EN MUSIKKANMELDERS BETENNELSER

NAVN: ERIK FOSSEN
FAG: MASTERSTUDENT I MEDIEVITENSKAP OG JOURNALIST I BERGENS TIDENDE

DETTE BURDE HANDLET OM MUSIKKRITIKK. DET BURDE PLATEANMELDELSER OGSÅ. I MELLOMTIDEN FÅR VI LETE, FEILE OG SPRE SMITTEN.

1. VI LYTTER TIL MUSIKK. Vi leser aviser og blader. Vi bruker fjernsyn og internett. Og overalt leter vi etter det ekstraordinære, det som skiller seg ut gjennom sin egenart, vesentlighet, kvalitet eller på annet, gjerne uforklarlig vis. Det som hever seg over dagliglivets store, middelmådige gråmasse – og dermed gjør det mulig også for oss å stige opp en stakket stund. Det er dette vi venter på, leter etter, sprer budskapet om, nyter så lenge det varer.
Av og til finner vi det.
Av og til finner vi noe helt annet.
Noen ganger belønnes letingen med ekstase og inspirasjon, andre ganger med ergrelse og mismot. Og egentlig kommer det vel like mye an på hvem som leter, eller hva?
Jeg for eksempel, leter gjennom osloavisene for 10. februar 2005 og vet ikke om jeg skal le eller gråte. Både Dagbladet og VG gjør et stort nummer av turnéåpningen til Bertine Zetlitz, en artist jeg ikke forventer å finne noe hos. Ikke hos disse to avisene heller, stort sett, men denne dagen finner jeg i alle fall en besnærende pussighet: Mens Dagbladet roper hurra og belønner Zetlitz-konserten med karakter 6, rynker VG på nesen og avspiser henne med en 3-er. Altså, et klassisk tilfelle av «har de virkelig vært på samme konsert»-syndromet. Der Dagbladets Anders Grønneberg forteller om «en usedvanlig opplagt og rocka Bertine», konstaterer VGs Stein Østbø at Zetlitz stilte med forkjølelse, matte øyne og matt stemme. Mens Grønneberg berømmer henne som «en dyktig orkesterleder», klager Østbø over at bandet «aldri gjorde noe stort vesen av seg» og at kommunikasjonen mellom dem og Zetlitz virket anstrengt. At Østbø i setningen før sukker over at sangerens stemme «flere ganger forsvant i et altfor bombastisk komp», styrker ikke argumentasjonen hans. Når det gjelder Grønneberg, kan den kritiske leser undre seg over beskrivelser av musikken (og til dels Zetlitz selv) som «iskald», full av «sevje» og «saftig».
Slik kan det altså gå når to forskjellige musikkanmeldere beveger seg ut i feltet. Det åpner for mange slutninger, der de to viktigste er a) at dette feltet i høy grad er åpent for individuell tolkninger, oppfatninger og smaksdommer, og b) at nettopp tolkningene, oppfatningene og smaksdommene til de som skriver om feltet kan prege det ferdige stoffet i like høy, til og med høyere, grad enn det som beskrives. Altså: De to aktuelle avisstykkene er ikke bare Bertine Zetlitz-anmeldelser, de er i like stor grad Anders Grønneberg- og Stein Østbø-artikler.

2. JEG BLE BEDT OM Å SKRIVE om musikkritikk, men la oss ikke snakke om det. La oss heller snakke om virkeligheten. Virkeligheten, i denne sammenheng, vil si musikkanmeldelsen slik den vanligvis fremstår, i blader, på nettet og fremfor alt i dagsavisene. La oss endatil konsentrere oss om plateanmeldelsen fremfor konsertkritikken, siden sistnevnte handler om flyktige øyeblikksreferat som ikke kan etterprøves, mens førstnevnte tar for seg konkrete, fysiske gjenstander som alle og enhver kan skaffe og forholde seg til. Fra Kultur i avisen: en grundbog i kulturkritik henter vi danske John Chr. Jørgensens oppsummering av kulturanmeldelsen, fra et journalistisk perspektiv.

«Kulturanmeldelsen står meningsgenrerne nærmest.
Anmelderens opgave er at sige sin mening om et nytt kulturprodukt på markedet.
Anmeldelsen er en vurdering.
Hvis det produkt der anmeldes, ikke tidligere er blevet præsenteret for læserne, kommer anmeldelsen også til at fungere som en nyhedshistorie. Men er værket udførligt omtalt i forvejen, så begrænses anmelderens opgave til det, der er kernen i hans job: at fælde en dom og begrunde den.»
(Jørgensen, John Chr., 1991: 94)

Enkel og greit, altså: Fell en dom og begrunn den. Instruksen sier imidlertid ingenting om virkeligheten, om tidspress, kort plass til å uttrykke seg eller usikkerheten som setter inn i det man leverer fra seg manuset: Var det egentlig en 5-er? En 2-er? En «genial nyvinning » eller et «oppblåst makkverk»?

La oss prøve en annen definisjon: Musikk består av bakterier og betennelser, virus og infeksjoner – en anmeldelse blir dermed et sykdomssymptom. Plateanmelderens oppgave blir da å utsette seg for smitte og rapportere om eventuelle symptomer. Gir musikken høy eller lav temperatur? Skaper den hjerteflimmer, nervøse rykninger, urolig mage eller synssvekkelser? Hvor lenge sitter smitten i kroppen, vender den tilbake, angriper den kun folk med bestemt mottakelighet? Slike spørsmål kan plateanmeldelsen svare på, enten direkte eller – aller helst – gjennom implikasjoner og mellom linjene.
En søkt sammenligning, klart det, men så er da plateanmeldelsen de søkte sammenligningenes arena. For ikke å glemme de forgapte adjektiver, forfjamsende argumentasjoner eller den forhippede allvitenhet. Eller som feltet beskrives i den nordiske fellesutgivelsen Amusers, Bruisers & Cool-Headed Cruisers. The Fields of Anglo-Saxon and Nordic Rock Criticism:

«Even in record reviews where the work is focal the account tends to wrap it up in
some kind of narrative (relying on biographical information, recording anecdotes, imaginary
scenes, etc.); description and interpretation become impressionistic and synthetic,
stressing the lyrics and the overall impact; classification increasingly seems to prefer an
intertextual shorthand (´Q sounds like X with a dash of Y and Z´) to stylistic discussion;
academically sounding references are avoided (when not dropped as signs of an
act´s ´avant-gardism´); the genre-given, loosely argumentative structure easily fractures
under the attack of a style favouring wit and intensity; and the vocabulary, whose task
it is to ensure that the text will make the right, ´hip´ or ´confessional´ impact on the
implied reader, is usually an adjective-abounding, tension-filled mixture of high and low
idioms (in Bakthinian terms we are facing a ´secondary speech genre´, which has incorporated
various ´primary´ genres during its formation).»
(Lindberg et. al., 2000: 474)

3. TID FOR ET SIDESPRANG, ut av virkeligheten, inn i fjernsynet.
Til en semesteroppgave i kurset Kunstkritikk ved Institutt for informasjons- og medievitenskap våren 2004 småforsket jeg litt i musikkanmeldelsene i TV2-programmet «Absolutt underholdning », som den gang ble fremført av Thomas Strzelecki. Oppgaven undersøkte fire program, med åtte tilhørende anmeldelser. Etter å ha transkribert hvert eneste ord og grynt Strzelecki og programlederne sa i løpet av innslagene, laget jeg en oversikt over hvilke momenter som kom frem i hver anmeldelse. For å sortere støttet jeg meg til en studie av kunstkritikk i svensk dagspresse (Sjölin et. al., 2003), som identifiserer fire gjennomgående hovedmomenter i sitt grunnlagsmateriale: beskrivelse, tolkning, vurdering og kontekstualisering.
Etter å ha sortert momentene fra «Absolutt underholdning» etter dette skjemaet, var det tydelig at kategorien tolkning var fullstendig fraværende, med kun to registrerte tilfeller – der begge dreide seg om spekulasjoner omkring artistenes mulige bruk av ironi i forhold som lå utenfor det musikalske. Anmeldelsene flommet heller ikke over av beskrivelser, som kun utgjorde 16,4 prosent av momentene, stort sett begrenset til kjappe sjangerhenvisninger («sjarmerende skranglepop», «beintøff rock, eh, punkrock») og en av følgende typer antydninger: a) referanser til lignende artister; b) sammenligninger med artistenes tidligere arbeid; c) vage karakteristikker; d) noen ord om hva musikken ikke er.

Positiv og negativ vurdering utgjorde den største kategorien, med til sammen 45,3 prosent av momentene. Både positive og negative vurderinger var dominert av ubegrunnede verdiord, adjektiver og beskrivelser, med det engelske ordet «killer» som et typisk, uforklart honnøruttrykk, for eksempel i utsagnet «Det mangler noen skikkelige killer-låter, som bare får deg opp av sofaen… » Når Strzelecki i tillegg klarer å bruke et ord som «deilig» på en måte som får en til å tvile på at det er positivt ment, må man igjen spørre seg om ikke disse innslagene i første rekke var Thomas Strzelecki-episoder og at anmeldelsesfunksjonen kun var sekundær.
Kontekstualisering utgjorde 37,2 prosent av momentene, fordelt på to hovedtyper: Den første er tradisjonell bakgrunnsinformasjon, først og fremst opplysninger om artisten og karrieren deres, samt henvisninger til hvordan andre anmeldere har tatt imot utgivelsen. Disse faktaopplysningene var ofte upresise og preget av overdrivelser. Den andre typen kontekstuell informasjon var mer subjektivt fundert og bestod av karakteristikker av artistene, Strzeleckis forhåndsoppfatninger om artistene, og hvordan han mente de ville gjøre det i markedet og blant publikum. Her fant man utsagn som «Jeg var litt klar for å ta dem, jeg…» og «Jeg får liksom gåsehud når jeg tenker på den [om Airs første plate]…» Kontekstualiseringen fungerer dermed først og fremst som iscenesettelse av møtet mellom artist/plate og anmelder(e).
Det ble funnet lite eller ingenting av den type kontekstualisering man ofte er opptatt av i andre former for kulturkritikk, hvor kritikeren diskuterer hvilke perspektiver og lærdommer, for eksempel om livet og kunsten, som er mulig å trekke ut av verket. Det nærmeste man kommer er nok Strzeleckis kommentarer om hvordan de aktuelle platene kan brukes til å påvirke lytterens humør.
På denne bakgrunn ble oppgavens konklusjon at disse anmeldelsene i hovedsak var overfladiske, med vage beskrivelser og svake begrunnelser. Konsekvensen av dette var ikke en fordømming av Strzelecki selv, men en påpeking av at selve anmeldelsesformen i «Absolutt underholdning» var hovedårsak til det lave nivået. Selv om det også var fristende å avfeie de vurderinger som lå til grunn for Strzeleckis anmeldelser, påpekte jeg at det var viktig å holde en av John Chr. Jørgensens observasjoner i mente: «Kortanmeldelsen står og falder med den tillid, vi har til anmelderens dømmekraft.» (1991: 100).

stock

4. NYTT SPRANG, tilbake til første halvdel av 1800-tallet og to profilerte komponister som fremmet ganske forskjellig syn på hvordan kritikken burde fungere.
Eduard Hanslick, som ettertiden knapt har tatt seg bryet med å huske, argumenterte for en kritikk basert på objektive, autonome estetiske kriterier. Hans motstander var Robert Schumann, som mente kritikken skulle være poetisk og gjerne ty til metaforer, slik at den etterlot spor av musikkopplevelsen hos leseren.
For min egen del må jeg si at i en ideell verden (i betydningen trygg, forutsigbar og uspennende), ville Hanslick selvfølgelig ha rett, problemet er bare vanskeligheten av å gjennomføre hans visjon. Derfor er det ofte gøyere, mer givende og langt mer interessant å følge Schumanns oppfordring. Uansett om anmelderen ser seg selv som vitenskapskvinne eller poet vil man likevel møte samme begrensning: Noen mennesker er veldig flinke til det de forsøker (å forske eller skrive poesi), andre vil stort sett mislykkes.
En lignende konflikt har man også sett i teaterkritikken, hvor motsetningen sto mellom såkalt analytisk og impresjonistisk kritikk. Betegnelsene sier det meste selv: Der analytisk kritikk etterstreber objektivitet, bygger på fornuft og refleksjon, og søker å vurdere/opplyse, er den impresjonistiske kritikken tuftet på det subjektive, den bygger på følelser og spontanitet, og ønsker først og fremst å underholde. At objektivitet egentlig er umulig og at det subjektive kan bli for privat viser at begge tilnærmingsmåter har sine fallgruver.
Tilbake i virkeligheten kan man påstå at de fleste plateanmeldelser faller et sted mellom disse to stolene, noe som igjen gjør det vanskelig å gi dem et så seriøst navn som musikkritikk. La oss heller se på noe av moroen som utspiller seg i denne stolleken.

5. JO DA, I EN IDEELL VERDEN skulle alle musikkanmeldelser vært analytisk uklanderlige, uten snarveier, ubegrunnede påstander og rene smaksdommer besudlet av anmelderens personlige agenda og bristende karakter. Da kunne sjangeren kanskje også kommet overens med dette besynderlige begrepet objektivitet, som folk er lurt til å tro kan gjelde i alle tenkelige sammenhenger. Men jeg lyver. Den som ikke kan forene sin handling med sine ord er en løgner, og jeg klarer ikke selv å etterleve slike utopiske idealer i alt jeg mener og skriver. Heldigvis (men uheldigvis) er det menneskelig å feile. Det kan til og med være ganske deilig iblant. Når Frode Grytten feiler, for eksempel, som han gjorde ofte og med stor eleganse den tiden han anmeldte plater for Bergens Tidende.
Her er mitt favoritteksempel, Gryttens anmeldelse av Simply Red-albumet «Love and The Russian Winter», fra høsten 1999.
Overskriften er «Feitt flesk», innledningen er «Slaktarguten finn berre feitt flesk», og selve teksten er som følger:

«Her har du meg igjen. Slaktarguten Grytten. Lenge sidan sist forresten. Ja, høyr kordan
eg kvessar knivane. Zwwissj. Zwwissj. Blanke og fine og nye og skarpe. Og eg kjenner
ingen ting, føler ingen ting, sympatiserer ikkje med mitt offer. Kan eg eigentleg det med
folk som siterer den greske tragikaren Agathon på coveret og sjølv kjem opp med
formuleringar som: «I wanna look into the windows of your soul» eller «The sky is a
gypsy»? Slette tid! Kan eg mobilisere empati for ei popgruppe som har alt, men som
brukar det til absolutt ingenting? Kan eg ha sympati for ei soulgruppe som ikkje har
ein einaste drope sjel, som er glattare enn golvet på McDonalds? Nei, slaktarguten finn
berre feitt flesk her. Slaktarguten hentar fram dei gode gamle knivane. Slaktarguten
stikk dei djupt inn. Chop chop. Slaktarguten visar inga nåde. Eit lite skrik. Blodet sprutar.
Simply Red.»
(«Feitt flesk», Frode Grytten, Bergens Tidende/Tid og Sted, 25.11, 1999)

Slik kan det altså gjøres, med kun to ord om musikken («popgruppe » og «soulgruppe») og én linje om tekstene. Slik bør det faktisk gjøres, synes jeg – når anledningen tillater det. Det gjør den her, fordi Simply Red og musikken deres var såpass kjent blant det poplyttende, musikksidelesende publikum at man kan regne med at disse fikk utbytte av anmeldelsen, både som veiledning og lesestoff. Med store kommersielle krefter og høye salgstall i ryggen kan man dessuten ikke si at Simply Red lider overlast av denne type behandling, snarere tvert i mot: Jo mer offentlig oppmerksomhet man tilraner seg, f.eks gjennom tv-reklame, radiospilling og høye listeplasseringer, jo røffere behandling bør man tåle. En anledning hvor en slik tilnærming ikke passet, var da produsent Jørgen Træen ga ut plate under pseudonymet Sir Dupermann. Dessverre for VGs Stein Østbø fungerte dessuten hans slakterkniv så dårlig at det først og fremst gikk ut over ham selv (Østbø skyldte selv på at desken hadde klippet i stykker hans originaltekst, men det må man vel regne med når man skriver for VG.) Her er Østbøs anmeldelse av Sir Dupermann, som fikk karakteren 1:

Et datakonstruert kaos hvor opphavsmannen tilsynelatende spiller datakrigsspill med
sine egne mareritt. Dersom Sir Dupermann – alias Jørgen Træen, en av landets heteste
og beste musikk-produsenter – har lagd denne platen for å skremme vettet av publikum,
har han lykkes særdeles godt. Her har nok den godeste Træen dessverre skrudd
på så mange knotter at han er blitt skrudd i knotten selv …
(Stein Østbø, VG 3.9, 2002)

6. SOM SAGT, DET ER MENNESKELIG Å FEILE. Det blir for mange sidesprang og personlige kjepphester, både her og i plateanmeldelsene, mine egne så vel som alle andres.
Eller kanskje blir det for få, egentlig. Når man innser at navnet som står under en anmeldelse betyr like mye eller helst mer enn artistnavnet og platetittelen som står øverst, er det vel bare feigt av anmelderen å late som noe annet?
Sagt annerledes, når en bare kjenner betennelsens effekt på sin egen kropp, blir det vel uvitenskapelig å påstå at dette nødvendigvis er sykdommens universelle virkning?
Det er forskjell på individuelle symptomer og en fullstendig diagnose, for ikke å snakke om en komplett medisinsk kartlegging av en sykdom, et virus eller lignende. Først når musikkanmeldelsen kommer opp på et slikt nivå (noe som for så vidt ikke lyder særlig fristende), kan man snakke om musikkritikk.
Selvfølgelig finnes det tendenser i den retning, innen musikktekniske fag, så vel som populærkulturelle studier (et mulig eksempel kan være Greil Marcus sin boklange analyse av Bob Dylans «Like a Rolling Stone»). I den daglige behandlingen av populærmusikk og tilstøtende sjangre er det imidlertid sjelden ekte musikkritikk å finne.
I mellomtiden får vi lete videre. Og mens man leter vil jeg få anbefale den anmeldelsesformen min venn P. og jeg bruker, helt privat, med utgangspunkt i en karakterskala fra 1 til 2, uten desimaler, og det faktum at vi kjenner hverandres smak nærmest bedre enn vår egen. Hvis den ene har hørt en plate eller opplevd noe lignende som den andre er nysgjerrig på, får han følgende spørsmål:
– Hvor god var den, på en skala fra 1 til 2?
– Det var nok en 2-er, svarer den andre. (Noen ganger svares det selvsagt «Det var nok en ener», med påfølgende bruk av ordet «dårligste» i neste ledd.)
– Oi, utbryter så den første, tydelig imponert,…
– Det er jo det aller beste på skalaen!

KILDER:


Jørgensen, John Chr. 1991. «Anmeldelsesgenrene.» i Kultur i avisen: en grundbog i kulturkritik.
København: Gyldendal

Lindberg et al. 2000 Amusers, Bruisers & Cool-Headed Cruisers. The Fields of Anglo-
Saxon and Nordic Rock Criticism. Århus: Institut for Nordisk Sprog og Litteratur

Sjölin, Jan-Gunnar og Barchan, Stina et. al. 2003 «Kunstkritikens huvudmoment» i Om
konstkritik: studier av konstkritik i svensk dagspress 1990-2000. Lund: Palmkron

Legg igjen en kommentar

Du må være innlogget for å kunne legge igjen en kommentar.