfiskere i Nord-Norge. Her er det mulig å tjene mye penger på kort tid og slik sikre seg økonomisk for resten av året. Der kom jeg, med null erfaring og skulle være med en tur på havet.

OMBORD I POLARIS startet altså feltarbeidet. Det var det første møtet med de som skulle bli hans kollegaer de neste 4 månedene.
– I begynnelsen var fiskerne forsiktige. De hadde vel alle om bord sin egen forståelse av hva jeg drev med, men å gi en entydig forklaring på hva en sosialantropolog egentlig er ute etter på feltarbeid er vanskelig. Ikke hadde jeg med spørreskjemaer, eller teknisk utstyr som man kanskje forestiller seg at forskere har, jeg gjorde jo stort sett bare det samme som fiskerne selv gjorde og dette var vel kanskje litt vanskelig for fiskerne å forstå hensikten med.

SVENN-ERIK VAR skårunge, førstereisgutt og fersking, og han oppdaget straks at hans kunnskaper om fiske var begrensede. Han stilte spørsmål, men de viste seg å være irrelevante for fiskerne.
– Problemet mitt var at når jeg stilte spørsmål, så var det spørsmål som for dem virket litt dumme. Jeg prøvde å forstå kommunikasjonen ombord, hva de snakket om seg imellom, og via radio med andre båter. Jeg forstod ordene, men ikke hva som lå til grunn for det de snakket om. Jeg fikk ikke med meg helheten. De andre fiskerne hadde en bakgrunn som tilsa at det å gå ombord i denne båten ikke var så fremmed. At de andre ombord kom fra et fiskevær innebar at de hadde en del kunnskap som jeg ikke satt inne med.

I HOVEDFAGSOPPGAVEN refererer Svenn-Erik til en artikkel i Norsk antropologisk tidsskrift skrevet av Hanne Müller. Artikkelen «Veier inn til den tause kunnskapen» viser hvordan Müller underveis i selve læreprosessen gjør bruk av språklige og billedmessige tegn før den praktiske kunnskapen er blitt rutine og lagret i kroppen som taus og ordløs kunnskap. Denne tause kunnskapen kommer til syne i for eksempel utførelsen av en arbeidsoppgave. En slik arbeidsoppgave basert på taus kunnskap læres gjennom å være på et bestemt sted, innenfor en bestemt sammenheng, skriver Müller. Svenn-Erik fant at dette også var relevant for hans opplevelse med fiskerne ombord på Polaris. I oppgaven skriver han:
«Det slo meg hvor stille alt var under selve arbeidet med halinga av garnlenka, alle jobbet og hjalp til uten varsel der det trengtes, det hele foregikk for det meste uten verbal kommunikasjon. En merkelig stemning følte jeg, rolig og behagelig. Det snødde tett og jeg tok meg selv i å sitte helt stille, bekymret for å forstyrre mannskapet. Slik var følelsen den første turen på havet, jeg følte meg usikker og ganske fremmed »

SVENN-ERIK UTDYPER:
– De hadde en ikke-muntlig kommunikasjon seg imellom. Det var ikke behov for å si ting. Alt skjedde automatisk. De forstod kroppsspråket til hverandre. Alt satt i kroppen deres. Det gjorde det vanskelig for meg som observatør å forstå hva som foregikk.
Svenn-Erik refererer også til Gisli Pálssons bok Coastal economies, cultural accounts: Human ecology and Icelandic discourse i sin oppgave. Pálsson snakker om personlige ferdigheter og kroppsliggjort kunnskap bygget på individuelle erfaringer som ikke kan isoleres fra de sosiale omgivelsene man er engasjert i. Dette, sier han, er grunnlaget for felles erfaringer og delt praktisk kunnskap og gir rom for en forståelse av at mannskapet slik sett utgjør et handlingsfellesskap. Svenn-Erik fant ut at hvis han skulle klare å forstå de sosiale og yrkesmessige kodene, hvis han skulle klare å sette seg inn i deres situasjon, så måtte han rett og slett prøve så godt som mulig å bli en av dem.

– DET SLO MEG at det bare er én måte å tilnærme seg dette fellesskapet på – å bli del av det selv. Jeg måtte ta del i praksisen ombord for å få et grunnlag for å tilegne meg deres kunnskaper. Den eneste måten å oppnå dette på, var å bli en del av handlingsfellesskapet, for deretter å kunne bli en del av et erfaringsfellesskap. På den måten kunne jeg kanskje oppnå et bedre tolkningsgrunnlag. Med denne erfaringen ble det som om en helt ny verden åpnet seg.
Utgangspunktet for Jensens feltarbeid var å studere relasjoner mellom lofotfiskere og deres omgivelser. Han var interessert i å tilegne seg en forståelse av den kunnskap fiskere må ha for å praktisere sitt yrke. Dette krevde at han ikke bare forstod de gjøremål som praktiseres på en fiskebåt, men også de relasjoner fiskerne inngår i. Men først måtte han lære litt av denne praksisen. Her forteller han om sin første dag ombord. Dette var den første dagen hvor fiskerne kunne merke at innsiget av skrei hadde kommet til fiskefeltene lenger øst i Lofoten:

«FANGSTEN ER GOD og noen skikkelige rugger kommer inn, som antas å være på en 25-30 kilo. Eller som Tore bryter ut når han ser den første virkelig store komme opp av havet:
– Der kommer hu mor sjøl.
Arbeidet går fint, og jeg får flere arbeidsoppgaver, jeg setter på stein på garnlenka og bløgger fisk. Kar fylles på ny opp og jeg får beskjed om å hjelpe Nora, som nå har satt i gang med å sløye. Jeg tar opp en fisk og sløyer så godt som jeg kan.
– Nei sånn kan du ikke gjøre det, den der får vi ikke solgt, sier Nora.
– Hæ? sier jeg. Det viser seg at jeg har sløyd fisken på feil måte, mottakene er nøye på kvaliteten på den ferdigsløyde fisken. En sløyd skrei er ikke som annen sløyd fisk viser det seg.»

SVENN-ERIK oppdager at sløyingen av fisken er et veldig viktig aspekt ved jobben som fisker. At dette foregår på riktig måte er av stor betydning for kvaliteten på de ferdig foredlede produktene av tørrfisk og klippfisk. For at fisken skal oppnå den beste kvalitet som tørrfisk, må sløyesnittet skje mellom brystfinnene, kniven må ikke skade fiskekjøttet eller innvoller. Hodekapping av skreien skal også skje på en forskriftsmessig måte, feil hodekappet fisk kan samle vann i ryggsøylen under tørkeprosessen og slik gjøre fisken sur. Eksemplet viser at andre faktorer, som krav fra marked og mottak på land preger den praksis som finner sted om bord. Etter å ha vært på tokt i flere måneder, hadde så Svenn-Erik god kjennskap til fiskernes praksis. Han mener at den sosialantropologiske metode – deltagende – observasjon var helt avgjørende for å kunne tilegne seg den kunnskapen han fikk ombord på Polaris.
– Det gjorde at jeg kunne forstå hvordan denne næringskjeden hang sammen. Ved å bli en del av dette handlingsfellesskapet fikk jeg dekodet kommunikasjonen ombord og på den måten skaffet meg et utgangspunkt for å forstå hvordan fiske, kvoter, og foredling skjer, og hvordan en av de viktigste næringene vi har, fungerer.

Legg igjen en kommentar

Du må være innlogget for å kunne legge igjen en kommentar.